Interessen for kryptokunst har eksplodert

Interessen for digital kunst har eksplodert det siste året. Folk betaler en halv milliard for en liten datakode. Står vi overfor et nytt kapittel i kunsthistorien, eller dreier det seg mer om verdiskaping for allerede pengesterke spekulanter?

11. mars ble JPEG-filen «Everydays: the First 5000 Days» solgt for 590 millioner kroner. Verket eksisterer ikke fysisk, det kan bare oppleves på en skjerm. Og hvem som helst har tilgang til det.

Det er den amerikanske kunstneren Mike Winkelmann, bedre kjent som Beeple, som står bak verket. I 2007 begynte han daglig å sette sammen et lite, digitalt kunstverk. I begynnelsen var det gjerne forholdsvis enkle skisser, men etter hvert ble det mer avanserte verk, som blant annet kunne fungere som en kommentar til en dagsaktuell hendelse.

Dette resulterte i 5000 små verk, som ble satt sammen til en collage. Deretter havnet det hos det tradisjonelle auksjonshuset Christie’s Auction House med en utropspris på godt under tusen kroner. Verket ble riktignok solgt for langt mer.

Siden har NFT-kunst, som er salg av eierskap til digital kunst, tatt av.

Den kanadiske musikeren Grimes solgte eksempelvis NFT-er til over fem millioner dollar – omtrent 50 millioner norske kroner – på 20 minutter. YouTuberen Logan Paul skal ha tjent 30 millioner kroner på én dag. En NFT med en håndskrevet «Test» i svart skrift, på helt hvit bakgrunn, ble solgt for over to millioner kroner. Paris Hilton lagde en digital tegning av katten sin og fikk 150.000 kroner for NFT-en. Kygo har kjøpt en digital ape verdt over én million kroner. Den amerikanske basketball-ligaen NBA har lansert en digital markedsplass som selger videoklipp av høydepunkter med spillere som Lebron James. Klippene selges til varierende priser avhengig av sjeldenhet, og de kommer alle i NFT-format.

I Norge har 23-årige Trym Ruud, som startet med NFT-kunst tidligere i år, solgt for 12 millioner kroner. Han oppdaget kryptovaluta i 2017 og satset sparepenger på valutaen Ethereum (ETH), en valuta hans digitale kunst kjøpes og selges i.

Flere auksjonshus melder seg dessuten på trenden. Nordens første heldigitale NFT-galleri har åpnet. Norges første fysiske NFT-galleri har åpnet.

Likevel var det vanskelig å få tak i kunsthistorikere på universiteter og høgskoler i Norge som kunne nok om temaet til å uttale seg.

– Jeg kan dessverre ingenting om kryptokunst, svarte blant annet en professor i kunsthistorie da KulturPlot tok kontakt.

Non-fungible tokens

NFT står for «non-fungible tokens» og går også under navnet «Niftie». På norsk oversettes NFT ofte til «unik digital eiendel».

Kryptokunst, som det også kalles, bygger på NFT-er. Det er en blokkjedebasert teknologi, teknologien bak kryptovaluta, som gjør det mulig å gi et digitalt kunstverk, for eksempel en video, et bilde eller en GIF, en unik kode. Eller en Twitter-melding eller en virtuell joggesko.

Denne koden kan selges til høystbydende, som får et bevis på at de eier verket. NFT er en slags kvittering eller et sertifikat på at eieren har originalen. Selve verket vil fortsatt kunne sees av alle andre på internett – det er med andre ord ikke mer tilgjengelig for den som eier det. Men det er kun kjøperen av NFT-en som har kunstnerens signatur på eierskapet.

NFT-en inneholder en logg som viser objektets historikk og eiere fra den ble laget. Mesteparten av NFT-er er lite til ingenting verdt, men enkelte er altså verdt store penger. Teknologien er ikke ny, men det er først i år at den har fått mer allmenn oppmerksomhet.

Elsket og hatet

Bakgrunnen for at noen kjøper disse digitale verkene er gjenkjennbart fra andre områder. Som regel håper de enten på verdistigning og videresalg, eller så er de opptatt av å eie noe som regnes som verdifullt. Altså går man ofte inn i det enten som investor eller for å posisjonere seg, for oppmerksomhet eller anerkjennelse, eller bare for å være del av et samtidig fenomen.

