Kongelig landesorg, folkelig hyllest og rojale problemer

Lesetid: ca. 7 minutter.­

Han hadde stått opp klokken fire natt til søndag for å vise dronning Elizabeth den siste ære ved å gå forbi kisten i Westminster Hall. Jeg møtte ham klokken 12, vi ruslet sammen et lite stykke. Han regnet med å ha 4-5 timer igjen før han var framme.

Det var en tilfeldighet at jeg denne helgen havnet midt oppi britens kongelige landesorg. Folketoget som snirklet seg av gårde mot dronning Elizabeths siste hvilested, vekket journalisten i meg. Hva får så mange hundre tusen mennesker til å stå så lenge i kø?

Det startet onsdag. Siden har det vært døgnkontinuerlig drift. I helgen var køen pluss-minus 8 km lang. Normal rusletid var mellom 12-14 timer. To dager før kunne vandringen mot dronningens kiste ta et helt døgn

Jeg spurte ham hva som fikk ham til å gå i 14 timer for å få passere Dronning Elizabeths kiste.

– Jeg vet egentlig ikke. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av kongehuset eller Dronningen, men det var noe, her inne, sier han og peker på hjertet, som sa jeg skulle gjøre det. Jeg følte det var riktig.

Det er mennesker i alle aldre, menn og kvinner, fra ulike sosiale lag, i ulike vektklasser og med ulik utrustning som snegler seg av gårde. Noen har med barn. Andre stabber seg av gårde på dårlige bein. De ser ut som de aldri går lenger enn til puben på hjørnet.

Noen har slips. En og annen har uniform med medaljer. De fleste går kledd for folk flest.

Noen må være særdeles varmblodige, for de er tynnkledd. Andre har svøpt seg i gedigne ulltepper eller varmetepper. Noen har oppakning tilsvarende en fjelltur. Andre rusler med hendene i bukselomma. En har tatt med seg en campingstol.

Dronningen skal de vise sin siste ære. De er klare for å slite og ofre litt. 10-20 timers sakte gange merker en både i bein og rygg.

Dette er deres eksistensielle maraton. Det er som muslimens vandring mot Mekka. Det er som en etappe i en lang pilegrimsvandring. Det er britenes rojale «Birken». En kraftprestasjon til ære for dronningen.

Det er stillhet og verdighet over køen av gode britiske borgere. Ingen finner på å snike i køen. Det ville vært helligbrøde.

Ikke alle har lagt ut på den store vandringen. Noen har valgt den mindre krevende blomstervarianten. Fredag kveld var det tusenvis med blomster i hendene i Green Park som grenser inn til Buckingham Palace.

Jeg minnes blomstene som ble langt ned foran slottet da Kong Olav døde og alle blomstene foran Domkirken etter 22 juli. Det kan ikke ha vært mer enn en hundredel av blomsterhavet i Green Park.

Folk snakker lavt. Står stille i ærbødighet. Tråkker rundt i parken for å få se verdens største blomstersamling med tegninger og hilsener. Det må det være.

Over alt skal det markeres at dronning Elisabeth er død. På Gatwick flyplass var det ett minutts stillhet kokken 20 søndag kveld.

På teatrene rundt om ble det opplyst at forestillingene gikk sin gang fordi det britiske kongehuset ønsket det. Og selvsagt stillhet et minutt.

I krypten under St. Martin-in-the-Fields ligger boken «Queen Elizabeth II’s Guide til life». Hun var ikke bare en dronning. Hun er blitt en veiviser for folket til tross for sin opphøydhet.

Det var lagt ut kondolanseprotokoller på en rekke steder. Ikke noe press for å skrive sin hilsen. Men det går an å føle et indre press. En vil gjøre som alle andre, ikke føle seg som en sviker om en ikke spandere noen minutter i kø for å ære dronningen.

Hvor mange hundre tusen, eller millioner briter som aktivt har minnet dronning Elizabeth på en eller annen måte får vi nok vite om noen dager.

Dronningen har i 70 år, og kongehuset i flere hundre år, vært et samlingspunkt for britene, delvis uavhengig av om hva den enkelte mener om monarkiet som styringsform.

Millioner av briter har utviklet en emosjonell relasjon til Elizabeth. De sørger når hun er borte. For mange av dem er det godt sorgarbeid å stå timevis i kø eller legge ned blomster i parken.

Hennes død aktiverer også ubearbeidet sorg over venner og familiemedlemmer som har gått bort.

Det er en individualistisk kultur som preger de vestlige land. Midt i dyrkingen av frihet for den enkelte søker også mennesker tilhørighet til et fellesskap. Dronningens død inviterer til det.

Det er en personlig handling å stå timevis i kø, men det er en kollektiv rite vi er vitne til. Den hilsen en har skrevet er det kanskje ingen andre enn en selv som leser. Det er i realiteten for seg selv en bidrar. En vil signalisere eller gi beskjed til seg selv om hvem en er eller hvem en vil være.

