Foto:

iStock/Tim Harding.

Med krigen i Ukraina og klimakrisen befinner verden seg i en tofrontskrig der begge må kjempe om oppmerksomheten

Publisert: 1. august 2022 kl 09.30
Oppdatert: 1. august 2022 kl 11.59
Anders Dunker er litteraturviter og arbeider som oversetter og skribent. Han er for tiden bosatt i Los Angeles og skriver om natur, teknologi, samfunnsendring og fremtid.
Foto:

Spartacus forlag.

Krigen trekker energi, penger og politisk vilje bort fra klimakampen…også politikere følger markedsføringens logikk… krigen bærer med seg en bydende nødvendighet….  også krigsretorikken er blitt fremtredende i klimasaken

Lesetid: ca 10 minutter

­Forsvarspolitikken er kommet i forgrunnen etter Russlands invasjon av Ukraina. Til tross for spredte artikler om krigens miljømessige skadevirkninger, er det vanskelig å undertrykke en dypere bekymring: umiddelbare sikkerhetspolitiske tiltak tar overhånd og slik glemmer vi det møysommelige arbeidet med å sikre oss mot klimaendringer og miljøkatastrofer.

Mange i miljøbevegelsen har opplevd krigen i Ukraina som et oppmerksomhetssluk. Som et regionalt lavtrykk i det politiske klimaet, trekker krigen energi, penger og politisk vilje bort fra klimakampen.  Målt opp mot trusler om kjemiske våpen, atomkrig og massakre av sivile, blir påstander om at klimaendringene er vårt viktigste problem enten umulige å tro på – eller vanskelige å leve opp til i praksis. Nødsituasjonens logikk tilsier at de umiddelbare truslene alltid får forrang, slik en livstruende sykdom raskt kommer i bakgrunnen hvis du får en pistol satt mot tinningen. 

Verdens våkne timer

Når det gjelder å fange oppmerksomheten, er ingenting mer egnet enn krig. Krig er en umiddelbar trussel som sporer til full mobilisering. Oppmerksomheten er på sin side en begrenset ressurs fordi verdensbefolkningens våkne timer er en begrenset størrelse. Reklamen og underholdningsindustrien blir stadig flinkere til å kapre, manipulere og distrahere bevisstheten vår.

Også politikere følger markedsføringens logikk. De kaprer oppmerksomheten gjennom reklame, som i politikken kalles propaganda: Krigshissere skaper etterspørsel for løsningene de tilbyr, politikere responderer på befolkningens spontane frykt. Der reklamen lokker på oppmerksomheten gjennom å love nytelse og status, påkaller politikken i sin reneste form oppmerksomheten ved å stresse oss og vise til hvilke trusler vi står ovenfor.

Saken fortsetter under annonsen

Når det gjelder å fange oppmerksomheten, er ingenting mer egnet enn krig.

Og nettopp fordi krigen bærer med seg en bydende nødvendighet, har også krigsretorikken blitt fremtredende i klimasaken. Dette gjelder blant annet i talene og innleggene til FNs generalsekretær António Guterres. Han har beskrevet klimautfordringene som verdensbefolkningens «kamp for livet» og miljøproblemene generelt som et resultat av «vår selvmorderiske krig mot naturen». Han er ikke den eneste.

Nærvær som handelsvare

I en tid der politikken er markedsorientert og oppmerksomheten styrt av sosiale medier, har medieteoretikere siden Thomas Davenport og John Beck skrev sin framsynte bok The Attention Economy (2001) diskutert oppmerksomhetsøkonomiens logikk. De mener vårt mentale nærvær i seg selv har blitt en handelsvare, like viktig som materielle objekter og nyttige tjenester. Oppmerksomheten går forut for enhver investering, ja, den er i seg selv en investering. Den som forstår og mestrer mønstrene for oppmerksomheten vår får tilgang til forbrukernes bevissthet.

Vårt mentale nærvær i seg selv har blitt en handelsvare, like viktig som materielle objekter og nyttige tjenester.

Samtidig har vi siden årtusenskiftet blitt gjenstand for stadig mer kløktige algoritmer som spøker bak alt som postes på sosiale medier. Algoritmen blir også brukt i politiske valgkampanjer og propaganda. Kampen om oppmerksomheten vår blir stadig opprustet, hvert minutt av vår våkne tid og interesse blir gjort til noe som kan utbyttes for økonomisk og politisk vinning.

Men som nødsituasjon viser også krigen i Ukraina hvordan den politiske oppmerksomheten kan følge helt andre mønstre enn de som er tilrettelagt av markedet og reklamen. Det var ikke markedsføring fra apotekene som fikk den norske befolkningen til å gå mann av huse for å kjøpe jodtabletter da russiske styrker inntok Tsjernobyl. Hamstring av toalettpapir og hermetikk skjedde som følge av en panisk-paranoid kjedereaksjon i folks oppmerksomhet. Både i etterkant av krigsutbruddet og under pandemien gikk butikker ut og ba folk handle mindre - i seg selv et nokså oppsiktsvekkende budskap fra dagligvarebransjen som i alle andre tilfeller forsøker å få oss til å handle mest mulig.

