Apokalypse etterpå

­

Verden har gått under en stund nå.

*

Jeg sover dårlig om nettene. I desember åpnet jeg vinduet ut i nattemørket og hørte svarttrosten synge, vakkert og foruroligende, den var flere måneder for tidlig ute.

*

Er sangen vår en sang om å være for sent ute?

*

«Vi har 15 år på å snu utviklingen», skrev FNs klimapanel i 2014. «Vi har tre år på oss», skrev en annen forskningsgruppe i Nature i 2017. «Tiden renner ut for klimaet», skriver avisene i 2009, 2012, 2013, 2019, 2020.

*

Det snakkes mye om tid i tilknytning til klimaet, om hvor mange år vi har på oss, om å handle mens vi ennå har tid. Som om klimakrisen ikke har inntruffet allerede. Som om verden ikke akkurat nå raser sammen rundt oss.

*

Verdens første offisielle klimaflyktning fikk nylig opphold i Frankrike. En domstol slo fast at luftforurensingen i Bangladesh vil ta livet av ham om han sendes tilbake.

*

Frankrike har også gitt Amazon tillatelse til å bygge et megavarehus på et 38 kvadratkilometer stort område.

*

Vi går og går mot undergangen.

*

Det finnes en vag, men vedvarende idé om at apokalypsen er noe øyeblikkelig og altomsluttende. Kanskje kommer idéen av ordet dommedag, hvor det hele tilsynelatende går under og opp i røyk i løpet av et døgn. Dommeårhundrer er nærmere sannheten.

*

Det er ingen tvil om at kloden er i krise, mediene trykker artikler daglig, det suser i hodet og verker i kroppen av all informasjonen. Før leste jeg det meste. Men hjernen har eldgamle mekanismer for å unngå smerte. Nå har jeg utviklet en refleks som får hendene til å ville bla raskt forbi overskrifter som nevner «smelting», «regnskog» eller «plast». Som om det slik er mulig å sette apokalypsen på pause.

*

Apokalypsen er ulikt fordelt. Den rammer ikke steder og kropper med samme grad av brutalitet. Jeg vet at verden raser sammen, men jeg svimler ikke i en hetebølge, jeg gisper ikke etter oksygen i luft gulgrå av svevestøv, jeg leier ikke søsteren min gjennom flomvann som rekker oss til halsen. Det er ikke skogbrannens månedlange brøl ørene mine hører, det er heller knusktørre moltemyrer som ikke surkler slik de skal, eller foruroligende fuglesang. Apokalypsen har satt klørne i så mange, men enn så lenge stryker den seg langs kroppen min som en svart katt.

*

Hvert eneste år skrives et trist og bakvendt Inger Christensensk verk. Det heter Analfabet og lyder slik: Fisken som liksom krabber langs havbunnen, Thymichthys politus, finnes ikke. Den glinsende røde giftfrosken Oophaga speciosa finnes ikke. Den vifteformede algen Vanvoorstia bennettiana finnes

ikke.

*

Krymper du deg også når du leser om nok en urskog som skal hugges? Som om skogen og kroppen er knyttet sammen, slik at begge føler frykten og øksen.

*

Jeg tenker på store kategorier som omgir oss, menneske, klode, klima, tid, jeg spør etter sammenhengen og oppdager at alle svarene mine har forsvunnet. Lysten til å lete etter svar har forsvunnet. Jeg føler meg veldig trøtt og vil hvile, vil kun til fjellene, svømme i elvene.

*

Det eneste jeg aner, er at svaret er todelt: Essensen er at vi mennesker har utradert verden for sammenhenger, essensen er at vi erstattet dem med splittelse og dikotomier.

*

Kardinalsplittelsen: menneske/natur.

*

Splittelsen sitter så dypt i hodet, dypt i historien, dypt i samfunnsstrukturene. Kløften er vid som gapet mellom kontinenter.

*

Hvor får aktivistene kreftene sine fra?

