Leirbålene slukner

­

I Norge er det mye som fungerer godt. Vi har høy tillit til institusjoner og hverandre, forholdsvis lav ulikhet, og dessuten er graden av polarisering beskjeden. Det finnes selvsagt splittende saker og hatsk retorikk, men det er lite som tyder på at meningsmotsetningene i befolkningen, per nå, faktisk vokser seg sterkere.^{Prebensen, I. (2018). Blir Norge mer polarisert? NRKbeta.} Etter min mening har vi snarere tviholdt på de habermanske idealene om den borgerlige offentligheten så lenge at vi har overvurdert betydningen av polarisering, og underkjent de mest presserende utviklingstrekkene ved samfunnsdebatten. Disse trekkene er plattformisering, kommentarfeltdød og fragmentering av nyhetsbruk.

Dette er globale megatrender med så stor kraft at offentligheten, slik vi forestilte oss den på 2000-tallet, kan erklæres død. I dag har nordmenn hverken felles plattformer, fungerende debattflater eller delte nyhetsvaner. Selv om dette er uunngåelig og slett ikke et udelt onde, gjør det oss mer sårbare for ytre politisk påvirkning, hvis hovedmål er å øke graden av politisk polarisering. Under vil jeg beskrive offentlighetens død ved det digitale alteret og forsøke å peke på hva vi kan gjøre for likevel å opprettholde en best mulig samfunnsdebatt.

SILODEBATT

Den første kraften som bryter ned offentligheten, er plattformisering. Med plattformisering mener jeg i denne sammenheng at mediebruk forflytter seg til ulike lukkede økosystemer som krever innlogging. Et eksempel på et slikt økosystem er selvsagt den største plattformen: Facebook. Medieviter Taina Bucher hevder at Facebook er blitt så stort at det ikke lenger kan omtales som et sosialt nettverk, men snarere et fenomen. «Facebook er Facebook», konstaterer hun.^{Bucher, T. (2020). For noen er Facebook alt. Norsk medietidsskrift 27(1), s. 1–5.} Som kjent må man registrere seg med navn og bilde for å kunne delta i diskusjoner i åpne fora, som kommentarfeltene under VGs Facebook-poster, eller være Facebook-venn med privatpersoner om du ønsker å diskutere på veggene deres. Unntaket er profilerte samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness, som poster offentlige innlegg, der alle som vil kan komme med ulike støtteerklæringer eller, i mindre grad, kritiske innsigelser i kommentarfeltet. På Facebook finnes også flere lukkede grupper, som det feministiske diskusjonsforumet Den Selskabelige, eller aksjonsgruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet. I det store Facebook-universet kan man kalle slikt for lukkede deloffentligheter. Samtidig er det som registrert bruker forholdsvis lav terskel for å ta del i slike diskusjoner.

Jeg er absolutt kritisk til mye ved Facebook, men det oppleves til en viss grad trygt at majoriteten av befolkningen befinner seg på samme plattform. Dette muliggjør kommunikasjon og diskusjon på tvers av grupper som ikke møter hverandre i det daglige. Nå ser Facebooks hegemoni ut til å trues. Markedsdirektør Ingvar Sandvik i Kantar Media sa i fjor at Facebook «på rekordtid har blitt et gamlismedium».^{Jerijervi, D. J. (2019). Facebook: – Vi ser at bruken endres kontinuerlig, Kampanje.} Førtitre prosent av unge mellom 15 og 29 oppgir å bruke Facebook mindre enn tidligere. Fortsatt bruker sekstiåtte prosent av nordmenn Facebook hver dag, men trenden er nedadgående.^{Sandvik, I. (2020). Rikets medietilstand 2020.} Synkende mediebruk, her bredt definert, er på ingen måte forklaringen. Ifølge Kantar Media bruker «alle» internett i det daglige. Facebooks svekkede posisjon skyldes snarere fremveksten av mindre og spesialiserte plattformer som appellerer til ulike demografiske grupper. Eksempler på slike lukkede økosystem er WhatsApps gruppechatter, debattfora som Reddit, brukergenererte «aviser» som Medium, kanalene til Jodel, kommentarfeltene tilYouTube og kommunikasjon via nettspill som Fortnite. Selv om jeg fortsatt er i tjueårene, aner jeg for eksempel ikke hva som rører seg på TikTok, som på rekordtid har blitt den mest populære plattformen blant de yngste.^{Medietilsynet (2020). Barn og medier 2020.} Det er vanskelig å si hva som blir det neste store, men jeg er sikker på at vi vil se ytterligere fragmentering i årene som kommer.

