Barn på godt og vondt

­Temaet i Samtiden 4-2022 er «Barn: berikelse og belastning». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Jeg starter med det gode. Hva som er så fint med barn.

Lykkebiologi går ut på å forstå hvorfor vi mennesker har gleder og plager, samt hva som skal til for å utløse det ene eller andre. Kort fortalt, evolusjonen ga oss positive følelser for at vi skal utnytte mulighetene når noe er bra for genene, negative følelser er ment for å holde oss unna det som er ugunstig. Ingenting er bedre for genene enn å sørge for at de blir pakket inn i et nytt individ. Alt som peker i retning av forplantning, er derfor tilegnet de herligste opplevelsene du kan få.

Det starter med forelskelse. Neste skritt er sex. Så kommer barnet. Du utvikler kjærlighet til det og fortrinnsvis til den du fikk det sammen med. Menneskebarn krever mye omsorg, så evolusjonen la inn føringer som sørget for at begge foreldrene hjelper til – derfor har vi kjærlighet mellom mor og far samt mellom begge foreldre og barnet.

Derimot var det ikke nødvendig å skape noe sterkt behov for å få barn. Det holdt med seksualdrift, for i steinalderen var det ikke mulig for kvinnen å angre. Når babyen først ligger der – og smiler – er det vanskelig å unngå å bli glad i ungen.

Den første kjærlighet

Den første kjærlighet, både for deg og for verden, var trolig båndet mellom mor og barn. Antakelig startet det for rundt 300 millioner år siden.^[1] Av alle gledene ved forplantning er kanskje følelsene for barnet de fineste; et samleie varer sjelden så mye som en time, mens babyen kan du kose deg med døgnet rundt.

Kjærlighet viste seg å være et særdeles vellykket innslag hos pattedyr, men det er store forskjeller i hva slags kjærlighet forskjellige arter er utstyrt med. Bukken bryr seg for eksempel ikke om lammet. Det er ikke så mye han kan hjelpe til med. Søyen bryr seg kun om egne unger. Hennes kjærlighet avhenger av å få lukte på lammet rett etter fødselen. Hvis noen fjerner avkommet før hun rekker å slikke det, vil hun senere ikke ha noe med ungen å gjøre. Evolusjonen la inn snevre krav for omsorg fordi det i lammesesongen dukker opp en bråte med lam, og det er uheldig for genene om du kaster bort energi på andres unger.

For mennesker er det sjelden tvil om hvilket barn som er ditt, evolusjonen behøvde derfor ikke legge inn en slik begrensning. Vi synes alle barn er søte. Det gjør at vi kan glede oss over stebarn, adoptivbarn og bilder av barn vi aldri har møtt.

Sensitiv alder

Mennesket trenger en stor og avansert hjerne, men halve poenget med en avansert hjerne er at den skal tilegne seg nødvendige ferdigheter etter fødselen. Våre hjerner er derfor konstruert for å være ekstremt fleksible – noe som innebærer å suge til seg kunnskap.

Mesteparten av utviklingen skjer i barndommen, men den skjer ikke tilfeldig, evolusjonen har forberedt hjernen. Barn behøver for eksempel ikke pugge språk, det kommer inn automatisk så sant de hører andre snakke. Slik eksponering er nødvendig i alderen to til åtte år. Omtrent det samme gjelder for å tilegne seg sosiale ferdigheter – barnet må få være sammen med andre.

Problemet er at alle mulige former for eksponering neppe er like gunstige med tanke på å få et lykkelig og veltilpasset voksent individ. Vårt samfunn synes ikke å servere barna den best mulige opplæringspakken. Vi ser det på hyppigheten av mentale problemer senere i livet. Rundt halvparten av befolkningen sliter på et eller annet tidspunkt med en diagnoserbar psykisk lidelse, mye dreier seg om angst og depresjon.^[2] Det blir ikke riktig å gi barndommen skylden for alle problemene, men det er liten tvil om at disse årene betyr uforholdsmessig mye for hjernens egenskaper. Et kritisk blikk på den pakkeløsningen som dagens kultur serverer de unge, kan derfor være fruktbart.

