Ubehaget i matkulturen

Andreas Liebe Delsett er forfatter og skribent. Han har tidligere jobbet som programsjef ved Litteraturhuset i Oslo og som politisk rådgiver for Rødt på Stortinget. Han har skrevet Kjøkkenveien. En bok om mat og arbeid (2019) og Den vanskelige maten. Hvordan det vi spiser ble et problem og hva vi kan gjøre med det (2022).

Det var en regnvåt og forblåst vinterkveld i Trondheim, men den 17. februar 2020 var likevel en kveld for historiebøkene. For første gang i sin 120-årige historie skulle den franske dekkprodusenten som også er utgiver av verdens mest innflytelsesrike restaurantguide, komme til Norge for å dele ut sine prestisjefylte stjerner. Og det hele fant altså sted i Trondheim, en by som for de fleste fram til da var mer kjent for sodd og skinnvest, karsk og katedral, enn for stjernerestauranter og gastronomi på verdensnivå.

Den store seremonien der stjernene ble delt ut og den nordiske utgaven av Guide Michelin lansert, fant sted i trøndernes storstue Olavshallen. Der gikk tårevåte noenogtjueåringer i nyinnkjøpte dresser opp på podiet én etter én for å motta sine stjerner og sin heder. Før de takket sine kjærester, familier og barn for å ha holdt ut med strevet som nå endelig ga avkastning. Og da restaurant Speilsalen på nyrenoverte Britannia Hotel fikk sin på forhånd spådde stjerne, brøt den bakre halvdelen av salen, full av trønder-notabiliteter, ut i vill jubel. Ingen tenkte lenger på om det var riktig av byen å prioritere Michelin-sirkus over en ny søknad om å få arrangere VM på ski. For de tilstedeværende trønderne forstod der og da, alle som en, at det franske stjernestøvet hadde forvandlet byen.

Ikke bare Trondheim var med ett forvandlet, men hele Norge var plutselig blitt en del av gastronomiens verdenselite. Bergen fikk sin første stjerne, mens både Trondheim og Stavanger økte fra to til tre. Oslo fikk også én ny og beholdt sine gamle. Til og med Lindesnes, med sin Snøhetta-tegnede undervannsrestaurant, ble satt på det franske gastronomiske kartet da restauranten Under fikk sin stjerne. Over natta ble Norge en gastronomisk destinasjon å regne med, og Trondheim benyttet anledningen til å utrope seg selv til «Home of Nordic Flavours». Hva var det som hadde skjedd?

En global bevegelse

Det er ikke mange år siden det foruten Ingrid Espelid Hovig og enkelte matnerder bare var husmødrene og en håndfull ernæringsfysiologer som var opptatt av mat. I løpet av få år har imidlertid mat blitt noe av det hippeste du kan holde på med, og er ikke lenger et emne som er forbeholdt hjemmets domene. Nå preger matstoffet avisenes forsider og dominerer det offentlige ordskiftet.

I lunsjkantiner landet over og rundt middagsbordene i de tusen hjem er det ikke bare spising som foregår. Mens det spises, skal det også snakkes om mat. Etter middag sees det på tv, der det konkurreres om å lage 4-stjerners middager, vinne bakekriger, hvem som skal bli den neste mesterkokken, og hvem som er mesterkokkenes mesterkokk.

Ifølge en gjennomgang gjort av den danske avisa Information for i 2011, var antallet mat-timer på tv den gangen mer enn åttedoblet i løpet av noen få år. Mens det i 2007 ble vist fem timer matprogrammer hver uke på dansk tv, ble det i 2011 vist 52 timer, og avisa kunne telle intet mindre enn 153 unike matprogrammer på dansk tv i løpet av en uke. I en tilsvarende uke 20 år tidligere, i 1993, var det ingen matprogrammer å se.^[1]

Matvekkelsen som har hjemsøkt vårt land, er en del av en global bevegelse, og helt sentral i denne er kokkenes rolle i å øke oppmerksomheten rundt produksjonsmåten og hvor maten kommer fra. I 2004 samlet et knippe nordiske mesterkokker seg og skrev et nordisk matmanifest. Heretter skulle det ikke lenger handle om smak og teknikk, eksklusive råvarer, spennende krydder og eksotiske kjøkken. Nå skulle maten være kortreist, økologisk, sesongbasert og nordisk.