KOMMENTARFELTDØD

Plattformisering er altså en økende trend, men heller ikke dette er noe nytt. Ved siden av Facebook er nok avisenes kommentarfelt – der hvert kommentarfelt nærmest er en egen plattform – de mest omtalte arenaene for det offentlige ordskiftet. Ettersom de analoge avisenes debattsider hadde naturlige plassbegrensninger, fantes ikke slike brede debattflater før internett. Derfor var begynnelsen av 2000-tallet preget av optimisme: Internett skulle skape allment tilgjengelige debattarenaer som bidro til deliberasjon – en grundig, åpen og kritisk debatt. Kraften i de bedre argumenter skulle drive diskusjonene videre og slik styrke demokratiet. Selvsagt var kommentarfeltene aldri helt åpne. De kan bedre beskrives som semilukkede deloffentligheter med en viss grad av redaksjonell kontroll i form av moderering. Men ideen om at kommentarfeltene var et gode for hele samfunnsdebatten, levde i beste velgående.

I løpet av de siste årene har de fleste mediehusene stengt ned kommentarfeltene, hovedsakelig med begrunnelsen om at moderering er for ressurskrevende. Sist ut var NRK Ytring. Allmennkringkasteren nyter høyest tillit blant alle medieaktører i Norge, er størst og mest kjent, og dessuten gratis å bruke. Derfor varYtring formodentlig det mest samlende og tilgjengelige felles debattforumet i Norge. Likevel vet vi nå at bare en liten andel av leserne deltok i debatten. En kommende studie som jeg er med på å skrive, bekrefter en rekke antakelser man har hatt om kommentarfeltenes representativitet.^{Hofseth, A. og Raabe, T. (2020). Pågående arbeid.} La meg i alle fall avsløre at bare en svært liten andel av leserne kommenterte, og at en svært liten andel av disse aktive brukerne sto for størsteparten av innleggene.Vi har ikke analysert innholdet i alle de mange hundre tusen publiserte kommentarene, men funnene våre ville nok ikke overrasket medieforsker Anders Olof Larsson. Han har vist at brukere av partiske medier som Document og Resett, er langt mer aktive i sosiale medier enn gjennomsnittet.^{Larsson, A. O. (2019). News Use as Amplification: Norwegian National, Regional, and Hyperpartisan Media on Facebook. Journalism & Mass Communications Quarterly 96(3), s. 721–741.} Vi må altså erkjenne at de aller fleste skyr unna digitale debatter, at et fåtall stemmer får uproporsjonalt mye oppmerksomhet, og at avisenes kommentarfelt har utspilt sin rolle. Jeg er rimelig sikker på at bare de partiske mediene vil fortsette å fasilitere tastaturfest for meningsfrender, selv om gode diskusjoner kan eksistere i liten skala hos hyperspesialiserte nisjepublikasjoner. Dette vil være blant unntakene, og aldri være samlende arenaer for befolkningen.

DAGSREVYENS GRADVISE DØD

En tredje driver av fragmenteringen av offentligheten er nyhetsøkonomien. Det fysiske opplaget til norske aviser fortsetter å stupe, og de fleste større nyhetsaktørene plasserer innholdet sitt bak digitale betalingsmurer. Slike abonnementsløsninger bidrar – i alle fall på produksjonssiden – til å opprettholde mediemangfoldet. Samtidig presser det stadig flere brukere inn i lukkede meningsunivers som i stor grad styres av demografi. Professor i informasjonsog medievitenskap Jan Fredrik Hovden beskriver dette som publikumsøyer.^{Lindell, J. og Hovden, J. F. (2018). Distinctions in the media welfare state: audience fragmentation in post-egalitarian Sweden. Media, Culture & Society 40(5), s. 639–655.} På «øyene» er folks mediekonsum tydelig knyttet til klassebakgrunn, og like mye styrt av hva man ikke liker, som hva man liker. At mediekonsum følger klasse er ikke noe nytt, men hva er det som gjør at populariteten til et gratistilbud som nyter Norges høyeste tillit, også svekkes? Jeg snakker om Dagsrevyen, som har gitt meg tilgang til historiske seertall for programmet.^{Egne analyser basert på Kantar TVOV ved NRK Analyse, og SSBs befolkningsdata.}

Selv om nettaviser tilbyr løpende oppdatering av dagens nyheter, er det ikke tvil om at Dagsrevyen har vært og på mange måter er Norges viktigste nyhetskanal. Hvis vi holder oss til Benedict Andersons kjente teori om nasjonen som et «forestilt fellesskap» mellom folk som strengt tatt ikke kjenner hverandre, må Dagsrevyen kunne sies å være selve leirbålet i fellesskapet. Monopolsituasjonen og manglende valgmuligheter på 1980-tallet bidro til at om lag halvparten av befolkningen benket seg foran skjermene klokken 19:30. Dette måtte selvsagt endre seg ved etableringen av TV 2, men faktisk vokste populariteten til Dagsrevyen mot slutten av 1990-tallet. Senere ble 2003 et toppår, da så 865 000 nordmenn hele programmet hver dag.^Ibid. Dermed ble en fjerdedel av den voksne befolkningen oppdatert på de viktigste sakene på en samlende måte. Man kan selvsagt argumentere for at VG nyter en enda høyere oppslutning i dag – omtrent halvparten av nordmenn er innom nettsiden daglig – men her er det mye lettere å velge bort innhold man ikke er interessert i. Dagsrevyens redaksjonelle utvelgelse gir trolig det beste og bredeste felles informasjonsgrunnlaget, som igjen danner grobunn for gode diskusjoner rundt lunsjbordet.

