Den hengte russiske soldaten (åpen)

Lesetid: ca. 15 minutter.

Ved Sjåbuselva utenfor Vadsø kan man iblant se gjenferdet av en ung, russisk soldat. Han var en av dem som ble hengt her mot slutten av andre verdenskrig. Man ser ham som silhuetten av en mannskikkelse som står ved siden av den smale broen over elva. Da jeg var barn, fortalte en av mine skolevenninners pappa følgende historie om ham:

Jeg skulle kjøre hjem fra Vardø mot Vadsø en dag i romjula. På denne tiden av året kan nyttårsstormene komme brått på, men været var stille og fint fra morgenen av. Jeg kjørte tidlig om formiddagen. Da det hadde lysnet over Russlandsfjellene var jeg gjennom tunellen og snart på vei over Domen. Men her ble jeg overrumplet av plutselige, harde vindkast. De virvlet opp nysnøen fra fonnene rundt veien og lagde dårlig sikt. Jeg måtte kjøre mye langsommere enn jeg hadde planlagt og det varte ikke lenge før det skumret. Nå blåste det opp. Jeg vurderte om jeg skulle snu og kjøre tilbake til Vardø, men bestemte meg for å fortsette. Jeg kjørte sakte, fra reflekspinne til reflekspinne, mens vinden hele tiden ble kraftigere.

Etter hvert så jeg ingenting, ikke engang de spredte små lysglimtene når frontlyktene treffer en refleks. Det var blitt mørkt og det sluttet ikke å blåse – det blåste bare mer, hele tiden mer, en rasende, huiende vind som plutselig kunne gripe om bilsiden og presse den mot veikanten eller det jeg antok måtte være veikanten i det grågrimete mørket. Vindkastene formet harde, brede snøfonner over veien som bilen foreløpig klarte å forsere, men jeg kjente i bilkroppen, i hjulene, at iblant var det nære på. Og jeg forsøkte ikke å se for meg hvordan jeg plutselig kunne feilberegne veien og styre bilen utenfor den og havne i en snøfonn som snart ville blåse over, eller enda verre: styre bilen rett i Sjåbuselva. Da jeg skjønte at jeg begynte å nærme meg den, ble jeg redd. Men da plutselig klarnet det. Sjåbuselva lå fremfor meg som en sprekk i landskapet. Jeg fikk rettet bilen opp. Jeg pustet ut, jeg tenkte: et under! Og da så jeg ham, den hengte russiske soldaten. Han sto med sin gråskimrende skikkelse og sitt lutende hode rett ved broen og han pekte mot den med tung arm. Det var første gangen jeg så ham selv, men jeg hadde hørt om ham mange ganger før, og derfor visste jeg straks hvem han var. Jeg kjørte forsiktig mot ham og lot ham lede meg over broa. Jeg unngikk å se ham i ansiktet da jeg sakte kjørte forbi. Vel over på den andre siden reiste stormen seg som et uhyre bak meg og lukket broa og den hengte russiske soldaten inne i et piskende, rivende mørke.

Slik er historien om den hengte russiske soldaten, sa faren til min skolevenninne. Noen ser ham og noen blir reddet av ham. Han beskytter dem som reiser i storm og mørke.

Tidlig i ungdomsårene gikk jeg til Sjåbuselva når jeg trengte tid for meg selv, noe som var relativt ofte. Jeg gikk enten i fjæra eller over viddene bak flyplassen, og når jeg kom dit fant jeg et spesielt hulrom i svaberget helt nede ved havet. Her hadde jeg min base hele dagen. Jeg samlet finslipte sandstein og andre skatter i fjæra, diktet opp historier, så over mot Russland. Slik ble alt dette hengende sammen for meg: historier, Russland, havet.

En gang, lenge før episoden med broa fant sted og en stund før han ble sendt til verdens ende for å dø, var den hengte russiske soldaten et barn. Han hadde mest sannsynlig en mamma, en pappa, kanskje en lillesøster som forgudet ham og en bestemor som mente han var mer intelligent enn jevnaldrende små gutter og ga ham karameller i smug. Under sengen hadde han en liten metallboks med glatte stener i, som han studerte sammen med lillesøsteren når de voksne var opptatt med annet. Jeg tror han hadde store følsomme øyne under den sovjetisk kortklipte luggen. Jeg tror han var et taust barn som likte seg best når han og søsteren stille lekte med sine små skatter i skumringstimen før leggetid. Jeg tror søsteren sørget over ham hele resten av sitt liv.

