Det er ikke «formidling» hver gang en akademiker engasjerer seg i offentligheten

Lesetid: ca. 7 minutter.

Kunnskapsdepartementet oppnevnte i fjor et utvalg for å utrede problemstillinger knyttet til «akademisk ytringsfrihet». Bakgrunnen var til dels en bekymring over utviklinger i samfunnsdebatten som kan gjøre at akademikere vegrer seg for å delta. Utvalget, ledet av juss-professor Anine Kierulf, leverte sin utredning i mars i år. Her presenterte de blant annet et sett med «ytringsvettsregler» samt flere forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven. Målet var å løfte fram «den individuelle retten til og ansvar for å drive akademisk formidling».

Rapporten har fått en blandet mottagelse. For noen bar allerede mandatet galt av sted. Begrepet «akademisk ytringsfrihet», ifølge jurist-kollega av Anine Kierulf, Terje Einarsen forkludrer mer enn det forklarer. Av andre ble rapporten kritisert for å la fokuset på den offentlige debatten fortrenge vilkårene for ytringsfriheten ved selve universitetene og høyskolene. Det har også vært uenighet om noen av de spesifikke tiltakene utvalget foreslår for å løfte fram viktigheten av formidling. Aller mest debatt har det kanskje vært rundt idéen om å innføre «formidlingspoeng» i akademia.

Samtidig har rapportens mottagelse også demonstrert at det er bred enighet om viktigheten av at akademikere bedriver «formidling». Slik har rapportens mottagelse forsterket den allerede problematiske tendensen til å bruke dette begrepet for å beskrive ethvert akademisk engasjement i offentligheten. Selv om det er fint at vi forsøker å få forskere til å delta i samfunnsdebatten, bør vi vokte oss for å beskrive enhver slik deltagelse som «formidling». Hvis vi ikke har et språk som kan skille mellom de ulike rollene en forsker kan ha i offentligheten, risikerer vi å maskere politiske overbevisninger som fagkunnskap.

Paradigmatisk formidling

For en nærmere undersøkelse av begrepet «formidling», er det hensiktsmessig å analysere en paradigmatisk formidlingssituasjon. La oss ta for oss denne: Når NRK inviterer til debatt, hender det at Fredrik Solvang introduserer temaet med blant annet å intervjue en forsker på feltet. Hensikten med et slikt intervju er åpenlys: Man ønsker å begynne med å få klarhet i sentrale begreper og legge noen premisser for de politiske uenighetene som skal følge. (Hvis temaet for debatten er inflasjon, kunne man for eksempel tenke seg at man snakket med en økonom for å spørre om hva som menes med inflasjon og hva som kan være problemet med det, hvordan vi typisk forsøker å få bukt med inflasjon, og hvorfor økonomer kan være uenige om hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige.)

Det er flere trekk ved denne situasjonen som gjør den til en paradigmatisk formidlingssituasjon. For det første svarer forskeren på spørsmål fra en journalist; agendaen er satt av NRK. For det andre opererer økonomen som representant for et fagfelt. Naturligvis vil ethvert fagfelt alltid være preget av faglige uenigheter, men intervjuet er basert på en tillit til at forskeren i dette tilfelle vil gi en så lojal gjengivelse av disse som situasjonen tillater, uavhengig av hva han eller hun personlig måtte mene. For det tredje står forskeren utenfor den politiske striden og fungerer i stedet som en faglig premissleverandør for den påfølgende uenigheten.

Som også en naturlig språklig forståelse tilsier, fungerer en formidler altså som et bindeledd. Forskningsformidleren er et bindeledd mellom akademia og den bredere offentligheten. Formidleren har til hensikt å opplyse, og deltar i offentligheten i kraft av sin fagkunnskap og ekspertise. Formidleren nyter en egen form for autoritet knyttet til ens rolle i å viderebringe denne fagkunnskapen.

Formidling kontra debatt

Forskningsformidleren finner sin motsats i deltagerne i den politiske debatten. Debattantene har et mål om å sette en dagsorden og å overtale. De deltar i kraft av sin politiske overbevisning. Den politiske debattanten kan ikke lene seg på noe annen autoritet enn sin personlige karisma og sitt beste argument.

