Angelus Polonus. Nasjonen som flyr baklengs inn i fremtiden

­

I sitt essay «Historiefilosofiske teser» fra 1940 tar den tyske filosofen Walter Benjamin for seg maleriet Angelus Novus av Paul Klee. Benjamin kaller Klees engel «Historiens engel» som har ansiktet vendt mot fortiden. Historiens engel ønsker å hele nåtiden, men blir presset frem av en storm og vind – og det er den vi kaller «fremskritt», ifølge Benjamin.

Polen er på sett og vis en slik engel. Polen beveger seg tilsynelatende fremover, men lever i fortiden og i historien. Men den som flyr fremover med hodet vendt bakover, kan lett krasje – akkurat som flyet som falt ned utenfor Smolensk i Russland den skjebnesvangre dagen 10. april 2010.

For å forstå situasjonen i dagens Polen må vi merke oss denne datoen. Den 10. april 1940 utførte Sovjetunionen en massehenrettelse av 22 000 polske offiserer og intellektuelle utenfor Katyń, en landsby i nærheten av Smolensk. På den samme datoen i 2010 var daværende president Lech Kaczyński og følget hans på vei til Smolensk for å overvære 70-årsmarkeringen av Katyń-massakren. Presidentflyet krasjet bare noen få kilometer unna Smolensk. 96 mennesker døde på stedet. Blant dem var onkelen min, derfor føler jeg at jeg har rett til å uttale meg i denne saken.

Flykatastrofen i Smolensk skaper fremdeles splid og store kontroverser, og er en kilde til konspirasjonsteorier og mange myter som passer inn i fortellingen om at Polen er det største offeret blant de europeiske nasjonene. «En nasjonenes Kristus», som Polens romantiske dikter Adam Mickiewicz uttrykte det. Basert på denne myten etablerte Lech Kaczyński, lederen for det høyrekonservative partiet PiS (Prawo i Sprawiedliwość, «Lov og Rettferdighet»), sammen med tvillingbroren Jarosław Kaczyński, som ble visestatsminister.

PiS kom til makten igjen med løfte om å styrke Polens posisjon i Europa og fjerne det han kalte «innprentingen av skam». «Vi skal reise oss opp fra knestående», uttalte han under valgkampen. Ifølge ham og hans meningsfeller fantes det bare én sannhet om Polen som kunne formidles til verden – en nasjonal og katolsk sannhet. De som trodde noe annet, brakte skam over Polen. Slik klarte Kaczyński å dele nasjonen inn i de som har rett og de som tar feil. Flystyrten i 2010 «provoserte» frem eller utløste en nasjonalisme med røtter i katolisisme og konservatisme, den splittet nasjonen i oss og dem, og har gitt grobunn til en populisme som har ført til økt splittelse og vold. «Ikke tørk de forræderske kjeftene deres med navnet på min avdøde bror», sa Kaczyński til opposisjonen i parlamentet.

Annerledestenkende tok ikke bare feil, men ble betraktet som medskyldige. De månedlige markeringene av flyulykken foran presidentpalasset varte i mange år og virket som den aldri skulle ta slutt. Bare halvparten av Polen minnet fortiden på en «riktig» måte i kontrast til den andre, liberale delen – det var i hvert fall oppfatningen på den «riktige» siden. De liberale tok avstand fra dette, og kalte de som deltok i de månedlige markeringene for tilbakestående. Slikt bidrar ikke til enhet.

Det som står på spill i dag, er fortiden, og fortiden er en kapital. Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer dagens politikk. Historiesynet som er etablert av det ledende partiet PiS, tillater bare en eneste versjon av fortidige hendelser: Den må være i samsvar med det nasjonale og katolske budskapet. De som tolker fortiden på annet vis, tar feil og må bringes til taushet.