På den sovjetiske skolen på denne tiden, altså på 1930-tallet, da den hengte russiske soldaten fortsatt var en liten gutt og enda ikke var blitt sendt til Nordkalotten for å drive tilbake Nazi-Tyskland, tatt til fange og dømt til døden ved henging, fikk man lese visse bøker av Russlands nasjonaldikter Aleksandr Pusjkin. Man fikk ikke lese hva som helst på denne tiden, men Pusjkin skrev slike oppbyggelige og i grunnen ganske antitsaristiske, nesten rent ut sagt sosialistiske (om man først tenker på det) noveller, og ved hjelp av disse fikk de minste skolebarna lære seg å lese. Jeg tenker meg at han lærte seg å lese til Pusjkins novelle «Snøstormen», som ble skrevet og publisert første gang nøyaktig ett hundre år før den hengte russiske soldaten møtte opp til første skoledag med sine store vaktsomme øyne og små bleke hender. Historien var uforståelig kaotisk for ham, og bokstaver skulle for alltid forbindes med snøfnugg som virvles fortvilet rundt på boksiden.

Hvorfor verker det i meg når jeg skriver dette? Når russiske styrker har trukket seg ut av Butsja og Irpin og døde sivile ligger i gatene som ihjelkjørte dyr, holder jeg fast ved den hengte russiske soldaten. Ved dagene da han famlende lærte seg å lese en hundre år gammel novelle av Pusjkin til lillesøsterens stille beundring, ved samlingen under sengen av matte, rødlige sandstener. Jeg ser ham for meg i russerleiren i Vadsø der han satt sammen med andre gutter og ikke kunne se eller høre annet enn snøstormen rundt den trekkfulle, stinkende bygningen, der han gråt om nettene fordi han ikke forsto hvorfor han var der, og hvorfor allting for ham stadig skulle forsvinne i en snøstorm.

Slik ble alt dette hengende sammen for meg: historier, Russland, havet.

Russerfangene i leiren var et minne som tilhørte besteforeldregenerasjonen i Vadsø da jeg var barn. Minnene var så sterke for dem at de trengte vår hjelp til å bære dem, det forstår jeg nå i ettertid. Det var derfor de så ofte organiserte utflukter til museene og krigsminnesmerkene, arrangerte temauker og filmvisninger og satte opp teaterstykker, det var derfor de inviterte tidsvitner til skolen og lot dem fortelle, fortelle og fortelle, så mange fortellinger fra krigen som vi løftet fra dem og bar. Det er viktig at dere får høre om dette, det er viktig at dere forstår, sa de. Dere må lære om krigen, sa de. Dere må lære om Russland. Det er viktig. Og vi så mot Russland på klare dager, men det var vanskelig å avgjøre hvor våre egne hjemlige bergknauser sluttet og deres fremmede begynte.

Når min mamma leste i Sofie og Kathrine for min lillesøster om kveldene, kunne hun plutselig begynne å gråte. Bokserien om Sofie og Kathrine skildrer krigen i Vadsø fra et barns perspektiv og den var allmenn lesning da jeg vokste opp. Min lillesøster forsto ikke hvorfor mamma gråt, hun trodde det var en vanlig historie om to småjenter som hadde lignende små gleder og små intriger som hun selv. Hun ventet med en overbærende mine til mamma fikk kontroll på stemmen. Om det tok for lang tid, dyttet hun forsiktig i henne og himlet med øynene. «Mamma, kom igjen ...» sa hun, og mamma snufset bort tårene og fortsatte å lese med tykk stemme. Men jeg, som var for stor til å bli lest for om kveldene og lyttet fra stua mens jeg lot som jeg gjorde noe annet, jeg visste hvorfor mamma gråt. Det var på grunn av de russiske soldatene i fangeleiren jeg hadde sett på filmene som de eldre lærerne på skolen med jevne mellomrom viste oss. Der går de russiske soldatene på rekke og rad i snøen, noen av dem har ikke sko, noen av dem har nakne føtter som blør, noen av dem faller om i snøen og blir forlatt der for å dø. Det var for deres skyld, sier lærerne, det var for deres frihet, og derfor må dere aldri glemme hva de gjorde for oss.

