Dagbok fra Minsk

­

Jeg går nedover Nezalezjnasti-avenyen i Minsk og skriker så høyt jeg kan: «U-kha-di!» («Forsvinn!») Du, mannen min, er ved min side, slik tusenvis av menn og kvinner i alle aldre og yrkesgrupper er det. Flagg og slagord, hender i luften, brølende og kraftfulle stemmer. «Vi tror, vi kan, vi kommer til å vinne!» skriker vi, og «Lukasjenko i fengsel!» og «Byen er vår!». Vi går sammen som en eneste stor, mangefasettert kropp som vifter med sine hvit-rød-hvite vinger, i en flytende bevegelse fra én gate til en annen, for å unnvike de militære sperringene.

På innsiden av massens kropp kjenner jeg meg trygg, for jeg stoler på menneskene rundt meg. Jeg har ikke hørt om et eneste tilfelle av lommetyveri under demonstrasjonene, eller noen form for vold demonstranter imellom. Folk kommer med vannflasker til demonstrantene hvis det er en varm dag, og de deler ut mat. På vei til eller fra en demonstrasjon, når den protesterende kroppen er svak, er det lett å bli tatt av politiet eller militæret. Men om massen er stor nok, rører ikke de maskerte mennene oss.

I august, under de første dagene etter valget, gikk folk fritt rundt i gatene med flagg over skuldrene eller høyt over hodet. Senere besluttet regjeringen seg for å kvitte seg med overskuddet av demokrati.

Hver søndag innledes med nyheten om at dusinvis av militære lastebiler fulle av opprørspoliti, vannkanoner og innsatsstyrkens spesialkjøretøy med mobile barrierer er på vei til sentrum. Monumenter fra sovjettiden og større torg forsvares av soldater og er omringet av piggtråd. Sentrale varehus og metrostasjoner (13 av 29 forrige søndag) stenges «av hensyn til sikkerheten», gater sperres, kollektivtrafikken stanses. Mobilt bredbånd er slått av. Bykjernen paralyseres.

Da en utenlandsk bekjent hørte om situasjonen her, spurte han: «Hva skjer med økonomien?» Faktisk, svarte jeg, driter regjeringen i økonomien. Det den er mest opptatt av, er å forhindre oss i å samles og tale fritt.

Når vi går hjemmefra, har vi forberedt oss. For det første kler jeg meg etter forholdene, i tilfelle jeg havner på glattcella en natt eller to. For det andre vanner jeg potteplantene mine uten stans. For det tredje setter vi frem nok mat til katten til at det holder i noen dager. (En venn av meg forteller at katten hennes har blitt fet av alle disse søndagsdemonstrasjonene.) For det fjerde tar vi med oss pass og vannflaske. Det er også viktig å slette mobilhistorikken, siden telefonene ofte gjennomsøkes mens man sitter inne.

Dermed er vi klare, og så går vår lille familiebrigade ut i gatene, inn i det ukjente.

Da Aleksandr Lukasjenko kom til makten i 1994, var jeg tolv år og bodde med familien min i en landsby i det sydøstre Belarus.^{Mens det inntil nylig har vært vanlig å skrive «Hviterussland»/«hviterussisk» på norsk, er det nå flere norske medier som har gått over til å skrive «Belarus»/«belarussisk». Blant annet anbefaler Aftenposten denne formen på lederplass 5. april i år. Mens «Hviterussland»/«hviterussisk» assosieres med russisk og sovjetisk imperialisme, brukes «Belarus»/«belarussisk» av opposisjonen i landet. Derfor, i solidaritet med dem, ønsker Samtiden å gjøre det samme. Både Danmark og Sverige offisielt gått over til å bruke den sistnevnte formen. I skrivende stund har Norge ikke gjort det, men forslag om en slik navneendring har vært fremmet også i Stortinget.} Foreldrene mine var blant dem som stemte på ham; det gjorde de fleste av byens innbyggere, for på den tiden ble han betraktet som en av dem, omtrent som en formann på kollektivbruket.

