– Jeg ønsker å utvide hva det vil si å være en borger og medlem av samfunnet

Etter å ha vært vist på filmfestivaler i inn- og utland til svært gode tilbakemeldinger og hele sju Amanda-nominasjoner, fikk den norske spillefilmen «Gritt» endelig sin premiere på fredag.

– Det har vært en seig oppbygning – en slags langsom crescendo, sier regissør Itonje Søimer Guttormesen til KulturPlot. Kinofilmen «Gritt» er hennes debut som langfilmregissør.

Filmen hadde verdenspremiere på Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar og har siden konkurrert i på filmfestivaler både i Rotterdam og Gøteborg. Tilbakemeldingene har vært gode, noe Søimer Guttormsen naturligvis synes har vært spennende og en stor lettelse.

– Det er så mange forskjellige lesninger av «Gritt», og det er veldig gøy synes jeg. Det virker som om folk liker å diskutere og snakke om den, så alt i alt har det vært veldig spennende.

– Det er også en stor lettelse at det man har brukt så lang tid på blir mottatt og forstått. For i verste fall kan man jo bli helt forbigått, eller få slakt. Så det ligger jo en nervøsitet der når man holder på med dette. Og gode tilbakemeldinger betyr veldig mye, men det viktigste for meg er å bli forstått. At folk skjønner hva jeg vil formidle, er en overveldende og vakker følelse.

Å måtte forsvare sin egen eksistens

Filmen «Gritt» handler om karakteren Gritt, som en gang het Gry-Jeanette. Etter å har dratt rett fra dramaskole til Hollywood møtte hun raskt veggen og endret kurs. Etter 17 omflakkende år er hun tilbake i Oslo, med et brennende ønske om å virkeliggjøre et stort, radikalt kunstprosjekt. Det skorter derimot på interesse og støtte.

Søimer Guttormsen har i tillegg til og regissert filmen, også skrevet manus. Selv om den ikke er selvbiografisk har hun selv kjent på det smertepunktet karakteren Gritt når i løpet av filmen.

– Å være fremmedgjort, og samtidig ønske å få uttrykke sin indre virkelighet så man blir mindre fremmed i verden er absolutt noe jeg har kjent på selv. Også den situasjonen hvor man har valgt en kunstnertilværelse hvor man ikke har økonomi, ikke kommer til utrykk eller får vist frem kunsten sin og ingen skjønner hva man holder på med så man må forsvare og rettferdiggjøre sin egen eksistens, er skrevet med utgangspunkt i egne opplevelser. Det er mange år siden nå, men det springer ut av den følelsen, i tillegg til at jeg dikter helt fritt.

Søimer Guttormsen håper filmen sier noe om tida vi lever i nå, og at den skildrer utenforskap og dette med å ikke passe inn i de normene og reglene som gjelder for vår kultur og samtid.

– Jeg ønsker å utvide hva det vil si å være en borger og medlem av samfunnet. I Norge kan det nåløyet være litt trangt.

Vil mane til økt toleranse og større livsutfoldelse

Søimer Guttormsen håper filmen oppfordrer til at folk i mye større grad velger det livet de selv ønsker seg.

– Gritt ønsker for eksempel mest av alt å få lov til å være i bevegelse og tenke, og prøve å omsette tankene sine til prosjekt. I andre storbyer med andre tradisjoner finner du flere av disse typene som har valgt seg en mer spesialtilpasset livsstil, mens i Norge, hvis du har en litt annen indre rytme enn normalen, kan du lett komme i skade for å bli diagnostisert, kriminalisert eller havne på skråplanet.

I stedet burde man akseptere det og velge å leve litt annerledes hvis man ikke passer i vanlig jobb, mener Søimer Guttormsen.

– Jeg tror vi hadde hatt mye bedre mental helse i landet vårt hvis det var mer rom for å leve litt mer etter sin indre rytme, sier hun.

Sånn sett ønsker hun at hun med filmen maner til økt toleranse og større livsutfoldelse, og inspirerer folk til å tørre å gå inn i seg selv og bli kjent med den man er.

– Man må tørre å ta seg selv på alvor i større grad, og ikke nødvendigvis gå etter meritter. Jeg mener ikke at man må bli yrkeskunstner, men at hvis man for eksempel har en poetisk side tør å lytte litt mer til den, og inkludere den mer i egen tilværelse.

Filmregissøren ønsker også å utvide normalitetsbegrepet.

– Det er jo en del folk som blir provosert av «Gritt» og det er en veldig spennende tolkning. Jeg synes det er veldig bra hvis det kan trigge tanker rundt hvorfor man blir provosert. Noen blir jo lett irriterte av andre kun fordi de er annerledes. Hva er det i oss som gjør det i stedet for å se på ulikhet med nysgjerrighet? spør Søimer Guttormsen.