Foto:

 iStock/borchee.

Fra Don Juan til fuckboy

Publisert: 22. august 2022 kl 08.00
Oppdatert: 22. august 2022 kl 13.49
Inger Merete Hobbelstad er kulturkommentator i NRK og tidligere kommentator og kritiker i Dagbladet. Hun har skrevet bøkene "Å leve med Shakespeare" (2016), "Årene med Elizabeth" (2019) og "De greske mytene" (2021). Hun jobber for tiden med en bok om utroskap.
Foto:

Kagge forlag.

­Lesetid: ca. 32 minutter. 

 

En vårdag i 2008 stod jeg i foajeen i den nye operaen i Bjørvika i Oslo. Jeg skulle skrive en artikkel om åpningsshowet, som skulle sendes på tv noen dager senere. Stemningen var frenetisk. En forpustet stemme etterlyste med korte og jevne mellomrom over høyttaleranlegget stadig flere nøkkelpersoner som ikke var der de burde være: foreldre med stive blikk, et sutrete barn i den ene hånden og små tutuer i den andre strenet først til høyre og så til venstre. Det var folk, instrumenter og kostymestativer overalt.

Og så, gjennom kaoset, kom noen betagende toner flytende gjennom kaoset. Jeg gikk uvegerlig etter lyden. I et hjørne av foajeen stod en håndfull av Operaens mannlige korister og sang en strofe på italiensk, som de også skulle fremføre under åpningsshowet: Andiam, andiam, mio bene, a ristorar le pene, d’un innocente amor.

 

La oss dra, la oss dra, min skjønne, la oss gjenopprette verdien av uskyldig kjærlighet.

 

Annonse

Det var selveste Don Juan som sang til meg. Melodien og teksten var nemlig hentet fra Mozarts opera Don Giovanni, som er basert på historien om den spanske forføreren. Tekstlinjen er dypt ironisk. Don Juan, eller Don Giovanni, som han heter hos Mozart, synger den sammen med bondejenta Zerlina. Hun er forført, forelsket og overbevist om at hun går en lykkelig fremtid i møte. Han, på sin side, er ikke på vei mot noe annet enn sin neste erobring.

Mange av dem vil også i sitt eget liv vært utsatt for, eller vært vitne til, manøvreringene til forførerne blant oss. Det er de som i glødende stunder får sin utkårede til å føle seg som den vakreste i verden, før de sommerfuglflagrer mot neste erobring. De som da har rukket å gi dem hjertet og fremtidshåpet sitt, er i farefulle farvann.

I arbeidet med en kommende bok om utroskap har jeg forsøkt å finne ut hvem disse forførerne er, hva som driver dem, og hvilken kulturell posisjon de innehar akkurat nå. Jeg har snakket med en rekke moderne donjuaner, mannlige så vel som kvinnelige, og med kjærestene og elskerne som har brent seg på dem. Det har fått meg til å tenke at forførerne ikke er gjenstand for samme fascinasjon og beundring som før, og at arenaen der de helst oppholder seg − det skyggefulle, uoversiktlige, litt lumre erotiske kammerset − både er blitt trangere og mer flombelyst enn tidligere. Det er ikke så lett å gjemme seg. Likevel skjer forførelser fremdeles, overalt og når som helst.

Mange forførere fremstår slett ikke så verdensvante eller drevne som man kanskje skulle tro. De kan nesten virke keitete i sin iver etter å bli kjent med deg. De kan opptre som om du er den mest glamorøse personen i rommet, som om du gjør dem en tjeneste ved i det hele tatt å snakke med dem. Men ofte vil de lade samtalen svært raskt med fortrolighet eller flørt eller utvetydige erotiske hentydninger. De holder blikket ditt litt lenger enn hva andre gjør. Kanskje plasserer de hånden liksom tilfeldig på korsryggen eller skulderen din, kanskje bøyer de seg frem for å hviske noe de like gjerne kunne sagt med vanlig stemme. Kanskje snakker de mildt nedsettende om andre som er til stede, og trekker deg inn i et hemmelig forbund som gjennomskuer og dissekerer omgivelsene. Kanskje bryter de opp, sirkulerer noen runder rundt i rommet, snakker med andre, før de fanger blikket ditt over skulderen på samtalepartneren. Det lønnlige forbundet aktiveres på ny, og du skjønner at jo da, de står der i engasjert passiar med en annen, men det er bare av pliktfølelse eller høflighet, for aller helst ville de fremdeles stått ved siden av deg.

Samtalen dere imellom kan virke henslengt. Men den vil fort bevege seg forbi smalltalk, til et sted der du må henge med på den intime tonen eller avvise den totalt. For noen vil det føles ubekvemt å være gjenstand for et slikt stormløp. De trekker seg fort tilbake. Men de av forførerne som vet hva de driver med, vil ha en god, intuitiv forståelse for når denne tilbaketrekningen er ektefølt, når det er fåfengt å gjøre flere forsøk – og når den er nølende, kanskje påtatt, med en undertone av et «kanskje». Andre som prøver seg på noe lignende, kan fort bli for pågående, og ende opp i det som er utvetydig trakassering. Mang en #metoo-tweet er skrevet om dem som forsøker å etterligne forførerne, og som tror at det å være pågående er det som vil føre frem – uten å være like gode til å fange opp den ofte subtile responsen. Eller om forførerne selv, på et tidspunkt der de har blitt overmodige eller mistet grepet.

Mange forførere fremstår slett ikke så verdensvante eller drevne som man kanskje skulle tro. De kan nesten virke keitete i sin iver etter å bli kjent med deg.

For dem som ikke trekker seg tilbake, kan det være både overrumplende, berusende og smått desorienterende å bli trukket så bestemt inn i en tett tosomhet. Det kan også være fascinerende å stå overfor noen som er skamløs, som tilsynelatende handler uten frykt for å bli avvist. Mange nærer en dyp redsel for sosial og romantisk avvisning, og dermed en tilsvarende, umiddelbar beundring for dem som ikke lar seg skremme. Forførerens fryktløshet er iblant reell. Iblant ikke.

