Foto

NTB.

Med Niviaq Korneliussen kommer den postkoloniale debatten hjem til Skandinavia (åpen)

Publisert: 21. juni 2022 kl 10.00
Oppdatert: 14. november 2022 kl 12.29
Esther Nørregaard-Jensen er masterstudent i litteraturformidling ved Universitetet i Oslo og forlagskonsulent.
Foto:

Ivar Nørregaard-Jensen

­Det er ikke lett og munter ferielesning å jobbe seg gjennom Niviaq Korneliussens andre roman Blomsterdalen (2021), men det er en meningsfull dysterhet som legger seg over leseren, for Korneliussen behandler emner som er viktige å tenke på, tross ubehaget. Romanen setter ord på den strukturelle og sosiale utfordringen med Grønlands altfor høye selvmordstall. Samtidig dissekerer den et kapittel i dansk kolonihistorie gjennom skildringen av den grønlandske jeg-fortellerens møte med et uvitende Danmark, hvis ignoranse gir seg uttrykk i alt fra forskjellsbehandling, tildekket av gode intensjoner, til vaskekte rasisme. Korneliussens skildring av møtet mellom grønlendere og dansker synliggjør et folk (det danske) som ikke er bevisst sin kolonihistorie, og som ikke er interessert i sitt kulturelle felleskap med grønlenderne. Lignende problemstillinger kjenner vi også fra Norges historie og debatten om samefolkets plass i det norske samfunnet.

Mellom to stoler og på vei mot undergrunnen

Selvmordet henger hele tiden som en lokkende utvei over den navnløse jeg-fortelleren i Blomsterdalen. Facebook-feeden oversvømmes av minnesider, gråte-emojier og hjerter; kirkegårdene fylles opp med plastikkblomster og nummererte gravsteiner. Men midt i sin egen sti mot det siste livsvalget, møter hun Maliina – vakre, muntre og omsorgsfulle Maliina. Men før de rekker å sette ord på forholdet deres, flytter hovedpersonen selv fra Nuuk til Danmark, for å studere antropologi ved universitetet i Århus. Hun vil vekk fra en by og et samfunn som føles så altfor lite, en familie hun ikke føler seg hjemme i, og en kultur hun ikke kan identifisere seg med – som for eksempel når familien hennes gjør det til sport å vedde om hvem som blir den neste stakkaren til å falle på de isglatte veiene utenfor huset deres. Hovedpersonen vil til Danmark der de store menneskemengdene befinner seg, der man lett kan gli inn ubemerket. Men i Århus er hun først og fremst grønlender. Hun møtes av en mur av fordommer, og må ta valget om enten å ta avstand fra sin kultur og forsøke å gli stille inn i bakgrunnen, eller kjempe høylytt for å få plass til å være seg selv.

Når Maliinas 17-årige kusine begår selvmord, reiser jeg-fortelleren til Tasiilaq på Øst-Grønland for å være der for henne. Det er en kjærkommen flukt fra hennes utilpassede studieliv, men i Tasiilaq kan hun heller ikke unngå den overhengende identitetskrisen. I parets sorgdrevne forsøk på å finne svar rundt kusinens død, får de nemlig innblikk i et samfunnssystem som ikke lykkes med å håndtere den sosiale krisen som råder over landets unge. Hovedpersonen blir oppslukt av selvmordsstatistikker og statlige tilbud, for å finne en mening bak det stigende antall av selvmord. Det etterlater henne med en følelse av svik på vegne av sin generasjon. Hun og Maliina oppslukes på hver sin måte av avmakten over den allestedsnærværende død: Hun driver lengre ut i depresjonen, og Maliina forsøker å redde én selvmordstruet tenåring av gangen.

Foto

NTB. I 2021 fikk Niviaq Korneliussen Nordisk Råds litteraturpris for Blomsterdalen.

Uvitenhetens rasisme

Som danske ble jeg litt pinlig berørt på vegne av mine (riktignok fiktive, men ikke helt) landsmenn, når hovedpersonens samtaler med sine studiekamerater gir rom for replikker som «Går det ikke an å kjøpe D-vitaminer? Eller det har man kanskje ikke råd til der oppe?» (s. 73) eller «nå lager vi en handleliste, du får bare ta med noe spekk til deg selv» (s. 82). Også mer tydelig diskriminering kommer til uttrykk når hun eksempelvis nektes inngang til en klubb, siden «noen grønlendere lagde bråk sist helg» (s. 263), eller når folk, basert på hennes utseende, antar at hun er «grønlenderfull».

Annonse

Det er tydelig at replikker som disse bygger på danskenes fordommer om grønlendere i den virkelige verden, og allikevel kan man undre seg over om folk virkelig kan være så ignorante. Men det er jo også lett å sitte på avstand i sofaen og gremme seg over andres uvitende oppførsel. Da jeg (i selvsamme sofa) så en dokumentar om Grønland her om dagen, ble jeg allikevel overrasket over hvor «gode» de medvirkende grønlenderne var til å snakke dansk, og det gikk opp for meg at jeg nok selv lett kunne komme til å benytte meg av en håndfull fordommer, som ligner dem vi ser i Blomsterdalen. For jeg vet faktisk next to nothing om grønlandsk kultur og landets relasjon til Danmark gjennom riksfelleskapet. Og ja, å bli overrasket over noens evne til å snakke dansk er kanskje ikke fullstendig rasistisk. Til gjengjeld er det et uttrykk for en uvitenhet som på sitt vis bunner i manglende interesse, og slike mangler kan nettopp føre til mer ubehagelige uttrykk for rasediskriminering. I en undersøkelse Epinion lagde for det danske undervisningsdepartementet i 2019, ble elever i 9. klasse og på videregående spurt om deres kunnskap om og syn på Grønland og grønlendere. Da elevene ble spurt om hvilke av 12 verdiladde ord de assosierte med grønlendere, fant man en sammenheng mellom negativt ladete ord – som «misbrukere» og «sjuskete» – og den laveste grad av kunnskap om Grønland. Egentlig er det vel mange av oss som vet at kunnskap kan være et godt middel mot diskriminerende atferd, og det er undersøkelsen en god bekreftelse på. Dessuten satte dens resultater i gang en debatt om hvorvidt det trengs mer undervisning om riksfelleskapet i de danske skoler – og det virker det som at det gjør. 