Som de fleste populære fenomener, er det svært delte meninger om NFT-er. Veldig mange har kastet seg over det og synes det er en fantastisk teknologi, mens veldig mange andre nekter å ta i det.

Enda flere står på sidelinjen uten å forstå så mye av det.

Innvendingene mot NFT-kunst er alt fra det åpenbare – hvorfor betale masse penger for noe hvem som helst har like god tilgang til – til at det stimulerer til spekulasjon heller enn noe kunstnerisk, og miljøhensyn. Det å minte (gjøre noe klart for salg) noe på blokkjeden krever nemlig store mengder prosessorkraft og elektrisitet, og karbonavtrykket til mintingen av ett enkelt NFT-kunstverk er ikke bærekraftig.

Argumentene for er blant annet at teknologien gjør det mulig for kunstneren å få royalties hver gang verket blir solgt videre, at det er vanskeligere å forfalske kunsten og at det genererer kunstnerisk utfoldelse og mangfold – at digital kunst er kommet for å bli.

Motstanderne mener det ødelegger den digitale kunsten, mens forkjemperne mener det har gjort det mulig for digital kunst å få anerkjennelse på markedet.

Avansert form for Pokémon-kort

Kjøperne av NFT-kunst omtales også ofte som samlere, og det er også mange som sammenligner dem med de som samler på frimerker eller samlekort.

Silje M. Engja Sigurdsen er kunsthistoriker og driver den prisvinnende kanalen KUNZT, som handler om kunst og kunstbransjen. Hun sier enkelte NFT-kunstverk minner henne om Pokémon-kort, bare at de kommer i digital form og eierskapet bevises gjennom den unike koden.

– De små dyrene tar meg tilbake til Pokémon-kortenes tid, til barneskolen, i 1998. Det er egentlig mye det samme. Vi spilte om penger da vi hadde Pokémon-kort, også.

– Det er en avansert form for Pokémon-kort. Litt mer kontemporært, sier hun.

Et visuelt spennende aksjemarked

Engja Sigurdsen sammenligner kryptokunst med flere fenomener, men hun mener først og fremst det er mange likhetstrekk med aksjemarkedet:

– NFT-kunst stimulerer til et slags aksjemarked, hvor det egentlig bare handler om troen på verket. Man skaper et verk, som blir lastet opp, som blir aksjen. Så er den i omløp i markedet, NFT-markedet, og så kan man sitte på den eller selge den. Tjene eller tape penger.

Hun omtaler det som et sted man kan plassere verdier.

– Det ligner mye på aksjer og fond. Det kan ses på som et aksjemarked for kunstinteressert mennesker med litt for mye penger. Aksjen er plutselig noe som er vakkert å se på heller enn et tall, sier hun, og legger til:

– For det gir jo også rom for kreativitet. Det sitter jo folk i den andre enden og skaper en visuell opplevelse. Så det er selvfølgelig mer enn bare et aksjemarked. Og det kan jo egentlig ikke være et bedre aksjemarked enn det, tenker jeg.

– Kunne du tenkt deg å kjøpe NFT-kunst?

– Ja, det kunne jeg. Litt fordi jeg har lyst til å være med på reisen. Litt fordi jeg er interessert i å bygge verdier rundt meg og hente ut verdier slik at jeg kan skape meg et liv og et hjem og bygge kanalen videre og kunne hente ut penger. Men jeg har ikke de summene til å gå inn i det nå, sier hun, og legger til:

– Det er jo litt som med aksjer. Du må ha penger du har råd til å miste. Hvis ikke, bør man ikke gå inn i det.

NFT-kunst versus tradisjonell kunst

Et spørsmål mange utenforstående stiller er hvorfor man kjøper kunst man ikke kan ta på og henge opp på veggen hjemme. Et annet er hvorfor man vil kjøpe noe som alle andre har like god tilgang til som den som har betalt masse penger.

