Fyrst Volodymyrs arv: Patriarkens legitimering av Putins krig (åpen)

Lesetid: ca. 16 minutter.­

På forsommeren i år annonserte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj at 28. juli fra nå av skulle være nasjonal festdag for den ukrainske statsdannelsen. Dagen var ikke tilfeldig valgt. Den er helgendag for Volodymyr den hellige, fyrste av Kiev (ca. 956 – 1015), og har vært markert som det i Ukraina i mange år.

Dagen etter var det olsok og flaggdag i Norge til minne om vår egen helgenkonge. Tilfeldigheter har gjort Olav den hellige og Volodymyr den hellige til naboer i helgenkalenderen, men likhetene mellom dem er mange flere. De er nesten samtidige middelalderkonger med vikingblod i årene og formødre og forfedre som dyrket norrøne guder. De bidro til å bringe kristendommen til landet fra områder lenger sør og huskes som dem som kristnet landet. Tilnavnet «den hellige» viser hvordan ettertiden har gitt dem en særskilt plass i den nasjonale kristendomshistorien.

Tusen år etter at de to kongene levde, brukes fortellingene om dem til å fortolke og forklare sider ved folkets og nasjonens liv. De begynnende forberedelsene til Olavs jubileum i 2030 viser at betydningen er omstridt, men på dette punktet skiller de to fjerne slektningene likevel lag: Mens diskusjoner om olavsarven vekker mest interesse i akademiske kretser, har striden om Volodymyrs arv en sentral plass i fortellingen om Russlands angrepskrig mot Ukraina. Når ukrainerne oppgraderer feiringen av fyrst Volodymyr til nasjonal fridag, er det for å markere en mothistorie til den historien russerne liker å fortelle.

Minnet om Kyiv-fyrsten er nemlig like viktig i Russland som i Ukraina. Der huskes han som fyrst Vladimir. Etter russisk forståelse var det Russland som ble kristnet da Volodymyr/Vladimir gjorde kristendom til Kyiv-rikets religion ved den såkalte «dåpen av Kyiv» i 988. Den russisk-ortodokse kirken har en sentral rolle i å holde denne fortellingen levende.

En storslått markering av 1000-årsjubileet i Kyiv i 1988 var første gang den russisk-ortodokse kirken fikk tre fram på den offentlige scenen etter over 70 år med ateistisk sovjetstyre. Like etter ble jernteppet trukket til side. Dermed ble jubileet for dåpen av Kyiv også begynnelsen på kirkens nær eventyrlige vekst i tiåret som fulgte. Grunnlaget for det Russland vi kjenner i dag, hvor kirken står midt i begivenhetene, ble lagt.

For å drive fram angrepskrigen i Ukraina trenger Russland ikke bare våpen, soldater og militær strategi. De trenger også en historiefortelling som gir mening til soldatenes ofre og den lidelsen propagandaapparatet ikke evner å skjule. Kirken, og spesielt dens fremste leder patriark Kirill, er en av leverandørene av en slik historiefortelling, og den handler om fyrst Vladimir/Volodymyrs arv.

Kirke og fyrste

Slik historien fortelles i Russland i dag, er nasjonen og kirkens historie tett forbundet og begynner nettopp i Kyiv. Svært kort fortalt berettes det at fyrst Volodymyr, som altså hersket over Kyiv-riket, sendte utsendinger i mange retninger for å finne en ny religion til riket sitt. De utsendingene som hadde møtt islam i øst eller kristendomsformen i det vestlige Europa, hadde lite interessant å fortelle. Men med dem som kom tilbake fra Konstantinopel, var det annerledes. De hadde blitt tatt med inn i Hagia Sofia og var overveldet av begeistring:

Volodymyr ble overbevist. Han ville velge den vakreste av alle religioner. Han lot seg døpe, og deretter ble hele folket døpt i elven Dnipro, fortelles det.

