Avlingssvikt

­Temaet i Samtiden 4-2022 er «Barn: berikelse og belastning». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Menneskenes fruktbarhet faller dramatisk. Dette er bekymringsfullt på tross av at vi ut fra miljøhensyn er for mange på jorden. Selv med dagens og framtidens mangel på ressurser som natur, energi, mat og rent vann, er det likevel urovekkende at folketallet på sikt kan bli redusert. Det er to hovedgrunner til at noen forskere er bekymret for dagens fruktbarhetstall. Den ene er at vi ikke helt forstår årsakene til fallet. Den andre er mulighetene for å ha samfunn i god balanse hvis alderssammensetningen i befolkningen endrer seg betydelig.

På 1960-tallet var verdens fruktbarhetstall over 5 per kvinne. I 2020 var tallet 2,4. Det er fremdeles over 2,1, et nivå som vil holde befolkningstallet noenlunde konstant i land med relativt lav dødelighet. Men det dramatiske er trenden: Selv i mange lavinntektsland, der tallet fremdeles er over 4 barn per kvinne, er det en klart fallende tendens.^[1] Den laveste fruktbarheten i 2020 var 0,8 i Sør-Korea, mens den i Norge var 1,5, omtrent det samme som gjennomsnittet i Europa.

Hvorfor fortsetter likevel verdens befolkning å øke i antall? Foreløpig skyldes det økningen i levealder i de fleste land. Dessuten er årsaken at antall mennesker på jorden er en ganske kompleks funksjon av mange ulike lands fruktbarhet, aldersstruktur og aldersspesifikk dødelighet. Men på lang sikt, hvis den trenden vi observerer i fruktbarhet holder seg, vil verdens befolkning synke. I FNs siste prognoser for verdens folketall venter man at dagens antall på 8 milliarder mennesker vil øke til 10,4 milliarder rundt 2080 og holde seg der fram til 2100, for så å falle.^[2] En annen beregning viser at antall mennesker på jorden vil synke fra 2050, og være 8,8 milliarder i 2100. Dette hvis man legger inn litt lavere fruktbarhetstall for India, Kina og afrikanske land sør for Sahara.^[3] Mye kan skje, for eksempel kriger, klimaforandringer og pandemier. For eksempel falt verdens gjennomsnittlige forventede levealder fra 72,8 år i 2019 til 71,0 år i 2021, vesentlig på grunn av COVID-19.

Ulike fruktbarhetsmålinger

Tradisjonelt måles fruktbarhet som antall barn som kvinner føder. I prinsippet kan man lage et helt parallelt regnestykke for menns antall barn. Fruktbarhetstallet som er referert over er egentlig et øyeblikksbilde. Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer samlet fruktbarhet som det gjennom- snittlige antall levendefødte barn hver kvinne kommer til å føde i hele kvinnens fødedyktige periode (15–45 år), under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret i perioden vedvarer. Vi kan altså måle fruktbarheten i hvert land for ett enkelt kalenderår ved å telle opp antall fødsler i forhold til antall kvinner i hver alder i det aktuelle året. Men fordi fruktbarhetsmønsteret ikke er konstant fra år til år, så vil tallet forandre seg. I Norge var tallet 1,98 i 2009 og 1,48 i 2020, et ganske betydelig fall. Man vet en del om hvordan slike fruktbarhetstall kan forandre seg på grunn av samfunnsuro, for eksempel under krig eller usikre økonomiske tider. Man kan tenke seg at par i slike situasjoner velger å utsette barnefødsler, men at de kan ta dette igjen senere. Derfor skal man være forsiktig med å legge stor vekt på lave tall for dette målet i enkeltår eller i korte perioder.

Den andre hovedmåten å måle fruktbarhet på er den såkalte kohortfruktbarheten. Da tar man for seg et årskull, for eksempel alle kvinner som er født i 1975. I 2021 var de 46 år og hadde gjennomlevd sin fødedyktige periode. Fra SSBs hjemmesider kan man lese at kohortfruktbarheten for kvinner født i 1975 i Norge var 1,95. Det er jo ikke så bekymringsfullt lavt. Men hva med dagens norske kvinner som er 25 år? Hvor mange barn de kommer til å føde kan man bare spekulere på.

Eldre førstgangsfødende

Den umiddelbare årsaken til fallet i fruktbarhet er at alderen ved første fødsel har økt betydelig. På 1970-tallet var gjennomsnittsalderen for norske førstegangsfødende 25 år, nå er den 30 år. Kvinner fødes med et gitt antall egg i sine eggstokker og antallet faller ubønnhørlig gjennom den fødedyktige alderen. Når man starter sent. er muligheten for å få barn redusert, og det er begrenset hvor mange barn man kan få.