Men i kunstverdenen finnes det mange pengesterke personer som kjøper kunst de ikke har på veggen hjemme. Stein Erik Hagen, Christian Ringnes og Rolf og Venke Hoff er noen av Norges mest kjente kunstsamlere. Mesteparten av kunsten de eier er andre steder enn der de bor.

De gjør kunsten tilgjengelig for publikum ved for eksempel å stille det ut i et galleri, i en park, på et museum eller på et hotell. På den måten gjør de den like tilgjengelig for andre som for seg selv. Hensikten med å kjøpe kunsten er altså ikke for å kunne dekorere veggene hjemme.

Engja Sigurdsen ser også klare likhetstrekk med kunstbransjen. Hun tror motivasjonen om å eie, som gjerne gjør seg gjeldende for tradisjonelle kunstsamlere, er sammenlignbar med motivasjonen til en del av dem som kjøper kryptokunst.

– Det å eie er en veldig sterk del av det. Vi er glad i å eie ting, selv ting vi virkelig ikke trenger, vil vi ofte eie. Det er en skrudd kobling vi har. Den gjør seg gjeldende for både kryptokunst og tradisjonell kunst.

Men hun mener det er forskjeller.

– Jeg tror at mennesker alltid vil foretrekke å ha noe de kan ta på, se på, lukte på, løfte på og smake på, sier hun.

Hun tror også at man får et større eierskap og et slags dypere bånd til noe man faktisk kan henge på veggen.

Kunst og spekulasjon

Det er også mange som kjøper fysisk, tradisjonell kunst kun for å spekulere, som håper kunsten vil stige i verdi og at de vil tjene på å selge den videre.

– Kunstfeltet er en merkelig blanding av håndverksproduksjon og finans, men når stadig flere kunstverk bare står innelåst på lagre i Sveits og aldri blir sett av noen, står vi bare igjen med spekulasjon. Fra et slikt perspektiv er NFT-kunst logisk nok, sier Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.

Hun mener spekulasjon er det som er den egentlige kunsten for NFT-entusiaster.

– NFT-fokuset på unikt eierskap bare forsterker den spekulasjonsøkonomien som preger billedkunstfeltet – i motsetning til masseprodusert musikk, film og litteratur – og er en arkaisme av verste sort. Det står i skarp motsetning til muligheten for deling, som er et av de bedre aspektene ved digitale nettverk og selve kjernen i alle estetiske opplevelser.

– Det er for mange tomme vegger

Blom er opptatt av at vi må finne måter å støtte kunstnere økonomisk på, men hun mener at kryptokunsten ser ut til å tjene interessene til samlerne mer enn til kunstnere.

– Og faktum er at folk fortsatt lever i en tredimensjonal verden og fortsatt kan ønske seg andre kunstneriske opplevelser enn de man får på skjerm, sier hun.

– Jeg er en stor fan av at kunst lages i store opplag, som multipler, grafikk eller plakater. Hvis du kan lage noe som er er vakkert eller spennende, så gjør det tilgjengelig for mange. Det vi trenger er bedre systemer for å promotere og distribuere kunst. Det er for mange tomme vegger.

Tungt karbonavtrykk

Blom trekker også frem miljøaspektet ved NFT-kunst. Den energikrevende teknologien bak NFT-er har fått mye kritikk og omtales som en klimaversting. Ifølge New York Times fører en gjennomsnittlig NFT til 200 kilo karbonutslipp. InHabitat anslår at en enkelt transaksjon bruker nesten 50 kWh, noe som tilsvarer over et dagsforbruk i en gjennomsnittlig norsk husholdning.

– Jeg hørte først om blokkjedeteknologier fra politiske aktivister som beskrev hvordan de kunne åpne for alternative økonomiske systemer på svært overbevisende måter. Men den drømmen ble knust da man så omfanget av de enorme miljøkostnadene ved det hele, sier Blom, og legger til:

– Det at de digitale aktivitetene våre allerede har et veldig tungt karbonavtrykk gjør det ikke legitimt bare å trekke på skuldrene og si at vi dermed også kan gå inn for en form for kunstproduksjon hvor opprettelsen av hvert enkelt verk er ren miljøgift.