Det er ikke alltid lett å trekke grensene mellom en forskningsformidler og en debattant. Hvis en forsker inviteres ut i den offentlige sfæren for å snakke om egen forskning er det naturlig å kalle det formidling. Lærerbøker og populærvitenskapelige bøker er former for formidling. Men hva om, for eksempel, en forsker som er invitert for å snakke om egen forskning benytter denne formidlingssituasjonen til å si noe om hva slags relevans forskningen har for en aktuell politisk debatt?

Det finnes mange former for engasjement i den bredere offentligheten som må regnes som grensetilfeller; kanskje er forskere aldri utelukkende formidlere eller debattanter. Det er vanskelig å se for seg forskningsformidling som er helt løsrevet fra politiske uenigheter, og mye forskning er allerede og uunngåelig preget av politikk. Akademiske debattinnlegg vil på sin side ofte basere seg på innsikter fra forfatterens forskningsfelt.

Men det er også ganske klart at det er mange former for offentlig engasjement, inkludert de fleste aviskronikker skrevet av akademikere, hvor forskeren helt åpenbart fungerer som en deltager i den offentlige debatten.

Selvsagt har forskere også politiske overbevisninger. Det er helt legitimt å ville delta i den offentlige samtalen først og fremst i kraft av disse overbevisningene. Akademikere må også få lov til å være med å forsøke å sette den politiske dagsordenen og få forsøke å få støtte for sitt politiske syn. Men det er svært villedende å kalle dette for «formidling».

Tåkeleggende tale

Problemet med denne villedningen kommer godt til uttrykk i Kierulf-utvalgets eksplisitte forsøk på å gi begrepet en bredere definisjon. I NOU-en om akademisk ytringsfrihet står det for eksempel at utvalget «anser akademisk formidling som noe mer enn formidling av det man selv har forsket på eller undervist i.» Formidling omfatter ifølge utvalget «formidling om eget fagfelt i bred forstand» samt «innsikter man har på grunn av sin akademiske trening». De understreker at formidling, slik de bruker begrepet, «er ikke bare enveis», men kan være både «flerveis og kommuniserende».

Ved å distansere seg fra en naturlig språklig forståelse av begrepet, går utvalget langt i å anse ethvert engasjement i offentligheten som en forsker har som «formidling». Problemet er at begrepet «formidling» fortsatt bærer med seg assosiasjoner til nøytralitet og avstand fra politisk strid. At det også er poenget med å bruke nettopp dette begrepet viser seg tydelig litt senere i Kierulf-utvalgets utredning når de benytter seg av nettopp disse assosiasjonene for å argumentere for viktigheten av akademisk ytringsfrihet: «For at staten skal kunne oppfylle sin plikt til å «legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», jf. Grl. § 100, sjette ledd, må noen bidra til opplysning.»

Akademikere og forskere kan bidra i offentligheten med opplysning, men de kan også bidra med en politisk overbevisning. De kan fungere både som formidlere og debattanter. Å kalle alt «formidling» risikerer å maskere personlige politisk overbevisninger som fagkunnskap.

Risikoen ved denne tvetydigheten er godt illustrert av debatten om radikal klimakritikk som har vært ført i Morgenbladet denne sensommeren. Tore Wig, professor i statsvitenskap, beskyldte den mer systemkritiske fløyen av miljøbevegelsen for å være besnæret av en «klimaautoritær tese», og presenterte lærdommer fra forskning på autokratier til advarsel for andre som står i fare for å ha miste troen på det liberale, representative demokratiet. Presset av Bård Lahn på at grønn systemkritikk ikke nødvendigvis fører bort fra demokratiske prinsipper, men også mot nye måter å realisere dem på, svarer Wig at det er synd at den intellektuelle miljødebatten handler om «radikale utopier» og «upraktisk systemkritikk»; det aller viktigste spørsmålet er hvordan vi kan få velgerne i representative demokratier til å stemme på grønn politikk. Dette er en helt legitim politisk posisjon. Men det er ganske åpenlyst ikke formidling av fagkunnskap.

Forskere bør få engasjere seg i offentligheten både som formidlere og debattanter. Men de skylder offentligheten de engasjerer seg i å være ryddig med hva slags roller de inntar. Da trenger vi et språk som kan skille mellom når man hovedsakelig viderebringer fagkunnskap, og når man opererer som en politisk debattant.