Å la dronning Elizabeths død bare passere uten å medvirke, oppleves som å svikte noe av det en selv ønsker å stå for.

I en kommentar i Aftenposten skriver Frank Rossavik at monarkiet erstatter religionen for mange. Konger og dronninger tegner en høyere himmel over ens liv.

Alt mennesker dyrker, konger, dronninger, helter, kjendiser kan gi berøring med følelser og forestillinger som kan betegnes som religiøse ettersom de bidrar til å gi mennesker en dyp følelse av mening.

Kong Charles

For Charles er det å bli konge som å hoppe etter Wirkola. Han vil aldri kunne oppnå en tilsvarende posisjon som sin mor. Dronning Elizabeth overlater et hull. Charles kan ikke fylle det.

Charles har forberedt seg i årevis på å overta tronen. Han har kommet godt i gang. Talene har holdt er blitt tatt godt imot. Han har ikke snublet i noen av formalitetene og opptredenene som følger med en kongelig begravelse og innsettelse av en ny konge.

Det eneste mediene har spekuler i er om kong Charles har et spesielt forhold til fyllepenner. Han viftet febrilsk vekk fyllepennen som var lagt klar til ham i ett tilfelle. I et annet tilfelle sølte han blekk og måtte tørke av fingrene, tydeligvis irritert.

Det er slik det er å være konge i en tid hvor mediene følger alt med argusøyne og har ørene på stilker. Småtterier kan bli gjort til store saker i britiske skandalepresse og i sosial medier.

Kong Charles største utfordring vil være å forhindre at det britiske samvelderiket smuldrer opp. Det er i dag 15 stater som han formelt er øverste statsoverhode for. I Australia er han for eksempel kjent som «konge av Australia».

Kong Charles posisjon er en etterlevning etter kolonitiden. Flere land har alt varslet at de vil tre ut av samvelderike og bytte den engelske kongen ut med en president slik mange av de tidligere britiske koloniene har gjort for lengst.

Det er egentlig ikke mye Charles kan gjøre for å forhindre en slik utvikling. Han kan ikke beklage britenes oppførsel som koloniherrer. Den slags hører hjemme i politikkens verden.

Et forsøk fra Charles på å skape en sterkere relasjon til de landene han er konge i, kan muligens dempe takten i løsrivelsesprosessen. Men for flere land er nettopp kongebyttet en gylden anledning til å ta et endelig farvel med kolonitiden også når det gjelder monarkiet.

Hvor godt Charles lykke som konge, vil neppe bli målt på hvor mange land som trer ut av samvelderiket. Charles vil ha sin fulle hyre med å innfri forventningene til britene.

Problemet sjaman Durek

Er det noe som står sterkt i det norske kongehuset, og folket for øvrig, er det at de kongelige må få gifte seg med den de elsker.

Harald fikk etter mange år sin Sonja. Haakon valgte alenemoren Mette Marit. Det har gått bedre enn en del fryktet. Hun er blitt kongelig i sjel og sinn.

Det var ikke like enkelt for Ari Behn å tilpasse seg kongehuset og alt det vesen. Men det gikk bra. Han vant folket og prinsessen.

Verre er det med Durek Verrett som prinsesse Märtha Louise vil gifte seg med.

Han virker som sjaman, hevder at han kan rense en kvinnes vagina om hun har hatt for mange seksualpartnere og at han kan helbrede kreft. Han selger også en medaljong han hevder kan helbrede koronasykdom.

Kvakksalveri er et dekkende begrep. På sosiale medier blir han blir kalt både løgner og bedrager.

Verrett bedyrer at han ikke er imot skolemedisin. Både han og Märtha Louise driver med noe i tillegg.

Prinsesse Märtha Louise har tradisjon for å sjokkere deler av norsk offentlighet. Det er få kongelige som har utløst mer hoderisting i befolkningen enn henne. Hun drev i flere år en «engleskole» som få hadde sans for. Hun hevder det er mulig å komme i kontakt med døde. Endatil hester skal det være mulig å oppnå åndelig kontakt med.

Prinsessen har fått bøttevis av kritikk. Det har vært og er krevende for henne. Hun gir samtidig inntrykk av at kritikken preller av. Hun tror det hun tror – og mener det hun mener.

Märtha Louise representerer individualismens seier over den politisk korrekte kollektivisme som preger et kongehus.

Kombinasjonen kvakksalveri-prinsesse er selvsagt godt stoff i mediene. Når det også kan knyttes til et kommende kongelig bryllup, blir saken enda bedre og mer pikant.

Kong Harald ser at kongehuset har skaffet seg et problem. Han sier ikke mer enn at han vil snakke med sjaman Durek. Kanskje finner de en løsning.

Det er mulig han rådfører seg med kong Charles. Ingen har mer erfaring i ekteskapelige forviklinger og skandaler enn det britiske kongehuset.