Jeg må innrømme at jeg som barn ble fascinert av Lukasjenkos karisma – når han pratet med ministre og andre embetsmenn på tv, virket han alltid så selvsikker, så hard og bestemt. Lillesøsteren min og jeg kunne sitte foran tv-en i flere timer og lytte til formaningene hans. Men da jeg ble eldre, begynte jeg å mistenke at noe ikke var som det skulle. I 2000 deltok jeg i min første demonstrasjon mot makten, ikke lenge etter at jeg hadde påbegynt min tilværelse som student i Minsk.

Et par dager før valget i august kjente jeg uro når jeg tenkte på hvor uforutsigbare hendelsene som lå foran oss, var. Jeg ville skrive et dikt, men fant ikke de rette ordene på belarussisk. Så jeg skrev mitt første dikt på engelsk, «My European Poem». Jeg forsøkte å sette ord på frykten min, og på et fremmed språk finne det håpet jeg ikke klarte å uttrykke ved hjelp av mitt eget. Et stykke uti diktet lyder det:

Skal jeg venne meg til tanken

på at jeg kan føres bort og fengsles

av de svartkledde mennene,

av de sivilkledde mennene,

av mennene med fire bokstaver med fet skrift

på sine fete, svarte rygger?^{De fire bokstavene i fet skrift refererer til OMON (Otrjad militsii osobogo naznatsjenija, «Militsavdeling for spesialoppdrag»), en spesialavdeling i politiet i både Russland og Belarus.}

Hvis ikke oppnår ikke

landet mitt noen frihet.

Og det ville uansett ikke ha funket,

som vanlig.

Da jeg skrev det diktet, ble jeg skremt av tanken på å bli tatt av opprørspolitiet. Nå, med de daglige fengslingene av vennene mine – journalister, fotografer, poeter, dansere, akademikere, lærere, leger, historikere, kunstnere, mange av de smarteste personene jeg kjenner – har jeg vent meg til tanken.

Iblant kjenner jeg meg til og med litt skamfull over at jeg aldri har havnet i en av politiets fangebiler. Min eneste erfaring med noe sånt var da mannen min og jeg måtte løpe vekk fra det balaklavamaskerte politiet, etter å ha kommet for tidlig til en avtalt møteplass. Det var bare rundt tusen mennesker på begge sider av Nezalezjnasti-avenyen da. Vi ventet alle på at flere skulle slutte seg til oss, da fem store olivenfargede kjøretøy plutselig dukket opp, etterfulgt av flere minibusser på linje som holdt folk vekk fra hverandre. De svartkledde balaklavamennene sto i skarp kontrast til demonstrantene, for det meste kvinner i lyse plagg. OMON^{Se over.} begynte å dra folk ut av mengden som rygget mot kasinobygningen bak dem.

Demonstrantene på vår side av gaten ropte «Fascister! Fascister!». Og da fangebilene hadde plukket opp nok folk, snudde de og kom kjørende i vår retning, og vi sprang som barn gjennom bakgårdene til de gamle bygningene, og klarte å flykte inn i en enorm menneskestrøm.

Når de tar stemmeretten fra deg, bruk stemmen din. Den er det viktigste instrumentet i vår protest. Det handler ikke bare om å rope under demonstrasjonene. Et dikt som leses opp og en sang som synges i det offentlige rom, er et våpen for revolusjonen.

En venn av meg, poeten og musikeren Uladzimir, ble arrestert i september under en protest mot arrestasjonen av opposisjonslederen Maryja Kalesnikava. Det finnes et kjent fotografi tatt er par minutter før han ble arrestert: Han og andre ble beskyttet av rekker med kvinner mellom seg og militærpolitiet. Sammen sang de den sørgelige folkesangen «Kupalinka».

