Er løpet kjørt for kristendommen?

Lesetid: ca. 4 minutter.­

For hva er «kristendom»?

«Kristendom» er et angelsaksisk ord. Det ble først tatt i bruk – sies det – i et manuskript ved hoffet i Wessex på 800-tallet. Jeg ser for meg skriveren i det duse gjenskinnet fra talglyset. Kanskje var han en munk og lærd latinist fra kontinentet, som var invitert av kong Alfred til hoffet i Wessex. Han skulle oversette Paulus Orosius’ gamle universalhistorie fra 400-tallet til anglosaxisk. Mens han satt med blekket over kalveskinnspergamentet, trengte han et ord som kunne forklare en universell kultur fundert på Jesus Kristus. Han brukte ordet kristendom. Noen hundreår senere betegnet ordet land hvor kristenheten var dominerende.

Termen «kristendom» betyr altså den kristne religionens herredømme. Kristendom er et system som myndighetene har brukt – fra 300-tallet av – til å opprettholde den kristne religionen. Kristendom betegner altså enheten mellom den kristne religionen og verdslige myndigheter.

Dette er litt vanskelig å formidle på norsk, for vi har bare ordet «kristendom» der engelsk f.eks opererer både med christendom og christianity. Men utfra denne forståelsen av begrepet, der kristendom betegner kristne stater eller kristne majoritetskulturer, så kan man si at kristendommen dør, eller at løpet for kristendommen er kjørt, når myndighetene ikke lenger opprettholder den kristne religionen. Og det har skjedd særlig i Nord-Europa de siste tiårene.

I Norge, hvor statskirken ble avviklet i 2012, legitimerte kristendommen staten og var premissleverandør i nærmere tusen år. I tusen år har samfunnet vårt bygd på verdier sprunget ut fra den kristne tenkningen om mennesket og verden. Samtidig står vi nå midt i en brytningstid der kristendommen ikke lenger er noen opplagt premissleverandør, verken i samfunnet, for lovverket eller i hverdagsetikken. Vi kan trygt si at tiden for Kristendommen – som premissleverandør – er i ferd med å renne ut, også i Norge. Ja, løpet er kjørt.

Men troen på Kristus lever videre, og med den Kirken – dødsrikets porter skal ikke få makt over den, sa Jesus, – om den blir aldri så liten og marginal. Men kirken må reorientere seg. Spørsmålet blir: skal vi kjempe med nebb og klør for å beholde de kristne verdiene som grunnlag i samfunnet, eller skal vi nytolke og tilpasse budskapet vårt til samtidens verdier i et ønske om å kommunisere? Dette er to alternativ som begge er sterkt forfektet i dag. Jeg har egentlig ikke tro på noen av dem. Det som skjer er at kirken, gjennom disse strategiene, sekulariserer seg selv. Kirken selvsekulariseres – på den ene eller andre måter, når den går inn på samtidens premisser. Det starter som mystikk, men ender som politikk. Kirkens oppgave og budskap ligger et annet sted enn å være premissleverandør for samfunnets verdier. Vi må spørre på nytt: Hva er kirkens oppgave i dag, i en ny, sekularisert tid etter kristendommen?

Jeg tror at Kirkens oppgave er det samme som den alltid har vært, nemlig å vitne om Jesus. Og – tro det eller ei – jeg tror denne oppgaven er langt mer motkulturell enn det å gå inn i en kulturkrig om hva som skal være normgivende premisser i samfunnet. For jeg tror at dette, altså den kristne troen, handler om langt mer enn personlige trosforestillinger. For det punktet hvor troen på Kristus, han som sier «Jeg er oppstandelsen og livet», er aller mest på kollisjonskurs med samtidskulturen, er et punkt som er svært grunnleggende – det handler om forholdet til døden. Troen på Kristus er troen på seieren over døden. Det er her kirken kan være en virkelig motkultur.

I dag lever vi i en kultur hvor det er utbredt å tenke på døden som en vegg, slik Karl Ove Knausgård formulerte det i et essay publisert i Klassekampen tidligere i høst. Å tro på seieren over døden er kjempevanskelig i vår tid. «Vi er alle materialister nå om dagen, da vi ser materie overalt, mens de som trodde på sjelen og dens evige liv, og på Gud og det guddommelige, selvfølgelig så tegn på det overalt. Vi er enkle slik, vi mennesker», sier Knausgård. Ja, vi er fryktelig enkle slik.

Når døden ikke lenger er et forheng, men en betongvegg, og når målet i det hinsidige forsvinner fra kulturen, når kroppene tilintetgjøres i lut i stedet for å gravlegges i håp om oppstandelse, når endeligheten er premisset for kulturen, da er også troen på seieren over døden i ferd med å glippe. Men jeg tror at det er det det handler om, og at kirken, etter at kristendommens tid er over, er kalt til å bringe denne troen og dette håpet inn i vår sekulære kultur.

Denne teksten er et omarbeidet innlegg fra Samtidens heldagsseminar om kristendommen.