Foto:

iStock.

Hvis vi ikke når inn i russernes hjerter, vinner vi ikke freden

Publisert: 3. juni 2022 kl 16.46
Oppdatert: 16. juni 2022 kl 09.05
Christian Kjelstrup er tidligere redaktør i Samtiden.
Foto:

NTB.

Tjue år gammel dro jeg til Russland for å studere russisk språk og litteratur ved Statsuniversitetet i St. Petersburg. Hvorfor gjorde jeg det?

Året var 1994, en omveltningstid i Russland. Bare fire år tidligere hadde Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov vært i Oslo, for å motta Nobels fredspris for sin glasnost- og perestrojkapolitikk. Ikke bare hadde denne politikken medført Berlinmurens fall; året etter førte den til hans eget. Sovjetunionen gikk i oppløsning, en historisk begivenhet Vladimir Putin senere kalte «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret».

Egentlig var det helt uhørt at en leder av Sovjetunionen skulle motta Nobels fredspris. Før Gorbatsjov var jo ikke Sovjetunionen assosiert med fred, men med krig – den kalde krigen. Uttrykket beskriver det tilfrossede politiske klimaet mellom Vesten og Sovjetunionen i siste halvdel av 1900-tallet, men sett med nordmenns øyne var det ikke tvil om hvor kulden kom fra – fra øst. Jeg kan huske hvordan jeg som gutt satt på gulvet mens de voksne så på Dagsrevyen, og av og til viste tv-skjermen bilder fra Moskva og militærparaden på Den røde plass. På toppen av Leninmausoleet, under tunge pelsluer og med tunge ansiktsuttrykk, sto rekken av sovjetledere og vinket stivt, enten det skyldtes den faktiske, meteorologiske kulden eller alderdom, for disse lederne virket nesten like mumifisert som ham nede i mausoleet, ham det hele hadde begynt med. Leonid Brezjnev, Jurij Andropov, Konstantin Tsjernenko – i løpet av bare noen få år på 1980-tallet ble den ene lederen avløst av den andre i rask rekkefølge fordi de alle i realiteten lå på dødsleiet. Ledernes gebrekkelige helsetilstand ble forsøkt dekket over, kanskje fordi den pekte mot noe enda langt alvorligere: At hele imperiet lå på dødsleiet.

Da Tsjernenko døde i 1985, kom Gorbatsjov til makten. Med sine 54 år virket han som en ung mann sammenliknet med sine forgjengere, og ulikt dem sto han ikke bare høyt hevet over folk oppe på Leninmausoleet. I inn- og utland var han ute i gatene blant folk, håndhilste på dem, og smilte. Også det var noe uhørt. Den dag i dag er det kutyme blant russere å se alvorlige ut når de blir avbildet, på samme måte som det er vanlig for amerikanere å smile bredt med skinnende hvite tenner. Selv i en såpass tilsynelatende bagatellmessig detalj, kommer en betydelig mentalitetsforskjell til syne.

Vinduet mot vest

Selv om Mikhail Gorbatsjov må sies å utgjøre et bemerkelsesverdig unntak i rekken av sovjetledere på 1900-tallet, skrev han seg også inn i det som var og er en århundrelang idekamp, for ikke å si selve den røde tråden i russisk historie: landets identitet, definert i spennet mellom øst og vest. Mens renessansen blomstret i Vest-Europa på 12-, 13- og 1400-tallet befant Russland seg under mongolenes åk. Russernes befrier, Ivan den grusomme – den første russiske herskeren som tok tittelen tsar – lærte av dem. Han innledet et styresett som i bunn og grunn har fortsatt helt frem til i dag, med ingredienser som absolutisme, undertrykking og hemmelig politi. Mens vestlige land utviklet en individualistisk kultur, forble Russland en kollektivistisk kultur. Der vi i Norge sier «Jeg heter Jon», og en amerikaner vil si «I am John», sier en russer «Menya zovut Ivan» – «De kaller meg Ivan». Eller ta det vestlige ordet «stat» som kommer av status, balanse eller likevel. Det russiske ordet for «stat», gosudarstvo, er derimot beslektet med gosudar, fyrsten.

Ved overgangen til 1700-tallet innså den daværende tsaren, Peter den Store, at Russland var havnet håpløst i bakevja sammenliknet med de vestlige stormaktene. På noen myrområder innerst i Finskebukta fikk han reist en ny hovedstad, St. Petersburg, for å skaffe riket tilgang til Østersjøen. Men ikke bare derfor: I Peters øyne representerte Moskva noe fortidig, innestengt og bysantisk. Den nye hovedstaden, derimot, skulle bli et «vindu mot vest» og alt som hørte Vesten til. Som ung mann dro Peter inkognito til Nederland for å lære seg båtbygging og navigasjon, og fra Europa hentet han ikke bare nederlandske, men italienske arkitekter til å tegne de mange palassene som i dag pryder St. Petersburgs sentrum. Det hører med til historien at Peters hovedstad bokstavelig talt ble bygd på likene til rundt 30 000 svenske krigsfanger – veien vestover var bare mulig med blodig og brutal, tsaristisk maktutøvelse.