Annonse

Gunhild er en kvikk, fugleaktig kvinne i tredveårene og har vært opptatt av kunsten å vekke forelskelse i andre siden hun var barn. Hun har tenkt nøye gjennom hvordan hun skal smile, hvordan hun skal ordlegge seg, for at det skal ha størst effekt på andre. Hun har overøst dem hun har sett seg ut med komplimenter og oppmerksomhet, sendt lange kjærlighetsbrev til dem og ventet på dem utenfor arbeidsplassen. Minnene om de gangene hun har fått nei, gjør henne mildt brydd, men ikke mer. «Jeg tenker at jeg uansett har gitt dem en kompliment», sier hun. «Og hvem vil ikke ha det?»

Hun har vært uinteressert i selv å bli forført, og har reagert med forakt når hun selv blir overøst med komplimenter.

«Da tenker jeg bare at ‘du skal ikke bestemme, du skal ikke tro du har oppdaget meg’.»

Ruth, en intens, karismatisk og smått eksentrisk dame på noen og seksti, som husker årene da hun ville ha både i pose og sekk: den trygge armkroken til ektemannen, og erotiske eventyr utenfor hjemmet.

«Hvis du er gift og flørter, tror ingen at du egentlig er ute etter dem», sier hun. «Da kan du når som helst trekke deg tilbake med ansiktet i behold.»

Det finnes kyniske forførere som bevisst manipulerer og forvirrer dem de har sett seg ut. Men mange, kanskje de fleste, er ikke kynikere. De er genuint begeistret for mennene og kvinnene de ser seg ut, og kan snakke om dem med stor beundring mange år senere. Vemund, en forretningsmann i syttiårene, har hatt tallrike elskerinner i årenes løp, samtidig som han har vært gift. Han understreker at de har vært velutdannede og interessante kvinner, «få sekretærer». De har savnet sex og kommunikasjon i sine egne ekteskap. Han − danseren, snakkeren, levemannen − har kunnet tilby begge deler.

Bernhard er en rastløs og travel mann som nærmer seg femti, og som etter eget utsagn «aldri har fått nei». Vi chatter mens han sitter alene i en leilighet med mange soverom, etter at nok et forhold har gått i vasken på grunn av utroskap. Han mener nøkkelen til suksessen han har hatt hos kvinner, og enkelte menn, har å gjøre med at han er ekstremt nysgjerrig på andre mennesker og oppriktig ønsker å se dem, vite hvem de er – i motsetning til mange andre de møter.

Annonse

«Det dreier seg ikke om å nedlegge, det dreier seg ikke om å få bekreftelse, eller å bli sett», skriver han. «Om noe, dreier det seg mer om å se.»

Forføreren er også fascinert, også betatt. Det blåser bare så fryktelig fort over.

Kulturens forhold til forførerne har alltid vært tvetydig. På den ene siden er historier om seksuell erobring pirrende. Forførerne tilbyr publikum en ferie fra sitt eget liv, en reise til et sansenes rike der de kan oppleve et hint av dragende og uforutsigbar erotikk gjennom et oppdiktet surrogat, uten risiko for dem selv.

Alle ønsker å være attraktive, alle ønsker å bli begjært av den de selv begjærer – og med dette følger en kollektiv nysgjerrighet på skikkelsene som gang på gang lykkes i nettopp dette. Hva er det de gjør, hvordan får de det til?

På den andre siden har store deler av popkulturen de siste hundre årene vært amerikansk eller amerikanskinspirert, og dermed preget av en industri som måtte ta hensyn til at en stor del av publikum var sterkt verdikonservative. De store Hollywood-studioene har måttet hegne om tradisjonelle familieverdier. Resultatet har vært fortellinger som dirrer av dobbeltmoral, der forførernes erotiske eventyrlyst har blitt brukt for å besnære og selge, samtidig som det har vært et kulturelt krav og en forventning om at de enten måtte straffes eller innordne seg. Dette har særlig vært tilfellet hvis forføreren var en kvinne. De mange utfordrende femme fatales fra Hollywoods film noir gikk som regel en ublid skjebne i møte. James Bond fikk riktignok herje rundt som han ville, men i de mange erotiske thrillerne fra åtti- og nittitallet er det å la seg friste vekk ut av båndene til ektefelle og familie, om enn bare for en natt eller en helg, noe som nærmest uvegerlig fører til livsfare. I årene etter millenniumskiftet var en rekke romantiske komedier basert på et plott der publikum fulgte en kvinnebedårer gjennom en håndfull pikante eventyr, før han til slutt kom på bedre tanker og ble kjæreste med den prektige jenta i cardigan.

I romantiske filmer og romaner er denne plottutviklingen så vanlig at den har et navn: «The Reformed Rake». I disse tilfellene er det ikke så mye snakk om et nikk til den konservative delen av publikum, som et blunk til det kvinnelige kjernepublikummet: Jo da, du kan få i pose og sekk, du kan få den karismatiske, spennende forføreren og samtidig varig lykke og trofasthet. Men i alle fortellingene der en forfører til sist må kapitulere og la seg vende tilbake til folden, er det rampetheten, selvhevdelsen, insisteringen på retten til å bryte grenser og lokke andre med seg inn i nytelsen, som er det attraktive ved dem. Det er flørten med det forbudte som er det spennende. Når forføreren omvendes, er det i nest siste kapittel, eller fem minutter før rulleteksten kommer opp. Ingen er egentlig interessert i hva som skjer med ham etter at han har begynt et nytt og bedre liv.

Alle ønsker å være attraktive, alle ønsker å bli begjært av den de selv begjærer – og med dette følger en kollektiv nysgjerrighet på skikkelsene som gang på gang lykkes i nettopp dette.