Siden 2003 har derimot populariteten til programmet falt dramatisk. I 2019 var det bare tolv prosent av befolkningen som så Dagsrevyen, og dette inkluderer alle formater som nettleser, smart-TV og lineær-TV.^Ibid. I det yngre demografiske segmentet er nedgangen enda større. Fra å ha hatt en oppslutning på over tolv prosent blant 20–39-åringer i 2003, er det i dag under tre prosent i samme aldersgruppe som ser på Dagsrevyen.^Ibid. Videre har Statistisk sentralbyrå (SSB) påvist at lesingen av både papiraviser og nettaviser har falt betydelig det siste tiåret. I 2010 leste åtti prosent av nordmenn en papireller nettavis på en gjennomsnittsdag, mot sekstifire prosent i 2018.^{Data fra SSBs mediebruksundersøkelser, ved medienorge.} Nyhetskonsum kan selvsagt også foregå på Snapchat eller radio, men det er uansett tydelig at nyhetsbruk, på tvers av formater og flater, er synkende. Sett i sammenheng med plattformisering – altså tendensen til at vi oppholder oss i lukkede økosystemer – er det god grunn til å være bekymret for at en kollektiv bevissthet rundt nyhetssaker og politikk forvitrer.

Riktignok er det flere måter for borgere å bli informert på, slik medieforskeren Hallvard Moe og hans kolleger beskriver i boken Informerte borgere? som kom ut tidligere i år.^{Moe, H., Hovden, J.F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T.U., Sakariassen, H. og Thorbjørnsurd, K. (2020). Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati. Oslo: Universitetsforlaget.} Man kan for eksempel få med seg nyheter gjennom samtaler med venner, både online og offline. Forskerne hevder dessuten at det ikke bør stilles for høye krav til hva som skal til for å være «informert». Omtrentlig og overvåkende kan være godt nok. «Kona mi forteller meg om noe viktig har skjedd», var et av sitatene som ble trukket frem da Moe lanserte boken hos Fritt Ord i vår. Dette er en nyttig innsigelse, som i lys av koronapandemien gjør seg særlig gjeldende.

MEDIEKRISE I KRISETID

Hittil har jeg presentert dyster statistikk, men koronakrisen har vist at befolkningen i stor grad flokket mot de etablerte mediene da det virkelig gjaldt. Interessant nok gjennomførte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) en befolkningsundersøkelse om norske husholdningers bevissthet og atferd knyttet til egenberedskap i desember 2019.^{Ipsos (2020) Befolkningsundersøkelse om norske husholdningers bevissthet og atferd knyttet til egenberedskap. Oslo: DSB.} Her fremgår det at sekstifem prosent av befolkningen ville oppsøkt en redaksjonell nettavis, TV eller radio først for å skaffe seg informasjon i krisetider. Bare ni prosent av de spurte oppga at de ville besøkt myndighetenes nettside først. Om dette stemmer overens med reelle forhold er usikkert, men vi vet at alle de store mediehusene under korona har slått alle tidligere leserrekorder, og at flere opplevde at serverne krasjet som følge av overbelastning. Nesten fem millioner unike nettlesere var innom VGs plattformer torsdag 12. mars, da Erna Solberg la frem de første krisetiltakene.^{Weiberg-Aurdal, J.M. (2020). VG med historisk trafikkrekord: Hadde 69 millioner sidevisninger på én dag, Medier 24.} En person som besøkte VG via laptop, stasjonær PC, nettbrett og mobil ville riktignok telt som fire brukere, men likevel indikerer tallgrunnlaget at omtrent hele den voksne befolkningen oppsøkte VG for å få informasjon om pandemien. Dessuten viser en undersøkelse utført av Kantar Media på vegne av Medietilsynet at tilliten til norske medier, særlig NRK, TV 2 og VG, økte betydelig i de første ukene av koronakrisen.^{Medietilsynet (2020) Tillitsmåling.}

Til tross dette, og at mediene ble definert som «samfunnsviktig virksomhet» på regjeringens liste over sentrale samfunnsfunksjoner, går mediene mot enda mer krevende tider. Annonsemarkedet har kollapset, og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) ba tidligere i år om en krisepakke på én milliard kroner. Noen medier melder om vekst i digitale abonnementsinntekter, men dette er ikke i nærheten av å gjøre opp for bortfallet av annonsekronene. Med mindre regjeringen vedtar gode finansielle ordninger, vil mediemangfoldet svekkes betydelig. Økt mediekonsum i måneden etter nedstengningen av Norge ga ikke økonomisk avkastning.

