La håndtralla gå

­Lesetid: ca. 10 minutter.

Visst har jeg fått min porsjon med skam, og den mest skamfulle på Dovrebanen, med utgangspunkt i to spenstige kvinnelegger og en dyp kløft høyere opp, en togtoalettdør som forble ulåst, det vantro ansiktet til den nærmeste naboen min fra oppveksten, undertegnede som kaster seg rundt med et «nei!» og ankomst Lillehammer skysstasjon, med den stirrende naboen ved utgangen i nabokupeen. Dette er situasjonell skam, som de fleste menn har opplevd i en eller annen form. Annerledes er det med den institusjonaliserte skammen.

Onani var ikke noe stort tema i europeisk offentlighet før utgivelsen av pamfletten «Onania» (anonym forfatter), som satte fyr på korstoget mot onani, og dét i opplysningstidens morgengry. Forfattere og samfunnsdebattanter fulgte opp. Oppildnet av boken startet filosofen Rousseau en stri kamp mot onani, samtidig som han slet med å få slutt på egen praksis. Nærmere i tid har vi Marcel Prousts brev til faren (og bestefaren), hvor han ber om råd mot sin overdrevne trang til å nappe i laksen. Enda nærmere ligger Philip Roths roman Portnoy’s Complaint, en selvbesudlingsklassiker fra 1963, hvor hovedpersonens tidlige liv består av et uavlatelig, onanerende opprør mot den altomfattende jødiske skyldfølelsen, representert ved en stakkarslig far og et bebreidende monster av en mor.

Mannlig onani er ikke lenger, i den vestlige delen av verden, en hovedkilde til skyld, angst for hjernesvinn eller mareritt om helvetes evige pine. Tonen hos de yngre i dag gjenspeiles i NRK-programserier som Sexamen, hvor gutter og jenter sitter og diskuterer sæd i trynet og onani som om det var treningsvaner de snakket om.

Sett i lys av en frimodig tv-opplysning, er det merkelig å se hvordan menn som onanerer, fremstilles på film og i tv-serier. Som oftest er kvinner som masturberer, delikate og tiltrekkende, mens menn som runker, er skitne og latterlige. Bare ordet «runke» (engelsk: «wank») sier sitt. Om det er et kulturelt nedarvet mem som har festet seg i vår estetiske bevissthet, eller om det er mangel på fantasi hos filmskapere, vet jeg ikke, men det foretrukne er og blir det frastøtende ved mannen som sitter i lenestolen foran skjermen eller står krumbøyd i dusjen, som Kevin Spacey gjør det bak dusjkabinettets ulne glass i åpningen av American Beauty.

EN ONANERENDE TAPER

Slik står også Bruno Desplechin, en av to halvbrødre i Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler. Bruno er av de menn som aldri har fått det til med kvinner. Han jobber som lærer, og har bak seg en lite hyggelig oppvekst, med en egoistisk mor som stakk av og ble med i pre-hippiebevegelsen Esalen (utenfor Los Angeles), hvor blant annet Timothy Leary og Aldous Huxley menget seg med indiske guruer og lettlurte tenåringsjenter. Halvbroren, molekylærbiologen Michel, har et nærmest fraværende driftsliv, mens Bruno utvikler en seksuell besatthet rettet mot unge kvinner, og særlig tenåringsjenter, som utløser et eksplosivt begjær hver gang noe som minner om et ungt bryst eller en vagina dukker opp. Veien ellers består av korte, mislykkede forhold, eller et liv på sidelinjen med hånden om et 13 centimeter langt lem, en tilværelse som fører til at han, etter å ha blottet seg for og befølt en ung skoleelev, ender opp på psykiatrisk anstalt.

Michel Houellebecq skriver resonnerende, oppsummerende og med en frekk direkthet om Brunos trøstesløse liv, på en måte som vekker medlidenhet og avsky, men også kaller på latteren; i romanen beskrives den aldrende 68-generasjonens forsøk på å utsette sitt eget forfall, kroppslig og ideologisk, i new-age-kolonien «Stedet for Forandring». Her samles det nevrotiske bunnfallet av franske radikalere for å knulle under pedagogiske merkelapper, med innslag av tenåringsjenter som Bruno fotfølger til stranden og overvåker mens han gjør sitt under badehåndkleet.

De grunnleggende bestanddeler er et sammensatt verk, med store vyer på idéplanet, blant annet når det kommer til vitenskap, herunder molekylærbiologi (kloning), eller i sammenligningen mellom markedsmekanismer og sex. Flere steder blir kjønnene, og den utvekslingen som foregår, fremstilt som et økonomisk anliggende. Den romantiske kjærligheten ser ut til å være et forbigått stadium. Etter feminismen og kampen på «forførelsens slagmark» er det nå blitt «en tilbakevending til et normalt begjær, analogt med tilbakevendingen til et normalt prisnivå etter en periode med abnorm overoppheting på børsen». Og på den børsen sitter Bruno og rasler med småmynter. Han må gjøre alt selv, vill av lyst etter andre.

