Forringelsen som skjer når lesing erstattes med skanning

Når barn lærer seg å skrive bruker de ikke mellomrom mellom ordene, uten å stille bokstavene tett opp etter hverandre. Det ser rart ut, men det er naturlig i selve handlingen. Når vi snakker, gjør vi det uten pauser mellom orene, uten at stavelsene flyter jevnt. Barn transkriberer det simpelthen slik det høres ut.

Forfatterne i antikken brukte mellomrom, og skrev med scriptura continua – kontinuerlig skrift uten noe klart skille for hvor et ord begynner eller slutter. Å lese en slik tekst er ikke kun vanskelig for oss som ikke er vant med det. I antikken ble offentlig lesning gjort av utdannede lektorer og stillelesning eksisterte så og si ikke. Mumling var nødvendig for å «uttale ordet for å klargjøre det som for øye så ut som en fortløpende rekke tegn», som Alberto Manguel formulerte det.

Derfor mumlet munkene sin lectio divina. De åndelige lesningene i klostrene var langsomme og sanselig: man så stavelsene, smakte dem i munnen og hørte dem med ørene. De rullet ordene rundt i munnen som en slurk vin innen de svelget.

Mellomrom ble introdusert på 700-tallet, og hadde to funksjoner. De lot leserne dechiffrere teksten i stillhet, kun ved hjelp av øynene, noe som økte lesehastigheten. Samtidig ble det lettere å fordype seg i teksten, ettersom man ikke lenger trengte å gå frem og tilbake mellom radene for å forstå hvor ordene begynte. Mellomrommene tilrettela altså både for hurtiglesning og dybdelesning.

Akademikerne elsket mellomrommene. De hjalp dem å fordype seg i alle slags kompliserte tekster, og gjorde i tillegg at de kunne skanne tekster raskt. Mens munkene leste én bok av gangen, langsomt og nøye, kunne de arbeide med flere tekster parallelt. Mellomrom gjorde det mulig å lese selektivt, slik at de kunne hoppe rundt blant sidene i jakt på den passasjen som skulle fullbyrde teksten.

Etter at Gutenberg begynte å trykke bøker kommersielt i 1454, slo en flom av bøker over Europa. På 1300-tallet ble det produsert 2.7 millioner bøker, og innen 1500-tallet hadde tallet økt til 220 millioner. Den som ville henge med måtte skynde seg. Vitenskapsmannen Francis Bacon forklarte at kun et fåtall av alle bøker «skal leses i sin helhet, nøye og oppmerksomt». Resten skulle skumleses.

Å lese fort ble opplysningstidens melodi. Epokens mest berømte leser, dr. Samuel Johnson, spredte inntrykket av seg selv som en superleser, som kunne dechiffrere bøker ved å bla gjennom dem. «Vi må lese det folk snakker om nå», sa han og uttrykket med det opplysningens etos: å lese for å henge med. Jean-Jacques Rousseau sukket over at hans samtidige «leser mye, men kun nye bøler, eller mer nøyaktig, han blar ikke gjennom dem for å lese dem, men for å kunne si at han har lest dem».

Moderniteten var også preget av en akselerasjon på alle plan. Produksjonen ble mer effektiv, transport gikk fortere og våre kalendere ble fylt til kanten. Den økte lesehastigheten var del av denne trenden. Den ble muliggjort av mellomrom, og nødvendig på grunn av trykkpressen.

Men i dag, når Gutenbergs verden har veket for skjermen, håder den på å bli allmektig. Datamaskinen er ikke lagd for dybdelesning, deres styrke ligger i hastighet: de gir oss tilgang til mange tekster raskt. Vi bruker fire timer hver dag på skjerm og kun en halvtime på trykte skrifter som bøker og tidsskrifter.

«Hvordan leser egentlig mennesker på nettet», spør techguru Jakob Nieslen, og svarer: «Det gjør de ikke». Eller skarpere formulert: «Studier av hvordan brukere leser på nett viser at de egentlig ikke leser, de skanner i stedet tekster.» I hans undersøkelse leste 16 prosent tekster på nettet ord for ord, resten summet. Overfloden av informasjon gjør oppmerksomheten til vår tids tapsvare.

I dag oppgir mange at de har vansker med å konsentrere seg om å lese konsentrert. Dette fører til at leseforståelsen synker. I tillegg hjelper dybdelesing oss til å koble oss følelsesmessig til tekster, slik at vi forstår andre bedre. Til og med dette forsvinner når vi skumleser. Vi taper altså både kognitivt og emosjonelt.

Det europeiske utdanningsprosjektet har hvilt på en kombinasjon av hurtig- og dybdelesing: leseforskeren Maryanne Wolf kaller dette en «bi-lateral brain», som kan lese på to måter. For tusen år siden lærte universiteter oss å lese raskt, men i dag er dybdelesing truet. Derfor må universitetene revurdere pedagogikken sin. Studieveiledere legger vekt på hurtiglesing, men det holder ikke. Vi må også lære elevene å lese sakte og i dybden.

Litteraturviter George Steiner forsto tidlig at skjermen betydde «the end of bookishness», som han sa, og argumenterte for at det var behov for innsats for å redde lesingen. Han trakk frem jødiske yeshiva og kristne klostre som eksempler på steder hvor folk ble opplært til å lese ettertenksomt.

Dannelse er basert på å internalisere en rekke verk, og dette gjøres best med penn i hånden og notatblokk ved siden av en trykt bok. Men dybdelesing trengs også utenfor universitetene, og utenfor det politiske liv. Vi lever i en tid hvor problemene blir mer komplekse, samtidig som ekspertenes kommentarer må uttrykkes i en tweet eller et kort sitat. Men problemer som krig og klimaendringer steller oss ovenfor, har ingen enkle svar, så hver forenkling fjerner oss mer og mer fra løsninger – spesielt når de ikke skaper dypere resonnement.

Sakte lesing utfordrer oss på et enda dypere plan. Enhver praksis står overfor en metafysikk, og munkene i middelalderen dvelte over den samme teksten fordi de så på tilværelsen som et magisk sted. Den som stoppet, ble belønnet av en verden som utspilte seg foran øynene hans. I dag har denne livsbekreftende platonismen viket for en sjelløs materialisme, som ikke lar oss reise gjennom ting mot evigheten. I stedet for å gå dypt inn i virkeligheten, prøver vi da å samle så mye av det som mulig. Problemet strekker seg mot himmelen, mens nye språkforvirringer gjør det stadig vanskeligere for oss som bygger dem å forstå hverandre.

I dag fungerer mellomrom kun som motorveier som lar oss øke lesehastigheten vår, slik at vi kan skanne informasjon i et rasende tempo. Vi må gjenvinne mellomrommenes andre funksjon, som pauser for ettertanke. Bøker kan være magiske steder som åpner dører til andre verdener – men det krever at vi stopper opp. Å lære det er ikke bare en akademisk øvelse, men nødvendig for å bryte den maniske dansen som i dag forringer både våre sjeler og planeten.

Joel Halldorf jobber i tankesmien Skaperkraft. Dette er en bearbeidet versjon av hans forelesning som professor i kirkehistorie på EHS. I løpet av våren kommer han med boken Bokens folk: En civilisationshistoria från papyrus till pixlar (Fri tanke)