Annonse

Andre er mer opptatt av de forførerne som aldri egentlig forandrer seg. I 2012 kom Trude Marsteins roman Hjem til meg. Hovedpersonen er Ove, lege, ektemann, og far til to døtre. Han har det godt hjemme. Likevel bedrar han kona Wenche, hyppig, impulsivt så vel som overlagt, med mange forskjellige kvinner, og uten at det er noe i ham som holder ham igjen. Han forteller elskerinnen hvordan han mest av alt vil være med henne, før han går hjem og foreslår entusiastisk for Wenche at de skal få et barn nummer tre. I alle møtene er han intenst nærværende, begeistret, observant. Han merker seg og setter pris på detaljer og særtrekk ved alle kvinnene han blir betatt av, i hvordan de ser ut, hvordan de tenker og lever.

Kanskje er det denne egenskapen som også gjør Ove til en god lege. Han er tålmodig, til stede. Synet av sørgerender under neglene til et lite barn får ham til å spørre om det står bra til med moren, noe det viser seg at det ikke gjør. Han lar pasientene sine snakke og gråte, og ofrer neste post på dagens stramme program for at de skal få sitte på kontoret hans litt til. Etter hvert merker leseren seg at dette er typisk. Tanken på konsekvenser, på fremtid, veier ikke så tungt for Ove, ikke i de profesjonelle møtene hans og ikke i de romantiske.

«Det er noe fantastisk givende ved å gi», skriver Bernhard fra den tomme leiligheten. Det han gir, er sin nysgjerrighet, sitt blikk. Han liker ikke å snakke om det som «teknikker».

«Jeg føler meg ærlig, og det du kanskje ville kalle teknikker, er bare et kroppsspråk og en fremtoning, som ikke er uekte», skriver han.

«Det handler om å kunne uttrykke seg så det blir klart hva man vil, pluss at jeg våger å mene nettopp det jeg sier. Det som for meg gjør det så fint, og så spennende, er at alle er høyst ulike, og dermed er mine betraktninger, komplimenter og følelser også unike.»

Hva han vil?

«Jeg vil at de skal føle seg helt spesielle».

Annonse

Men det unike i deg, det som vekker begeistring og opphisselse for den virkelige Bernhard og den oppdiktede Ove og de som ligner på dem, vil i stor grad være knyttet til øyeblikket – denne kvelden, denne måneden, kanskje dette halvåret. Du er annerledes enn andre, og dermed blir dette eventyret mer enestående og dyrebart for donjuanen i livet ditt. Men det er sjelden nok til å gjøre at du blir foretrukket fremfor andre, over tid. Det er ikke trekkene dine som gjør deg unik og annerledes, det er annerledesheten i seg selv, som er det mest vesentlige. For skjebnen din i en slik historie er ikke å bli utkåret, det er å skape variasjon i livet til en mann eller kvinne som kjeder seg uhyre fort. Når de kurtiserer deg, er det kanskje ikke så mye på grunn av deg selv som på grunn av følelsen møtet med deg har skapt i dem.

De som elsker og oppsøker den sterke, men flyktige fascinasjonen, har også en annen ting til felles. De nærer en dyp mistro til ekteskapet og monogamiet. For dem som får kløe av det som varer ved, står det ikke helt til troende at det gode ekteskapet finnes.

«Jeg har alltid lurt på hvorfor ekteskapet ble innstiftet. Og for å beskytte hvem?» spør Vemund. Han argumenterer med overbevisning for at ekteskap burde være tidsbegrenset.

Bernhard snakker gjerne om de normale guttene med kone og barn hjemme, som går på strippeklubb så snart de er på jobbreise.

«Når man dykker ned i det, blir man sjelden overrasket», som han sier.

Ruth mener hun måtte ha affærene sine for å «holde ut ekteskapet». Hun giftet seg flere ganger, for å oppleve at det i gjennomsnitt gikk to år før hun kjedet seg, og så begynte å forakte, og så ble slem. Og så begynte hun å forakte seg selv, på grunn av slemheten. Da var det farlige og desperate − det hun ble trukket mot i forhold − for lengst forsvunnet.

Gunhild vokste opp i et kunstnermiljø der alle foreldre var skilt, og tenkte helt fra barnsben av at monogami var en illusjon. Det hun drømte om, var ikke bryllup og ekteskap, men å være alenemor og reise hvor hun ville med barna, mens det romantiske levde sitt eget, besettende liv ved siden av. Hun lengtet etter noe annet og større enn det hverdagslige samlivet.

«Den første flammen er verd noe i seg selv», sier hun. «Jeg har nesten tenkt på forhold og kjærlighet som adskilte ting.»

Og den oppdiktede Ove, Marsteins amorøse nomade, ser på sin beste venn og lurer på hvordan han holder ut sitt eget familieliv: «… jeg kjente en stor tomhet, en nesten medlidenhet for Tor Helge, samtidig beundring, men som for en toppidrettsutøver som hadde ofret alt, ikke en jeg ville vært i skoene til. Dag ut og dag inn med Tove.»

Det som ikke er nytt og sitrende, er stivnet, kvelende. Det er nesten ubegripelig at andre velger dette med åpne øyne og holder fast ved det. Mange av forførerne har en tendens til å løfte sin egen måte å leve på opp til en ideologisk overbygning, og konkludere med at det ikke bare er det riktige for dem, men det riktige som sådan, det andre også egentlig hadde villet dersom de bare hadde våget. Noen av dem kan snakke om det monogame familielivet med lengsel, men det fremstår oftere som en lengsel etter å ville det, etter å være som alle andre, etter å slippe dramaet og anklagene, enn en lengsel etter hverdagen det faktisk innebærer. På sitt vis er de romantikkens svar på spenningssøkerne blant oss, de som går på veggen i en vanlig hverdag, men blir rolige og handlekraftige i situasjoner der risikoen er høy og andre får hetta. De er erotikkens basehoppere, politispanere og krigsfotografer.

