Bymisjonprest: – Løpet er alltid kjørt for kristendommen

Lesetid: ca. 6 minutter.

Jeg vet det kan høres ut som om jeg har snudd på spørsmålet vi fikk. For kanskje tenker vi at vi først og fremst skal tenke historisk eller sosialt eller psykologisk når vi hører spørsmålet? Kanskje forventer vi statistikk og målinger eller en forståelse av postmodernismens lov om pluralitet som slår beina under det å ha en religiøs tro?

Har vi slike forventninger, svarer vi antakelig «tja» på spørsmålet om løpet er kjørt for kristendommen, eller vi drar på det før vi ender i et «ja» som stopper munnen på enhver fortolkning av hva kristendommen er.

Jeg vil forsøke å svare «innenfra». Fra noe jeg tenker er kristendommens kjerne.

La meg bruke tre teksteksempler:

Det første fra Johannesevangeliet: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare dette ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt (Johannes 12, 24).

Det andre sitatet er av Erik Hillestad, og hører til i hans «Messe under regnbuen»:

Vi takker for at dogmer dør når de har overlevd sin tid.

Det tredje og siste sitatet er fra første vers i en salme av Ylva Eggehorn slik den står oversatt i Norsk salmebok: Vi tok deg (Jesus) frekt til inntekt for vårt eget / og flagget med ditt navn i krig og fred / vi bygde katedraler høyt mot himlen / men du gikk hele tiden lengre ned.

Når disse tre tekstene taler om kristendommens fall, gjør de det ikke i lys av at «tidene forandrer seg». Nei, de snakker derimot om «fallet» eller altså «løpet som er kjørt» som en kjerneverdi i den kristne overleveringen.

Jeg tror også vi kan si at de snakker om verdien av fallet / døden / det kjørte løpet som en erfaring og et grunnleggende premiss for liv. I en slik forståelse, må kristendommen se annerledes ut i dag enn den gjorde i andre perioder i historien.

En slik måte å snakke om kristen tro på, innebærer at hver tid må utarbeide sin måte å se og fortolke på. Den vil hevde at bruk av gamle parametre, gjør at vi ikke kan kjenne igjen kristendommens skikkelse eller dens måte å virke på der og da. Den vil hevde at kristendom hele tiden er noe som må forstås på nytt, og av den enkelte.

Richard Rohr går for å være en av de mest populære spiritualitetsforfatterne og foredragsholderne i verden i dag. Han er også prest og forfatter og hører til i den romersk-katolske kirke. På en hjemmeside for senteret han har grunnlagt, ga han nylig en trelinjers oppsummering av kristendommens virkningshistorie. Han skrev: «Jesus tilbød sin undervisning til Israel som en opplevelse og en erfaring.

Da kristendommen flyttet til Hellas, ble den en filosofi. I Roma ble den en organisert religion. I Vest-Europa ble den en kultur. Og da den flyttet til Amerika, ble den en virksomhet og en business» (min oversettelse).

Richard Rohrs fremstilling av kristendommens historie viser hvorfor løpet hele tiden må kjøres for kristendommen. Kristendom er spennende og meningsfull som filosofi og religion, kultur og business- eller virksomhetsmodell, men er den ikke i kontakt med de røttene som handler om opplevelse og erfaring, er den ikke egentlig kristendom. Ikke egentlig i kontakt med Jesus. Ikke egentlig i kontakt med det som gjør den kristne troen eksistensiell og personlig.

Å la opplevelse og erfaring møte den jødiske tradisjon slik Jesus gjorde, var hele tiden å la fortellingene og forestillingene «kjøre løpet» mot enkeltmenneskers livsbetingelser, lengsler og behov. Eller la meg si det motsatt: Det Jesus gjorde, var å gyldiggjøre enkeltmenneskers opplevelser, livsbetingelser, lengsler og behov på bekostning av traderte mønstre, fastslåtte sannheter, normer, regler og påbud. «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere …» sa han ofte når han viste sin autoritet som «løp-kjører».

