Å elske med naturen

Lesetid: ca. 8 minutter.

Sara Johnsens medrivende fremtidsroman Til Dancing Boy, som kom tidligere i år, inviterer oss inn i orgasmeklinikken Pure Pleasure. Den drivesav det fargerike paret Lizz og Boje i en gammel fabrikkbygning ved Akerselva. Der tilbyr de VR-programmer designet for seksuell stimulans i enhver form. Det høres kanskje nokså hyggelig ut, men Johnsens Fremtids-Oslo er merkelig og dystopisk i flere henseender. Det fortelles om og hintes til et samfunn som er både politisk, økologisk, teknologisk og medmenneskelig dysfunksjonelt. Samtidig beskriver mange av scenene – hovedsakelig fra Lizz sitt liv – en hverdag med problematikker, som ikke føles så fryktelig fjerne fra den samtiden vi kjenner, som er et klassisk knep i dystopisk litteratur.

Lizz og Boje blir sett ned på i Oslos overklassesamfunn, der de har kunnet bosette seg med den klekkelige inntekten fra deres kontroversielle bedrift. Med sine kompliserte fortider som uunngåelig spirer frem blant den velklippede hagens vekster, passer de ikke helt inn i det polerte villakvarteret. Også i romanens struktur ser vi nåtidsfortellingen infiltrert av smertelige episoder fra Lizz’ fortid, som stadig hjemsøker henne – spesielt fra hennes to opphold på graviditetsklinikken Ønsket. På Ønsket bor fødedyktige kvinner som en del av et institusjonalisert reproduksjonsprogram: De befruktes og gjennomfører graviditeter for barnløse par, og sendes deretter hjem etter en håndfull obligatoriske psykologtimer og medven årslønn i lomma. Som tenåring ble Lizz og hennes venner oppfordret til å delta i programmet som et edelt bidrag til samfunnets videreføring, grunnet et stigende infertilitetsproblem i befolkningen som følge av en rekke feilslåtte virusvaksiner. Imidlertid viser det seg raskt at surrogatiordningen hovedsakelig er til fordel for den rike overklassen og middelklassen, og forholdet mellom de velstående, kommende foreldrene og de ubemidlede surrogatmødrene fremstår gradvis som utnyttende og umoralsk.

En ulykke kommer sjelden alene

Foruten det inhumane surrogatsystemet byr Johnsens fremtidsdystopi også på flyktninger fra USA, historier om talløse pandemier og en bakteriefobisk ungdomsgenerasjon, samt et desperat vern av den skjøre naturen. Mange av ulykkene bidrar til å skape en ubehagelig bakgrunn for fortellingen, og noen av de uhyggelige utviklingstrekkene kjenner vi igjen fra andre steder: Forskjellige former for økologisk kollaps er et yndet tema i samtidens litterære fremtidsvisjoner, og en institusjonalisering av kvinners reproduksjonsevne er det nok mange av oss som har grøsset over når vi har sett på tv-serien The Handmaid’s Tale, basert på Margaret Atwoods roman fra 1985.

Men på tross av at Dancing Boy bygger på dystopiske problematikker vi før har møtt, skal det sies at Johnsen gjennom den intime fortellingen om Lizz likevel klarer å bidra med et relativt originalt take på disse undergangsvisjonene. Spesielt Lizz’ traumatiske opplevelser med surrogatiordningen er levende og ømt beskrevet. Siden det er så mange temaer å velge og vrake mellom i Til Dancing Boys fremtidsscenarioer, vil jeg ta meg friheten til å fokusere på det aspektet jeg selv synes er mest interessant – nettopp fordi det er en utvikling man faktisk ikke støter på så ofte.

I Johnsens Norge forsøker regjeringen å verne om den skjøre naturen ved å stenge den alminnelige borger ute fra alle naturområder. Faktisk tjente Lizz litt penger selv i sin ungdom ved å sette opp gjerder i Nordmarka – ikke uten sjikane fra sinte demonstranter: «Skjønner dere ikke at de stjeler naturen som tilhører alle?» roper de (s. 281). Dette skaper både en humoristisk og interessant vinkling på en klimadystopi i norsk regi. For hva skjer egentlig, hvis man nekter nordmannen en tur i «egen» skog? Motstandsbevegelser spirer, men en mere uventet reaksjon på å bli frarøvet naturopplevelser er den lengselen det skaper i Johnsens karakterer. En dag kommer Sigurd nemlig inn på Pure Pleasure og vil ha skreddersydd et program med naturen som hovedstimulans. Lizz dras mot ham, dels fordi hun nærer et vagt håp om at han kunne være den sønnen hun måtte gi fra seg (med kjælenavnet «Dancing Boy») under sitt første opphold på Ønsket, og dels fordi hun selv føler en seksuell lengsel etter naturen. Etter å ha søkt om spesialtillatelse fra kommunen reiser de ut sammen for å samle materiale til programmet, og det blir starten på noen ganske lystfylte scener.