Annonse

Også den russiske revolusjonen i 1917 må forstås som det historiske resultatet av møtet mellom vestlige og østlige impulser. Ideologien – Marx’ og Engels’ lære – var hentet vestfra. Men maktutøvelsen og den kollektive mentaliteten som muliggjorde revolusjonen, var umiskjennelig russisk, og den nesten guddommeliggjørende persondyrkingen av Lenin og Stalin var i virkeligheten en videreføring av religionen bolsjevikene fordømte og forbød. Som Peter ville Lenin ta igjen Vesten – i stedet sørget han for at Sovjetunionen ikke bare sementerte veier og fabrikkvegger, men også sovjetborgernes sinn. Ved unionens endelikt hadde dens gamle emblemer, hammeren og sigden, mistet all sin mening. Hammeren hadde i lang tid slått ned alternative tanker, og sigden var rustet til et spørsmålstegn som ble hengende i løse luften.

Kan det hende at de har rett, og at jeg tar feil? Men, nei, det kan ikke stemme, og jeg rister den tanken vekk.

I Gorbatsjovs regjeringstid ble et vindu igjen åpnet mot Vesten. En historisk mulighet, en sjelden sjanse. Kanskje kunne det Ronald Reagan kalte «ondskapens imperium» bli et «normalt» demokrati eller i det minste forsøke å bevege seg på den møysommelige veien i den retning.

I dag er vinduet stengt igjen med et smell. Det som en stund så ut til å være begynnelsen på en ny epoke preget av samarbeid og fravær av rivalisering, var kan hende bare en liten parentes i det historiske forholdet mellom Russland og Vesten. Med dagens regime har pendelen igjen svingt østover: Russernes enhet under Putin er langt på vei basert på antiamerikanisme og et verdisyn som går ut på at det vi betrakter som progressivt, liberalt og tolerant regnes som en form for dekadanse.

Romantikk og realisme

Da jeg flyttet til Russland som tjueåring, var det ikke uten en viss hoderysting fra omgivelsene. Ikke sjelden ble vårt store naborike beskrevet som «grått» og «trist», og russerne selv var liksom mutte eller også fryktinngytende, nesten ikke mennesker i det hele tatt. Russland var ikke et land man reiste til, i hvert fall ikke for å bosette seg der. Selv om Norge og Russland delte grense, var avstanden i mentale mil til Murmansk, Novgorod, St. Petersburg og Moskva, atskillig lengre enn til London, New York eller Hollywood. Ja, hvem leste egentlig russiske aviser, så på russiske filmer eller hørte på russisk popmusikk på den tiden? Eller: Hvem gjør det egentlig i dag? Russland var og ble fienden. I min barndom og ungdom var frykten for atomkrig reell, ledsaget av en generell mistenksomhet østover. Fortsatt kan jeg erindre hvordan flere i nabolaget der jeg vokste opp hamstret hermetikk og hadde gjort om kjellerne sine til alternative krypinn «i tilfelle russerne kom».

Og like fullt skjedde det noe også med oss i Norge, Europa og USA på denne tiden. En ny optimisme la seg over verden. Det var som om små vinduer også i våre hjerter ble åpnet på gløtt for den gamle fienden i øst. Her til lands bidro Gorbatsjovs reformpolitikk til at gamle mentale barrierer smuldret opp, noe som for eksempel ga seg utslag i at flere enn noen gang valgte å studere russisk ved universitetet. Det nye politiske klimaet påvirket også meg, men det var likevel noe annet som lå bak min beslutning om å flytte til St. Petersburg i 1994: Jeg hadde oppdaget noe enda større og sterkere enn politikken, som kunne bygge bro over dens skillelinjer. Jeg hadde oppdaget den klassiske russiske kulturen.

Annonse

Også store deler av russisk musikk, litteratur og kunst må betraktes som et forsøk på å ta igjen Vesten. Og forsøket lyktes i forbausende høy grad. Ta kunstformen som heter klassisk ballett. Da denne dansen oppsto i Italia på 1400-tallet og videreutviklet seg i Frankrike på 1600-tallet, var det knapt noen som praktiserte den i Moskva eller St. Petersburg. Ja, St. Petersburg eksisterte ikke engang. 200 år senere var Russland blitt den klassiske ballettens sentrum i verden. Den fremragende balletkomponisten Pjotr Tsjajkovskij innledet en perlerad av andre russiske komponister og symfonikere: Igor Stravinskij, Sergej Rakhmaninov, Sergej Prokofjev og Dmitrij Sjostakovitsj. Eller ta litteraturen. Da William Shakespeare forfattet sine verdensberømte dramaer ved overgangen fra 1500- til 1600-tallet, omtrent samtidig som Miguel de Cervantes Saavedra skrev det som av mange er blitt regnet som verdens første roman, Don Quijote, fantes det ingen egentlige forfattere i Russland. Men bare noen hundre år senere var Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj og Fjodor Dostojevskij blant romankunstens aller fremste navn i verden.