Rett etter valget kom et kor – som senere kalte seg «Det frie koret» – ut på trappene til Den statlige filharmonien i Minsk. De sang folkesanger og gamle patriotiske viser for å protestere mot regjeringens vold. Rundt hundre mennesker samlet seg for å høre på dem og synge med. En dag ble jeg invitert til å lese mitt dikt «Redselens stein» foran koret. Ingen mikrofon, bare stemmen min rettet mot folkemengden.

Da det ble for farlig å samles utenfor filharmonihallen, begynte koret å synge på ulike offentlige steder: i kjøpesentre, på togstasjonen, på metroen. Samlingsstedene ble ikke avslørt i forveien. To sanger – og så forsvant de. Studentene synger også, de er de mest aktive demonstrantene. En sang er et farlig våpen mot dem som hater kultur og kunst.

For bare seks måneder siden ble vennene mine sjokkert da jeg sa at jeg mente det ikke lenger var håp for Belarus. Stabiliteten som Lukasjenko var så stolt over, var kvelende, det fantes ikke rom for noe nytt, kreativt eller interessant.

Nå kjenner jeg meg overbevist om at vi er på rett vei. En forandring kjennes mulig. Myndighetene forsøker å true oss med sine militærkjøretøy og sin brutalitet. Men vi ser at de er enda reddere enn oss.

De er redde for flaggene i husvinduene, for de røde og hvite rosettene og for graffitien. Militærpoliti sendes ut for å fjerne det. De er redde for sangene, de er redde for latteren. Når byens borgere samles og feirer noe med naboene sine, sendes opprørspolitiet dit for å spre dem. Og de er redde for teateret. Nasjonalteateret, oppkalt etter Janka Kupala,^{Janka Kupala (1882–1942), pseudonym for Ivan Lutsevitsj, regnes av mange som den moderne belarussiske litteraturens «far». Han skrev dikt og skuespill.} det eldste i Belarus, ble stengt, og teaterdirektøren fikk sparken da han fordømte den statlig sanksjonerte volden. Mange av skuespillerne sa opp i solidaritet med ham.

Av og til, med tanke på arrestasjonene, mishandlingen, kidnappingene og torturen, utenkelige i virkelig demokratiske land, lurer vi på om all denne kampen er verdt det. Men om vi så forsøker å forestille oss hva som venter om vi gir opp, blir det klart at det ikke finnes noen vei tilbake. Forbrytelsene som begås av staten, kan ikke unnskyldes. Hvis vi viker, kommer flere forbrytelser til å begås. I løpet av disse månedene etter valget har vi beseiret likegyldigheten vår overfor fremtiden – og overfor oss selv.

Jeg har ikke skrevet et eneste dikt siden august. Jeg kan ikke. Det finnes poeter som forsøker å reagere på alt som skjer ved å skrive dikt så fort det er mulig. Og jeg ser hvor viktig det er: Ett riktig ord kan lindre smerten, det kan gi styrke, det kan uttrykke vreden og fortvilelsen andre kjenner. Til og med du, som hovedsakelig er prosaforfatter, har skrevet to dikt. Du fant de nødvendige ordene.

For meg er det som skjer, fortsatt ubeskrivelig. Bare diktene jeg har skrevet tidligere, er fremdeles relevante og passer til situasjonen …

I dag er det den siste dagen av Pradmova («Forord»), festivalen for intellektuell litteratur, som har pågått i fire dager i Kunstpalasset i sentrum av Minsk. Først nølte arrangørene med å gjennomføre festivalen i år, men så bestemte de seg for ikke å avlyse.

Panelsamtaler om ulike emner, inkludert dagens utfordringer, opplesninger og presentasjoner, var mye bedre besøkt enn vi hadde forventet. Uavhengige forlag og bokhandler solgte bøker til publikum. Vi hadde ikke vært på et så stort litterært arrangement siden i vår.

I går, en lørdag, presenterte du boken din og signerte for dem som ville. Vi bestemte oss for å møte opp et par timer i forveien for å se oss litt rundt. Idet vi var på vei dit, hadde en studentdemonstrasjon begynt, rett i nærheten av Kunstpalasset. Studentene hadde samlet seg for å protestere mot den statlige volden. Og umiddelbart utøvde politiet slik vold mot dem. Studentene ble slått og fengslet, både utenfor palasset og i gårdsrommet, rett utenfor vinduene der festivaldeltakerne kunne se dem.

