Krigen om oppmerksomheten – en krig vi ikke kan tape (åpen)

Lesetid: ca. 9 minutter.

En januardag i 2007 rusler en nesten skallet mann ut på et podium i San Francisco. Det er stille i salen. Et spent publikum sitter klar.

Med hvite joggesko, en svart pologenser og en akkurat passe slack olabukse åpner han selvsikkert og rolig med følgende historiske utsagn:

– Det hender noen ganger at det lanseres et revolusjonerende produkt.

Han tar seg tid til en kunstpause før han fortsetter:

– Et produkt som forandrer alt.

Det er nå femten år siden Steve Jobs sto på scenen i San Francisco og lanserte sin forretningssuksess. De aller fleste mennesker på planeten har nå en smarttelefon med seg overalt hvor de går, og tretten versjoner senere er iPhone blitt en så intim del av våre liv at vi knapt husker hvordan livet fungerte uten. En ny generasjon vet ikke engang om et liv uten.

Selv om mange nå begynner å kjenne på behovet for en digital detox, er vi likevel alle mer eller mindre blitt slaver av Jobs revolusjonerende produkt. Men er det blitt som Jobs spådde for femten år siden: Har den forandret alt, og i så fall hvordan?

«Det er en rund liten pille med en delestrek på midten». Slik begynner romanen Serotonin. Pillen inntas av fortellingens hovedperson som tror at den påvirker hjernens opptak av signalstoffet serotonin og derved løfter humøret. Det er for øvrig lite i Michel Houellebecqs misantropiske fortelling som tyder på at pillen gjør noe særlig for å heve stemningsleie. Snarere tvert imot.

Den norske popkometen «Girl in Red» synger om det samme.

I hiten «Serotonin» legger hun ut om hjernens antatt defekte biokjemi som pillen angivelig fikser:

– Serotonin er et hormon som regulerer humøret og holder det stabilt, forklarer 23-åringen om sangteksten og utdyper: […] Det er noe som virker på reseptorer i hjernen din og hvis de ikke virker ordentlig kan de ikke ta opp serotonin, forteller hun til fansen i samme YouTube-klipp om såkalte SSRIs; serotoninreopptakshemmere, bedre kjent som antidepressiva.

Hjernens indre biokjemiske landskap er blitt et popkulturelt bilde på både hvordan og hvorfor livet kan kjennes ubehagelig. Hjernen er altså alene, som det heter i annen depressiv sang. Men er den egentlig det?

Og hva skjer med oss når vi forstår den som noe isolert fra den kroppen den sitter på?

Og hva har egentlig antidepressiva, fransk misantropi og iPhone med hverandre å gjøre?

La oss begynne med legemidlene. Rundt 2010 begynte det å skje noe, påpeker psykologen Jean Twenge i boken iGen. Den tar for seg hvordan dagens «hyper-connective» unge er en ulykkelig, tidvis prestasjonsjagende og delvis livsudyktig generasjon, og Twenge mener iPhone er medskyldig. Twenge er amerikansk og i USA er vel alt så mye verre?

Ser vi litt på bruken av legemidler for psykiske helseplager hos en ung generasjon nordmenn, er ikke USA så langt unna. Piller brukes i økende grad for å døyve psykisk smerte.

Når Girl in Red snakker om en hjerne i kjemisk ubalanse er hun ikke alene.

Blant barn og unge har bruken av legemidler både for søvnmangel, depresjon og oppmerksomhetssvikt hatt en markant økning fra rundt 2010.

I de yngste aldersgruppene er det særlig antidepressiva til jenter og ADHD-medisiner til gutter som er trenden. Slik det fremgår av figuren, er det forbruket av psykofarmaka (det vil si legemidler for psykiske helseplager) til barn og unge mellom 15–17år som har økt mest.

I 2012 hadde 26% av norske barn og unge over 11 år en egen smarttelefon, ifølge tall fra medietilsynet. I 2021 var dette tallet steget til 95%. I samme tidsrom har vi altså sett at ungdom både rapporterer og mottar mer medisiner for psykiske helseplager. Selv om vi ikke vet nok om sammenhengen vet vi fra en rekke studier at jo tidligere barn og unge debuterer på sosiale medier, og jo mer tid de bruker der, jo høyere risiko har de for depressive plager. Vi vet også at det er stadig flere som sliter med oppmerksomhetssvikt og dårlig søvn – og her har økt skjermbruk med all tydelighet vist å påvirke barn og unges søvnmønster i negativ retning.