Fortellingen, som er hentet fra Nestorkrøniken, formidler flere viktige poenger. For det første: Den dominerende kristendomsformen i Russland, Belarus og Ukraina er den som ble formet i Konstantinopel eller Bysants og som atskiller seg mye fra vestlig kristendom. Vi kan bare spekulere på hvordan historien ville blitt hvis Volodymyr heller hadde sett vestover og landområdene rundt Kyiv og senere Moskva i stedet hadde kommet til å tilhøre den latinske kristendommen.

For det andre: Den ortodokse kristendomsformen er vakker. Det er farger, ikoner, røkelse og sang. Ortodoks kristendom har et mer optimistisk menneskesyn enn vestlig kristendom. Frelse handler i mindre grad om et juridisk oppgjør for synd og i større grad om guddommeliggjøring, og estetikken formidler dette guddommelige. Ortodoks kristendom er også mindre individualistisk, mer kollektivistisk, enn mye av den vestlige kristendommen.

Dermed blir det også naturlig at kirke og statsmakt virker sammen for å lede folket på veien mot Gud. «Symfonia» – samklang – mellom kirken og fyrsten har vært det dominerende idealet i land under ortodoks innflytelse. Gjennom århundrene har fiendskap mellom stat og kirke tilhørt unntakene.

Men så har de fleste land i den ortodokse verden altså et svært stort og viktig slikt unntak, nemlig kommunisttiden på 1900-tallet. Den kaster lys og skygge over alt som skjer i og mellom ortodokse kirker i dag. Gjenoppbyggingen av de ortodokse kirkene i Øst-Europa etter Sovjetunionens sammenbrudd, og spesielt den russisk-ortodokse kirkens vekst, er den ene av vår tids to store kirkelige suksesshistorier. (Den andre er pinsekristendommens vekst i Afrika, Asia og Latin-Amerika.) I 1990 svarte et lite mindretall blant russere at de var ortodokse kristne. I dag er andelen over 70 prosent. Antallet kirkebygninger, menigheter, prester og klostre har eksplodert.

Kirken i Russland i dag

Et tiår etter Sovjetunionens sammenbrudd ble den nye Kristus frelserens katedral i hjertet av Moskva vigslet og tatt i bruk. Den kan stå som en liknelse og illustrasjon på den russiske kirkens historie gjennom de siste to århundrene. I 1862 ble den første kirken innviet på stedet her i anledning 50-årsjubileet for seieren over Napoleon. På 1930-tallet fikk Stalin kirken revet, og siden ble Sovjetunionens største utendørs svømmehall anlagt i ruinene.

I 1990-årene begynte arbeidet med en ny kirke. Ved hjelp av private og offentlige gaver sto kirken ferdig i august 2000. I det ytre likner den den gamle kirken. Samtidig er det et moderne bygg med heiser, konferanserom og garasje i kjelleren. Her går Vladimir/Volodymyr/Valdemar Putin til kirke på høytidsdager, og derfor var det her punkrock-gruppa Pussy Riot i 2012 gjorde sitt mest kjente stunt. Det året markerer begynnelsen på den nyeste fasen i kirkens forhold til statsmakten. Fram til da hadde kirken ikke villet blande seg i partipolitikken, men ved presidentvalget i 2012 pekte Kirill eksplisitt på Putin som kirkens foretrukne presidentkandidat.

I 2022 er Kristus frelserens katedral sentrum for en stolt og selvsikker russisk-ortodoks kirke. Den er verdens nest største kirkesamfunn (bare den katolske kirke er større), og den er det største medlemssamfunnet i Kirkenes verdensråd.

Det er også i denne katedralen patriark Kirill holder de fleste av sine prekener hvor han stadig forsikrer dagens fyrste så vel som hans undersåtter om at spesialoperasjonen i Ukraina er etter Guds vilje. Patriarken gir ikke noe sted noen samlet, systematisk oversikt over sin tenkning om Ukraina, men fra de godt over 80 prekenene og talene han har holdt siden februar, kan vi destillere tre hovedtemaer knyttet til Ukraina som jeg vil kalle «kamper»: Kampen for det hellige Rus, kampen for de tradisjonelle verdiene og kampen med Konstantinopel om hegemoniet i den ortodokse kirke.