Nature as a lover

En stor kvalitet ved dystopiske fremstillinger som Til Dancing Boy, er at de kan skape nye perspektiver og øke bevisstheten om vår egen samtids problematikker gjennom forvrengning eller overdrivelse. Det er kanskje også derfor at det som bredt kalles klimalitteratur, ofte bruker fremtidsfortellingen som form. En av de samtidsproblematikker som Johnsen har søkt å fremstille gjennom sin dystopi, er menneskets forhold til naturen i en samtid preget av klimakrise. Den overraskende måten hun har valgt å fremstille denne problemstillingen på, er ved erotisering av relasjonen mellom menneske og natur, som vi ser hos Lizz og Sigurd. Kan en erotisering av naturen da gjøre oss klokere i vårt møte med klimakrisen? Sex og natur er ikke akkurat en kombinasjon som er særlig anerkjent. Noen husker kanskje den norske miljøaktivistiske gruppen Fuck for Forest, som gjennom pornografiske videoer og performancer hadde som hovedmål å samle inn penger for å verne om klodens utsatte natur. Men det var nok ikke så mye en seksuell lyst etter naturen som drev den kontroversielle gruppen – deres «sexpositivitet» (som også kan problematiseres som værende alt annet enn det) ble snarere et tilfeldig middel på veien mot et mål om miljøvern.

En annen gruppe, som faktisk beskjeftiger seg med en seksuell og kjærlig relasjon mellom menneske og natur lik den vi ser i Til Dancing Boy, er den amerikanske kunstnerduoen Annie Sprinkle og Beth Stephens. Grunnsøylen i Sprinkle og Stephens ideologi er ideen om at det er mer konstruktivt for oss mennesker å møte naturen med positive følelser som glede og lyst, fremfor negative følelser som frykt og skyld, som ellers spirer frem i lyset av en stadig mere dominerende klimakrise. Prosjektet deres begynte i 2008, da de under en performance inngikk ekteskap med Jorden. Dette inspirerte deres bruk av termen økosex, som ledet til at de senere, i 2011, startet det de kaller økosex-bevegelsen (The Eco Sex Movement) med ferdigstillelsen av et manifest. De argumenterte for økoseksualitet som en miljøaktivistisk strategi: Synet på naturen som en elsker, er en fruktbar måte for mennesket å inngå i symbiose med miljøet på, siden vi behandler en elsker som et individ gjennom kjærlighet og respekt (selv om man kunne innvende at dette ikke alltid er tilfellet). Jorden og naturen blir da en entitet, likeverdig med mennesket, som vi inngår i et gjensidig avhengighetsforhold til: «Earth as a lover has the potential to inspire humans to give as well as receive both love and support from the Earth», skriver Sprinkle og Stephens i boken Assuming the Ecosexual Position (2021).

Økosex-prosjektet har blitt møtt med stor skeptisisme, fordi det befinner seg i et vanskelig definert område mellom kunst, teori og aktivisme. Hvor seriøst skal man ta denne filosofien (hvis man kan kalle den det) – skal den leses metaforisk, bokstavelig, politisk? Uansett later det til at duoen ønsker å inngå i en debatt om menneskets forhold til klimakrisen.

Makt og menneske

Selv om det virker attraktivt å aktivere positive følelser i vårt møte med klimakrisen, virker seksualiseringen av naturen og Jorden ikke utelukkende fordelaktig. Man kan jo for eksempel fristes til – i lys av de senere årenes #metoo-debatt – å spørre hvilken plass samtykke har i synet på naturen som elsker. Når Sprinkle og Stephens utfører sine bryllups-performancer eller fasiliterer økosex-workshops, hvor de instruerer deltagerne i å gå ut og ha sex med naturen, kommer bildet til slutt til å være av en passiv – og sikkert nokså likegyldig – natur, som på overbærende vis må la seg gnukke, slikke og vies av en gruppe iherdige alt-for-menneskelige mennesker, som har bestemt seg for at det er det rette å gjøre. På samme måte virker det heller ikke helt som om seksualiseringen av naturen i Til Dancing Boy er drevet av respekt. Når Sigurd sultent betrakter tidevannets omgang med klippene, fremstår det mer som et godt eksempel på et dominerende og (sex)objektiverende male gaze. Maktdynamikken er skjev på samme måte som når Lizz, under sitt første opphold på Ønsket, innleder et forhold til den velstående mannen, hvis barn hun bærer på.

Lyst og lengsel i klimakrisens tid

Grensen mellom respekt og sexobjekt kan være vanskelig å definere, noe som er kjennetegnende for både Lizz’ seksualitet og seksualiseringen av naturen vi blir presentert for i romanen og i Sprinkle og Stephens økosex-bevegelse. Uansett er det en interessant idé å erstatte noen av de negative følelsene vi opplever i vårt møte med klimakrisen, med noe mer hyggelig (eller stimulerende, for den saks skyld). Og kanskje er det noe ved at vi ved å gjenoppdage og videreutvikle vår kjærlighet og lyst til naturen får større behov for å verne om den. Da kan man muligvis nikke gjenkjennende til tidligere nevnteFuck for Forestmed tanke på at målet kan rettferdiggjøre en metode som ikke alltid er optimal (og som i FFFs tilfelle stakk av med det meste av oppmerksomheten).

Uansett, hvis vi et øyeblikk ser bort fra hva lysten i Til Dancing Boy kan igangsette, får vi kanskje øye på dens nære slektning, Lengselen. Johnsen viser oss nemlig en lengsel vi allerede ser manifestert i vår samtid: en lengsel etter et bekymringsløst og lystorientert forhold til naturen omkring oss, som ikke er tynget ned av en skyldbevisst sorg over at den ødelegges. Romanen blir da ikke bare et nytt perspektiv på hvordan vi kan forholde oss til krisen, men også en fin demonstrasjon av følelser, som mange av oss nok går og kjemper med å forstå, i en tid hvor menneskets forhold til sine omgivelser i høy grad er preget av skyld, fremfor lyst.

Oversatt fra dansk av Simen Strand-Pedersen.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.