Hva ligger bak denne utsettelsen av alder ved første fødsel? Demografisk forskningslitteratur peker på en rekke sosiale faktorer som har sammenheng med folks valg om å få barn. Fram til 2009 kunne det se ut som samfunnsviterne hadde funnet svaret. Da publiserte Mikko MyrskyIä og medarbeidere en artikkel i Nature som viste til et allerede solid etablert faktum: Jo høyere velstand i et land, enten det måles som brutto nasjonalprodukt eller som det som kalles Human Development Index (HDI), som også omfatter helse og utdanning, jo lavere fruktbarhet.^[4] Men det interessante var at forfatterne fant at det var en tendens til at når HDI steg ytterligere, så økte fruktbarheten. Det var jo gode nyheter. Men slik gikk det ikke. I det siste tiåret har det vært et jevnt fall i fruktbarheten i de fleste rike land, som i Norge, til tross for økt velstand. Det er ikke så lett å forklare.

Det er her medisinerne og biologene kommer inn med sine bekymringer. Kanskje noe er i ferd med å skje med vår biologiske evne til å få barn. Er det slik at vi i økende grad er utsatt for miljøfaktorer som rammer vår reproduksjonsevne? Hvilke miljøfaktorer er i så fall det, og hva kan gjøres med det?

Hva er indikasjonene på at noe skjer med biologien? Det er mange små biter som til sammen danner et mønster. Det dreier seg om kvinners og menns biologi, og om effekter av miljøgifter på dyr. En mye omtalt artikkel med resultater fra en rekke ulike befolkningsundersøkelser: I løpet av de siste tiårene har konsentrasjonen av spermier i sædprøver falt til det halve.^[5] Det har også vært fall i gjennomsnittlig testosteronnivå. Noe av fallet kan ha sammenheng med økningen i fedme, siden testosteronnivået faller med økende BMI, men det er ikke hele forklaringen.

I de siste tiårene har det også vært en økning i forekomsten av testikkelkreft, og av enkelte medfødte misdannelser hos gutter. Det er en økning i antallet gutter og jenter som søker medisinsk utredning og eventuell behandling for kjønnsdysfori, som er den merkelappen som gis til personer som føler ubehag med det kjønnet de fikk tildelt ved fødsel. Det er en økning i antall par som oppsøker
fertilitetsklinikker for prøverørsbefruktning, også i aldersgrupper under 30 år.

Hormonforstyrrelser

I fosterlivet starter produksjonen av testosteron allerede i uke sju til åtte hos gutter. Dette gir utvikling av mannlige kjønnsorganer. I siste halvdel av fosterlivet og første levemåneder er høye nok nivåer av testosteron trolig nødvendig for utvikling av mannlig kjønnsidentitet. Forstyrrelser av hormonbalansen er vist å gi misdannelser i kjønnsorganer hos dyr. Et av de første funnene ble publisert av John Sumpter i 1995. Sumpter undersøkte fisk i forurensede elver i England. Mye av vannet i slike elver er resirkulert. Han plasserte fisk i kasser ved kloakkutslipp i disse elvene og observerte feminisering av hannfisk, og mente at dette kunne ha sammenheng med mengden av syntetisk østrogen i vannet, blant annet det som stammet fra kvinner som brukte p-piller.^[6] Det er etter hvert betydelig forskning på dette feltet. Noe som er vanskelig å måle i dyreforsøk er kjønnsidentitet. Det er ikke lett å få rede på om en fisk ville ønsket å ha vært av det annet kjønn.

Vi utsettes i dag for omtrent 800 stoffer som er av typen hormonforstyrrende kjemikalier. Det er vanskelig å vite hvilke av disse som eventuelt påvirker vår fruktbarhet, og når og hvordan de eventuelt virker. Vi kan ikke trekke sikre slutninger fra dyreforsøk til mennesker. Bekymringen er knyttet til at disse stoffene, for eksempel i mikroplast, er utbredte i de fleste samfunn. Den viktigste hypotesen til fallende fruktbarhet er at både gutte- og jentefostre utsettes for hormonhermende miljøgifter via deres gravide mor, og at forstyrrelsene i hormonbalansen skader den evnen til å få barn. Noen annen godt underbygget biologisk hypotese er ikke stilt. Denne hypotesen er ikke tilstrekkelig testet ut hos mennesker. Det er ikke sikker kunnskap om at miljøgifter er en viktig årsak til fallet i fruktbarhet i rike land. Det er imidlertid viktig at hypotesen blir grundig etterforsket.