Kampen for det hellige Rus

Hvis folk flest i Vesten har hørt ett sitat fra Kirills prekener under krigen, er det fra prekenen 6. mars og handler om frykten for pride-parader. Men grunnleggende sett er det ikke pride eller homofili som er den aller viktigste kirkelige begrunnelsen for krigen.

Den begrunnelsen som oftest dukker opp, handler om Det hellige Rus og er direkte knyttet til fyrst Volodymyr og kristningsmyten. Dagens russere ser Volodymyrs Kyiv-Rus-rike flere århundrer før Moskva ble grunnlagt som spiren til det moderne Russland.

I talen sin til folket like før invasjonen av Ukraina i februar, forklarte Putin at det handlet om å beskytte russisk kultur og «vårt åndelige rom». Dette stemmer overens med kirkens forståelse av dens såkalte «kanoniske territorium» som omfatter hele Rus.

Kirkens oppfatning er at dette er et hellig, et guddommelig gitt landområde. I prekenene sine fastslår Kirill igjen og igjen at det hellige Rus består av dagens Russland, Ukraina og Belarus. Egentlig er det snakk om ett land. Russere og ukrainere er broderfolk, eller kanskje til og med ett folk. Putins påstand om at Ukraina strengt tatt ikke finnes som selvstendig land, er nærmest identisk.

Ifølge Kirill kan det umulig være noen ekte konflikt mellom ukrainere og russere, siden de, som han stadig gjentar med henvisning til kristningsmyten, er «steget opp av den samme døpefonten».

I de siste tiårene er tanken om det hellige Rus blitt nær forbundet med en mer sekulær forestilling som kalles «Russkij Mir» – Den russiske verden. Det handler om at det finnes en russisk språklig, kulturell og religiøs sfære med en distinkt identitet. I seg selv trenger ikke det være problematisk, men når det knyttes til en tanke om å være utvalgt av Gud, plantes et frø som kan føre til vold. Når Ukraina vil knytte seg tettere til Europa og vende seg bort fra Russland, blir det som om man vil skille ad det som Gud selv har sammenføyet.

At dette Storrussland – Rus – er hellig, betyr også at det er gitt et guddommelig oppdrag i verden. Slik kirkens ledelse ser det, er det hellige Rus’ oppgave å ta vare på den sanne kristendomsformen som har dårlige kår ellers i verden og særlig i det vestlige Europa.

Det leder oss til den andre kampen.

Kampen for tradisjonelle verdier

I slutten av 1990-årene ble Kirill direkte inspirert av Samuel Huntingtons tese om sivilisasjonssammenstøt. Huntington verdenskart har sju (i noen versjoner åtte) «sivilisasjoner» bygget opp rundt hver sin religiøse tradisjon. Én av disse er den ortodokse sivilisasjonen.

Kirill ser for seg en ortodoks sivilisasjon med Russland i sentrum. Det er ikke det samme som tanken om det hellige Rus, men det likner. Den russiske sivilisasjonen står i en dyp konflikt med den vestlig-kristne og langt på vei sekulariserte sivilisasjonen.

At det er en sivilisasjonsavgrunn mellom Russland og det vestlige Europa er en tanke som finner gjenklang blant russere flest og i russisk historie. Vi kjenner den fra tidlig russisk historie, og den ligger under gjennom sovjettiden og den kalde krigen.

Innenfor de siste to tiårene har kirken dyrket fram en stadig tydeligere forestilling om hva denne sivilisasjonskonflikten handler om, nemlig det de gjerne kaller tradisjonelle verdier. Kirill og hans krets tegner opp et bilde av Vesten som sekulært, dekadent, ekstrem-individualistisk, selvnytende og moralsk forfallent.

Dermed er det Russlands oppgave å aksle rollen som de tradisjonelle verdienes forsvarer. Midt på 2000-tallet ledet kirken an da den russiske regjeringen tok initiativer i FNs menneskerettighetsråd for å gi «tradisjonelle verdier» en status på linje med menneskerettigheter.