Hvorfor skriver Houellebecq om dette på en så ubehagelig måte? For det første ser personene som skildres ikke lenger ut til å ha noe mål for tilværelsen, men samtidig slår det meg at han egentlig skildrer noe mange menn (og kvinner) i et vestlig samfunn opplever: onani som et uttrykk for ensomhet, i en tapssituasjon. Man går rundt med et trykk, og finner måter å lette trykket på. Dette er, biologisk sett, innholdet. Men det eksistensielle spørsmålet består: Hvorfor får ikke jeg? Hva er galt med meg? Hvordan skal jeg få det? I romanen er onani en følge av Brunos manglende kjærlighetsevne, selv om det indre seksuelle livet hans jobber på spreng, men hinderet handler jo også om at han befinner seg i en notorisk konkurranse med andre menn, hvor han nesten alltid, på evolusjonært vis, blir valgt vekk.

GENETS OPPHØYDE KRIMINELLE

Hos Jean Genet finner man også ensomheten og taperstempelet, men fra en annen tid og med en annen innfallsvinkel. Det er få likheter mellom De grunnleggende bestanddeler og Blomster til en forræder (Notre-Dame-des-Fleurs). I Genets roman befinner vi oss ennå i skammens og fornedrelsens æra når det kommer til onani og homofile menn. En av dem er fortelleren Jean, som sitter fengslet for flere år etter en mengde småforbrytelser.

Fantasien har sine grenser, som ligger så langt vekk at vi bare skimter dem. Men de er der. Det var ute mot disse grensene (også språklig) at Genet befant seg da han skrev Notre-Dame-des-Fleurs, hvor Jean ligger på cella og onanerer til bilder av unge og vakre drapsmenn, som han har klippet ut av aviser. Samtidig skjer det et litterært under; der Houellebecq tømmer tilværelsen for mening, pøser Jean på med mening, i lovtaler til kriminelle, halliker, transer og homser. Språket er overstrømmende vakkert, fylt av religiøse symboler og transformasjoner som hyller bakgatens beboere i blomstrende fragmenter, med den store og blodsprengte penisen som navet, dét sentrum alles begjær sirkler om.

Jeans ensomme seksualliv er ikke litterær lefling med erotiske avarter, men en overlevelsespraksis, med drømmer som skal løfte ham ut av rottehølet han sitter i; på det mest intense maner fortelleren frem bildene av en ung drapsmann: «... til sist river han den av, kommer, og han tenker på at det skjer i den kvalte gamle mands tannløse mund».

Paradoksalt nok er romanen preget av en genuin kjærlighet til taperne i et Frankrike som ikke hadde plass til homofile eller transer. Da passer det at det er den klassiske blandingen av seksualitet og død (og vold) som vekker Jeans begjær. Hva er det med denne konstellasjonen som virker så tiltrekkende? Mennesket dras mot utslettelsen, og ikke bare biologisk. I la petite mort er vi overgitt krefter vi ikke styrer, og blindes av nytelse. Seksualitet og død har så klart hatt lange liv som tabuer. Død og erotikk er også et perfekt møte mellom livets ytterste motsetninger. Et annet poeng er at i døden og orgasmen tømmes livet ut av mannen.

I motsetning til Bruno, Alex Portnoy og andre besatte onanister, begjærer ikke Jean objektet, sjablongen eller et idealisert genrebilde. Han tilber og dyrker personer han kjenner, eller dem med en egen historie bak seg; det Jeans onani springer ut av, er kjærlighet og hengivenhet til hans skjebnefeller. «Det var sandelig godt, at det hævede egoistisk masturbering op til en kults verdighet.»

ORGASMERIET: PURE PLEASURE

I Sara Johnsen roman Til dancing boy har fortelleren Lizz og samboeren Boye skaffet seg en karriere med å starte orgasmeriet «Pure Pleasure». Vi er x år inne i en norsk fremtid, men ikke så mange; slik Johnsens beskriver dette samfunnet, har sosialdemokratiets kollektive velferd på sett og vis overlevd. Men landet styres nå av det eneveldige Norsk Folkemokrati, som ikke utøver sin makt i form av politikøller, tåregass og hærmakt, men i et omsorgens og byråkratiets jerngrep. Pandemier, vaksineinfertilitet og klimamessige kriser har vært med på å destabilisere en «trygg, norsk virkelighet», og en tilværelse med huxleyske elementer er blitt virkeligheten. I denne virkeligheten er samleie blitt til «gamlemåten», kunstig befruktning regelen, og alenesex, eller utvidede former for onani, er den seksuelle løsningen flere og flere oppsøker. Hvorfor, må vi delvis gjette oss til, men seksualitet ser ut til å ha dreiet vekk fra pornoens tingliggjøring til en større åpenhet for å sanse verden som sensuell.

