Forsiktighet og fremgang

Lesetid: ca. 8 minutter.­

Europa har skapt et nytt liberalisert strømmarked, som ikke virker når det er krig og tørke. I Norge mener statsminister Jonas Gahr Støre at det nye konkurransemarkedet er bra. Han skyldte på Putin under Arendalsuka. EU innser at vi nå trenger en strukturell strømreform. Det virker som om statsministeren er blitt bedriftsleder i AS Norge og mer opptatt av konkurranse og profitt enn EU.

30 år med rop om endring, gjennomføringsevne, digitalisering og konkurranse fra næringsliv og politikere, har gjort at motforestillinger mot endring ofte blir sett på som mangel på evne og vilje.

Et uregulert og gratis internett skulle revolusjonere kunnskapstilgang og debatt, men har ført til at alle med en smarttelefon hver dag selger sitt privatliv uten å vite det.

Samtidig er Google-søkene stadig mer styrt av algoritmer. Stadig mer informasjon ligger bak betalingsmurer, fordi et åpent internett hvor alt er gratis, har vist seg å være en naiv illusjon. «There is no such ting as a free lunch», som Milton Freeman og andre har påpekt i snart 100 år.

Verdens kunnskapsjakt på internett har delt seg opp i sosiale medier som Facebook, Twitter, Instagram, LinkedIn, Snapchat og TikTok, hvor målet ofte er å samle seg grupper av tilhengere for å dyrke egne synspunkt og interesser.

Digitalisering og fri konkurranse har også ført til at artister og kunstnere, som før fikk betalt for sine åndsverk, nå ser digitalisert tekst og musikk solgt til spotpris. De som ikke kan leve av konserter eller skaffe seg offentlig støtte, må finne seg annet arbeid.

Digitaliseringen i Norge har ført til at 20 prosent av den voksne befolkning har mistet fri tilgang til egne penger, fordi bankenes digitale betalingsløsninger forutsetter at du har kunnskap, interesse og ferdigheter på internett og kan håndtere innloggingsløsninger og passord. Bankene satser på nye nettløsninger som skal gi færre ansatte, tette stadig nye sikkerhetshull og løse nye uforutsette tekniske problemer.

30 år med digitalisering av samfunnet har skapt en endringskultur hvor alt som ikke virker skal løses med nye digitaliserte, konkurransebaserte løsninger som heies fram av teknologiprodusenter og internettoperatører.

I lys av denne utviklingen blir spørsmålet fra EU-kommisjonens leder ikke bare om strømmarkedet er designet feil, men om gjennomgripende digitalisering og konkurranseutsettelse av samfunnsutviklingen i den vestlige og den østlige verden i for liten grad har vært preget av en forsiktighetskultur.

Utvilsomt er det at digitaliseringsbølgen har dratt med seg en sikkerhetskultur som snart begrenser like mye som det gir muligheter, og har gjort private personopplysninger til en lovlig handelsvare.

Jorda rundt på åtti millisekunder

Den demokratiske idé i Athen for snart 2500 år siden handlet om det gode liv for hele byens befolkning. I en globalisert verden er det hele nasjonen og klodens befolkning som skal sikres.

Men fordi jakten på det gode liv truer jordens bærekraft, haster det nå med å finne nye og bedre løsninger. I stedet for at folkeforsamlingen finner løsningene gjennom meningsbrytning, overlates jakten på det gode liv til konkurransebaserte bedrifter styrt av profittdrevne ledere som vet at bedriften dør hvis den ikke vinner i konkurransen mot andre.

Vår tids bevis på at disse fremtidsvisjonære bedriftene er på rett vei, er at de vokser. Jo mer de vokser, jo flere land de vokser i, og jo lenger veksten har vart, dess sikrere er de styrende myndigheter i vest og øst på at bedriftene er samfunnsagenter i jakten på det gode liv. Og når folkets ledere skal fastsette offentlige tilskudd og bestemme over felleskapets penger, er rådet fra bedriftene å ikke bli for forsiktige:

Offentlig forsiktighetskultur rammer innovasjonen i de offentlige innkjøpene på 400 milliarder kroner, – Mer vekt på innovasjon gir en vinn-vinn-situasjon for alle og vil øke verdiskapingen i Norge, sa næringslivsleder Kristin Skogen Lund i 2014.