En av de mest berømte ariene fra Mozarts Don Giovanni er «Finch’han dal vino», mest kjent som «champagnearien». En oppglødd Don Giovanni vil invitere til en fest der alle er varme i toppen av vin, der det er dans og sang og vakre kvinner. Han selv vil flørte til høyre og venstre, og når morgenen kommer, ser han for seg at et titalls nye kvinnenavn kan legges til på listen over erobringer som han omhyggelig fører. Rus og dans er tett forbundet og bidrar til å skape et særegent sted, løssluppent og lekent og uoversiktlig.

«Det er som dop», taster Bernhard fra den store leiligheten. Han sikter så klart til sine egne seksuelle affærer. Vinen som Don Giovanni lar flomme på festen sin, bidrar til å skape en stemning der gjestene mister hemningene og gir seg hen – men det er også noe berusende i seg selv ved et intenst møte med en annen, der alt tilsynelatende stemmer, og der den andre responderer perfekt på fremstøt, komplimenter og forsøksvise morsomheter. Samtalen rutsjer av gårde i enorm fart, ordene nærmest snubler over hverandre, iveren etter å fortelle alt om deg selv og vite alt om den andre kan være overveldende.

Men hvis de to faktisk hadde kjent hverandre godt, hvis de faktisk hadde vært så like og samstemte at de nærmest var symbiotiske, ville den febrilske utvekslingen knapt vært nødvendig. Det betyr naturligvis ikke at leken ikke kan opprettholdes i et langvarig parforhold, at samtalene mellom to mennesker som kjenner hverandre godt, ikke kan være overskuddspreget og til dels overrumplende. Men denne måten å være sammen på er nødvendigvis annerledes enn regnet av blinkende sprettballer som sendes mellom to som nettopp har møttes, når hele relasjonen lever i disse sprettballene, før paret får felles prosjekter, før de vinner og taper forhandlinger seg imellom, før skuffelsene og tilpasningene. Følelsen av samhørighet forutsetter at dere er fremmede. Det er å bli kjent med deg, mer enn å kjenne deg, som er dopet for folk som Bernhard. Det er dette som jager dem videre.

Samtidig er det mer enn leken, mer enn flørten, mer enn nyhetsverdien, som gjør et møte mellom to mennesker til en forførelse. En forførelse innebærer at møtet utvikler seg i en utvetydig seksuell retning, og at denne bevegelsen er drevet av den ene parten. Vilje og hensikt er ulikt fordelt på de to. Den ene har hånden på rattet, den andre er passasjer; den ene har retningen staket ut, den andre må overbevises om å være med på ferden. Det er en prosess som per definisjon må være trinnvis og subtil, der pådriveren må lykkes i å vekke bestemte følelser og ønsker i den som er mer forbeholden.

I popkulturen blir ikke denne prosessen betraktet med samme fascinasjon som for kort tid siden. De reformerte rakkerne er ikke lenger helten i de romantiske komediene. De siste ti årene har klimaet blitt stadig mindre gjestmildt for seksualitet som ikke til enhver tid er åpen, avklart og jevnbyrdig. Store bevegelser på sosiale medier, som norske #jegharopplevd og den internasjonale stormvinden #metoo, utviklet seg til veldige oppgjør med menn som hadde tatt seg til rette og tråkket over kvinners seksuelle grenser, i tiår etter tiår. Det var aksjoner som var nødvendige og på overtid. De var også, som revolusjoner flest, bastante og med liten sans for subtilitet og tvetydighet. I møte med det høyst forståelige kravet om at kvinner skulle få slippe uønsket oppmerksomhet, kunne det føles utidig å minne om at erotiske situasjoner ikke alltid er så åpenlyse eller enkle som det.

Følelsen av samhørighet forutsetter at dere er fremmede.

I 2018 lukket en rekke amerikanske radiokanaler døren for «Baby, It’s Cold Outside». Juleklassikeren ble skapt av låtskriveren Frank Loesser i 1944, ble fremført i filmen Neptune’s Daughter i 1949, vant Oscar for beste sang året etter, og har siden den gang blitt spilt inn et utall ganger, blant andre av Dean Martin, Ella Fitzgerald, Tom Jones, Willie Nelson og Norah Jones.

«Baby, It’s Cold Outside» synges av en mann og en kvinne og utformet som en dialog på tampen av et stevnemøte. Kvinnen sier hun må hjem, mannen forsøker å få henne til å bli. De har det jo så hyggelig! Dessuten er det kaldt ute!

Kritikken mot sangen går ut på at den bereder grunnen for seksuell trakassering og endog voldtekt. Særlig tekstlinjen der kvinnen spør «Say, what’s in this drink» er blitt lest som en antydning om at mannen forsøker å skjenke henne eller dope henne ned. Men det er påfallende at kritikerne konsekvent velger å se bort fra hentydningene om at kvinnen i sangen slett ikke har lyst til å gå. Hun ramser opp en rekke argumenter – faren går utålmodig rundt på stuegulvet og venter på henne, naboene kommer til å hviske og tiske – venter tålmodig på kavalerens motargumenter, før hun sier: «I know I should say no no no, sir … At least I’m gonna say that I tried.»

Dette er en kvinne som leter etter grunner til å bli værende. Dette forstår mannen utmerket, og han spiller den forventede rollen som pådriver. En ung kvinne i USA på førtitallet måtte forholde seg til strenge og puritanske normer, som dikterte hva en skikkelig pike kunne og ikke kunne gjøre. Derfor må hun si nei først – og deretter la seg overtale til å gjøre det hun hele veien har ønsket. Som så mange forførelser er forførelsen i sangen en liten teaterforestilling der begge parter vet hvilken retning det går i.

I 2019 ga artistene John Legend og Kelly Clarkson ut en oppdatert versjon av «Baby It’s Cold Outside», med vekt på åpenhet og samtykke: «I can call you a ride … It’s your body and your choice.» På slutten av kvelden som skildres i den nye versjonen, er det nærliggende å se for seg kvinnen på vei hjem i taxi, alene og litt irritert.