Det nye med Lizz’ og Boyes erotiske programmer er at man hisses opp via lukter, bilder, berøring (elektroder), hørsel og smak. Ensom seksuell tilfredsstillelse begrenser seg ikke lenger til onani og visualisering av kropper med kjønn i bevegelse, men kan oppnås av hva som helst. En enbeint mann, Sigurd, vil ha et program hvor han kan nå høydepunktet via en naturopplevelse. Altså, og paradoksalt nok, dreier orgasmeriet seg om en helere seksualitet, der alle våre sanser er i bruk, og all verdens fenomener kan være erotiske mål, alt etter hva du ønsker deg. Jeg kan vanskelig se for meg at ensomsex med maur eller sykler skal kunne erstatte nettporno, men så defineres heller ikke Lizz’ programmer som porno.

Dette er et Norge hvor man har borgerrettigheter for det meste, også når det kommer til orgasme. Å oppfylle kravet er et formål med Pure Pleasure, hvor Lizz kan dekke alt av sex. Dette får meg til å tenke på en terapi- og sunnhetsfremmende versjon à la Huxleys soma, uten at målet er å utrydde irrasjonalitet, opprørstrang eller begjær.

Mange av Pure Pleasures orgasmeprogrammer har opphav i mangelen. I romanen er naturen, som regjeringen har regulert tilgangen til, en av manglene. Det kan virke vel påstått, men like fullt er tanken logisk i romanen; under gitte forhold kan vi bli kåte av det meste, også naturen. Sigurd forteller at han som tenåring «jukka med sola i ryggen til myra tok sæden min». Eller Lizz: «Når vannet treffer underlivet mitt, kommer jeg.» For andre lengsler har Lizz laget programmet «Du er stjernen». Videre beskrivelse overflødig.

Lizz’ sex skal ikke være et substitutt, men en energikilde. Noen ganger fører forsøket på å komme til hektene igjen med seg absurde ønsker. En utkjørt kvinne som må bale med sin ADHD-sønn, og en som er autist, dukker opp. Hun drømmer om å bli innlagt, men har aldri vært syk nok. Lizz kan tilby seksuell befrielse med «[...] innleggelse, beltelegging, mating, selvskading, strøm og lobotomi». Her er feministen Betty Dodsons masturbasjonsdrøm gått i oppfyllelse; masturbasjon er terapi, oppbyggelig og ikke sjåvinistisk. Selv om Lizz’ eget liv er et kaos av erotiske utglidninger og dårlige valg når det kommer til å bære frem barn for andre.

Et paradoks her er at Johnsens roman beskriver en tilstand hvor den ensomme sexen ser ut til å ha fått overtaket. Både Kevin Spacey og Ola Idiot kan få en time on the tower of power uten å måtte skamme seg eller bli sett på som primitive. Orgasmeriet får priser som en av landets samfunnsnyttige geskjefter. Og så paradokset: Samtidig er onanien redusert til handel; hvis du betaler og ikke går over visse grenser, kan du gjerne komme enbeint eller armløs til bords. Lizz er en friker på mange vis, men som forretningskvinne er hun et produkt av den norske kapitalismen: Alle har like rettigheter, men enda likere blir vi om du kan betale for deg.

Det er et langt sprang mellom Genets mytologiske verden som befolkes av det fargerike og brutale forbrytelsens rike, med personer som vasser i dritt og håner andre for å erobre ham eller henne, til Sara Johnsens virkelighet, hvor man må underlegge seg et byråkrati for å få en seksuell opplevelse med det man ønsker seg aller mest den dagen. I Til dancing boy virker det som om programmene skal være til nytte, en hjelp i hverdagen. Fantasiene er produserte, eller initieres via elektroder festet til kroppen. Det er renslig sammenlignet med de to andres (ytre sett) stillestående dypdykk i fantasier, som bobler over av ekstreme og selvinduserte ønsker. Houellebecqs Bruno står midt imellom. Hans fantasier er stereotypiske, og handlingene outrerte.

Hvem og hva eier fremtiden? Teknokratenes stimuli eller fabulerende fengselsfuglers indre liv? Heidegger skrev: «Det ene sier: Teknikk er et middel for visse mål. Det andre sier: Teknikk er et menneskets verk. Begge bestemmelser av teknikken hører sammen. […] Totaliteten av disse innretninger er teknikken. Den er selv en innretning, eller på latin: et instrumentum.»

Det finnes imidlertid et menneskelig element som ikke lar seg definere i presise termer, eller fange i stabile kretsløp. Freud prøvde på sitt vis via drømmetydningen, som på det beste var ensporet og reduserende, men menneskets fantasi er og blir et åpent, ekspansivt og uhåndgripelig område, ikke minst for den prosaiske mann som lar håndtralla gå.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden, nr. 3, 2022.