Saken fortsetter under annonsen

Der reklamen utfolder all verdens muligheter for begjærlige forbrukere, er den politiske oppmerksomheten styrt av nødvendigheter og imperativer, som i sin tur stadig blir stokket om på de politiske prioriteringslistene. Der en sak får oppmerksomhet, følger budsjett-tildelinger, bemanning og andre materielle ressurser etter. Dermed kan en omfordeling av oppmerksomheten fungere som en nesten usynlig opptakt til enorme materielle omveltninger. Amerikanernes forsøk på månelanding på 1960-tallet er ett eksempel. Trusselen var indirekte (et kappløp med Sovjetunionen), men først og fremst var det et spørsmål om status. Målet om å lande på månen var uten direkte nytte, men visjonen ble gjort til en kollektiv besettelse og en symbolsk triumf – om enn aldri så kostbar.

Så; krig eller klima?

Opphetede konflikter i den globale oppvarmingens tid har blitt til en tofrontskrig. Psykologisk sett ligger tofrontskrigen nært det Gregory Bateson i sin berømte bok om mental økologi kalte en «dobbelbinding». Der en person blir gitt to imperativer, slik at det å adlyde det ene fører til at man trosser eller neglisjerer det andre, blir resultatet ofte galskap eller psykisk kollaps.

Mange i miljøbevegelsen har opplevd krigen i Ukraina som et oppmerksomhetssluk.

«Krig» en er også en uformell betegnelse på et slikt kaos, en kjedereaksjon av umulige imperativer som kaster statsledere og enkeltmennesker inn i moralske og praktiske dilemmaer som grenser mot galskap. Dette er en situasjon som ble popularisert av Joseph Heller i den satiriske krigsromanen Catch 22. Ingen seriøs miljøpolitikk uten oppgivelse av fossile brennstoffer, men uten tilgang på rimelig energi – ingen økonomisk medgang. Og uten økonomisk medgang, ingen politisk popularitet, uten popularitet, ingen gjenvalg, uten gjenvalg ingen miljøpolitisk innflytelse. Og på toppen av det hele: Ingen miljøkamp uten fred.

Slik kan det gå helt rundt for selv den velvilligste og ansvarligste politiker.

Det som dypest sett gjør krigen og klimaproblemene sammenlignbare, er det at vi har å gjøre med en trussel i stor skala som potensielt rammer alle. Det er også de samme ressursene av oppmerksomhet og penger som står på spill. Både  krig og klima betyr i begge tilfeller en politisk situasjon vi ikke kan velge bort, der det å ikke handle, å ikke mobilisere til motstand vil få fatale konsekvenser.

Saken fortsetter under annonsen

Når det gjelder krigen i Ukraina har klimaforkjemperen Bill McKibben argumentert for at disse  tilsynelatende motstridende hensynene faktisk sammenfaller. Argumentet er at en omlegging av Europas energiforsyning til fornybar energi også vil underminere Putins makt. I slutten av mars dukket dette poenget opp i en av talene Ukrainas president Zelenskyjs holdt for verdensbefolkningen. Han påpekte at krigen burde være en anledning til å akselerere energiomleggingen i Europa for å gjøre kontinentet mindre avhengig av Russland.

Foto:

Bill McKibben mottok EMA Lifetime Achievement Award, 19. oktober 2013 (Jason Merritt, AFP/NTB)

Om energiomleggingen kan sees som en del av krigsinnsatsen, kan også krigsinnsatsen sees som en del av klimakampen, i den grad det ikke kan bli noe effektivt klimasamarbeid før freden er vunnet.

Men hva om politiske energi-konflikter blir fler og mer intense i tiårene som kommer? De samme tiårene der klimakampen kjemper sine avgjørende slag? Kraft betyr i mer enn én forstand også makt. «Energipolitikk er alltid maktpolitikk, er alltid interessepolitikk, er derfor alltid sikkerhetspolitikk» sa nylig Robert Habeck, Tysklands økonomi- og klimaminister, og beklaget at denne innsikten først nå begynte å klarne i folks bevissthet.

Men når det kommer til finansiering av klimatiltak, blir de ofte i det politiske liv redusert til en vag form for korrupsjon – klimaløftene blir til tomme ord. Klimafondet som ble opprettet under Paris-toppmøtet i 2015 har ikke blitt fulgt opp. Hvor ble det av milliardbeløpene som med sørgmodig alvor og høystemt patos ble lovet til global klimarettferd og preventive tiltak? Stagnasjonen er påtagelig. Men Putin og krigen melder seg på som en trussel, da renner derimot pengene liflig inn i forsvarsbudsjettene.

