Hvem var Gerhard Gran?

­

Det blåser en lett sørlig bris i Bergen 1. nyttårsdag 1890. Noe som gjør at det er en typisk vestlandsk vinter med seks plussgrader, målt av byens meteorologer klokken 12.00. Et eller annet sted i byen, muligens på Bergens Museum der botanikeren Jørgen Brunchorst var leder, sitter han og lektor Gerhard Gran og legger siste hånd på førsteutgaven av Samtiden. Mens Brunchorst ble minister for Venstre og generalkonsul i Havanna, fortsatte Gerhard Gran som redaktør for Samtiden til sin død i 1925. Men hva var motivasjonen til mannen som skal ha hatt et «inderlig hat mot det kjedelige»?

Raskt ble tidsskriftet alt annet kjedelig. Det var her den vordende romanforfatteren Knut Hamsun skrev programartikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv», om hvordan Litteraturen burde «beskæftige seg litt mer med sjælelige Tilstande». Samme år debuterte han med Sult. Samtiden ble samtidens debattarenaer for viktige menn (først og fremst menn – dét kommer vi tilbake til) som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg, Erik Skram og Jonas Lie.^{I Samtiden gjennom 75 år (1965)} Tidsskriftet er blitt beskrevet som et «veksthus for litteraturanmeldere»^{I Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 (Universitetsforlaget 2016)} og som det viktigste litteraturtidsskriftet i sin tid. Den innledende artikkelen i det første nummeret av Samtiden handlet for øvrig om drømmer, ført i pennen av en eldre Alexander Kielland, og er blitt omtalt som «nærmest uleselig».^{William Nygaard i Samtidens forfattere 1890–1990.}

Men hvilken kontekst var det Gran og hans medsammensvorne gikk inn i da de lanserte Samtiden på begynnelsen av det som for generasjoner siden bare var kjent som nittitallet? Noe av motivasjon bak tidsskriftet var å frigjøre seg fra de skarpe uforsonlige, politiske skillelinjene og debattklimaet som hersket på 1880-tallet. Målet til Gran var å holde seg unna alt som smakte av «politisk befatning». Debatten skulle «kaste lys over ethvert spørsmål – uden hat», som Gran skrev til Bjørnson for å få ham med som bidragsyter.^Ibid.

Hamsun og Obstfelder

Tidsskrifter i seg selv var ikke nytt som fenomen i Norge. Noen av de første ble gitt ut av prester, som Jacob Nicolai Wilse, på 1700-tallet. Utover på 1800-tallet skal også en overraskende stor leserskare ha abonnert på utenlandske tidsskrifter.^Ibid. Selv beskrev Gran 1890-tallet som «saa slap og saa tvilesyg og saa fuld af letkjøbt Ironi» i en hyllingstale til Fridtjof Nansen, holdt i Logen i Bergen 3. september 1896.^{http://virksommeord.uib.no/tal...}

Erik Bjerck Hagen, litteraturprofessor ved Universitetet i Bergen, mener man ikke minst må betrakte Gran som en mann av 1880-tallet. Samtiden-redaktøren ble født som Gerhard von der Lippe Gran i 1856. Han var 34 år da han startet Samtiden.
– Mens 1890-tallet er mer nyromantisk med Hamsun og Obstfelder, tilhørte Gran mer den kulturradikale skolen etter Georg Brandes, sier Bjerck Hagen.
Han omtaler Gran som en åpen, undrende intellektuell kjent for sitater som «Jeg trenger ingen livsanskuelse, det rekker å være snill» og «Den beste metode er å tenke fornuftig».
– Gran virker som en godmodig, elegant og pragmatisk type, skrivestilen var lett og essayistisk. Han ble aldri konservativ, men var åpen for psykologien og studiene av det underbevisste.

Bjerck Hagen viser til boken Religiøs Uro (1912) hvor Gran tar et oppgjør med ensidigheten i den gamle realistiske og naturalistiske tenkemåte, og slutter seg til Hamlets utsagn om at «Det er flere ting mellem himmel og jord end eders skolevisdom drømmer om».

– Ord som idealisme, spiritualisme, instinkt, inspirasjon, intuisjon, mystikk og metafysikk var kommet tilbake igjen med full styrke, og Gran stilte seg vennlig og åpen.