*

Jeg spør meg selv om jeg egentlig kan kalle meg sliten, når jeg er så privilegert, så trygg, så relativt uberørt? Når andre får kreft av elven de bor ved, knapt ser solen gjennom smog og svevestøv.

*

I sommer sto jeg på Glittertind. Tinden har lokket siden jeg var liten, med det gnistrende navnet og en tykk isbre som gjorde toppen til det høyeste punktet i landet. Men da jeg i sommer endelig kom til fjellet, var ikke den markante, høyreiste breen der lenger. Den hadde smeltet til en ganske tynn kappe, svunnet hen til det nest høyeste punktet. I strålende sol og kram snø sto jeg der på toppen, med min kroppsvarme på trettisyv grader, og alt jeg ville var å kjøle breen ned.

*

«Så relativt uberørt», det stemmer ikke. Ikke en eneste av oss er uberørt. Vi er alle vitner til at verden ødelegges i sanntid. Også dette fryktelige, umulige, men ubestridelige: Ikke bare å være vitne, men også offer og medskyldig samtidig. Er det mulig ikke å være sliten nå?

*

Kanskje er det visdom i å ville hvile? I å ville til fjellene og elvene? Det er ikke slik at jeg vil glemme eller leke gjemsel med undergangen. Det jeg vil, er å føle de gamle, sanne sammenhengene. Organismen vet hva den trenger.

*

Vannet i meg trenger å gli ut i elven. Jorden i meg trenger muld under føttene, trenger ro og røtter, trenger fjell og stødige former.

*

En gammel, sann sammenheng: Alt er vevet sammen med alt. Vannet i meg har rent i kretsløp i tusener av år, vært isbre, havis, cumulonimbussky, styrtregn, avløpsvann, tårer, urin, dugg på en orkidé som nå er utdødd.

*

En gammel, sann sammenheng: Tiden er en sirkel.

*

Alt i verden er sirkulært, bortsett fra det kapitalistiske menneskets levevei. Alt annet vender tilbake til en form som noe annet kan oppstå fra, eksisterer på et vis som faller inn i denne sirkelen. Fjell skures ned til sand, føres med elvene ut i havet, ligger under trykk til det blir bergart, til kontinentene kolliderer på nytt og løftes til fjell igjen.

*

Før lineærtid fantes ikke søppel.

*

Vi har dissekert tiden, kuttet den opp i tre deler: fortid, nåtid og fremtid. Alt som befinner seg i fremtiden, kan visst skyves foran oss, for det er jo per definisjon aldri her og nå. Fire tiår på rad har Norge satt seg klimamål, bommet på dem, forskjøvet dem nye tiår frem i tid. Apokalypse etterpå.

*

Om vi føyer tiden sammen igjen, ser for oss at den rette linjen vi kaller fremtid og fremgang skal bøyes bakover, og i en sirkel møte det punktet vi kaller fortid, hvor alt på nytt kan oppstå, i samme form som før, i samme harmoni som alltid, ser vi at fremgangens sanne navn er undergang.

*

«The time to act is now» toner som et ekko i vår tid – i klimarapporter, i vitenskapelige tidsskrifter, i avisoverskrifter, i demonstrasjoner, i taler, i partiprogrammer. Jeg lurer på: Når er nå?

*

Er nå akkurat dette eksakte nå? Er det i kveld? Denne uka? Dette året? Etter neste valg? Etter neste klimatoppmøte? Etter neste tørkesommer, hundreårsflom, hungersnød, masseutryddelse?

*

Skyver vi også nå foran oss?

*

Toleransen for nåtid er så lav for tiden. Så mange av oss må sette av tid til å være til stede i den: pliktaktige halvtimer med meditasjon, et kurs i oppmerksomt nærvær, en applikasjon på telefonen som minner en på å være mindful gjennom dagen.

*

Vi vet at miljøet vi lever i forgiftes, og i sin tur forgifter oss. Men hva med tiden vi lever i, eller mer presist, tidsforståelsen?