Det er kanskje andre faktorer knyttet til vår velstand og våre levevaner som er viktigere. Har moderne unge kvinner og menn for mye på programmet som skal gjøres unna før de tenker på å få barn, slik som utenlandsreiser, spennende fritidsaktiviteter, utdanning, sikker inntekt, egen bolig og så videre? Kanskje de rett og slett har fått så lite informasjon om biologi at de tror at alt kan ordne seg med moderne teknologi? Det står en kapitalsterk fertilitetsindustri og venter på kundene. Det er et helseproblem at så mange par mislykkes i sitt møte med denne industrien.

Verdens befolkning kommer samlet til å øke i dette århundret, for så å falle, hvis vi skal tro på prognosene. Tendensene spriker for ulike land. For eksempel vil folkemengden i India øke til 1,7 milliarder fram til 2050, mens den i Kina snart faller fra dagens tall på 1,4 milliarder til litt over 700 millioner i 2100, nesten en halvering. Dette vil ha økonomiske og geopolitiske konsekvenser. Vollset og medarbeidere peker på at etter en periode der Kina vil være den ledende økonomiske stormakten, vil USA ta tilbake rollen, blant annet på grunn av immigrasjon.

Geriatriske samfunn

Hva skjer med aldersstrukturen framover? Vi ønsker oss samfunn i aldersmessig balanse, der det vil være tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft. Det må være mange nok i arbeidsdyktig alder som skaper verdier og betaler skatt, slik at de eldre får sin pensjon og nødvendig helsehjelp. Ifølge Vollsets prognose vil nesten 30 % av verdens befolkning i 2100 være over 65 år. I dag er andelen i Norge 18 %. I flere land i Europa, og spesielt i land som Japan, Kina, Taiwan and Sør-Korea, vil alderspyramiden nesten snus om, slik at det er flere eldre enn yngre mennesker. Man snakker om geriatriske samfunn, hvor innvandring kan være en avhjelping på kort sikt, men kanskje ikke i et lengre perspektiv. En usikkerhet er knyttet til i hvilken grad klimaendringer fører til forflytninger av større grupper mennesker.

Et vesentlig aspekt ved velferdssamfunn er at det ikke er nødvendig med mange barn for å ha en god alderdom. Det er nytt at kvinner like gjerne som menn tar lang utdanning, og får utnyttet sine evner i interessant arbeid. Barnløshet er vanligere i Norge enn før, og trolig mer akseptert. Det ble reagert da Erna Solberg i en nyttårstale oppfordret til barnefødsler. Det hadde hun ikke noe med, sa noen. Den enkelte kan ikke løse verdensproblemer. Det går an å mene at å sette barn til verden er galt i dagens ressurssituasjon. Dette er et dilemma. På den ene siden er det bra for alderssammensetningen i Norge at det fødes barn, mens det for planeten ikke er det. Vi vet ikke nok om hva unge voksne mener om dette. De kan også ha ulike meninger som 20-åringer og 30-åringer, avhengig av partnervalg og livssituasjon.

Undervisning om reproduksjonsbiologi

Det er mye som tyder på at kunnskapen om biologi er begrenset. Det hadde vært interessant å gjennomføre randomiserte, kontrollerte forsøk i videregående skoler, der halvparten fikk standardundervisningen, mens den andre halvparten fikk en grundigere innføring i reproduksjonsbiologi. Her vil det være viktig å legge vekt på betydningen av foreldrenes alder for vellykket reproduksjon, og saklig informasjon om hva som kan oppnås ved assistert reproduksjonsteknologi, eggdonasjon og nedfrysing av egg. Spørsmålet er om informasjonen vil ha påvirkning på deres alder for første barn. Slike undervisningsopplegg kunne også tilbys unge voksne i begynnelsen av 20-årene.

Det usikre er om moderne samfunn er i stand til å øke fruktbarheten nevneverdig. Sitter vi fast i levesett som ikke lar seg reversere? Hvor frie er vi til å velge? Hva er muligheten når man må ha to gode inntekter for å ha råd til å bo og når man taper jobben hvis man blir gravid, og i hvert fall taper konkurransen om å få en godt betalt fast stilling? Hva skal man gi slipp på? Mange land har prøvd politiske tiltak som bedre barnehagedekning, bedre pengestøtte og lange foreldrepermisjoner etter barnefødsler. En nylig metaanalyse av internasjonale studier antyder at det er lite å hente ved å øke innsatsen på disse områdene i land hvor det allerede er relativt gode tilbud, mens land uten gode tilbud kan øke fertiliteten ved å innføre dem.^[7]

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.