Oppmerksomheten om denne agendaen har økt i årene siden både nasjonalt og internasjonalt. Russland og den russisk-ortodokse kirke har et stykke på vei lykkes med å skape allianser med andre land og religiøse grupper som deler noen av de samme forestillingene selv om de ikke deler den ortodokse troen.

Men hva mener kirkens ledere egentlig med «tradisjonelle verdier»? Det er ikke alltid helt klart, men det handler i stor grad om synet på barn og familie, på ekteskap, samliv og seksualitet. Aller mest ser det ut til å handle om motstand mot homofili eller LHBT+-rettigheter.

Siden 2012 har Putin lagt politikken sin mye tettere på kirkens interesser, og kirken har fått mange gjennomslag. Et av de første eksemplene var loven fra 2013 som forbyr såkalt homofil propaganda rettet mot mindreårige, og som nylig ble strammet ytterligere inn. Senere kom en liberalisering av lovgivningen rundt vold i familien; det er altså blitt mer rom for at fedre og ektemenn kan slå barn og koner uten at staten skal blande seg inn i «familiens indre anliggender». Og i 2020 kom et grunnlovsforbud mot likekjønnet ekteskap som ble vedtatt etter en folkeavstemning.

Både Putin og kirken hamrer inn at de tradisjonelle verdiene er under press fra Vesten, og ukrainakrigen tolkes inn i dette bildet.

Holdningsundersøkelser i Ukraina har vist at ukrainere fram til nylig ikke har vært mer liberale eller progressive enn russere. Slik kirken og Kirill ser det, kan de heller ikke være det. De er jo ortodokse broderfolk. Men krigen i Ukraina er ifølge kirken ikke først og fremst en krig mot ukrainere, men mot vestlig innflytelse i Ukraina. Det er her pride-paradene kommer inn: Kirills påstand i prekenen 6. mars var at vestlige krefter vil tvinge ukrainere til å gjennomføre pride-opptog som en lojalitetserklæring til Vestens dekadente verdier. Derfor er ikke spesialoperasjonen en angrepskrig mot Ukraina, men et solidarisk forsvar mot at Vestens ødeleggende verdier og moral skal rykke fram og presse seg til en plass i det
hellige Rus.

Kampen mot Konstantinopel

Den tredje kampen som kirken ser utkjempet i Ukraina, er den som er mest spesifikt kirkelig. Også den handler om fremmed innflytelse i Ukraina: om kirkelig imperialisme fra Konstantinopel.

Påstanden er at Kirills fremste kirkelige rival, patriarken av Konstantinopel, er kommet under ødeleggende vestlig innflytelse.

Siden tidlig middelalder har patriarken av Konstantinopel (Istanbul) vært regnet som den ortodokse kirkens fremste representant selv om han siden 1453 har hatt sete i en by under muslimsk styre. Forestillingen om at Moskva skulle være «det tredje Roma» etter Konstantinopels fall – som gjerne diskuteres blant observatører i Vesten – har knapt noen plass i den russiske kirkeledelsens retorikk, men tanken om at patriarken av Moskva heller enn patriarken av Konstantinopel er den viktigste ortodokse kirkelederen, dyrkes aktivt. Og tallene og kjøttvekta er på Moskvas side: Den russisk-ortodokse kirke har opp mot 100 millioner medlemmer og kanskje 30 000 menigheter. Patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus, har bare noen få tusen kristne i sin flokk i Tyrkia og noen få millioner hvis vi regner med alle som kirkerettslig hører under ham. Likevel har de fleste ortodokse kirker i verden fortsatt å se på ham som den fremste lederen, og det er vanlig å regne ortodokse kirker som ekte – eller «kanoniske» – dersom de er anerkjent av patriarken av Konstantinopel.

Kappestriden mellom Moskva og Konstantinopel har pågått lenge og er blitt forsterket med den russiske kirkens økte selvtillit etter de siste tiårenes vekst. De siste årene har den blitt satt på spissen, og igjen handler det om Ukraina.