Grans Brandes-inspirasjon gjorde at han var opptatt av den biografiske koblingen mellom litteraturen og forfatteren. Han skrev biografiske verker om blant andre Henrik Wergeland, Alexander Kielland og Henrik Ibsen. I 1899 debuterte han som forfatter med boken Norsk Dæmring. Videre var Gran inspirert av andre samtidige intellektuelle som Charles Darwin, John Stuart Mill og Émile Zola. En av de første artiklene vi kjenner fra Gran handlet om den franske kritikeren og historikeren Hippolyte Taine (1828–93) i Ny Illustreret Tidende i 1880. Gran var den gang 24 år.

Thon påpeker at 1890-tallet var en svært religiøs tidsepoke. Også her klarte Gran klarte balansegangen.

– Samtiden var ikke direkte antikristent, men lente seg mot Darwins og Brandes’ opplysningsideal, og ble med det automatisk mer opptatt av det vitenskapelige enn det religiøse. Samtidig var ikke Samtiden særlig interessert i teknologiens framskritt, det var litteraturen og kulturen som sto i sentrum.

Spennende nittitall
Brunchorst satt allerede som redaktør for Norges eldste populærvitenskapelige tidsskrift Naturen (stiftet 1877) da han og Gran lanserte Samtiden. Man kan kanskje anta at Gran var inspirert av redaktørgjerningen til botanikeren ved Bergen museum. Gran må ha tenkt på potensialet for å få til noe lignende for litteratur og samfunn. Men ble han også påvirket av den naturvitenskapelige stemningen?

1890-årene var på mange måter lesningens gjennombrudd i Norge. Fremtidstro og teknologiutvikling gikk hånd i hånd med verdensutstillinger og nyheter om fremskrittets Amerika. Ny trykketeknikk førte til rask opplagsøkning for avisene som i flere byer begynte å komme ut to ganger daglig. Etableringen av tidsskriftene, ikke bare Samtiden, skjedde i symbiose med anmelderi i et voksende antall aviser. I tillegg var dette første gang en utdannet generasjon med et visst antall kulturfolk kunne skrive, lese og bli engasjert i en felles norsk debatt om litteratur. Idéhistoriker og tidligere Samtiden-redaktør Trond Berg Eriksen har beskrevet epoken som «en forsinket opplysningstid» i Norge.^{«Tidsskrift i mediebildet». Trond Berg Eriksen (1990)} Leseglade mennesker gledet seg over aviser, tidsskrifter og forskningsartikler.

– Dette var en intellektuelt utrolig spennende tid, med masse nyskapninger, sier professor emeritus i nordisk litteraturvitenskap Jahn Holljen Thon.

– Samtiden under Gran løftet frem nye forfattere som Hamsun, Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder, både i form av deres egne artikler, men ikke minst i form av kritikker av verkene deres, ført i pennen av den første generasjonen profesjonelle litteraturkritikere i Norge.

Thon har fordypet seg i tidsskriftenes historie i Norge. Han er fascinert av strategen Gran og mener han hadde noen unike egenskaper som gjorde at nettopp Samtiden ble så viktig i 1890-årene.

– Gran hadde en ekstrem teft. Han klarte å bygge bro mellom ganske uforsonlige fronter i det norske kulturlivet. Perioden var en brytningstid mellom det positivistiske, rasjonelle og vitenskapelige, som for mange sto i kontrast til det underbevisste, subjektive og ikke minst det nye faget psykologien. I tillegg hadde 1880-årene vært opprivende politisk, og nasjonalismen sto sterkt frem mot 1905.

Disse kulturkampene kom til uttrykk gjennom en oppblomstring av nye tidsskrift både i Norge og i utlandet. Ikke bare Samtiden, men også det kosmopolitiske Kringsjaa, målrørslas Syn og Segn, det kristne For Kirke og Kultur og det mer satiriske illustrasjonsbladet Viking, forteller Thon.

Åpen råk i Bergen

At Gran kom fra Bergen, med nærhet til miljøet på Bergens Museum, kan ha vært viktig. Her var han omringet av naturvitenskapens menn, som den yngre Fridtjof Nansen, den eldre lepralegen Gerhard Armauer Hansen, og zoologen Herman Friele. Universitet i Kristiania var på samme tid preget av opprivende konflikter mellom de konservative og radikal-liberale.

– Gran var en brobygger og åpnende skikkelse i samfunnsdebatten, han hadde opparbeidet seg et sikkert ideologisk fundament, men gikk alltid inn for å forstå den nye tid, sier Thon.