På lørdagene var det pomormarked på Vadsø torg, det var det vi kalte det, og for oss betydde det matrjosjkadukker med yndige rosenbladmunner, treleker i glade farger, koner med høye stemmer som kløp oss i kinnene og overalt det myke språket som vi ikke forsto, men som allikevel krøp inn under huden og lagret seg noe sted i kroppen. Var vi heldige fikk vi lov til å kjøpe noe av dem, et par ullsokker, en skinnlapp eller metallbit med uklart bruksområde, en lekebåt i tre med blide små matroser kledt i blått som lillesøsteren min metodisk plukket av, puttet i munnen og så plasserte tilbake på sin plass ved relingen. Selvsagt var de ikke egentlig matroser, men det forsto jeg først langt senere, da jeg hadde begynt å studere russisk på Blindern og leste russisk historie. De var pomorer. Virkelige pomorer, et folk som bor ved Kvitsjøen (po more – ved havet) i Russland og som drev med handel ved kysten av Finnmark fra midten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet.

Vi følte tillit til dem, på tross av at vi ikke forsto hva de sa og at noen av dem virket dystre, nesten sinte. De hadde tross alt reddet oss under krigen, kanskje var det derfor de var så alvorlige. Jeg husker at vi ønsket å sjarmere dem, som barn. Vi løp rundt dem og gjorde oss til.

I hjemmene i Vadsø på denne tiden var det vanlig med detaljer fra russisk håndverk. Malte sleiver og fjøler, tekstiler med store fargesterke blomster, krystallglass og skjøre dypblå tekopper. Det fantes også skrifter; bøker, pamfletter og hefter med fremmede bokstaver. Vi forsto at situasjonen der på den andre siden av grensa var mildt sagt komplisert. At selv om krigen var over for ubestemmelig lenge siden (en gang mellom slutten av trias og fødselen til mine foreldre, grovt regnet), så var også disse russerne her på lånt tid. De hørte egentlig hjemme i sfæren innenfor snøstormen, metaforisk sett, og dit skulle de tilbake når de var ferdige med å selge sine pomordukker og sine fylte karameller. Det var derfor de kløp seg fast i kinnene våre og hang ved oss med blikkene, derfor de så gjerne ville legge igjen noe av sitt eget hos oss.

Minnene var så sterke for dem at de trengte vår hjelp til å bære dem, det forstår jeg nå i ettertid.

Da pomorene fortsatt kom til Vadsø torg kjøpte pappa en utskåret fugl av tre, som han ga til meg. Jeg kjente den igjen, jeg vet ikke hvorfra, antagelig hadde jeg sett lignende fugler i flere hjem rundt om i Vadsø. Under krigen var det de russiske krigsfangene som laget dem, som takk for de små matgavene de fikk fra lokalbefolkningen. Jeg forsto det ikke da, men som voksen forstår jeg at de ikke var så mye eldre enn jeg var da jeg fikk fuglen, de var store barn. De var kommet for å redde oss og nå led de, de hadde ingenting, ikke mat eller klær, ikke sin mamma. Som takk for den lille omsorgen man fikk stukket til dem, skar de ut vakre fugler med bølgende vinger og en elegant hals strukket ut fremfor seg i flyvning eller flukt. Disse kunne man ikke kjøpe til seg selv, man kunne bare gi dem til andre. Derfor gav min pappa den til meg og jeg har den fortsatt.

Det var ikke mye vi kunne gjøre for å takke for de russiske sønnene vi fikk under krigen. Men vi tok hånd om gravene deres. Vi skrubbet stenene rene så man fortsatt kunne lese navnene deres, og vi la blomster på dem på merkedagen i mai. Senere, da jeg selv var blitt omtrent like gammel som de russiske sønnene, reiste jeg til Russland for første gang. «Takk for at dere ser etter gravene», sa en eldre kvinne til meg da. Hun sa: «Dere har alltid vært gode naboer», og ble et øyeblikk blank i øynene. Hun var kanskje den hengte, russiske soldatens lillesøster. Eller i alle fall noens lillesøster. Når jeg tenker på henne nå, lurer jeg på om hennes sønner eller sønnesønner eller sønnesønnssønner har vært med å trekke seg ut av Irpin. Er sønnesønnssønnen en av dem som har henrettet sivile ukrainere og lempet dem i en massegrav utenfor Butsja? Var han en av dem som med viten og vilje bombet teaterbygningen i Mariupol som tydelig var merket med ordet BARN?

Det kan jeg ikke forstå. Jeg vil ta den hengte russiske soldaten og filleriste ham. Jeg kjenner meg lurt.