Inntil nylig tilhørte flertallet av ukrainere den russisk-ortodokse kirken. Men kirkelandskapet i Ukraina er mer sammensatt enn i Russland. Blant annet finnes en stor gresk-katolsk kirke, det vil si en kirke som er under paven og dermed en del av den katolske kirke, men som har et gudstjenesteliv og en ordning som står i ortodoks tradisjon. I tillegg har det siden tidlig på 1990-tallet eksistert to andre ortodokse kirker som ikke har vært under Moskva.

Også i Ukraina har kirken vært en del av et nasjonsbyggingsprosjekt og vært brukt i det politiske spillet. Før presidentvalget i 2019 gjorde daværende president Petro Porosjenko arbeidet for en anerkjent nasjonal ukrainsk-ortodoks kirke til en viktig kampsak. Han vant ikke presidentvalget, men kirke-prosjektet lyktes. Fram til da var det bare den kirken som er under Moskva, som var anerkjent av andre ortodokse kirker. Porosjenko lyktes med å forene de to andre ortodokse kirkene og – aller viktigst – få patriark Bartolomeus til å anerkjenne den nye, uavhengige kirken som en kanonisk kirke. Det skapte dyp splittelse tvers gjennom den ortodokse verden.

For Moskva – patriark Kirill og den øvrige kirkeledelsen – så på den nye kirken som et angrep på deres «kanoniske territorium» og på det hellige Rus. De mener at anerkjennelsen er kirkesplittende – skismatisk – og svarte med å bryte alt kirkelig fellesskap med Bartolomeus. Han er ikke lenger en sann kirkelig leder i deres øyne, men en skismatiker. Videre brøt de med alle andre ortodokse kirker og kirkeledere som anerkjenner den uavhengige ukrainske kirken. Dermed tvinges ortodokse over hele verden til å ta side.

Lenge før den massive russiske invasjonen i februar har den russiske kirkeledelsen brukt enormt mye krefter på det de omtaler som skismaet i Ukraina. Sist høst, for eksempel, var mye av oppmerksomheten rettet mot Afrika etter at patriarken av Aleksandria, som er leder for mange av Afrikas ortodokse kristne, anerkjente den ukrainske kirken. Dermed etablerte Moskva en parallell kirkestruktur i Afrika og tvang ortodokse der til å ta side. Det som i utgangspunktet var en intern ukrainsk konflikt, er altså globalisert og nærmest påtvunget hele den ortodokse verden.

I Kirills prekener siden februar har skismaet dukket opp igjen og igjen. Spesialoperasjonen i Ukraina er på sin plass blant annet fordi den vil bidra til å beskytte de sant troende og trofaste ortodokse i Ukraina mot skismatikerne under vestlig innflytelse, gjentar Kirill til stadighet.

Ortodoks uro

Kirills historiefortelling til støtte for Putins krig og det kirkelige verdensbildet han tegner opp gjennom de tre kampene, har følger både for kirkene i Ukraina og for den ortodokse kirke i verden. På begge arenaer opplever Kirill det samme som Putin gjør: Forsøket på å styrke Russland (eller kirken) fører i stedet til et langsiktig tap av anseelse og posisjon.

Ukrainere kan ikke bombes til å elske verken Russland eller den russisk-ortodokse kirken. Tvert imot tyder mye på at krigen rammer den russiske kirken hardt. Det skjer en masseovergang fra den Moskva-tro kirken til den selvstendige kirken. Nylig kom resultatene fra en spørreundersøkelse i juli som viste en dramatisk nedgang i andelen ukrainere som oppgir å tilhøre moskvapatriarkatet. Resultatet blir det motsatte av hva Kirill ønsker seg: Moskva taper Kyiv, felles døpefont eller ikke.

Dette er symbolsk og teologisk et problem for Kirill, men det er også et materielt problem. For i antall menigheter har den Moskva-tro ukrainske kirken utgjort mer enn 30 prosent av hele den russisk-ortodokse kirken. Dersom den går tapt for Moskva, vil kjøttvekta være kraftig redusert, og tanken om patriarken av Moskva som den ortodokse verdens leder, vil være mindre selvsagt.