Som adferdsbiolog (med lykke som spesialitet) går jeg løs på en slik oppgave med et evolusjonsperspektiv. Det innebærer at jeg ser på unødvendige mentale plager som en konsekvens av at vi ikke lenger lever det steinalderlivet vi er formet av naturen til å leve.^[3] De fleste forandringene fra den gang er positive, men enkelte sider ved måten vi lever på, skaper problemer. Det skal ikke så mye til før den psykiske utviklingen kommer skjevt ut. Hvis vi fant ut hvor skoen trykker, burde det være mulig å finne mottiltak.

Et eksempel

Nærsynthet gir et illustrerende eksempel på slik tankegang. Fenomenet er nesten ukjent hos stammefolk, mens i storbyene er det vanlig at over halvparten av ungdommen trenger briller. Det store spørsmålet er hva det er ved livet i byer som gjør at øyets utvikling blir skakkjørt?

En nærliggende tanke er at problemet har å gjøre med at dagens unge holder øynene fokusert på leseavstand store deler av dagen. En annen mulighet er at øynene ikke lenger får en naturlig døgnvariasjon av lys og mørke – lyset står på etter at solen har gått ned. Litt overraskende viser forskning at det som betyr noe, er at barnet tilbringer et par timer utendørs hver dag.^[4] Øynene trenger UV-stråling fra solen for å utvikle seg riktig.

Eksemplet illustrerer at det er vanskelig å gjette seg til hvor skoen trykker. Dessuten er ikke et ugunstig miljø ensbetydende med å utvikle problemer. Ikke alle barn som holdes innendørs blir nærsynte, og alle utvikler ikke mentale lidelser selv om forholdene er ugunstige. Problemene rammer de som er uheldige med både miljø og gener.

Mange søsken

Sosiale relasjoner er et område der det er klare forskjeller mellom steinalderen og vår tid. Den gangen levde folk i stammer med kanskje 20−50 individer der alle stod hverandre nær. Stammen ga folk et tett sosialt nettverk. I dag har kjernefamilien overtatt denne rollen, men heller ikke den er hva den en gang var: Det er sjelden mer enn to eller tre barn, mange mangler derfor jevnaldrende lekekamerater i hjemmet.

For noen år siden ledet jeg et forskningsprosjekt knyttet til dette temaet. Vi så på data fra MoBa-undersøkelsen som har rekruttert rundt 100 000 norske barn født i perioden 1999−2008. Disse er siden fulgt opp med blant annet spørreundersøkelser besvart av mødrene. Vi fant at barn som vokste opp uten eldre søsken, lå an til å få mer psykiske problemer enn de som inngikk i større familieenheter.^[5] Jo flere barn å være sammen med i hjemmet, jo bedre. Nærvær av andre skaper trygghet og sosial trening, mangelen på dette leder lett til angst og sosiale problemer. I steinalderstammen var det som regel flere leke- kamerater.

I dag er store ungeflokker sjeldne, men det har blitt vanlig å plassere barna i barnehage. Jeg har tro på at barnehager kan være nyttige, men de gir ikke helt det samme som ungeflokken i en stamme. Barn blir sjelden sendt til barnehage før de er rundt et år gamle, og det første året er kanskje det aller viktigste. Det hjelper sikkert om foreldrene er nøye med å være til stede for ungen, men det er ikke alle foreldre som har tid til det.

Et annet problem er at barna bare tilbringer «kontortiden» i barnehagen, resten av dagen er de overlatt til hvem som har overskudd til å være sammen med dem hjemme. Dessuten har barnehagen gjerne veldig mange barn, og de skiftes ut ganske hyppig. Slik var det ikke i steinalderen.