Den eneste sikre måten å ikke ha mislykkede it-prosjekter, er å ikke ha noen it-prosjekter i det hele tatt, skrev politikeren, næringslivslederen og teknologirådgiveren Paul Chaffey året før.

Godt samarbeid mellom private og offentlige aktører er nøkkelen, sier administrerende direktør i NHO Ole Erik Almlid, enten det gjelder utvikling av velferdsstaten, digitale satsinger, klimaløsninger eller lønnsoppgjør.

I Norge betyr godt samarbeid mellom privat og offentlig sektor i praksis økt offentlig støtte til privat sektor. Det er den offentlige sektoren som vokser mest her til lands, når vi ser bort fra strøm og energiinntekter.

Norge er allerede i OECD-toppen når det gjelder offentlig sektors andel av økonomien, skriver konkurransesamfunnets fanebærer Kristin Clemet i Aftenposten 4. september 2022. Åtte år med konkurransebasert Høyrestyre har altså ikke gitt den innovasjonen og økte verdiskapningen som profittindustriens samfunnsagenter har reklamert for.

Mye kan tyde på at jakten på det gode liv er kommet litt i skyggen for iveren etter å finne på nye måter å endre på, for å skape økt profitt til seg selv mer enn til felleskapet. Vi har fått et digitalisert samfunn, hvor offentlige og private beslutninger og prosesser i økende grad fastsettes av roboter i stedet for mennesker.

Regelverket i Norge utformes i økende grad for at for at offentlige beslutninger skal fattes av roboter, ikke mennesker. Millioner av vedtak fattes årlig av datamaskiner i skatteetaten, NAV og i offentlig og private banker og forsikringsselskaper. Digitaliseringen har gjort samfunnet så dyrt å drive at vi ikke har råd til å la mennesker drive privat og offentlig forvaltning.

Et av de mest fascinerende eksempler på hvordan jakten på det gode liv er målt i profitt og millisekunder, er algoritmebasert aksjehandel hvor kjøp og salg skjer uten kunnskap om de reelle verdier aksjen representerer. Til tross for at det nettopp var slik kunnskapsløs, digital aksjehandel som ga grunnlag for hele finanskrisen i 2008, har folkets ledere i øst og vest i over 10 år holdt fast ved en digitalisert profittinteresse som drivkraften til det gode liv.

Belte og bukseseler

Alle individer står seg selv nærmest. De første løsninger vi tenker på er preget av hvem vi er og hvor vi står, i familien, i gruppa, i nasjonen og på kloden, og om vi bor på Frogner, Tyssedal eller Brussel. For å motvirke denne naturlige menneskelige tendens til å være seg selv nærmest, utviklet demokratiet i Athen dialektikken. Målet var at individuelle tanker foredles og bli til sikker kunnskap.

Antikkens demokratiske ide bygger på ytring og meningsbryting (i folkeforsamlingen og på torget) i jakt på god felles utvikling. De som deltar i debatten, må da legge til side kortsiktige egeninteresser, dogmer og prinsipper som ikke springer ut av det felles behov som skal dekkes. Strategiske skinnargumenter og ubearbeidet frykt må vike for å slippe fram oppriktig erfaring og klokskap.

Demokratisk dialektikk krever demokratisk dannelse, hvor vi våger å sette til side oss selv og vår egen gruppe, våger å ta feil, våger å innrømme feil, våger å dele kunnskap og goder med andre, og jakte oss fram til økt felles kunnskap om felles fremgang.

Men ofte vil vi i stedet ha i både pose og sekk.