De moderne oppgjørene med skjeve relasjoner, der en mektig part påtvinger en svakere part sine lyster, har ført til at ofre for trakassering og overgrep blir tatt mer alvorlig enn før. De kan tjene som en påminnelse til alle om å sjekke om personen de begjærer, vil det samme som dem. Men det er også en debatt som ofte fremstiller seksualiteten som enklere enn hva den er. Kategoriene blir absolutte, statiske: Du vil eller du vil ikke, og alle situasjoner som ikke er basert på et uttalt og utvetydig ja, er suspekte. Men det er mulig å gå fra å være uvillig, eller ambivalent, til å ville. Og det er mulig å ville, men ikke ville vise det – å sette opp et lite maskespill mellom en aktiv og passiv part, som i «Baby It’s Cold Outside», der den forførte vil, men der hun også vil bli overtalt. Det uforutsigbare, skyggelagte rommet kan være akkurat der man ønsker å være.

Maktforskjellen kan være påtatt, men den kan også være reell. Det er noe ved skjevheten i forførelsen som forføreren trives svært godt med. Det å klare å komme seg tett innpå en annen, både seksuelt og emosjonelt, gir en mestringsfølelse som kan være berusende. For Ove i Hjem til meg er det dypt tilfredsstillende å merke seg detaljer og særtrekk ved kvinnene han møter.

«Hun hadde en svak skygge av bart på overleppa», noterer han seg henrykt etter et erotisk stevnemøte. «Det var en følelse av at jeg visste mer om henne enn det som var mulig å vite uansett hvor godt man kjente et menneske, som om vi kunne flyttet sammen nå, og ingenting ville overrasket meg, jeg ville gjenkjent alle detaljer og reaksjoner og særheter.»

Følelsen av å overskue det overskuelige – et annet menneske – fyller ham med velbehag. Men denne evnen til å komme nær andre, raskt, gir ikke bare forføreren et overtak overfor den forførte. Det gir også en særegen autoritet rent generelt.

«Det at vi aldri har fått nei, kan sette oss i morsomme situasjoner», skriver Bernhard, om seg selv og menn som er som ham. «Det gjør at vi, plutselig, uten penger eller formell politisk makt, konkurrerer med dem som har det.»

Maktspørsmålet stod også sentralt da forføreren braste inn i det offentlige ordskiftet i 2005. Skjønt da hadde han – for det var en han – fått en ny tittel: Pickup artist. Han var hovedpersonen i The Game, boken der den amerikanske journalisten Neil Strauss skildret hvordan han selv hadde kommet i kontakt med et miljø av organiserte pickup artists, og lært knepene for å bli en kvinnebedårer. Mennene Strauss møtte, var besatt av å utvikle og systematisere teknikker for å få en kvinne til sengs. Strauss bedyret at han selv opplevde at de ga ham betydelig suksess på dette området, selv om han hverken var så kjekk, utadvendt eller sjarmerende som mennene disse kvinnene vanligvis ville falt for. Boken ble umiddelbart en bestselger.

Mange av tilnærmingsmåtene beskrevet i The Game, var uskyldige nok, de gikk ut på å opptre og snakke på en måte som gjør at man lett kommer i samtale med fremmede. Men det som vakte oppmerksomhet, og kritikk, var de teknikkene som var rent ut manipulerende. Noen av mennene i boken fortalte med glød om hvordan man skulle forvirre og desorientere kvinner og få dem til å tvile på seg selv og situasjonen. En av teknikkene var å ignorere jenta man var mest interessert i, samtidig som man overøste andre med oppmerksomhet. En annen gikk ut på å gi henne en tvetydig kompliment, eller bemerke et trekk ved henne som ville gjøre henne selvbevisst. Når den utvalgte ville være med i samtalen, kunne forføreren spørre venninnen hennes: «Er hun alltid så krevende?» De pene jentene skulle jekkes ned, kjenne på tapet av makt, at de allerede hadde blitt halvveis vraket av en mann de ellers ikke ville sett på to ganger.

Blant pickupartistene hadde dette et eget navn: negging, etter «negativitet». Suksess ble målt i om mennene til sist hadde sex eller ikke. Det kvantitative, hakket i sengestolpen, har ofte ligget og lurt i bakgrunnen av forførelsesfortellingene – Mozarts Don Giovanni har en liste av erobringer som han nidkjært oppdaterer. Men i dette universet syntes det kvantitative å være alt. Leken og livsgleden er ikke det mest slående ved forførelsen, slik den fremstår i The Game. Og salgstallene til tross hjalp ikke utgivelsen akkurat forførerens navn og rykte.

Likevel er The Game interessant som et produkt av sin tid. Den preges av en grunnleggende optimisme og tro på at forandring og bevegelighet er mulig. Du er kanskje ikke en forfører, men du kan bli en! Du har kanskje ikke de fysiske attributtene eller pengene til en mann med høy status, men ved å snakke som ham, føre deg med samme selvtillit, kan du bli det! Identiteter kan shoppes, masken kan skape mannen.

Foto:

Subjug/iStock.

Litt over femten år senere fremstår synet på de samme prosessene som langt mer fastlåste og fatalistiske. Unge menn som i dag føler seg uønsket av kvinner, prøver ikke å bli pickup artists, de er mer tilbøyelige til å samle seg i mørke kjellere på nettet, og kalle seg incels, menn i ufrivillig sølibat. Mannlig attraktivitet er nær forbundet med et bestemt sett av fysiske egenskaper, for eksempel å være høy og ha brede skuldre, og hvis du ikke er født med disse fortrinnene, kan du like gjerne gi opp med en gang. Identiteter kan ikke veksles inn, masker er ikke annet enn bedrag. Du kan ikke bli noe annet enn det du er.