Krise i rettsstaten

Alt dette har ført til krisen i rettsstaten, særlig i forbindelse med spørsmålet om Konstitusjonsdomstolen, et organ som skal beskytte grunnloven. I 2016 utnevnte PiS egne dommere i stedet for dem som var blitt utnevnt av den forrige regjeringen. Med dette fikk vi et dobbelt rettssystem i Polen, som vi har den dag i dag. Ulydige dommere har blitt forvist hundrevis av kilometer hjemmefra. Dette gjelder for eksempel Paweł Juszczyszyn, som ikke har fått utøve yrket sitt på to år, som har fått lønnen sin halvert, og som har en sak gående mot seg i disiplinærretten. Han er blitt beskyldt for «maktmisbruk som offentlig tjenestemann». Juszczyszyns forbrytelse var at han hadde bedt om en liste over kandidater til Det nasjonale rådet for rettsvesenet, fordi han ønsket å kontrollere at retten var nedsatt i henhold til loven (noe den ikke var, da den ble godkjent av den lovløse Konstitusjonsdomstolen). I 2016 ble nåværende Justisminister Zbigniew Ziobro utnevnt til statsadvokat og ble leder av påtalemyndighetene. Under hans tid er det blitt vedtatt lover som gjør det mulig å gjøre domstolene underordnet politikerne. Vi er altså vitne til to forskjellige rettssystemer i Polen, to virkeligheter, den ene mer lovlig enn den andre, den ene er den styrende, den eneste riktige og sanne.

Som et resultat av dette har flere borgere blitt forfulgt eller degradert og ydmyket. Ikke bare ulydige dommere rammes, det samme skjer med kvinner som demonstrerer i gatene, og LHBT-personer, ettersom 80 regioner i Polen har erklært seg som «LHBT-frie soner». Andre som virkelig burde straffeforfølges, for eksempel pedofile prester, blir heller sluppet fri. Dette skjedde med den nylig avdøde presten Andrzej Dymer. Dymer ble anklaget for pedofili. Etterforskningen varte i 25 år, men han ble aldri dømt. Biskoper støttet ham, selv om det helt fra 1990-tallet var kjent at han misbrukte unge gutter. Men han grunnla Johannes Paulus II medisinske institutt, sponset av PiS og statlige penger. Slik er loven underlagt politikken til det høyrekonservative partiet.

Enten-eller-fortellingen

I dette splittede landet er det vanskelig å være nøytral – akkurat som det var under kommunismen. Du tilhører enten den ene eller den andre siden. Det finnes ikke rom eller arenaer for dialog, i beste fall er rommet veldig lite. Forfattere, kunstnere, akademikere og intellektuelle er inkludert i denne enten-eller-fortellingen. De som følger reglene, får skryt og tilbys arbeidsplasser. De som er i opposisjon, blir vanæret. Sensuren er ikke offisiell, men for det meste økonomisk. Ulydige tidsskrifter og utgivere støttes ikke av regjeringen. Man kan fremdeles publisere fritt. Nylig ga det venstreorienterte forlaget Krytyka Polityczna ut en over 900 sider lang bok om skeive polske forfattere. Imidlertid får slike publikasjoner og tidsskrifter som er liberale eller venstreorienterte, ingen støtte fra staten. For øyeblikket protesterer tidsskrifter og aviser mot en ny lov som PiS ønsker å innføre, nemlig en reklameavgift som, ifølge statsminister Mateusz Morawiecki, skal bidra til «å utvikle frie medier». Både store og mindre aviser og tidsskrifter responderte på dette lovforslaget med svarte avisforsider og nettsider i stedet for tekster og bilder. Lovforslaget er et angrep på de frie mediene og vil hovedsakelig kommet til å ramme private og uavhengige medier – akkurat som i Ungarn. Samtidig kjøpte nylig det statlige oljeselskapet Orlen opp Polska Press, den største utgiveren av lokalaviser, noe som vil gi PiS enda mer plass i mediene.

Dette er grunnen til at mange publikasjoner som dekker emner som kjønn, kvinner, LHBT, aldri når leserne. Flere tidsskrifter har forsvunnet fra markedet, som for eksempel det legendariske Zeszyty Literackie, som publiserte noen av de fremste polske poetene, essayistene og forfatterne, som Czesław Miłosz, Zbigniew Herbert, Adam Zagajewski, og dessuten oversatt litteratur: Joseph Brodskij, Timothy Snyder og Claudio Magris, for bare å nevne noen. «I arbeidet vårt», har den tidligere sjefredaktøren Barbara Toruńczyk uttalt, «var vi drevet av forpliktelsen til verdien av kulturens kontinuitet, overbevisningen om at den europeiske kulturen, til tross for dens mangfoldighet og foranderlighet, er én.» Ifølge PiS finnes det bare én kultur, uten unntak. Samme skjebne møtte et «barn» av Zeszyty Literackie – avisen Dwutygodnik. Avisen forsvant i ett år, men ble gjenopplivet takket være kulturinstitusjonen Dom Spotkań z Historią i Warszawa, og tilskudd fra lokale myndigheter. Uten denne hjelpen ville et av de fineste polske kulturtidsskriftene ha gått tapt.