Den Moskva-tro kirken i Ukraina har vært i en brutal skvis siden februar. Dens leder, metropolitt Onufryj, har fra krigens første dag uttrykt sterk støtte til den ukrainske motstandskampen. Dermed har det vært en situasjon der kirkens øverste leder, Kirill, støtter Russland, mens den regionale lederen støtter Ukraina. Samtidig har den ukrainske delen av kirken markert stadig større selvstendighet fra Moskva, og det er fortsatt mulig at det kan komme til et totalt brudd.

Fra motsatt side har den Moskva-orienterte kirken vært truet med forbud fra ukrainske myndigheter. Det vil være et problematisk angrep på religionsfriheten selv om det rent følelsesmessig er lett å forstå motviljen en kirke som er underlagt Moskva, møter i Ukraina i dag.

Ortodoks i verden i dag

Patriark Kirill har lagt sin egen og den russisk-ortodokse kirkens framtid i Putins hender. På hjemmebane fungerer det foreløpig godt. I det internasjonale kirkefellesskapet fungerer det ikke like godt. Sett med vestlige øyne, og med katolske og protestantiske, har Kirill mistet all religiøs legitimitet.

I den ortodokse verden er bildet mer sammensatt, men splittelsen mellom Moskva og Konstantinopel gjør at vi har fått to tydelige alternativer for hva ortodoks kristendom skal være. Moskva dyrker altså en tett forbindelse mellom stat og kirke, mellom folk og kirke, mellom etnisitet og kirke. Samtidig dyrkes de tradisjonelle verdiene: Kirken forstår seg som en motkraft mot modernitet i alle dens former, ikke minst mot individualisme og frihetsrettigheter som forbindes med Vesten.

Samtidig har Kirills støtte til krigen skapt en kraftig motreaksjon blant ortodokse, aller tydeligst i USA og den vestlige diasporaen. En rekke ortodokse teologer har erklært Kirills teologiske støtte til forestillingen om en russisk verden – Russkij mir – som vranglære. De flokker seg samtidig rundt patriark Bartolomeus i Konstantinopel.

Bartolomeus har i flere tiår lagt vekten i sitt samfunnsengasjement helt andre steder enn Kirill, særlig på kampen for miljø og rettferdighet. Slik sett står han også mye nærmere pave Frans enn det Kirill gjør. Ortodokse som fortviles over kirkens støtte til Russlands angrepskrig, trenger altså ikke å forlate den ortodokse troen. Det finnes et livskraftig – og mange vil si attraktivt – alternativ.

Fyrst Volodymyrs arv

Mens Zelenskyj heiser det ukrainske flagget og gir folket en ny fridag for å feire Ukraina og styrke forsvarsviljen med utgangspunkt i fortellingen om fyrst Volodymyr, bruker Kirill og Putin den samme fortellingen til å begrunne den russiske invasjonen: Med dåpen av Kyiv i 988 la fyrst Volodymyr grunnlaget for det hellige Rus med dets oppdrag i verden. Det er denne arven som nå må forsvares både mot Vestens dekadanse og Konstantinopels kirkesplittende manøvrer. Ukrainerne er russernes ortodokse broderfolk, «steget opp av den samme døpefonten» som nærmest uforvarende er rammet av disse onde, ytre kreftene, og spesialoperasjonen er til deres eget beste. Slik får krigen historisk, kirkelig – og til og med guddommelig – legitimitet fra en tusen år gammel historie.

Volodymyr den hellige og Olav den hellige: middelalderske kristningskonger med vikingblod i årene og helgendager 28. og 29. juli. Mange av likhetene mellom dem er tilfeldige, men likevel påfallende. Selv om det ikke er den mest akutte innsikten vi kan hente fra Ukraina akkurat nå, er det også verdt å ta med seg lærdommer om hvordan historien fortelles og brukes når vi snart skal feire den norske helgenkongens 1000-årsjublieum.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.