Et folk eller flere?  

I Amalie Seljenes artikkel «Diskrimineres samer i dagens Norge?», som ble publisert i Samtidens første papirutgave i år, skriver hun om hvordan samer fortsatt diskrimineres og utsettes for hets på bakgrunn av fordommer (uvitenhet), og hvordan dette kan ha voldsomme innvirkninger på individers fysiske og mentale helse. «Som samfunn har vi en lei tendens til å inndele mennesker i «oss» og «dem»», skriver hun om diskrimineringen. Samerettsforsker Hadi Strømmen Lile mener at det er greit å skille mellom det norske og det samiske folk, men at problemet er at det gjøres på feil måte. I artikkelen «Den store norske uvitenheten» – i samme publikasjon – skriver han om hvordan mange nordmenn, i et feilaktig forsøk på inkludering, mener at det samiske folket er en del av det norske folket. Dette, mener Lile, degraderer samene til en slags underkategori av det norske folket og anerkjenner derfor ikke samene som en egen kultur. Lile peker dermed på at uvitenheten, omkring hva et folk og en nasjon egentlig er, fører til manglende annerkjennelse av samenes plass i det norske samfunn.

Egentlig er det en lignende uvitenhet som er i spill for jeg-fortelleren i Blomsterdalen, for riktignok anerkjenner danskene det grønlandske folket som en egen entitet, men de mangler en forståelse for grønlendernes relasjon til Danmark gjennom riksfelleskapet. Dette fører til at hovedpersonen i Korneliussens roman, som kanskje forventet å kunne innta en naturlig plass i det danske samfunn, ikke aksepteres som en del av det samme samfunnet.

Kolonimaktens ansvar   

Selv om danskene og grønlenderne er to folkegrupper som er tydeligere adskilt fra hverandre enn nordmenn og samer – fordi de lever langt unna hverandre – tror jeg at riksfelleskapet kan lære noe av Liles refleksjon over relasjonen mellom to forskjellige folkegrupper. Spesielt har Danmark et stort ansvar i denne relasjonen, siden det var vi som bestemte at kolonisering av Grønland var en god idé. We made the mess, og da er det også vi som må sørge for å rydde opp i det. Om Grønland noen gang løsriver seg, kommer danskene og grønlenderne fortsatt til å ha en relasjon, som det er god grunn til å verne om og videreutvikle. Det betyr at vi må finne ut av hvordan disse to folkegruppene – som det ikke alltid er klare grenser mellom, språklig og kulturelt – skal eksistere ved siden av hverandre. Det ville vært gunstig hvis etniske danske fikk nærere kjennskap til den grønlandske kulturen, slik at vårt bilde av grønlendere (eller dansker med grønlandsk opphav) er sterkt nok til å ikke bli rystet av et par enkeltindivider med alkoholmisbruk, eller nyhetsmedienes skremmeoverskrifter. Hovedpersonen i Blomsterdalen er i hvert fall smertelig oppmerksom på å holde god avstand til torgets grønlandske alkoholikere, i frykt for å bli assosiert med dem – og allikevel kan hun ikke unngå å bli kalt «grønlenderfull» en gang iblant.

 

Annonse

Å bryte med nasjonalitetens rammer

Det er sånn med stereotyper, at de noen ganger blir selvoppfyllende. Gradvis gjør splittelsen mellom de to landene (samt en stadig forverrende mental helse), at jeg-fortelleren ikke føler seg hjemme noen steder. Hun er ikke hjemme på Grønland, hvor hun føler seg sviktet av samfunnssystemet, og hun er ikke hjemme i Danmark, hvor hun hovedsakelig er representant for et folkeferd som det hverken er forståelse eller oppriktig interesse for. Til å begynne med vil hun ikke skille seg for mye ut på det altfor danske universitetet: Hun føler seg utsatt i sin annerledeshet, som om hun ikke har en naturlig rett til å være der. Men senere blir det for mye for henne, og i desperasjonen over å ikke bli sett på som et ordentlig individ, ender hun nesten med å bli den stereotypen som hun forveksles med, for å få lov til å ta plass i Århus’ gater. Hun etterligner grønlenderne fra torget, hun roper og larmer og krever oppmerksomhet. Egentlig er hun bare helt ute av seg og trenger hjelp, men den eneste hjelp hun får er en tur i fyllearresten. Med Blomsterdalen viser Korneliussen oss at vi som bor i samfunn med flere folkegrupper, fortsatt har til gode å finne en inkluderende og flat struktur i våre relasjoner. At vi må se og anerkjenne et folk som det er, men samtidig kunne la et individ være et individ, og ikke alltid en tvungen representant for sine røtter.