Vi leste om det på bussen, i feeden til Telegram.^{Telegram er en chattetjeneste à la Messenger. Under demonstrasjonene i Belarus i fjor, da internett ble stengt, ble Telegram – som også har uavhengige nyhetskanaler – svært populært. Dens administratorer i Belarus sitter i dag i fengsel.} Den samme brutaliteten som vi hadde begynt å venne oss til. Men akkurat da utspilte den seg så nær stedet dit vi var på vei, for i hvert fall en liten stund å få tilbake noe av våre gamle liv med bøker, lesere, forleggere, smalltalk om litteratur, sladder og fleip.

Du var forventningsfull, litt bekymret for om det ville komme noe publikum, og om de ville like boken. Den forventningen smuldret bort ved synet av de maskerte mennene som svingte sine batonger over ryggene og hodene på ungdommene, og av hvordan de slepte dem inn i blå minibusser uten nummerskilt.

Du ville gå av. Du satte deg på benken ved holdeplassen med ansiktet i hendene. Taust strøk jeg ryggen din. To unge menn ved siden av oss – de kunne ha vært studenter, studenter som kanskje ikke var spesielt bevisste den politiske situasjonen i landet – snakket med hverandre om sitt og så forundret bort på oss. Vi bestemte oss for å spasere til neste holdeplass. En lang, åpen strekning uten bygninger i nærheten, bare vide, grønne gressletter. Plutselig begynte du å gråte. Etter et par minutter sluttet du. Ansiktet ditt var vått av tårer og regn:

«Jeg klarer ikke alle denne ondskapen.»

Vi tok en buss til kjøpesenteret, jeg fortsatte å lese om studentmarsjen mens du gikk på do. Demonstrasjonen var oppløst, mange arrestert. Men du kastet opp, og etter det følte du deg litt bedre. Du kunne til og med smile.

På festivalen var det fint. Mange kom på presentasjonen din. Du sto på scenen, pen, full av selvsikkerhet, og pratet om boken din, om de vanskelige tidene, om forfatterens rolle. Folk lyttet, stilte spørsmål, applauderte. Også de hungret etter inntrykk fra litteraturarrangementer. Etterpå sto en kø på rundt femti mennesker med boken din i hånden og ventet på å få treffe favorittforfatteren sin.

I dag, på søndag, var det min tur til å presentere boken min, mitt svake øyeblikk. Min nye diktbok ble publisert tre dager før valget. Nå innser jeg at det var det verst tenkelige som kunne skje: Ingen interesserer seg for en ynkelig diktbok når de viktigste nyhetene handler om døde, om mishandling og frihetsberøvelse. Men da utgivelsen ble planlagt, hadde vi ingen idé om at situasjonen i landet skulle få en så voldelig utvikling.

Dette var altså det første lanseringsarrangementet. Ikke særlig mange dukket opp på samtalen og opplesningen. Ingen spørsmål, få solgte bøker. Jeg ble lei meg. Min venn Anja, som modererte samtalen, bestemte seg for å delta i demonstrasjonen i Partyzanski-avenyen. Sjokkgranater, vannkanoner, folk som ble jaget i alle retninger. Du overtalte meg til ikke å gå dit.

Hele denne byrden av skyld, fortvilelse og den manglende interessen la seg over skuldrene og ble for mye for meg. Ved Filharmonien, der jeg hadde lest i sommer, brast jeg i gråt. Du strøk ryggen min, og vi frøs i oktoberkulden.

Nummenheten kom senere, jeg kunne ikke gå tilbake til festivalen, jeg kunne ikke lenger opptre til tross for at jeg hadde en annen lesning på programmet, en workshop om gjendiktning. Jeg ringte Anja, som også skulle lese fra sine gjendiktninger, for å gi beskjed. Hun sa at hun hadde tatt trikk til demonstrasjonen, sett hvordan politiet jagde demonstrantene og bestemte seg for ikke å delta, hun heller.