*

Er vår lineære klokketid harmløs? Betyr den bare nytte, busser i rute, koordinert børshandel, punktlige borgere, velsmurt samfunnsmaskineri? Eller er klokketiden en tikkende bombe i hodet? Eksploderer den ikke til sist i et inferno av stress? Ord som tidsjag og tidsklemme hører kun lineærtiden til.

*

Lineærtid er en løgn. En giftpil skutt inn i kraniene våre, den stikker rett ut fra pannen, midt mellom øynene, og peker bare frem, frem, frem – men et kortsiktig frem, et par desimeter, et par timer, dager, år.

*

Hvordan føles annen tid?

*

Tiden er ikke en linje. Tid er rommet som lar alt utfolde seg. Uten tid står alt frosset fast. Tiden tillater bevegelse: et svømmetak, et fall, et sukk, en blomstring, et valg.

*

Velg: nye joggesko, ny sofa med duse farger og rene linjer, ny bil, kanskje, og ny laptop, ny dunjakke, nytt kjøkken, ny hytte på fjellet, den 3-i-1-pakken med tacokrydder med et ekstra lag plast rundt, men som koster 5 kroner mindre. Eller den balsamiske luften full av duften av syriner i mai, en verden hvor syrinene fortsatt bestøves av humlene som fortsatt surrer i luften som fortsatt kan pustes inn ubevisst og aldeles trygt i våren som fortsatt er sval.

*

Valg: Tidspunkter hvor vi er så heldige, er så uheldige, å ha innvirkning på hvordan det vi kaller nåtid, foldes ut til det vi kaller fremtid. Den fremtiden vi frykter, velges i nåtid, bæres i nåtid, kommer til oss som nåtid.

*

Hvorfor velger vi feil?

*

Det føles som å stå overfor Hydra, det mangehodete mytiske slangeuhyret. Ifølge myten har monsteret ni hoder, og om ett kuttes av, vokser to nye frem i dets sted. Antikkens Hydra herjet og drepte i egnen rundt Argos, frem til halvguden Herakles og hans nevø klarte å ta knekken på uhyret. Vår tids Hydra herjer hele verden med hoder som heter Vekstøkonomi, Lineærtid, Kapitalisme, Individualisme ... Jeg kan ikke alle navnene, har ikke alle svarene, har ikke sverd, har ikke Herakles’ styrke.

*

Om vi ser bort fra at Herakles er en mytisk figur, er det ikke umulig at jernet i sverdet hans nå er jernet i mitt blod.

*

Mytisk tid, sirkulær tid, dyp geologisk tid, virkelig nåtid – dimensjoner av tid som er tapt til lineærtiden.

*

Dyptidsperspektiv: For 200 millioner år siden drev kontinentene fra hverandre. Om 250 millioner år vil de kollidere igjen og danne et nytt Pangea. Kanskje er vi akkurat nå så splittet som vi noensinne kommer til å være? Kanskje vil vi de neste millionene av år drive på stø kurs mot sammenheng?

*

Nåtidsperspektiv: Om jeg hviler med ryggen mot skogbunnen, kan jeg føle tiden og meg selv foldes ut. Dypgrønn osmose med mosen.

*

I mosen minnes jeg om at de gamle, sanne sammenhengene er her bestandig. De kan ikke utraderes, ikke virkelig. Kun i ideologiene, og kun midlertidig. Sammenhengene springer mot oss gjennom sansene: sollyset mot huden, blodets jernlukt, fjellets ruvende fortelling om dyptid, elven som strømmer mot havet og underveis lar oss flyte stille på ryggen i skumringen. Vi kan velge å hvile i dem, styrkes av dem, styrke dem.

*

Organismen vet hva den trenger: Å søke sammenheng her midt i sammenbruddet.

*

Det er den draumen tida ber på

berget ber på, kjeldene ber på

at vi skal opna oss