Og forførerne har fått nok et nytt navn. «Jeg visste at han bare var en fuckboy», sier Noora (Josefine Frida Pettersen) om William (Thomas Hayes) i NRK-serien Skam. Han som bare sier noe pent eller fortrolig for å oppnå sex, er en fuckboy. I de rundt femten årene fuckboy har vært et mainstreambegrep, har det riktignok hatt flere definisjoner: Det kan brukes om alt fra drevne forførere, som lykkes med det de prøver på, til de litt dumme, de som går for fort frem, som ber deg sende nakenbilder når du så vidt har sagt hei, som sender en seksuell invitt i fylla etter flere måneder med taushet. Nooras «bare en fuckboy» er talende. I en ungdomskultur preget av raske hookups og fri seksualmoral har han en lekegrind, men mangler en ballast, en tyngde, som forventes av guttene som er verd å satse på: interesser, integritet, engasjement. Kanskje det er derfor han like ofte omtales med hån, som en smått latterlig skikkelse man kan betrakte og synes litt synd på, som en å beundre.

Kanskje har den dalende interessen og fascinasjonen for forføreren å gjøre med at rommet han trives best i, både er blitt trangere og mer flombelyst. Det er mindre plass å leke på. Når det skyggefulle og uavklarte ved sex blir suspekt, blir forførerens spill med masker og tvetydigheter satt under press. Når så mye av møter mellom mennesker er flyttet over i det digitale, har også flørten emigrert dit – og veien fra første kontakt til fullbyrdet samleie er potensielt veldig kort. Han som er opptatt av at den skal være så kort som mulig, kan være mer krass og direkte enn før – og går fra å være spennende til å bli patetisk, fra aristokrat til fuckboy.

Samtidig: At fuckboyen i det hele tatt finnes, at han har sitt eget begrep, er jo et tegn på at han gjør noe som fungerer. Han får det som han vil, i alle fall et tilstrekkelig antall ganger. Det er ikke sikkert at han tar latterliggjøringene på internett så tungt. Det kan hende han føler at han står seirende igjen. Han har fremdeles makt på feltet som betyr noe for ham.

Litt over femten år senere fremstår synet på de samme prosessene som langt mer fastlåste og fatalistiske.

Makt har en særegen glamour ved seg, men det kan også være kjedelig. Også forførerne blir lei av å skjære gjennom smør. Kanskje det er derfor så mange av dem først for alvor blir fascinert når de møter noen som ikke lar seg imponere det minste av dem. Det er noe i dem som lengter etter å bli avslørt. Å bli avslørt er også, på sin måte, å bli sett, og for en som er vant til å få viljen sin, kan det være ensomt ikke å bli gjennomskuet, når de trekker kaninene sine opp av hatten.

«Jeg har forelsket meg i menn som gjør alt jeg sier, og så er det ikke det jeg vil ha», sukker Ruth. «Jeg vil bli stoppet, men det er ingen som stopper meg.»

Det er ingen lovmessighet som gjør forførerne til utro partnere. Noen av dem er seriemonogame eller single, og åpne om sin ubundne måte å leve på. Men den impulsiviteten og risikoviljen som preger mange av dem, gjør også at de har det med å forfølge erotiske prosjekter bak ryggen på en de har lovet troskap til. Og når de løper av sted, etterlater de seg ofte kjærester og elskere i forvirring og fortvilelse. Et kjennetegn ved forførerne er at de sjelden har dårlig samvittighet overfor dem de bedrar.

«Det er noe patetisk ved menn som gråter», sier Ruth. «Jeg får skyldfølelse overfor barn, venner og foreldre, men aldri menn.»

Men i forholdet til barn, venner, foreldre finnes ikke erotikken, og dermed ikke den samme nerven som i forholdet mellom elskere. For flere forførere er dette spillet først og fremst en lek, noe som skal gi overskudd, noe som er adskilt fra alt i livet som er tungt og preget av plikter. Det kan være altoppslukende, det kan føles eksistensielt, samtidig som magien forsvinner hvis det tas for alvorlig. Dermed kan den som bryter sammen, på grunn av avstand eller krangler eller andre elskere som plutselig har vist seg å være der, kalle på avsky snarere enn sympati. Den gråtende har misforstått alt. Det er en underforstått kontrakt som brytes. Den ulykkelige stikker hull på ballongen og avbryter leken. Da er ikke forføreren interessert lenger.

«Det er en lek, men en dypt alvorlig lek», sier Ruth.

Hun kunne være vilt og langvarig forelsket i mennene hun traff utenfor ekteskapet.

«Så lekte jeg med tanken på å velge dem. Samtidig som jeg visste at jeg aldri ville skille meg. Det er en lidelse, men en deilig en.»

Gunhild vokste opp omgitt av kunst og fortellinger, portretter av liv der temperaturen og innsatsen var litt høyere og heftigere enn hva som var vanlig i et norsk ungdomsliv. Hun har ikke villet ta til takke med det hverdagslige. Og hun har ofte følt seg misforstått.

«Når jeg sier at jeg er forelsket, at jeg vil leve sammen med deg, så er det ikke sikkert det er så gjennomtenkt», sier hun. «Ofte handler det om å få litt pasjon tilbake i livet, å fylle det med store følelser og kast, slik det skal være.»

Da Gunhild ble sammen med en ny kjæreste, en mann som ikke var så erfaren, ringte en felles venninne og ba henne om ikke å bedra ham. «Han kommer ikke til å tåle det», sa hun. Gunhild gikk inn i forholdet, hadde affærer med andre og så kjæresten forsvinne ned i et mørkt, mentalt hull.

«Da følte jeg at jeg skadet et menneske», sier hun. Før hun legger til at ekskjæresten i dag har sin egen familie, og lurer på om det kanskje var hun som gjorde ham til ekteskapsmateriale.

Men det å få forføreren til å være igjen for å ta ryddejobben, til å gå opp hva som skjedde, og hva som ble lovet og forventet med en vantro, anklagende og hulkende kjæreste, er uhyre vanskelig. Bare å få ham eller henne til å holde på konsentrasjonen er en herkulesoppgave. Oppgjøret, kranglene, bebreidelsene, oppnøstingene av hvem som sa hva – alt dette representerer det motsatte av det forføreren lever for: bevegelse, letthet, flørt, fornyelse, utforsking. Det er uutholdelig slitsomt å skulle snu hodet og se bakover når det er så mye morsomt i horisonten.