Flere aktører

Samtidig som man hører om stadig flere kunstnere som gjør det stort med NFT-kunst, er det også flere aktører som melder seg.

Christie’s ble første store auksjonshus som auksjonerte bort et rent digitalt verk med eierskap og autensitet bekreftet gjennom NFT. Christie’s er også det første store internasjonale auksjonshuset som aksepterte betaling i kryptovaluta, Ethereum.

Etter at de overrasket mange med salget av «Everydays», meldte erkerivalen, det tradisjonsrike auksjonshuset Sotheby’s, seg på kryptobølgen.

I oktober åpnet også Norges første fysiske NFT-galleri, ‘verse gallery, i Pilestredet i Oslo. Sophia Adampour står bak, og planen er at galleriet også skal være et læringsverksted for alle som er nysgjerrige på hvordan digital kunst og fysisk kunst kan fungere sammen.

Fra boble i en boble til «mainstream»

Nifrost.art er et annet NFT-galleri som har åpnet denne høsten. Det er Nordens første heldigitale galleri for NFT-kunst og fokuserer på potensialet i de nye digitale rommene som har blitt mulige den siste tiden.

Peder Haugfos og Haavard Tveito startet dette på grunn av en lidenskap for kunst og digitale medier. Ønsket er at galleriet skal være et sted man kan oppleve kunsten og samles rundt den, sier Tveito.

– Det fungerer som en sosial opplevelse på det såkalte Metaverset. Det vil si at det er tilgjengelig i både VR, på data og mobiler via nettleseren.

Det hele startet med at de etter hvert hadde flere bekjente som begynte å lage kryptokunst.

Underveis som de har gjort research har NFT-er vært gjennom flere transformasjoner.

– Interessen har jo nå nådd «mainstreamen» fra å være en boble i en boble for digital kunst.

I utvikling

NFT-kunst er i stadig utvikling, og det er vanskelig, også for dem som driver med det, å holde seg oppdatert. Det er mye som har skjedd med NFT-er siden starten.

Veien mot åpningen av galleriet Nifrost var derfor intens fordi de hele tiden måtte holde seg oppdatert.

– Det har vært viktig å bevege seg raskt som man ofte sier på start-up- og teknologispråket, sier Tveito, og legger til:

– Man må det skal man henge med i utviklingen som skjer på feltet. Samtidig har vi måttet definere hva galleriet skal være underveis. Men vi har vært heldige som har kunnet jobbe med en gruppe private samlere og kunstnere som er langt fremme i feltet. Interessen har vært god, vi ser at det sakte, men sikkert sprer seg bredere i media og i kunstkretser.

Vil samle tradisjonelle og nye kunstinteresserte

Tveito mener markedet for NFT-kunst i Norge er todelt og at det finnes et voksende miljø av NFT-samlere som gjerne er av det mer teknologiinteresserte slaget. Disse samlerne har gjerne drevet med kryptovaluta tidligere. Denne gruppen kjøper like gjerne internasjonale kunstnere som norske.

Den andre gruppen er mindre, men også voksende, sier han. Det er den gruppen kunstinteresserte som allerede samler på norsk og skandinavisk kunst, men som først nå begynner å se på det å kjøpe digital og NFT-kunst.

– Vi ønsker å bringe disse to gruppene sammen samtidig som at vi ønsker å få flere av de som allerede kjøper NFT-kunst til å samle mer skandinavisk. Samtidig som vi vil få flere av de som samler verk av skandinaviske kunstnere i tradisjonelle format til å komme i gang med å samle NFT-kunst.

Flere store navn

På åpningsutstillingen har de kuratert både internasjonal og norsk NFT-kunst. De har verk av amerikanske Beeple og Chad Knight, kanadiske Grimes og det norske NFT-kollektivet Trash Benny.

– Beeple er jo den kunstneren som brakte NFT-er inn i offentligheten ved å ha blitt solgt for svimlende summer. Men vi ønsker å vise at NFT-kunst er mer enn dette. Kunsten har visse fellestrekk gjennom bruken av popkulturelle referanser og digitale verktøy, men utstillingen viser også det spennet som ligger i den kunsten noen av de største aktørene har laget den siste tiden.