Tatt. Jeg. Disse to meldingene får jeg fra broren min klokken 16.13. Og et minutt senere, fra Julia, kjæresten hans: Petja tatt. Jeg blir helt kald idet jeg ser ham foran meg på gulvet i fangebilen.

Et par meldinger til, ham og meg imellom:

16.26 De kjører meg et eller annet sted (Petja)

16.27 Har de slått deg? (Jeg)

16.28 Ikke ennå (Petja)

Julia og han var sammen ute på markene ikke langt fra Kurapaty, da det svart- og grønnkledde politiet kom kjørende rett ut på plenen i minibussene sine, og begynte å jakte på folk. Jeg satt med mobilen og så på den surrealistiske menneskejakten da Petja tekstet meg.

Julia fortalte meg på telefonen at de ikke hadde vært så interessert i en spedlemmet jente som henne, men broren min var av den typen de var på utkikk etter. Heldigvis hadde flagget ligget i vesken hennes, men Petja holdt en blikktromme i hendene.

17.03 Hvilken politistasjon er du på? (Jeg)

Mens Julia var på vei hjem fra Kurapaty i bilen til noen hun ikke kjente, bestemte jeg meg for å ta affære. I Belarus må man kunne sjekklisten «Hva du skal gjøre når slektningen din blir tatt» utenat. Informere menneskerettighetsorganisasjoner eller gruppene med frivillige om arrestasjonen (fullt navn, fødselsdatoen, stedet der pågripelsen fant sted). Følg kanalen på Telegram som heter «Liste over arresterte i Akrestina_Zjodzina_Baranavithy», der navnet på vennen eller slektningen din kan være nevnt takket være samarbeidet mellom de frivillige og politistasjonene. Når en demonstrasjon er over, blar vi alltid gjennom disse lange listene over arresterte. Hver gang finner vi et titalls navn på mennesker vi kjenner. Senere skal du ringe til samtlige politistasjoner der han eller hun muligens er, skjønt i de fleste tilfeller kommer ingen til å fortelle deg det de formodentlig vet.

Om du til slutt får vite hvor den du elsker befinner seg, kan du forsøke å dra dit og levere en pakke – medisin, varme klær, litt mat – men sannsynligvis kommer den ikke til å bli tatt imot.

Man får takke Gud om ens nære og kjære ikke står på listen til Savjetski-politistasjonen, der de arresterte tvinges til å stå i mange timer i luftegården, med hendene mot muren, selv midt på natten når det er kaldt.

Petja fantes ikke på listen fra Persjamajski, ikke Fruzenski, ikke Savjetski …

19.55 Barauliany (Petja)

19.56 Vi kommer til deg, med Julia (Jeg)

19.58 Men jeg vet ikke om vi blir her (Petja)

19.59 Ok, skjønner (Jeg)

Så her står vi altså foran politistasjonen i Barauliany utenfor Minsk. Vi venter. Vår forfattervenn Ihar har kjørt oss hit med bilen. Heldigvis har de ikke tatt fra Petja telefonen, Barauliany er ikke en politistasjon som man vanligvis blir sendt til, vi hadde ikke kunnet gjette at han var havnet der.

I bilen har Julia vist oss en hvit plastpose – en pakke til Petja. Hun har forklart at pakken var ment for en venn, men de fikk ikke gitt den til ham. Hun har puttet noe undertøy oppi, og nå er den klar til Petja. En rull med dopapir, tre tannbørster (som kan deles ut til cellekamerater), noen sjokoladeplater og müslibarer, resten kan jeg ikke se …

Bare slektninger får lov til å levere pakker til de innsatte. Så jeg går til porten og trykker på knappen. En ung mannsstemme fra et sted i dypet av denne forferdelige bygningen informerer oss om at Petja faktisk er her, og at nei, de tar ikke imot noen pakker.