ØYENES UTGLIDNING

Befolkningens medieforbruk og -vaner i koronakrisen vil utvilsomt være gjenstand for mangfoldige forskningsprosjekter i tiden fremover. Det eneste som kan sies med sikkerhet nå, er at Norge er mer sårbar for ytre politisk påvirkning enn vanlig. Det er blitt stadig vanligere at informasjon brukes som våpen for å fremme egne interesser, og dagens fragmenterte mediebilde og oppstykkede samfunnsdebatt skaper gode vekstvilkår for polarisering. I forrige nummer av Samtiden skrev Robert Mood at «den viktigste fremtidige krigsarenaen er kanskje den digitale».^{Mood, R. (2020). «Mulighetens tiår». Samtiden nr. 1–2020, s. 28–37.} Det ser vi allerede flere eksempler på. 3. mars i år kunne NRKbeta avsløre at alle de største norske mediehusene har gjengitt informasjon fra russiske trollkontoer.^{Grut, S. (2020). NRKbeta avslører: Alle store norske medier har blitt lurt av russiske troll-kontoer, NRK.} To uker senere meldte Reuters at EU anklager Russland for å ha iverksatt en «signifikant desinformasjonskampanje» om koronaviruset for å «generere panikk og svekke tilliten til lokale myndigheter».^{Emmot, R. (2029). Russia deploying coronavirus disinformation to sow panic in West, EU document says, Reuters.}

Under normale omstendigheter ville jeg sagt at en viss grad av politisk polarisering kan være sunt, så lenge uenigheten – og dertil konsolideringen av ytterpunktene – er basert på et felles informasjonsgrunnlag. På samme måte som det finnes gode argumenter for og imot norsk EU-medlemskap, finnes det gode grunner til å være for og mot høy innvandring, vindkraft, bompenger eller oljeutvinning. Slik kan en polarisert offentlighet, i sin ideelle tilstand, tenkes som en langstrakt øy med tydelig definerte ytterpunkter og et storslått leirbål i midten. Som jeg har vist, beveger vi oss mot isolerte øygrupper, hvor leirbålet kun samler oss ved alvorlige kriser.

NAIV NORMATIVITET

Det er mye usikkerhet og grunn til bekymring. Likevel tror jeg at de store medieaktørene, særlig NRK og VG, vil opprettholde sine forholdsvis samlende posisjoner og dermed dekke det mest grunnleggende informasjonsbehovet til befolkningen. De må jobbe knallhardt for å treffe bredt, styrke sine innovasjonsmiljøer og fasilitere så mange fysiske møteplasser som mulig for folk flest. Dette er selvsagt ressurskrevende, og heldigvis finnes en enda mer effektiv løsning: representasjon – så bredt definert som mulig. Ettersom enkeltindivider enten skygger unna samfunnsdebatten eller blir usynlige i mylderet av stemmer, på mylderet av plattformer, er representasjon helt essensielt. Befolkningen må i det aller minste kunne lese om eller se på personer i situasjoner som de kan kjenne seg selv igjen i. Dét er vanskelig å få til dersom medieorganisasjonene fortsetter å være så homogene.

Samtidig er det viktig å huske på at representasjonen ikke trenger å være absolutt, for eksempel knyttet til politiske holdninger. Det er verdt å minne om at bruken av partiske medier som Document og Resett, er forholdsvis liten, og at tilliten til Document faktisk gikk ned fra fem prosent i 2019 til fire prosent i 2020.^{Moe, H. og Bjørgan, J. (2019). Reuters Digial News Report.} Uten sammenligning for øvrig, men for å sette prosenttallet i sammenheng, har over atten prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn. Hvor er denne store gruppen i samfunnsdebatten? Hvem representerer dem?

Tiden er nå moden for å gi slipp på et naivt normativt ideal for samfunnsdebatten og diskutere polarisering på riktig premiss.Vi må innse at befolkningen samles rundt leirbålene først når en større krise melder seg, og at polariseringen man ser tendenser til i sosiale medier, ikke er like alvorlig som det kan se ut til. Vi burde være mer bekymret for potensielle fremtidige informasjonsangrep pågående over lengre tid. Om vi skal håndtere denne trusselen på riktig måte, må illusjonen om en felles offentlighet hvor alle deltar på lik linje, legges død.