Det er som om ringen fra den kalde krigen er sluttet.

Hvordan kunne en slik musikk og en slik litteratur utvikle seg i et undertrykkende regime som det russiske? Hva var det med et slikt land som frembrakte så mange enestående kunstnere, på grunn av eller på tross av statsmakten? Et slikt land måtte jeg dra til, tenkte jeg som ung mann. Og dermed skrev jeg meg inn i en lang vestlig tradisjon, som handler om at det russiske enten er blitt romantisert eller tvert imot er blitt gjort til gjenstand for regelrett hat, eller som statsviteren Iver B. Neumann har vist i Uses of the other: «the east» in European identity formation: Som Europas «andre» har Russland også vært konstituerende for oss.

Selv har jeg uten tvil tilhørt den første leiren, den romantiserende. Romantikken ble ikke mindre da jeg under studieåret i St. Petersburg traff en russisk jente som ble kjæresten min, og dessuten fikk russiske venner. De menneskelige båndene knyttet meg til landet på en ny og annen måte enn det kulturen hadde gjort. Kjærlighetsforholdet gikk riktignok over, en del av vennskapene også, men noen av dem har bestått. Og i dag, nesten tretti år senere, er romantikken i forholdet til Russland erstattet av en slags famlende, illusjonsløs realisme. Eller muligens en falmet romantikk, uten håp. For når jeg i dag diskuterer krigen i Ukraina med mine gjenværende, russiske venner, forstår jeg dem ikke. Vi har ikke lenger et felles språk. Og hvordan skal vi kunne snakke sammen med russere i dag, hvis selv ikke de av oss som faktisk kan kommunisere med dem på russisk, ikke lenger forstår hva de sier og hvordan de tenker?

Foto:

Håp i verden. Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov og USAa president Ronald Reagan på vei mot et håndtrykk under toppmøtet i Geneve i 1985.

Et nytt jernteppe

Vennene mine i Russland er gode mennesker. Mang en gang har de hentet meg på en flyplass eller togstasjon sent på natten, og latt meg overnatte hos seg. De er høyt utdannet og kultiverte. Noen av dem spiller gitar eller piano, synger, skriver dikt. De er gode foreldre som elsker sine barn like høyt som jeg elsker mine. Vi har reist sammen, drukket sammen, ledd sammen. Vi deler kjærligheten til Dostojevskijs romaner og medfølelsen som kommer til uttrykk der, Anton Tsjekhovs skuespill og humanismen som kommer til uttrykk der, og Georgij Sviridovs klassiske musikk og skjønnheten som kommer til uttrykk der. Men nå har en avgrunn åpnet seg mellom oss. Jeg snakker til dem om ukrainernes lidelse, de snakker til meg om russernes lidelse i Ukraina før Putin grep inn. Jeg snakker om manglende russisk demokrati, de snakker om det de hevder er manglende vestlig demokrati. Jeg snakker om russiske krigsforbrytelser, de snakker om krigsforbrytelser begått av USA i nyere tid. Jeg snakker om uhyrlige påstander om nazisme, de sier at de kjenner russere som ble drept på verst tenkelige vis i Ukraina, at de har vært der selv og sett det med sine egne øyne, at jeg ikke vet nok. Jeg snakker om propaganda og statsstyrte medier, de svarer at også vi i Vesten er utsatt for fake news. Vi snakker og snakker helt til hjernen min går i spinn, og jeg tenker: Kan det hende at de har rett, og at jeg tar feil? Men, nei, det kan ikke stemme, og jeg rister den tanken vekk.

Annonse

I stedet funderer jeg mer og mer på dette: Hvordan skal vi nå inn i russernes hjerter? Er det overhodet mulig?

En dag skal Putin dø. En dag skal han etterfølges av en ny leder vi ikke vet hvem er, men det er nærliggende å anta at vedkommende snarere vil ha et antidemokratisk enn et demokratisk sinnelag. Kanskje vil krigen spre seg til utenfor Ukraina, kanskje ikke. Akkurat nå er det ukrainerne som fortjener vår medlidelse. Men jeg vet dette: Freden vinner vi bare om vi når inn i russernes hjerter. Det er der forandringen må skje.