Alt vi kan gjøre, er å vente, prate og stirre inn mellom stolpene på det høye betonggjerdet. På plassen innenfor gjerdet står det en byste av en mann. Jeg ser bare profilen hans og er ikke sikker på hvem det er, kan det være Feliks Dzerzjinskij, en av arkitektene bak den røde terroren?^{Feliks Dzerzjinskij (1877–1926) deltok i den russiske revolusjonen i 1917. Etter revolusjonen fikk han ansvaret for å stifte det sovjetiske hemmelige politi, Tsjekaen (senere kjent som blant annet KGB
og FSB).} Jeg går rundt hjørnet for å se bedre, men det er for mørkt til at man kan lese navnet på plaketten.

Jeg forsøker å ikke tenke på hva som i dette øyeblikket skjer med Petja og de andre der inne. Vi har sett en stor rød buss kjøre inn mellom portene. Ifølge Julia var det en slik Petja ble klemt inn i. Når den passerer oss, ser vi inn gjennom de små vinduene, for å få vite om det sitter noen kosmonauter der inne, men gardinene er trukket for.

Ved 23.30-tiden kommer en politimann ut gjennom porten med et papir i hånden. Han spør hva vi gjør her. Så sier han at de – våre nære og kjære – verken har blitt slått eller torturert på stasjonen, selv om tre sykebiler er blitt tilkalt. En mann skal kjøres til sykehus på grunn av skadene han har fått. Men, gjentar politimannen, dette er ikke skader han har pådratt seg hos dem. Så sier han at de arresterte skal transporteres til Zjodzina. Unntatt en jente som er under overvåkning, familien hennes kan vente her, sier han. Vi andre blir bedt å forlate stedet, siden vi «forsinker politiets arbeid».

Gjennom gjerdet ser vi at en hvit bil, en fangetransport, står parkert foran inngangen. Vi ser et par vakter som slentrer nonchalant forbi bilen. Vi ser en sykebil som slippes inn gjennom porten. Legene klyver ut. Vi ser alle en svart silhuett, det er en fange med armene låst bakpå ryggen, han knuffes inn i fangebilen. Det er ikke Petja, det er ikke noen vi kjenner. Heller ikke noen av de andre som står og venter, ser ut til å kjenne ham. Så blir det stille igjen.

Litt senere kommer en jente ut av porten, hun halter, vennene hennes bykser frem og klemmer henne. Ansiktet hennes er rødt av gråt, beinet ser ut til å være skadet, men hun er glad for at hun er fri igjen, og selv om hun gråter, er hun ivrig etter å fortelle oss om de som er igjen der inne. Julia spør henne om hun har sett Petja – en lang musiker, med langt hår og en liten tromme? «Å, han sitter i hjørnet av cellen. Han er ok, han er ikke blitt slått.»

Ved midnatt går alle de pårørende som har stått og ventet sammen med oss, og setter seg i bilene sine. De kjører vekk. Vi fire er igjen. Ihar sitter i bilen og ser på nyhetsklipp på telefonen, han er akkurat blitt operert i øyet og bør ikke bli kald. Du kjederøyker. Julia stirrer inn mellom de skittenhvite betongstolpene. «Vi kan vel vente et par minutter til?» sier hun. «Kanskje vi får se ham? Kanskje nå snart?» Vi venter en halvtime til. Ingen flere føres ut til fangebilen. Sitter den ene fangen ensom der i mørket? Klokken halv ett går Julia med på å kjøre hjem.

Morgenen etter, det er mandag, etter å ha ringt politiet flere ganger uten resultat, får vi endelig øye på Petjas navn på listen over innsatte i Zjodzina. Broren din tilbyr seg å kjøre oss dit, det er mer enn fem mil dit fra Minsk.