De har viet hoveddelen av utstillingen til Trash Benny, som er et norsk kollektiv bestående av Espen Kopreitan og Sebastian Mangseth, hvorav et av verkene er laget spesielt for galleriet.

– Dette NFT-verket kan kun kjøpes via Nifrost. Arbeidene de har med består av videoverk som er proppfulle av detaljer, politisk satire og popkulturelle referanser. Vi ønsker å vise at de er fullt på høyde med den beste internasjonale NFT-kunsten. De er også en del av det tidligste miljøet rundt NFT-kunst i Norge sammen med kunstnere som Trym Ruud.

Visjonen deres er å kunne skape en plattform som bringer skandinavisk NFT-kunst ut i verden og som bringer NFT-kunst til Skandinavia.

– NFT-kunsten fremstår i dag som en jungel på mange måter, og det kan være vanskelig å orientere seg. Vi ønsker å kuratere kunsten både for å gjøre det lettere for samlere å finne det de virkelig vil like samt å skape ny mening ved å sette verkene i en kontekst og en sammenheng.

– Bruken av et galleri som kan oppleves i fellesskap på nett gjennom skjermer, telefonen eller et VR-headset forsterker dette aspektet da det gjør det mulig å arrangere live-eventer med artist-talks, forelesninger eller bare mingling.

Mener NFT-er er bra for kunstnerøkonomien

Helt siden NFT-kunst fikk sitt internasjonale gjennombrudd, har kritikerne stått i kø. Det er også mange som mente boblen ville sprekke ganske fort igjen.

– Hva tenker du om det?

– Det er jo alltid noen som vil være først ute med å spå døden til et nytt medium. NFT-er var jo inne i en første boble som ikke var holdbar, hvor mange kunstnere mintet en ekstremt stor mengde verk som man ikke får solgt – og mange kjøpere kjøpte NFT-er med intensjonen å videreselge dem raskt uten å nødvendigvis klare dette, sier han.

– Samtidig har jo NFT-er eksplodert inn i mainstreamen mye på grunn av de summene de blir solgt for. Vi mener at denne teknologien klarer å løse flere problemer rundt det å skape en inntektskilde for digitale kunstnere.

Vil få sin plass i historien i likhet med fotografiet og oljetuben

Selv om det er en del likhetstrekk mellom NFT-kunst og fysisk kunst, er det også mange som mener at NFT-kunst handler om noe helt annet enn kunst.

Både blant tilhengere og motstandere er det nok få som mener at fysisk kunst vil bli erstattet med digital kunst. Man ser også at flere NFT-kunstnere både driver med digital og fysisk kunst. Trym Ruud hadde eksempelvis en utstilling der han stilte ut både fysisk og digital kunst i sommer.

Mange trekker frem fotografiet i den sammenheng, som man trodde kom til å ta over for maleriet da det funnet opp.

– Vil NFT-kunst få en plass i kunsthistorien?

– Ja, det tror jeg. Det er en kjempespennende utvikling. Og det vil nok få sin plass som all annen teknologi i kunsthistorien som har skapt noen radikale skifter eller markeringspunkt. Som for eksempel fotografi eller oljetuben, altså maletuben med olje i, eller sentralperspektivet, som var en slags oppfinnelse eller oppdagelse eller utnyttelse av flere verktøy som kom sammen som nytt verktøy, sier hun.

Da Beeple sitt verk «Everydays» ble solgt, skrev mange at digital kunst hadde fått sin «Mona Lisa».

– Og en ting som også er veldig avgjørende for at noe får en plass i kunsthistorien, er at folk snakker om det, at det blir skrevet saker, at det får oppmerksomhet. Ta for eksempel «Mona Lisa», sier hun, og påpeker at det ikke hadde vært et av verdens mest kjente kunstverk hvis det ikke hadde blitt stjålet fra Louvre.

– Da ble det skrevet mye om det, masse skriverier, overalt ... og så ville plutselig alle, fra alle verdenshjørner, se dette maleriet. Det var slik det startet, i 1911, sier hun.