«Iblant tenker jeg at han er som en racerbåt», sier en kvinne som var gift med en serieutro mann. «Vi andre ligger og dupper i bølgene etter ham og lurer på hva som skjedde. Han er allerede et annet sted.»

Kanskje har den dalende interessen og fascinasjonen for forføreren å gjøre med at rommet han trives best i, både er blitt trangere og mer flombelyst.

I de mørkeste og mest forvirrende historiene kan de som faller for forførerne, oppleve at kjæresten plutselig snur seg rundt og viser dem en side av seg selv som er nærmest motsatt av den blendende skikkelsen de falt for. Hun som var full av komplimenter, blir hånlig. Han som var oppslukt av deg, er stadig ute med andre kvinner, og blir irritert hvis du lurer på om det er noe mellom dem. Kanskje beskylder han deg for å være kontrollerende, paranoid. Dr. Jekyll blir Mr. Hyde. Den du har knyttet deg til, befinner seg høyere opp på skalaene som måler narsissisme enn hva som godt er.

Den som opptrer narsissistisk, handler selvopptatt, impulsivt, ofte risikofylt, og setter sine egne behov langt over andres. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en diagnose, men spørsmålet om en person er narsissist eller ikke, kan ikke nødvendigvis besvares med ja eller nei.

Det finnes et sunt nivå av narsissisme. Denne siden av deg kan gi deg et skyv fremover, en overbevisning om at du vil klare å mestre den nye jobben, være romantisk interessant for den du er betatt av. Den gir deg energi og inspirasjon til å handle. Men disse trekkene kan bli dominerende og usunne. Det er snakk om menn og kvinner som er selvopptatte langt over det som er vanlig, som har en oppblåst følelse av sin egen betydning. De som lar seg forføre av en narsissist, kan fort erfare at kurtisen, komplimentene og nærheten bare er der så lenge de spiller en bestemt og ganske snever rolle. Så lenge de beundrer og bekrefter narsissisten, er forholdet fullt av begeistring og beruselse. Men i det øyeblikket de begynner å stille spørsmål ved narsissistens fortreffelighet, er de i trøbbel. Hvis de kommer med ønsker om at forholdet skal bli bedre, eller noe annet som på noen måte kan minne om klaging, vil narsissisten vende seg mot dem.

Reaksjonene kan variere fra likegyldighet og bagatellisering til manipulasjon og mental vold. Narsissisten kan få den forvirrede kjæresten til å tvile på sitt eget grep om virkeligheten, ved å benekte at noe som har hendt har hendt. Opp blir ned, og hvitt blir sort. Hvis kjæresten savner noe, handler det kun om dem selv: At de er urimelige, nevrotiske, utålelig kravstore. En liten provokasjon kan vekke et sinne som kan virke absurd i sin mangel på proporsjonalitet. Den typen krangler kan også, i de mest alvorlige tilfellene, utarte til fysisk vold, der narsissistens konklusjon fremdeles vil være at det som skjedde, var den andres feil.

Vi blir født som narsissister. Det må vi for å overleve. Spedbarnet som trenger noe, må skrike. Mors og fars behov eksisterer ikke for en baby. Men underveis gjennom de første leveårene skjer det noe. Vi lærer at følelser er noe som oppstår i oss selv, noe vi selv kan bidra til å forsterke eller dempe.

Ikke alle barn lærer slik selvregulering. Dermed vil alle følelser, gode så vel som dårlige, oppleves som om de har en ekstern årsak. Personen som fremstår som selvsikker, er egentlig uhyre sårbar, et blad i vinden, som blir sterkere preget av små skift i omgivelsene enn andre.

Dette er med på å forklare hvorfor så mange narsissister har en tendens til å være hevngjerrige og promiskuøse. Hvis de får bekreftelse i den villige kroppen til en annen, vil det få dem til å føle seg bra – men så går rushet over, og de må finne en ny beundrer. På samme måte må en kritiker bringes til taushet, fort og brutalt, for at de negative følelsene kritikken skaper, ikke skal bli overveldende.

Hvis narsissisten er formet av sitt opphav, er også forførere som sådan preget av den første relasjonen de opplevde?

Ofte er de barn av ustadige foreldre. Kanskje var mor eller far omsvermet og ettertraktet, slik at barnet måtte konkurrere med andre beilere om å bli snakket med og smilt til. Kanskje var en eller begge av foreldrene lukket og fjern, kanskje tilknytningsskadd, slik at det å lokke frem ømhet og varme ble en herkulesaktig oppgave.

I barndommen er det mange forførere som ikke har stått på stabil grunn, rent emosjonelt. De har måttet sjarmere for å bli sett. Da er det kanskje ikke så rart om de blir sommerfugler, klare til å flagre videre på et øyeblikks varsel?

Ruths far, vakker, karismatisk og omreisende, var hjemme noen få ganger i året. Da kastet han seg over barna sine og lekte og tøyset og fikk dem til å hyle av latter og tindre av stolthet, før han forsvant ut på veien igjen. Så døde han, før barna hadde rukket å ha den første, frigjørende krangelen med ham. Tilbake satt Ruths mor, utslitt, unnvikende og tvetydig.

«Den første mannen jeg kjente, pappa, fikk livet til å virke magisk og eventyrlig, og ga meg kanskje en forventning om at den voksne hverdagen også ville bli slik», sier Ruth. «Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg hele livet har blitt sammen med moren min. Jeg har blitt trukket mot mystikk, taushet, det jeg ikke har visst hva er. Og så er det aldri som jeg håper.»

En av ekskjærestene hennes sa en gang om henne at «Ruth bruker menn som nyinnkjøpte klær. Etter en kort stund ender klærne bakerst i skapet. Hun vil ikke bruke dem lenger, men hun vil ikke kvitte seg med dem heller».