Når jeg leser evangeliet, ser jeg det jeg vil kalle en eksistensiell dekonstruksjon i Jesu lære og eksempel. Jeg ser hvordan han plukker ideologi og tradisjon fra hverandre for at enkeltmennesket skal få plass til sine erfaringer. Jeg ser hvordan han lar hvetekornet dø. Og da mener jeg hvetekornet representert i den tradisjonen han kom fra, det tankesettet og den praksisen som tross alt bar næring til hans livsfortolkning, håp, kjærlighet og tro.

Når Jesus dekonstruerer, er han kompromissløs. Motsetningen mellom det tradisjonen kan representere og det den uttrykker i møte med livet, søkes blottlagt. De ulike «lesningene» tradisjonen kan ha, kontrasteres og settes i samspill med hverandre slik at tradisjonens iboende dekonstruktive potensiale settes i spill. Det skjer en forskyvning fra tekst og tradisjon til subjektet og dennes opplevelser. Den konkrete konsekvensen av tradisjonen og dens tekstmateriale får vekt og analyse slik at brudd, feil, forskjeller og motsetninger i tradisjonen blir tydelig.

Den eksistensielle dekonstruksjonen etter Jesus lar det vi kaller for kristendom dø gang på gang. De pågående påvisningene av tekstens brudd og feil, forskjeller og motsigelser hjelper stadig enkeltmennesker og grupper til å frigjøre seg fra undertrykkelse i kristendommens navn. Slik har det vært for slaver, kvinner, homofile og lesbiske. Slik bruker også transpersoner tekstene som beskyttelse og våpen mot stigmatisering, utstøtelse og hat.

En alminnelig forståelse av hva dekonstruksjon innebærer, er at det ikke finnes en helhetlig, uttømmende tolkning eller finitt mening i teksten.
Den vil også si at alle lesninger ender opp med å vise tekstens selvmotsigelse og dens tilstand av villrede (apori).

Det er en vanskelig overgang for kirken å gå fra hegemoni til pluralisme. Det er også vanskelig for mange enkeltpersoner med en selvforståelse av å være kristen, å tenke at teksten de forholder seg til, altså Bibelen, ikke har noen finitt mening eller uttømmende tolkning.

Samtidig er det litt underlig at akkurat dette skal være vanskelig om en ser seg selv i sammenheng med Jesus og måten han forholdt seg til både lov-tavler og skriftlærde, tradisjoner og overleveringer på.

For løpet må hele tiden aksepteres å være kjørt, om en vil ta vare på kristendommen. Bevegelsen må hele tiden være «bort fra den tomme grav», skal en si det med påskeevangeliet.
Bildet vi skal se for oss av den kristne tro, er ikke musealt, men organisk. Ikke tilfrosset, men levende. Og det levende og organiske skal vise seg i møte med det enkelte menneske slik Jesus knytter sine utsagn om seg selv og utsagn om dem han møter, sammen.

Han sier både «Jeg er verdens lys» og «Dere er verdens lys». Han kaller seg selv «Guds sønn» og han kaller dem han møter for «Guds barn». Disse utsagnene knytter vår eksistens sammen med Jesu eller Guds eller kjærlighetens eksistens, og gir oss mot til å løse livets oppgave. Som er: «Å dekonstruere alt som gir seg ut for å være en orden, vise at all ‘orden’ skjuler noe annet, noe som er undertrykket i denne ordenen».^[1]

Å gjøre dette, krever et myndig subjekt, en erkjennelse og et håp om endring. Og da er vi tilbake ved sitatene jeg brakte inn innledningsvis. Jeg gjentar dem som min avslutning:

Som oppreiste subjekter kan vi si: Vi takker deg, Gud, for at dogmer dør når de har overlevd sin tid.

Som frigjorte og ydmyke mennesker kan vi erkjenne med Ylva Eggehorns og si: Vi tok deg, Jesus, Gud og kristendommen, frekt til inntekt for vårt eget / og flagget med ditt navn i krig og fred / vi bygde katedraler høyt mot himlen / men du gikk hele tiden lengre ned.

Og håpet, håpet som vi ikke kan leve uten, kan vi uttrykke med evangeliets mystiske ord, og si: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare dette ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Det er komplekst. Det er sammensatt. Men, løpet er alltid kjørt for kristendommen. Det er det kristendom handler om: Evnen til å dø. Evnen til å fornye seg.

Denne teksten er et omarbeidet innlegg fra Samtidens heldagsseminar om kristendommen.