Kanskje nettopp derfor har klimaaktivisten Greta Thunberg blitt populær ved å kritisere politikernes hykleri og korrupsjon. Hun står utenfor pengeøkonomien og medieøkonomien som springer ut av den. Likevel har hun klart å fange verdensbefolkningens oppmerksomhet – nettopp ved å påpeke at politikerne er korrupte i sin halvhjertede kompromissvillighet. Samtidig blir hennes egen mistro mot media og politisk retorikk, vendt mot henne selv; mennesker som mener alt hun gjør er et organisert markedsstunt, der et barn blir kynisk utnyttet. Uten at det er klart hvilken kynisme eller ondsinnet plan som skulle ligge bak en slik konspirasjon.

Sammen i krise

Saken fortsetter under annonsen

Det uholdbare i Russlands invasjon har bidratt til å skape et internasjonalt moralsk fellesskap. Men på samme måte burde det uholdbare i verdens bruk av fossile brennstoffer også kunne samle oss. Også klimakamp er en kamp mot korrupsjon, lobbyisme og kortsiktig egeninteresse.

Kortsiktige hensyn fikk ikke komme i veien for langsiktige investeringer i sikkerhetspolitikk og forsvar under den kalde krigen. Forsvar som tar lang tid å bygge opp og er kostbart å vedlikeholde. Også energipolitikken en langsiktig sikkerhetspolitisk investering, slik den tyske klima- og energiministeren påpekte. Men vi må gå enda lenger: Også klimapolitikken bør anses som sikkerhetspolitikk. Omleggingen av energikildene må ikke bare bli en geopolitisk manøver, men bli et skritt i forsvaret av jorden.

Vi burde opprette klimabudsjetter som står i forhold til forsvarsbudsjettene. Et dypere prosjekt må være å frigjøre oppmerksomheten vår fra kapitalismens oppmerksomhetsøkonomi som alltid er innrettet på profitt og egennytte. En oppmerksomhetsøkonomi innrettet på det økologiske, vil minimere paranoide konkurranseforhold, korrupt egennytte og maksimere tryggingen av fellesinteresser – slik at vi kan gå mot en demilitarisert fremtid.

Nødsituasjonens logikk tilsier at de umiddelbare truslene alltid får forrang, slik en livstruende sykdom raskt kommer i bakgrunnen hvis du får en pistol satt mot tinningen. 

Hvis verdensbefolkningen demilitariserte fullstendig, ville vi frigjøre enorme ressurser som kunne investeres i å redde planeten. Politisk er dette kanskje et håp som grenser mot naivitet, og for verdensledere mot galskap eller politisk selvmord. Men omfordelingen kan skje gradvis. Det må kanskje først innrømmes at konflikten mellom oppmerksomhet om krig på den ene siden og klimakamp på den andre, er reell. Demilitarisering er heller ikke nødvendigvis en utopisk drøm. Costa Rica kom seg ut av fattigdomssumpen ved å avskaffe militæret og investere ressursene på utdannelse og helse i stedet.

En ny internasjonal fredsbevarende sammenslutning som også kan ta hånd om klimakatastrofer, er også noe Zelinsky har oppfordret til – og han er ifølge popularitetsmålinger den politikeren i verden flest folk har tillit til. Det er en kilde til håp.

Slik vi har satt – og antagelig vil fortsette å måtte sette – penger til side for militæret i fredstid, må vi også kunne sette penger, virkelig store summer, til side for klimaet, til og med i urolige tider. Bare hvis klima og miljøvern står i sentrum for oppmerksomheten kan vi bygge et forsvar som virkelig verner og trygger verdensbefolkningen, uten å være drevet av territorial konkurranse, våpenkappløp og den gjensidig garanterte tilintetgjørelsens logikk.

Saken fortsetter under annonsen

Det er for sent å bygge opp et forsvar når fienden allerede invaderer. Vi vet den samme logikken gjelder for klimaet. For fremtiden må vi lære å ha to tanker i hodet på en gang. Klimaforsvaret bør, som militæret, bli en stor, vedvarende institusjon. Militæret og militære allianser mobiliseres og styrkes alltid en felles fiende som må avskrekkes for å verne egne interesser. Klimakampen er derimot kjennetegnet av et felles vennskap, felles interesser – og en felles frykt.

Verdensbefolkningens oppmerksomhet er en begrenset ressurs, vi har bare et visst antall våkne timer å ta av. Men om vi så tenker ganske mye på Ukraina og en god del på klimaet er det fortsatt rikelig med oppmerksomhet å ta av hos den enkelte.