Med solid foreldreinnsats og veldrevne barnehager er det forhåpentligvis mulig å skape individer med både god mental helse og de rette sosiale instinktene. Dette er ekstremt viktig. Hvis folk ikke har det godt med seg selv, dukker det lett opp allslags problemer. Lykkelige og veltilpassete mennesker er derimot som regel gode samfunnsborgere. Jeg tror rikets tilstand, og økonomi, i mye større grad avhenger av hvorvidt vi skaper livslykke og medfølelse, enn hvorvidt innbyggerne har lært å ramse opp hovedsteder og forstå differensialregning.

Problemet med barn

Jeg har ennå ikke tatt for meg det verste ved barn. Det store problemet er at de skaper overbefolkning. Det er kort og godt for mange av dem!

Kanskje klarer vi å finne tekniske løsninger som avlaster klimakrisen og alle de andre problemene kloden sliter med, men ingen av løsningene vil fungere på sikt om vi ikke får bukt med befolkningsveksten. Alt annet er å tisse i buksen for å holde seg varm. Om barn er aldri så søte og gode, må vi begrense antallet. Ikke lage flest mulig, slik som statsledere har en tendens til å forkynne.

Men har jeg ikke akkurat påpekt at familiene bør sørge for større ungeflokker for å sikre mental helse?

Jeg står for det jeg har skrevet, selv om jeg kanskje ikke burde skrevet det. Jeg foretrekker en befolkningspolitikk som styrer familiene i retning av ett eller to barn, men hvis det betyr at enda flere vil slite med mentale lidelser, så har vi et problem.

Løsningen på dilemmaet ligger muligens i et annet forskningsprosjekt. Sammen med blant annet forskere i USA så jeg på folk som har funnet fram til alternative måter å leve på. Vi studerte økolandsbyer og andre såkalte intentional communities. Disse har gjenskapt noen av sidene ved steinalder- ens stammesamfunn ved at de lager mer sammensveisete grupperinger enn hva man normalt finner i typiske boligblokker. I disse småsamfunnene får dermed også barna flere nære og varige lekekamerater.

Det viste seg at innbyggerne slike steder skårer spesielt høyt på lykke.^[6] Grunnen til at de trives, synes å bunne i de sterke sosiale båndene. Spørsmålet blir dermed om vi kan dele opp samfunnet i slike mindre enheter. I den grad disse klarer å skape en sammensveiset enhet, noe som nok er langt vanskeligere i dag enn det var i steinalderen, ligger forholdene til rette for å få et samfunn som både er bærekraftig og som bidrar til god mental helse. Det er verdt å tenke på.

Andre bekymringer

Når jeg i overskriften antyder at barn ikke bare gir gleder, tenker trolig de fleste foreldre at «ja, det har vi merket». Selv i de beste familier skaper avkommet stress og bekymringer. Jeg har ikke lagt vekt på dette fordi jeg tror gledene til syvende og sist veier mer. Og selv om jeg argumenterer for at det bør fødes færre barn, ser jeg ikke for meg regler som begrenser retten til å få det antallet man føler for. Det bør være mulig å få til en fornuftig befolkningspolitikk med andre virkemidler. I u-land dreier mye seg om å gi kvinner utdannelse, gjøre prevensjonsmidler lett tilgjengelige og å skape trygghet for alderdommen. I land som Norge holder det trolig med å regulere omkostningene.

For meg er det liten tvil om at det er i u-land skoen trykker. Vestlige land har allerede en lav fødselsrate. Selvsagt har befolkningen i u-land et mye mindre «fotavtrykk» – i form av forbruk og forurensning – men heldigvis, og dessverre, er det grunn til å tro at deres fotavtrykk kommer til å nærme seg vårt.

Prognosene tilsier at jordens befolkning topper seg på rundt ti milliarder sent i dette århundret. Jeg er redd vi ikke klarer å skape en god verden for så mange mennesker.

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Samtiden 4-2022.