Trenden er tydelig: Totalt sett får barn og unge mer medisiner for depresjon, dårlig søvn og oppmerksomhetsvansker.

Så hva er galt? Hvorfor er det stadig flere som sliter?

Selvfølgelig finnes det ikke ett svar.

Men Steve Jobs produkt og SoMes forretningsmodell har bidratt til å endre både vårt ytre og indre miljø. Hvis vi holder oss til den indre biokjemien er det interessant å høre den tidligere Facebook-presidenten, Sean Parker, fortelle om forretningsidéen bak SoMe-giganten. Grunnen til at Facebook er gratis er som kjent fordi det er du som er produktet.

– Prosessen handlet alltid om hvordan vi kunne konsumere så mye som mulig av din tid og våkne oppmerksomhet som overhodet mulig. Det betød at vi stadig måtte gi deg et «dopamin-hit», forteller Parker i et kjent YouTube-klipp fra 2017 og presenterer i grunnen tanken bak alle typer sosiale plattformer, ikke minst det vanedannende TikTok.

Sean Parkers logikk går rett inn i følgende samtale jeg tilfeldigvis overhørte mellom tre ungdommer nylig:

– Jeg «craver» hele tida. Det er ikke etter søtsaker egentlig, men jeg har en «craving» lissom. Den 16 årige jenta er kledd i blå jakke og caps. Hun kommer ruslende sammen med to venninner.

– Kanskje det er dopamin, svarer venninnen mens hun åndsfraværende ser ned i telefonen. De ser ut som tre helt vanlige 16-åringer på vei hjem fra skolen. Midt i en samtale om hvor varmt det er blitt i lufta og hvilken buss de skal ta hjem kommer dette utsagnet om å ha et ubestemmelig sug. En «craving» etter noe man ikke vet hva er.

Og at dopamin kanskje har skylda.

Så hva er dette signalstoffet i hjernen som etter hvert har fått status som hjernemolekylenes svar på Kim Kardashian? Jakten på dopamin kan gjøre oss alle til paparazzi-fotografer på hvileløs søken etter siste blinkskudd. Dopamin er både forførende og vanedannende. Den dopamindynkede hjernen fører oss rett inn i en biokjemisk stjernehimmel der eksistensens gnagende ubehag opphører å eksistere. I hvert fall for en liten stund. Før vi må ha neste «hit».

Grunnlaget for Facebook og TikToks forretningsmodell ligger altså i hjernens belønningssenter, åstedet for all slags avhengighet. Tenåringshjernen er ekstra sulten på belønning, og derfor ekstra sårbar for rusmidler.

De yngste blant oss er med andre ord lett bytte for oppmerksomhetsøkonomien.

For du har vel fått med deg begrepet?

At det er din oppmerksomhet; den du stadig gir mobilen din for å ta et avbrekk fra det du egentlig holder på med eller de du er sammen med, som er til salgs?

Og det er her fransk misantropi kommer inn. Michel Houellebecqs dystopiske fiksjon gir oss et bilde av de destruktive sosiale konsekvensene i det neoliberalistiske samfunnet. Et samfunn der polarisering og fremmedgjøring er hverdagen, og der jenter i rødt ikke er de eneste som føler de er for lave på serotonin. Fra 2010 ser man nemlig ikke bare en økning i depresjon blant barn og unge, men også en endring i det politiske landskapet.

Samfunnsvitere har identifisert tre sentrale faktorer som binder sammen et vellykket demokratisk samfunn, skriver Jonathan Haidt og utdyper: sosial kapital (utvidede sosiale nettverk med høye nivåer av tillit), sterke institusjoner og en felles historiefortelling. Sosiale medier har ødelagt alt dette, påstår den toneangivende sosialpsykologen i et essay som nylig sto på trykk i The Atlantic.