Hvordan er det å være en frittenkende, liberal forfatter i Polen i dag? Det er ikke et godt sted å være. Man må enten gro et hardt skall, hensette seg i en tilstand av indre eksil eller emigrere til et annet land der man ikke blir bedømt på bakgrunn av identitet eller verdenssyn. Men slike «løsninger» er selvsagt ikke så gode. Forfattere og kunstnere bør kunne utvikle seg og arbeide fritt i sitt eget land. Ta myndighetenes behandling av nobelprisvinneren Olga Tokarczuk. Hun er hjertelig velkommen og lest over hele verden, men ikke begunstiget av den polske regjeringen. Etter nyheten om at Tokarczuk hadde mottatt nobelprisen, rådet kulturminister Piotr Gliński henne til å være «en fornuftig polsk forfatter som bør forsøke å forstå det polske samfunnet». Hvis minister Gliński hadde mottatt nobelprisen, ville han ha skrevet om den polske nasjonen, ja, særlig om den ... Høyresiden kaller konsekvent Olga Tokarczuk en «jødisk forfatter» som «hevner» seg på Polen. Det samme gjelder Radosław Rak, en forfatter som nylig ble tildelt Nikeprisen (Polens fremste litterære utmerkelse) for boken om Jakub Szela, lederen for et bondeopprør mot det polske herredømmet over Galicia i 1846. 7. februar i år trykte det ultrakonservative magasinet Do Rzeczy en forside med overskriften «Hevn mot Polen. Dagens forfattere fornedrer det Zbigniew Herbert og Henryk Sienkiewicz forsvarte», over et bilde av Tokarczuk og Rak. Det er urovekkende å se Zbigniew Herbert, en dikter som var en ensom ulv og forelsket i gresk kunst, og som stadig misbrukes av både høyre- og venstresiden, trukket inn i en kontekst som denne. Henryk Sienkiewicz, på sin side, nobelprisvinneren, var med sin barnebok I ørkenen og jungelen, som ikke er fri for rasistiske kommentarer, en tvilsom skikkelse. Hva var Tokarczuks og Raks forbrytelse? Ifølge magasinet hadde Tokarczuk oppfordret til opprør, og at venstreorienterte og antikristne krefter skulle overta makten. Kvinner som går ut på gatene i Polen, kjemper ikke for rettighetene sine, men har blitt provosert av romanene til Tokarczuk, hevdet litteraturviteren Piotr Dariusz Urban i Do Rzeczy. Igjen ser vi hvordan det bare finnes én sannhet om Polens fortid, og den forteller oss at polakkene alltid har vært moralsk gode. Dermed er det ikke mulig å kommentere polske synder eller skrive om polske bønder som gjorde opprør mot adelen som behandlet dem som livegne. Det er heller ikke mulig å skrive om jøder som ble myrdet av polakker, slik det skjedde i landsbyen Jedwabne i 1941, en famøs sak i mitt hjemland.

Enda et talende eksempel er det som skjedde med Barbara Engelking, direktør for det polske senteret for holocaustforskning i Warszawa, og Jan Grabowski, professor i historie ved Universitet i Ottawa i Canada. Da de utga tobindsverket Night without End: The Fate of Jewish in Selected Counties of Occupied Poland (2018), ble de saksøkt av Filomena Leszczyńska, den 80 år gamle niesen til Edward Malinowski. I verket blir han beskyldt for å ha overlevert 22 jøder til nazistene etter krigen. Disse jødene ble senere myrdet. Leszczyńska hevdet at forskerne hadde vanæret hennes avdøde onkel. Selv om det var hun selv som saksøkte forfatterne, er det lite sannsynlig at hun hadde lest boka. Den liberale dagsavisen Gazeta Wyborcza fant senere ut at det var Den polske ligaen mot ærekrenkelse (Reduta Dobrego Imienia) – en konservativ, statsfinansiert NGO, som overvåker såkalte unøyaktigheter i media og akademia angående polsk historie – som ringte og overtalte henne. I ettertid har riktignok Jan Grabowski innrømmet i New York Times at han og Engelking hadde forvekslet to menn som begge bar etternavnet Malinowski, og ba om unnskyldning. Likevel viser saken hvor Polen står for øyeblikket.

