Ludvig Holberg og det nordiske teatrets fødsel

­Niels Klim, uteksaminert fra Københavns Universitet, vender tilbake til fødebyen Bergen. Han vil studere en hule på Fløyen for å imponere eldre naturvitenskapsmenn. Ved et uhell snubler han og faller ned til en annen virkelighet, til planeten Nazar, med en rekke intolerante og tilbakestående samfunn, men også idealstaten Potu, uten adel og med likestilling mellom kjønnene.

Niels sjokkeres, og foreslår å utelukke kvinner fra statsembetet. Tross toleransen oppfattes dette som så reaksjonært, at Klim forvises til undersiden av jordskorpen. Senere blir han keiser i et underutviklet land, utvikler seg til tyrann, avsettes, forfølges, flykter inn i en hule og havner igjen i Bergen.

Nordens første sci-fi

«Niels Klims underjordiske reise» var Nordens første science fiction-roman. Forfatter: Den 57 år gamle forretningsføreren for universitetet i København, Ludvig Holberg. At han la fortellingen til Fløyfjellet, var ikke tilfeldig – Holberg var født og oppvokst i Bergen.

19 år gammel tok han embetseksamen, for så å ta seg midlertidig arbeid som huslærer hos en prest. Der fikk han lese dagboken fra den gang presten som ung reiste rundt i Europa. Ludvig ble begeistret, skrapte sammen penger, dro sin vei og kom aldri tilbake til Bergen, bortsett fra i fantasien, da.

I Europa hersket arvefølgekrig, maktkamp mellom kolonistater, gryende nasjonalisme, kirkestrider, fattigdom, virkelighetsfjerne regimer – og det vi kaller «opplysningstiden» – spørsmål ved religiøse dogmer og institusjoner og nye tanker om fornuft og individuell frihet.

Ville ha boken brent

Holberg reiste til Paris, Marseilles og Roma, gikk til fots gjennom Italia og kom seg til Oxford, der han underviste i fransk og fløytespill og tilbrakte mest mulig tid i universitetsbiblioteket. Plutselig visste han hva han ville: skrive! Og resten av livet skrev han: Han debuterte med «Introduksjon til de viktigste europeiske rikers historier» og fortsatte med en lærebok om folkeretten.

Senere ga han ut «Beskrivelse av Danmark og Norge», Danmarks historie, kirkehistorie, jødisk historie, en bok om helter og berømte menn, en tilsvarende om kvinner, en om sjøhistorie, en om Bergen, en om statsoppbyggingen i Danmark og Norge pluss en om den rådende kveg-syken.

I tillegg kommer et utall epistler, fabler, essays og dikt, en produksjon et livsverk verdig, særlig tatt i betraktning av at Holberg også var heltidsprofessor i latinsk veltalenhet og historie. Men ingenting av dette er han kjent for, derimot for 31 fem akters komedier, som han lirte av seg innimellom, tilsynelatende av ren glede og boblende overskudd.

Diktet Peder Paars (1720) er i formen en parodi på Vergils Aeneiden. I originalen forlater Aeneas det brennende Troja, foretar en farefull reise til havs og ender med å grunnlegge Romerriket. Holbergs hovedperson, den sta kremmeren Peder Paars, har mer beskjedne ambisjoner: besøke sin forlovede i Århus (Aars). «Jeg synger om en helt, den store Peder Paars / som satte ut på reise fra Kalundborg til Aars».

Peder lider skipbrudd ved den idylliske øya Anholt, der det i diktet utspiller seg harde kamper i en befolkning som «lever kristelig og nærer seg av vrak». Den patetiske høystilen på vers møter hverdagens selvhøytidelige livsløgner. Noen ville ha boken forbudt og brent, men neida, kong Frederik 4 moret seg, får vi tro, kongelig.