Hvordan?

Disse plattformene er bevisst designet for å appellere til våre mest moralistiske og minst reflekterte sider. Derfor er de også samfunnsnedbrytende: de nærer en destruktiv dialog. Med blant andre Facebook, Twitter og YouTube har tilliten gått i oppløsning, troen på institusjonene og våre felles historier. Faktorer som nettopp holdt et sekulært og mangefasettert demokrati sammen, påpeker Haidt. Flere forskere har sett den samme tendensen.

– Antall demokratiske samfunn i verden har økt i et jevnt tempo helt frem til 2010. Da skjedde det noe, forteller Barbara F. Walter verdensledende ekspert på borgerkrig og politisk vold.

I podcasten «Your Undivided Attention» skapt av gjengen bak dokumentaren «The Social Dilemma», er det en skremmende fortelling som legges frem.

– De fleste hadde en forventning om at verden beveget seg mot flere og flere liberale demokratier i verden – inntil dette stagnerte i 2010. Ikke bare har vi sett en nedgang i antall demokratier i verden hvert år siden, men vi har sett noe vi aldri har sett før, nemlig at land vi trodde var blant verdens mest liberale som USA og delvis Storbritannia er blitt mindre stabile enn de en gang var, sier Walter. Er det tilfeldige sammenhenger?

Walter tror ikke det. Hun mener som Haidt, bruken av sosiale medier har endret alt - nettopp slik Jobs spådde om sitt produkt for nå femten år siden.

En gang var passiv røyking noe du stadig ble utsatt for – selv om det var kjent at sigarettrøyk var helseskadelig. I avisredaksjonen jeg jobbet i på 90-tallet bygget man egne glassbur til dem som ikke røykte. De som røykte var gjerne det brautende flertallet. De som ble sittende i glassburene forsto derimot det røykeloven etter hvert tok konsekvensene av: det er et poeng å beskytte seg for giftige stoffer i luften vi puster inn.

Er det slik vi ser for oss fremtiden: At et nytt klasseskillet etableres mellom de som forstår å beskytte seg og regulerer eget bruk – og de som ikke forstår? De som skjønner at det å falle for stadige små «dopamin hits» reduserer din egen evne til dyp konsentrasjon: At oppmerksomhet rett og slett er en begrenset ressurs.

Vil det nye klasseskillet for Gen Z handle om hvem som har god selvregulering eller ikke?

I så fall blir kanskje Marshmallowtesten den nye kartleggingsprøven for barnehagebarn og evnen til selvkontroll en del av pensum i småskolens nye livsmestringsfag.

Det er ikke sikkert at det økende forbruket av legemidler for psykiske helseplager henger sammen med samfunnsendringen smarte telefoner og sosiale medier har påført oss, men hvis det skulle være så mye som et snev av en kobling bør vi ikke være føre var?

Ungdom avspeiler den samtiden vi lever i. Ungdom er fremtiden.

Og nettopp derfor bør vi gi fenomenet oppmerksomhet mer oppmerksomhet.

På individnivå er et liv uten evne til å fokusere på noe bestemt mer enn et par sekunder av gangen en situasjon ingen ønsker å være i. Det reduserer din evne til å være til stede, til å ta gode valg og bygge en fremtid. Allerede lever vi med vår avhengighet, våre stadige avbrytelser fra det vi egentlig gjør eller dem vi egentlig snakker med. Den udefinerbar «kløen» etter et lite «hit», som Parker formulerte det.

På et kollektivt nivå aner vi konturene av hva skjer med et samfunn der evnen til fordypning forvitrer. Et samfunn der negative følelser er det som gir flest «klikk». Det har politiske konsekvenser. Vi snakker ikke lenger om for og imot vaksiner. Vi snakker om en ny krig mellom øst og vest. Politisk polarisering er ikke nytt, men omfanget, og konsekvensene av den stikker dypere og kan være langt farligere enn før.

Med krigen i Ukraina har dette rykket ett dystopisk skritt nærmere oss. For vi står også i en annen krig: en krig om din og min – og våre barns oppmerksomhet.

Snart må vi for alvor begynne å kjempe for å ta den tilbake.