Den polske ligaen mot ærekrenkelse er ikke den eneste organisasjonen som skal ivareta Polens gode image. Et nytt statsfinansiert forskningssenter for å «motvirke kristofobi», Religionsfrihetsforskningssenteret, har nettopp blitt etablert i Warszawa. Senteret har som mål å «utvide kunnskapen om Gud». «Akademisk forskning er avgjørende for å verne landet vårt mot angrep på religionsfrihet og troende av alle trosretninger, spesielt kristne, som det er flest av i Polen», kunngjorde den daværende kulturministeren Przemyslaw Czarnek i fjor. Han ville endre pensumlistene i skolen, slik at de blant annet skulle inneholde flere bøker om Johannes Paul II. Dette til tross for at den avdøde polske paven er i ferd med å miste sitt omdømme, siden det er kommet frem at han kjente godt til tilfeller av pedofili i kirken, uten å gjøre noe med det. I 1983 vedtok Johannes Paul II en kirkelov, som utelukket pedofile handlinger fra å regnes blant de alvorligste forbrytelsene mot den katolske troen. Generasjonen av mennesker født på 80-tallet pleide å bli kalt Johannes Paul II-generasjonen, men flere og flere unge dropper nå ut av religionsundervisningen på skolen, eller forlater selve kirken.

Likevel er den katolske og nasjonalistiske fortellingen den viktigste for PiS, og den partiet fremmer også i utlandet. For eksempel promoterer Det polske bokinstituttet, Polens svar på NORLA, forfattere som Bronisław Wildstein, som nylig kommenterte kvinnestreikene mot abortforbudet med at «denne mobben får en til å reflektere over formålet med abort, og det faktum at Marta Lempart [en av lederne for kvinnestreikene] eksisterer, er det mest alvorlige argumentet for abort ...». En annen regimetro forfatter som Bokinstituttet har reklamert iherdig for, er Tomasz Terlikowski, en fremtredende ultrakonservativ journalist og teolog.

Det er ikke slik at andre forfattere ikke promoteres i det hele tatt. Hvis vi ser på listen over bøker som mottok støtte i fjor til oversettelse og markedsføring i utlandet, finner vi for eksempel Olga Tokarczuk og Witold Gombrowicz. Likevel bør vi være klar over hvor mange bøker som ikke har mottatt finansiering, for eksempel Renata Lis’ sakprosabok Lesbos, om kjente lesbiske kvinnelige forfattere. Boken skulle etter planen bli oversatt til italiensk av Lucia Pascale. Dessverre skjedde det ikke, til tross for bokens høye kvalitet. Renata Lis er en god forfatter, kjent for essayistiske bøker om Gustave Flaubert og Ivan Bunin. Hun er også en fremragende oversetter av sistnevnte, og av Jean Baudrillard. «Uskrevne bøker er målestokken for diktaturet», har Dariusz Stola, professor i historie ved Institutt for politiske studier ved det polske vitenskapsakademiet og tidligere direktør for POLIN-museet for polske jøders historie, uttalt. Stola er for øvrig blitt gjenvalgt som direktør for museet, men regjeringen nektet å godta avgjørelsen, hvorpå han trakk seg.

Følelsen av tap

«Hvilken følelse er dominerende i den illiberale populismen?» spør Karolina Wigura, redaktør i ukeavisen Kultura Liberalna, i boken The End of the Liberal Mind. Poland’s New Politics (2020) – og svarer: «Blant de mange bemerkelsesverdige aspektene i mitt lands politiske utvikling de siste årene, er det ingenting som slår meg like sterkt som følelsen av tap. [...] Følelsen av tap gjennomsyrer vår sosiale verden, men den er utilstrekkelig studert og identifisert.» Jarosław Kaczyński kom til makten takket være slagordet om at han vil «gjenreise Polen fra ruinene». Jeg ante ikke at vi befant oss i ruinene. Etter kommunismens sammenbrudd var Polen lenge et av de mest vellykkede nye medlemslandene i EU, og fremtiden virket lovende. Slik er det ikke nå lenger.

Fortiden, som kan være en rik inspirasjonskilde for forfattere og kunstnere, deler dagens Polen. Dessverre finnes det ikke rom for nyanserte eller alternative fortellinger, for distanserte eller ironiske blikk. Det som nå dominerer, er forherligelse av Polen eller klagesanger over Polens enorme tap, som aldri ser ut til å ta slutt. Selv ønsker jeg at vi begynner å se mot fremtiden, eller i det minste begynner å eksistere i nåtiden.