Politiet ble etter aksjonene på Utøya og ved London pub i Oslo kritisert for en forsiktighetskultur. Politibyråkrati og frykt for egne ansatte hindrer vern av liv og helse, het det. Privatpersoner handler raskt og redder sivile liv, mens politiet står og ser på.

Den interne debatten innad i politiet og i det offentlige rom, hemmes av at en intern politikultur preget av intern lojalitet, revirtenkning, forsiktighet og svakt lederskap, hevder Aasa Christine Stoltz i boka Makt i uniform. Ledere i Politiets fellesforbund har advart politiansatte mot å varsle om kritikkverdighe forhold innad i politiet, fordi slik varsling med størst sannsynlighet ville ødelegge arbeidshverdag og helse for varsleren selv.

Politiet er bare ett eksempel på slike utfordringer. Kanskje har vi fått en rik offentlig sektor som gjerne vokser og kontrollerer andre, men som mangler demokratisk dannelse og dialektisk kunnskap som middel til å utvikle seg selv. Kjente eksempler fra NAV, barnevernet, Stortinget og Statsministerens kontor viser at demokratiets prinsipper og hovedmål lett blir skjult bak økt byråkratisk egeninteresse.

Jakten på egeninteressen og frykten for å innrømme egen svakhet er egentlig den samme problemstillingen som professor Gunnar Breivik retter pekefingeren mot når han advarer mot at en kontroll- og forsiktighetskultur hos foreldre hemmer barns utvikling. Barna trenger risiko for å lære hva som går og ikke går, skrev han i Aftenposten i 2015, og pekte på at leking, klatring i trær, sykling i trafikk gir kompetanse, og bør kunne skje uforstyrret uten overvåkning.

Fryktsomme foreldre sliter med å innse at egen frykt må utfordres gjennom åpen utprøving og læring, og ikke overleveres som en skjult klump til kommende generasjoner? På samme måte sliter offentlig sektor med å innse at økt internbyråkrati og frykt for andres innsyn i egne handlinger skaper en utrygg offentlig sektor og svekket offentlig handlekraft.

Makt og forsiktighet

En leder vil skape suksess og vise dyktighet. Men det er forskjell på å skape suksess for bedriften og det å skape suksess for hele samfunnet. Læren om demokratisk dialektikk bryter med bedriftslederens forståelse av den visjonære leder. For en bedriftsleder som skal virkeliggjøre egne visjoner og vise handlekraft, blir demokratisk meningsbrytning og sannhetsjakt lett unødig heft.

Samtidig er bedriftslederen selv en del av en forsiktighetskultur, hvor kunnskap holdes tilbake av strategiske konkurransehensyn eller for å hindre kritikk. Politikerne i øst og vest har lært ivrig av bedriftslederne de siste tiårene om verdien av fortielse og usannhet. Derfor er det åpne demokratiet svekket. Derfor deler ikke ledere og konkurrenter åpent sin kunnskap og slipper til motforestillinger.

Bedriftsledere bør ikke lede demokratiske organisasjoner. Og demokratiske ledere må blir mer bevisst på at det er forskjell på jakten på det gode samfunn i et demokrati og lederprinsippene i et konkurransebasert næringsliv.

Dyden som dør

Forsiktighet er ikke lenger en kardinaldyd. Menneskene blir gradvis mer trygge, modige og mindre avhengige av religionen.

Men økt individuell frihet må gi oss foreldre, bedriftsledere og politikere handler ut fra faktisk, erkjent kunnskap, hvor motet brukes til å erkjenne når vi tar feil. Vi må dyrke en individuell kultur basert på mot, og en kollektiv forsiktighetskultur basert på felles kunnskap. Det gode liv for fellesskapet finnes ved felles utprøving og erfaring, ikke ved dogmatisk endring og konkurranse.

30 år med konkurranse og digitalisering har vist at jakten på det gode liv trenger mer forsiktighetskultur når man endrer samfunnets grunnleggende demokratiske prinsipper, og mindre forsiktighetskultur når man skal utfordre maktbegjær og gruppetenkning.