Iblant sendte vi lastebiler med innsamlede klær og leker til Nikel eller Murmansk. Jeg forsto, uten at noen sa det, at dette var en tilbakebetaling for alt russerne hadde gjort for oss under krigen. For guttene som marsjerte seg til døds i Finnmarksvinteren, og for alle lillesøstrene som har ventet på dem siden da. Når de voksne kom hjem etter slike turer, hadde de med seg små gaver til oss og mange historier som de fortalte om og om igjen i lang tid etterpå. De russerne altså, de er ikke helt som oss. De drikker vodka som om det var melk, de har kål i bakverk, de ville solgt sin egen bestemor for å gi mat til en gjest. De synger vakrere der enn noe annet sted i verden, de tilber malerier i smug, de skriver triste, men oppbyggelige historier man kan lese for barn når det er jul. De er bryske på gaten, men vel innenfor døren til sitt eget hjem behandler de deg som en fyrste eller som en nær venn. De serverer alt hva de har. De forteller alle sine historier, men med lav stemme, for taust i hjørnet av rommet står en observerende mann alle later som de ikke kan se.

Om jeg skal tenke meg krigens opprinnelse noe sted, må det være nettopp i dette hjørnet. Det er som en tåke rundt det, eller en snøstorm. Det er ikke noe sted å feste blikket der. Den kan ikke ha begynt over kålsuppen som koker på komfyren, for eksempel, eller over den lavmælte samtalen rundt kjøkkenbordet. Den kan ikke ha begynt over den lille metallboksen som inneholder en unik samling nedslipte sandstener, ikke ved den rosenbladmunnede matrjosjkaen eller foran det tilbedte maleriet. Ikke over melkeglasset med vodka eller ved kassene med forbudt litteratur.

«Mamma, hva var det han het nå igjen, han med krigen, var det Putin eller Hitler?» spør min sjuåring.

«Jeg vet ikke hvem du mener», sier jeg. «Det kan være både den ene og den andre».

Når jeg tenker meg om, tror jeg at den hengte russiske soldaten må ha hatt familie i Ukraina. En tante, en onkel og en noen år eldre fetter som han og lillesøsteren tilbrakte somrene hos. Slik tror jeg det må ha vært: Når skolen stengte ved terminslutt og den nordlige sommeren lå kald og grå rundt gatehjørnene, pakket den hengte russiske soldaten og lillesøsteren sakene sine (ikke særlig mange) og reiste med tog gjennom Sovjetunionen. Jeg tror de to barna hang ut av togvinduet i dager i strekk og jeg tror forventingen bygget seg opp inni barnekroppene så de var nesten elektriske av glede når de ankom Kyiv. Jeg tror de gikk av toget med skinnende ansikter. Her ble de møtt av tanten og onkelen og den eldre fetteren, og sammen reiste de videre til Krim, som på denne tiden bare tilhørte Sovjetunionen og ellers var verken det ene eller det andre, utover et ferieparadis for sovjetiske arbeiderbarn. Jeg tror de hadde mange venner her. Kanskje skrev de brev til hverandre gjennom vintermånedene. Kanskje planla de å reise på ulike ekspedisjoner sammen eller gifte seg med hverandre. Når sommeren nærmet seg slutten og foreldrene kom for å hente dem, kunne de ikke kjenne ungene igjen. Det sandfargede håret var blitt hvitt i solen og barnekroppene var smidige, brunsvidde, sterke. Antagelig hadde de ikke særlig lyst til å reise fra den eldre fetteren, vennene, strendene ved Svartehavet. Men på dette tidspunktet kalte snøstormen på den hengte russiske soldaten.

I grunnen er det underlig at Tyskland tok opp så liten del av vår forestillingsverden om krigen. Tyskerne var onde på en måte som var reservert kun for dem, de var karikaturer med stivt marsjerende kropper og forvridde, arrete ansikter som tydelig viste at de hadde vært ute noen vinternetter også før de lot de russiske sønnene ligge i snøen og dø. Det var enklere med tyskerne. De gjorde meningsløst grusomme ting som å sparke en som var skadet, ta maten fra et barn eller henge noen i en snøstorm. «Schnell!» ropte vi til hverandre når vi lekte krig. Det var jo ikke slik med russerne. De brente ned Vadsø by av nødvendighet, og ikke av vond vilje.

Det er noe annet.