– Vi vet egentlig lite om denne første tiden i Bergen. Men det var noe særegent og uovertruffent ved Samtiden i denne perioden. Gran klarte å få med seg alle de litterære skikkelsene og fremmet nye forfatterskap. Ved Universitetet i Kristiania var det åpen strid mellom de ulike politiske fløyene på denne tiden. Venstre-historikeren Ernst Sars med sitt evolusjonistisk historiesyn var i konflikt med den konservative, gammeltestamentlige teologen Carl Paul Caspari.

– De to taklet ikke å være i samme rom. I lys av dette er det interessant at Samtiden ikke ble startet i Kristiania. Det er en fin hypotese og absolutt en mulighet at dette åpnet opp for en mindre polarisert debatt. Til tross for en viss konservatisme har nok Bergen også en tradisjonell åpenhet som Gran har visst å benytte seg av.

Thon mener Grans bakgrunn fra det det bergenske kulturborgerskapet kan ha spilt inn.

– Bakgrunnen fra Bergen og det trygge handelsborgerskapet med stort nettverk har muligens gjort ham til den brobyggende personen han fremstår som.

Ukvalifisert professor
Norske litteraturstudier var fremdeles i sin barndom i denne perioden. Ved Universitet i Kristiania satt Cathrinus Bang som professor i skandinavisk litteratur fra 1869. Bang publiserte ikke en eneste artikkel som professor. Da han døde i 1898 og professoratet ble lyst ut, vant Gran etter overbevisende prøveforelesninger, selv om det kanskje fantes bedre kvalifiserte søkere.
– Selv om han ikke hadde kunnskapshull, tok han seg god tid til å lese seg opp etter ansettelsen, forteller Bjerck Hagen. Fra rundt 1910 er han svært produktiv, og nesten alt han skrev, var svært veltalende.
I Norsk biografisk leksikon står det at Gran hele livet bar «preg av den urbanitet, åndslivlighet og veltalenhet som tradisjonelt er blitt tillagt den gamle hansabys borgere».^{https://nbl.snl.no/Gerhard_Gra...} Kanskje var det disse egenskapene som gjorde at han siden beskrives som en «overveldende lærerbegavelse». Utover 1900-tallet skrev Gran flere bøker og sto frem som en nasjonal ideolog med kanoniserende effekt på litteratur og forfatterskap.
– Gran var opptatt av forfatterindividet bak verkene. Det samme gjaldt hans elever Francis Bull og Fredrik Paasche. Derfor ble Gran fort glemt av den mer tekstsentrerte litteraturvitenskapen i etterkrigstiden, som hadde som ideal å se på verkene helt løsrevet fra forfatter og historisk kontekst.
– I dag, da det biografiske på alle vis er tilbake i litteraturen, er det verdt også å minnes en mann som Gran. Mye av det han skrev om de store norske dikterne er fortsatt siterbart. Noe av det jeg selv har skrevet om virkelighetslitteraturen er, kan man si, i Grans ånd, sier Bjerck Hagen.

Mot kvinnepolitikk

Omgjengelig, åpen, veltalen er noen av adjektivene som til nå har kommet frem om Gerhard Gran. Han var kulturradikal og Venstre-tilhenger, men hans borgerlige bergensbakgrunn førte nok også med seg en del konservatisme. For mens norske kvinner kjempet for stemmeretten, var Samtiden aldri noe mer enn en mannsbastion. Om Vilhelm Krags Sange fra Syden. Reiseindtryk og stemninger (1893) skriver Gran at Krag gir uttrykk for «en næsten kvindeagtig sjæl». Amalie Skram kaller han «en kvinde som skriver som en mand».

Jahn Holljen Thon oppsummerer det hele slik:

– Høyst sannsynlig henger en slik påstand sammen med et visst antifeministisk drag hos Gran, for ham er det de «store menn» som teller.

Så hvordan kan Gran forstås i spennet mellom antifeminisme og åpenhet?

– Han så ikke den delen av samfunnsutviklingen der kvinnene også i litteraturen sto fram med økende selvbevissthet. Det er litt overraskende både med tanke på hvor åpen han var for andre endringer og hvor sterkt mange kvinner sto på samme tid, selv om også skikkelser som Hulda Garborg og Dagny Juel skrev i Samtiden under Gerhard Gran.

* * *

Dette intervjuet ble gjennomført før Jahn Holljen Thon døde i 2018.