I min tid som redaktør for Samtiden har særlig ett ord preget samfunnsdebatten: «polarisering». Men fra nå av kommer den virkelige polariseringen, med mindre noe uforutsett skjer, til å finne sted mellom dem i øst og oss i vest. Tegnene ser vi allerede: Igjen er «prepping» kommet på moten. Folk, i hvert fall noen, utvider kjellerbeholdningen eller bygger beredskapslagre. Atomfrykten er tilbake. Også NATO-landene er i ferd med å ruste opp, og nye land vurderer å søke medlemskap. Det er som om ringen fra den kalde krigen er sluttet. I Russland er sivilsamfunnet i ferd med å kveles. Skal du som russer starte en uavhengig organisasjon som for eksempel er ment å fremme kvinnekamp eller klimakamp eller – gud forby – homokamp: Glem det. I hvert fall må du regne med å bli utsatt for en rekke ubehagelige spørsmål og kanskje begrensninger fra myndighetene, eller også anklager om at du løper vestmaktenes ærend.

Så hva kan vi gjøre fra utsiden?

Jeg får lyst til å sitere Rolf Jacobsens vakre dikt «Når de sover»: «Alle er barn når de sover. / Da er det ikke krig i dem. […] // Kunne vi bare tale til hverandre da / når hjertene er som halvt åpne blomster. / Ord som gylne bier skulde trenge inn der. / – Gud, lær mig søvnens sprog.». Men slike ord er og forblir en drøm. I våken tilstand må vi gjøre mer. Den siste tiden er Ukraina blitt gjenstand for økende interesse og voldsom sympati. Flere norske universiteter begynner nå å tilby undervisning i ukrainsk. Det er positivt. Men jeg håper at det ene ikke ekskluderer det andre.

Tidligere denne måneden var jeg ansvarlig for et ukrainsk arrangement under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Tanken var å gi ordet til ukrainske forfattere, som kunne fortelle oss hvordan de har erfart krigen, hva de er opptatt av, hva de skriver om, hva de gjennomgår. Men da noen av dem fikk vite at også russere var invitert til festivalen, takket de nei og arrangementet ble avlyst. Å dele festival med russere ble for vondt og vanskelig for dem. Eller som en av forfatterne uttalte til Klassekampen: «Det er den russiske kulturen som danner grunnlaget for det russiske samfunnet som dreper oss». Det er jeg uenig i. For det første, russisk kultur er mer sammensatt enn som så. For det andre, hvis ikke kulturen skal kunne forbinde oss – hva kan gjøre det da? Det finnes ikke bare russere som blindt kjøper Putins narrativ, slik mine venner ser ut til å gjøre. Det finnes også dem – russiske forfattere inkludert – som gjennomskuer og er sterkt kritiske til regimets propaganda, men som av forståelige grunner er redd for å ytre seg for høylytt. Skal vi virkelig kutte båndene til dem? I Oslo har jeg møtt og snakket med russere som forteller meg at de gråter hver dag på grunn av det som skjer i Ukraina. De gråter for ukrainerne som blir drept, voldtatt og torturert, de gråter fordi vennskap og ekteskap mellom russere og ukrainere går i oppløsning, og fordi de, russerne, som tilfeldigvis er født på «feil» side av en grense eller har «feil» pass, er blitt en pariakaste. Skal vi kutte båndene også til dem?

Med en del av meg innser jeg at jeg selv antakeligvis eller muligens ville ha reagert som de ukrainske forfatterne, dersom jeg var ukrainer nå. Emosjonelt kan jeg forstå, eller ønsker jeg å forstå dem. Prinsipielt mener jeg derimot at det er svært problematisk ikke å ville opptre engang på samme festival som russiske forfattere. De ukrainske forfatterne kunne ha satt ord på hvorfor de tenker som de gjør, og kanskje kunne vi alle ha forstått hverandre bedre.

Annonse

Eller skal vi gi opp? Klinger «dialog» for hult og svermerisk? Noe som er lett å lire av seg for en utenforstående, en som ikke forstår, en som har både krigen og autokratiet på uforpliktende avstand? Inntil jeg forstår bedre, er dette min mening: Nå, nettopp nå og mer enn noen gang før, er tiden inne til å lære seg russisk. Lese russiske bøker og aviser. Se russiske filmer. Oppsøke russiske perspektiver. Så snart og hvis det blir mulig: Reise til og i Russland. Snakke med russere. Så snart og hvis det blir mulig: Reise til og i Ukraina. Lære seg ukrainsk. Oppsøke ukrainske perspektiver. Menneskemøter motvirker polarisering.

Hvis ikke er jeg redd for at et nytt jernteppe vil senke seg, også i våre sinn.

Det som står på spill, er ikke bare de ufattelige og meningsløse lidelsene som ukrainerne utsettes for i skrivende stund, men hele den verdensordenen vi inntil nylig har tatt for gitt.