De to ekskjærestene er venner nå og kan le sammen av det hele. Og Ruth går alderdommen rolig i møte, alene.

«Jeg vet ikke hva kjærlighet er for noe», sier hun. «Men nå er jeg endelig sterk alene. Og jeg er ikke trist. Jeg har spist trauet tomt, og er mett og fornøyd. Mange kvinner på min alder har ikke sterke interesser og lengter seg i hjel etter en de aldri møtte. Det gjør ikke jeg.»

Et kjennetegn ved forførerne er at de sjelden har dårlig samvittighet overfor dem de bedrar.

Trude Marsteins Hjem til meg er en roman om forførelse som ikke er det spor forførerisk. Den går ikke inn for å pirre. Historien om den flyktige Ove fortelles i lange setninger med mange kommaer, noe som skaper en hektisk stakkato, en svak følelse av hyperventilering. Oves liv virker slitsomt, hvileløst. De raske, emosjonelle voltene kan gi enhver leser whiplash, når det som betydde alt for Ove for to sider siden, tilsynelatende ikke lenger betyr noe så snart det er ute av syne.

Iblant glir tankene hans til et gammelt minne, en kreftsyk femåring som døde da han var nyutdannet lege, en forferdelig hendelse som han ser på som noe som bandt ham og kona Wenche sammen. Men det er sjelden noe han dveler ved. Ettersom romanen går sin gang, virker det som om det er mye Ove vegrer seg for å tenke for lenge på.

I romanens siste del ser han tilbake på tiden da de to døtrene var små:

 

«Hver gang jeg hørte det plutselige vrælet til Marte, eller Kjersti kom hjem senere enn hun skulle, hadde blodet fryst til is i årene på meg, hver gang tenkte jeg: Nå er alt over, nå dør hun, nå har jeg bare én igjen. Og det hadde føltes som jeg skulle straffes, at det var noe jeg glemte, forsømte, og at jeg skulle straffes for det.»

 

Livet er ikke for pyser. Hvis oppmerksomheten glipper et øyeblikk, hvis du ser bort, hvis du ikke passer på, eller hvis du bare har uflaks, kan det gå fryktelig galt. Alt kan tas fra deg på et blunk. Det er som om det er denne voldsomme fallhøyden, tanken på skrenten alle mennesker går langs, ikke er til å holde ut for Ove. Kanskje er det derfor han jages videre, til han selv forårsaker det han mest frykter: Han mister alt han ikke vil miste.

Hva har rusen og begjæret til felles? De låser deg fast til nuet. Resten av verden forsvinner inn i skyggene. Bitterheten over fortiden og bekymringen for fremtiden glir unna. Menneskene i livet ditt som du har ansvar for, som har rett til å kreve og forvente noe av deg, synker inn i bakgrunnen. Det legger seg et disig, deilig slør mellom deg og alt du kan tenke deg å være redd for, og, kanskje viktigst: mellom deg og døden.

«Hva er det egentlig du driver med?» spør jeg Bernhard. «Jeg lever», svarer han.

Igjen og igjen faller folk for Gunhild og Ruth, Bernhard og Vemund. Når en forfører ser seg ut en favoritt, kan det føles som å bli bestrødd med gullstøv, som å få en lampe vendt mot seg. Umiddelbart er den der, følelsen av å være mer attraktiv, mer levende, enn før møtet. Forførerne lar seg sluke av øyeblikkets livsglede og sensualitet, og det er lett å la seg sluke med dem. Det er godt å se seg selv gjennom deres linse.

«Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at de også bruker meg», skriver Bernhard. «De» er kvinnene han møter, konverserer lidenskapelig, og, før eller senere, har sex med.

«Husk, det er ingen fremtid de ser i meg. De ser en flukt.»

Han har rett og han tar feil. Det har vært mange som har sett for seg en fremtid med ham. Bernhard vet at livet han velger er risikabelt; kvinnene han kurtiserer, gjør ikke det i samme grad.

Samtidig er han inne på noe. For det er jo ikke slik at Bernhard og hans likesinnede fremstår helt som alle andre, noe de som klarer å bevare et snev av distanse raskt vil merke seg.

Ler han ikke vel høyt av morsomhetene dine? Snakker hun ikke vel lenge om hvor interessant det er å høre på deg, selv om du strengt tatt ikke har sagt så mye? Er det ikke en liten stemme i hodet ditt, lav, men tydelig, som påpeker at du kanskje får litt i meste laget, av komplimenter, av oppmerksomhet? Vet du ikke, innerst inne, hva det er for en seilas du er i ferd med å begi deg ut på?

I forførelsens øyeblikk, kurtisens øyeblikk, gir forførerne deg en dyrebar gave. De gir deg sin hele og fulle oppmerksomhet. De ser sider av deg som kanskje har ligget glemt, lenge. De gir deg følelsen av at også du kan være uimotståelig. Og de gir deg en mulighet til å være passiv, til å hvile, til å ta plass i det forheksede gresskaret og la deg frakte til slottet, og deretter, før eller siden, i seng. Du må bare huske å komme deg ut før klokken tolv.

Når en forfører ser seg ut en favoritt, kan det føles som å bli bestrødd med gullstøv, som å få en lampe vendt mot seg.

Og det er det jeg tenker på, der jeg står i foajeen i Operaen i Bjørvika og hører de betagende korstemmene som synger Don Giovannis bønn til Zerlina. Tonene skaper en pause, en boble inne i den store hallen der så mange mennesker, det må være over hundre, haster forbi og rundt hverandre for å komme seg til sin neste oppgave og gjennomføre den og passe på at verden henger sammen, også i dag.

«Kom, kom», er det som om Don Giovanni sier. «Flykt fra døden, sammen med meg, lat som om han ikke står der fremme et sted og venter.»

En stund blir jeg stående. Så fortsetter jeg å gå.

 

Denne teksten sto orignalt på trykk i Samtiden nr. 2, 2022.