Min sjuåring blir sjokkert når jeg forteller ham at Italia sto på Hitlers side under krigen. Han elsker Eurovision og synes det er uforståelig at vinnerlandet kan være så kaldblodig grusomt. Jeg forsøker å forklare at det Italia som var med i krigen ikke er det samme landet som vant Eurovision. Politikerne og soldatene som levde da, lever ikke lenger. Det bor andre mennesker der nå, forklarer jeg, krigen er jo så fryktelig lenge siden. Dessuten har de sagt unnskyld for det de gjorde, legger jeg til uten at jeg egentlig vet om det er sant, og sjuåringen nikker alvorlig. Da er det greit.

Jeg tenker at det ikke vil bo andre mennesker i Russland i min livstid og heller ikke i sjuåringens. Det er lenge til dette er fryktelig lenge siden.

Jeg ser på bildene fra Butsja, og det blir stadig vanskeligere å skrive om den hengte russiske soldaten.

Jeg vil ta den hengte russiske soldaten og filleriste ham. Jeg kjenner meg lurt.

Med jevne mellomrom gikk flyalarmen på Melkevarden skole da jeg var barn. Da måtte vi straks avbryte det vi holdt på med og stille oss pent ved siden av hverandre i to rekker. Så marsjerte vi ned i bomberommet i kjelleren, og fikk vente der så lenge de eldre lærerne syntes det var nødvendig for dannelsen av vår karakter. Vi var ikke redde, vi likte de små avbrekkene og lekte fornøyde i bomberommet så lenge vi fikk lov.

«Det er bare for sikkerhets skyld», forklarte de overlevde lærerne, «slik at vi er sikre på at dere vet akkurat hva dere skal gjøre i tilfelle tyskerne kommer for å bombe dere.»

«Ja ja», sa vi, «sånt kan vel skje.»

«Nettopp», sa de overlevende, «det ville ikke være første gangen.»

Under bombingen av Vadsø den 23. august 1944, hadde flere gjemt seg i et tilfluktsromrom i sentrum av byen. Dette beskyttelsesrommet ble bombet. 14 mennesker omkom. I hele mitt liv har jeg gått ut fra at det var tyskerne som gjorde dette, i og med at det var en sånn typisk ting de kunne finne på. Men nå går det opp for meg at det faktisk var russerne som bombet Vadsø. Skånet de overlevende lærerne oss for dette da vi var barn? Jeg tenker på teaterbygningen i Mariupol. Man merket bakken utenfor med store bokstaver: BARN. Man mente å si: Her finnes barna vi har unnfanget, båret, født, ammet, bysset, beskyttet med våre egne kropper, vis nåde, vi kan ikke tro at det skal bombes allikevel og at de uendelig dyrebare barnekroppene skal skades. Det er en kald, mørk skrekk i bunnen av denne tanken.

Av og til lurer jeg på om den hengte russiske soldaten i det hele tatt har funnes.

Kanskje er det hele bare en vandrerskrøne.

De skrev altså BARN med store bokstaver på bakken utenfor teaterbygningen.

Og når vi snakker om barn: Det fortelles at Fjodor Dostojevskij var utrøstelig da han mistet sine. Sønnen Aljosja, som døde av epilepsi i 1878, fikk liv igjen i Brødrene Karamasov (1880), i den følsomme, renhjertede Aljosja Karamasov. Dostojevskij kunne ikke tåle ondskap mot et barn. Han lar Ivan Karamasov si fra seg paradiset, for i paradiset skal vi alle tilgi hverandre og ingen har rett til å tilgi lidelse påført et barn. Et barn som dør, skaper en ubalanse i verden som ingenting kan gjenopprette.

Ingenting kan gjøre det godt igjen.

I det siste har jeg begynt å skjerme meg selv for nyheter fra Ukraina, selv om jeg vet at det er galt. Det som hender der, er noe vi må bære i felleskap. Men nylig hørte jeg et intervju med en overlevende kvinne fra Butsja som fortalte om de russiske soldatenes fremferd. Hvordan de gikk inn i husene og tok det de ville ha, terroriserte mennene, forgrep seg på kvinnene, ga barna arr de alltid må bære med seg.

Men så var det en soldat som ikke var mer enn en gutt, fortalte hun. Han var ulykkelig, han hvisket til henne før han gikk: «Unnskyld for at vi gjør dette».

Og dermed tentes med ett antydningen til et lite lys. Kan han virkelig fortsatt finnes et sted i verden, den hengte russiske soldaten?

Jo mer jeg tenker på det, jo mer tror jeg at det må ha vært ham.