Både skandale og suksess

«Teater» var et fremmedord i Danmark-Norge. En fransk skuespillerstab prøvde seg, men interessen tørket inn, skuespillerne fikk sparken, og bare lederen Montaigu ble igjen. Han leide seg inn i et nybygget forsamlingshus i Grønnegade, samlet nye skuespillere og ville få oversatt Molières komedier til dansk. Da kom han over Peder Paars, og tenkte at den som hadde skrevet noe slikt, kanskje kunne skrive komedier også. Ludvig Holberg lot seg ikke be to ganger. 25 september 1722 var det premiere på Den politiske Kandestøper, det første teaterstykket i historien med dansk som originalmål. For 300 år siden begynte teatrets nordiske historie.

Hovedpersonen, kannestøpermesteren Herman von Bremen, klager over myndighetenes uforstand, og utnevnes til borgermester for én dag. Han danner forsamlingen «Collegium Politicum» som plattform for høyttravende tankegods. Kollegiet vurderer om Østerrike ikke burde bli en sjøkrigsmakt. «Politisk kannestøperi» er gått inn i språket.

Stykket ble både en skandale og en suksess, og de neste fem årene skrev Holberg 25 komedier til. Allerede samme høst var det premiere på Jeppe på Bjerget. Leilendingen Jeppe faller for fristelsen til å drikke bort pengene sine og segner døddrukken om på en møkkahaug der han blir funnet av baronen, som kler ham om og legge ham i baronens seng og dermed lar ham narres til å tro at han er baron. Narrestreken fungerer, Jeppe trives så til de grader på høyt strå at han utbasunerer tyranniske ordrer om henrettelser på løpende bånd mens han fortsetter å drikke.

Mot slutten fremfører baronen Holbergs moral: Når enkle bønder kommer for fort til makten, ender det i tyranni. Den Stundesløse er Holbergs portrett av ham som aldri har tid fordi han begraver seg i bagateller og egentlig bare er selvopptatt. I Erasmus Montanus møter vi Jeppe igjen. Bonden har fått et brev fra sønnen Rasmus, student i København, så fullt av latin at stedets kokker må oversette.

I annen akt kommer Rasmus hjem og skremmer og imponerer foreldrene med barokke disputaskunster, men vikler seg etter hvert inn i et problem: Han får ikke sin forlovede Lisbeth om han ikke går med på at Jorden er flat. Og han gir prinsippene på båten. «Jorden er saa flack, som en Pandekage, er han nu fornøyet», sier han til sin kommende svigerfar, som svarer: «Ja, nu er vi gode Venner igien; nu skal I faae min Dotter».

Holberg, som kalte seg moralist, gjør narr av jåleri og innbilskhet og politisk idioti. Ikke noe av det er spesifikt 1700-talls. Georg Johannesen i 1975: «Den politiske kannestøper er et typisk SF-medlem. Han duger verken som kannestøper eller som borgermester i sin egen by. Til gjengjeld vet han alt om negrene i Sør-Afrika».

Arne Maurtvedt skrev i Dagsavisen i fjor, at hadde Holberg levd i dag, ville han ikke manglet grunnlagsmateriale for å skrive en ny utgave. Han kunne brukt dagsaktuelle saker som at Asker kommune ville leie bort kloakknettet sitt til amerikanske investorer for så å leie det tilbake. «Det trengs sikkert kostbar konsulenthjelp for å være så kreativ».

Trygve Svensson bemerket i et foredrag, at Holberg er langt mer aktuell for vår tid enn Henrik Ibsen, og at «Kannestøperen» nå holder på med Fake News. Og når markedsanalytikerne i Statkraft forklarer oss sammenhengen mellom vær, kraftmarked, kabler, tilbud, etterspørsel, marked og høyere strømpriser, hører vi da et svakt ekko av Erasmus Montanus?

Ludvig Holberg, det Bergensfødte unikum, som på sine siste dager tilbrakte tiden med å hugge ved, kjøre i en skranglet karjol og skrive til han åndet ut, er dramatikeren som for 300 år siden skapte det nordiske teatret. Han bør feires, ikke med selvhøytidelige festivaler, men med å bringe nytt og provoserende liv i hans nå verdensberømte komedier.