Vi venter og venter, leser nyhetene på Telegram, studerer lokalinnbyggerne, som ikke er spesielt vennligsinnet overfor de som kommer fra Minsk, vi blir for varme i bilen, men begynner å fryse på utsiden, og på avstand betrakter vi de som slippes fri og de lykkelige slektningene og vennene …

Plutselig begynner dere å løpe, du og Julia, mot fengselsporten: «Petja!!!» Og der er han, min langhårete, storskjeggete bror – med blikktrommen i hånden. Smilende, som alltid, med hull på kneet etter en brutal arrestasjon, men i god behold.

Mens vi lapper sammen kneet hans, forteller Petja om døgnet på cella. De var fjorten stykker i en celle beregnet på seks personer. De sov i køyesenger av jern, uten madrasser eller sengetøy. Lyset var slått på døgnet rundt. Og de fikk ikke ligge på sengene etter at de ble vekket. Men det fantes kaldt vann og et så vidt skjermet «toalett», et hull i gulvet. Om morgenen hadde de fått te med sukker i og en slags rar grøt.

Idet vi setter oss inn i bilen, forteller han stolt at hver eneste politimann han har hatt med å gjøre, har spilt på trommen. Plutselig innser vi at den eneste maten vi har til Petja, er søtsakene i posen. Han spiser dem lykkelig. Han slipper ikke taket om hånden til Julia.

Men vi kan ikke dra hjem med en gang. Petjas mobil er beslaglagt og befinner seg på politistasjonen i Barauliany, og der kommer den til å være helt til han betaler boten sin. Så vi drar tilbake til det skremmende stedet i dagslys. Og mens Petja går for å hente mobilen sin, får jeg endelig se navnet på plaketten mellom gjerdestolpene: «Mikhail Frunze (1885–1925), den belarussiske militsens far.^{Mikhail Frunze (1885–1925) en framstående politisk og militær leder under den russiske revolusjonen og under borgerkrigen som fulgte. Etter hans død og helt frem til Sovjetunionens oppløsning i 1991 het hovedstaden i Kirigisistan (i dag Bisjkek) Frunze.}

Det er mørkt idet vi kommer tilbake til Minsk, de oransje gatelyktene farger den grå himmelen. Vi sitter tause og alvorlige i bilen. Petja hadde flaks. Vi har alle hatt usannsynlig flaks, bank i bordet. Broren min var en av mer enn ett tusen som ble tauet inn denne søndagen. Og flere hundre av dem holdes fortsatt innesperret, under elendige forhold. Av de tusen er det tatt ut tiltale mot cirka to hundre og femti personer, bare fordi de tok til gatene. Vennene og slektningene deres står og venter i lange køer i Minsk, i Zjodzina, i Baranavitjy og i Mahiljou, med en pakke på maks fem kilo i hendene. Vi to – du og jeg – er hjemme igjen sent på kvelden. Vi puster ut. Vi holder rundt hverandre. Vi tror fortsatt, og vi håper.

Etterskrift, mai 2021:

Belarus er ikke lenger like populært i vestlige medier som i august i fjor. Vi har ikke lenger de store demonstrasjonene med kvinner kledt i hvitt, opplyst av solen, ingen fargerike mønstringer av hundre tusen mennesker, ingen lykkelige smil fulle av håp om demokratiet i verden. Det vi har nå, er mer enn 300 politiske fanger som soner under umenneskelige forhold (de er nødt til å sultestreike for selv de minste ting, som lusemiddel). Vi har et dusin rettshøringer i uken, med frastøtende bilder av journalister, menneskerettighetsforkjempere og politikere i håndjern. Vi har forferdelige historier om tortur og ydmykelser i fengslene og oppbevaringsanstaltene i alle disse månedene, uten at så mye som en eneste rettssak er åpnet mot torturistene. Men vi har også en sterk bølge av solidaritet og hjelp fra innsiden og utsiden av landet, tusenvis av oppmuntrende og støttende brev som er sendt til fengslene. Og vi har fortsatt en tro på at uten demokrati finnes det ingen fremtid for Belarus og Europa.

J.T.

Teksten er oversatt av Christian Kjelstrup.