I dag er ideene som ble nedfelt i det nordiske matmanifestet en selvsagt del av praksisen som det store flertallet av kokkene som mottok sine stjerner i Trondheim, sverger til. Kokkenes manifest traff tidsånden, og denne måten å tenke om mat og miljø, bærekraft og kvalitet på, har spredt seg langt utenfor gourmetrestaurantene. I 2013 feiret Bondens marked tiårsjubileum, og noterte den gangen faste markedsplasser på et tjuetalls steder i landet. På få år er det tallet mangedoblet, og samtidig har det oppstått enda en alternativ salgskanal for småskalaprodusenter. Den såkalte REKO-ringen kutter mellomleddene og lar kundene handle direkte fra lokale matprodusenter landet over. Ifølge Norsk Bonde- og Småbrukarlag var det per oktober 2020 120 ringer over hele landet, hvor cirka 500 produsenter solgte varene sine til om lag en halv million konsumenter.^[2]

En global bevegelse, et nordisk matmanifest, matens inntog i populærkulturen: Alt dette virket med og ledet fram til den februarkvelden da Trondheim var vertskap for annonseringen av Michelin-stjernene til Norden, en region som aldri før 2014 hadde hatt sin egen separate guide. Det er en formidabel suksesshistorie, en skikkelig gladsak om du vil, om en traust og kjedelig norsk matkultur som ble transformert til noe nytt, toneangivende og tidsriktig. Og det er en historie jeg selv har hatt lyst til å tro på. Den positive utviklinga har gledet meg, som restaurantbesøkende og som matinteressert helt siden den gangen det føltes som jeg var den eneste tenåringen i landet som ivrig fulgte med da Norges første verdensmester i kokkekunst, Bent Stiansen, gjestet Ingrid Espelid Hovigs Fjernsynskjøkken. For aldri før har vi som er opptatt av mat, hatt bedre vilkår for å dyrke vår interesse. Aldri før har man kunnet spise så godt i Norge som i dag.

Store problemer i matsystemet

Samtidig har jeg kjent på et voksende ubehag, og jeg er ikke den eneste. For alle som er villige til å se forbi kjendiskokkene, stjernedryssene og alle REKO-ringene, er det lett å bli nedstemt, fordi maten skaper problemer for stadig flere av oss som spiser den. Samtidig som vi aldri før har hatt en så sterk positiv matinteresse, har vi aldri før hatt så store problemer med maten – i hvert fall ikke siden den gangen det var krig, matmangel og rasjonering i Norge.

Siden år 2000 har det blitt dobbelt så mange nordmenn som regnes som feite,^[3] og de siste tretti årene har det skjedd en tredobling i forekomsten av diabetes type 2.^[4] Før ble denne livsstilsrelaterte formen for diabetes kalt voksen-diabetes, fordi det var noe folk fikk når de ble voksne. Nå er forekomstene så høye også blant barn verden over at den måtte få et annet navn.^[5] Og diabetes type 2 er ikke lenger et fenomen som bare rammer de rike landene. I mai 2021, mens verden var nedstengt på grunn av en pandemi, kunne Det internasjonale diabetesforbundet gjøre verden oppmerksom på at flere mennesker var ventet å dø av diabetes det året enn det så langt hadde dødd av covid-19.^[6] I en verden der sult rammer mer enn 800 millioner mennesker, er det enda flere som er overvektige. En økende andel av disse bor i fattige land, og mange av dem som rammes, risikerer å oppleve begge deler. Det konstaterer forskeren Raj Patel og forklarer hvordan «det nå er mulig for folk som ikke har råd til nok mat, å være overvektige. Barn som vokser opp i favelaene i São Paolo, for eksempel, har større risiko for å bli overvektige som voksne. Kroppene deres, ødelagt av en fattig barndom, forbrenner og lagrer mat dårligere. Dermed står de i større fare for å lagre den (lavkvalitets)maten de får tak i, som fett». Tittelen på boka hvor Patel skriver dette, oppsummerer tilstanden effektivt – folk er Stuffed and Starved.^[7]

Andre strever med maten på grunn av ingredienser de ikke tåler. Et økende antall mennesker har problemer med de mest vanlige matvarene i vår del av verden, som melk og brød. Astma- og allergiforbundet karakteriserer på sine nettsider matoverfølsomhet som en folkesykdom, fordi mer enn én av fire nordmenn «mener de reagerer på enkelte matvarer». Forekomsten blant barn er enda høyere (ifølge deres foreldre).^[8] Så mange som 1,2 millioner nordmenn går rundt og tror at de har en matintoleranse.^[9] Men, som Astma- og allergiforbundet selv påpeker, viser kontrollerte studier at den reelle forekomsten er betydelig lavere, kanskje så lav som 1–3 prosent av befolkningen. Likevel settes barn på «unødvendige eliminasjonsdietter uten tilstrekkelig utredning», konstaterer dr.med. Chandra Sekhar Devulapalli, spesialist i barnesykdommer og rådgivende overlege i NAV, i en vitenskapelig artikkel.^[10]

Hvordan kan det ha seg at 1,2 millioner nordmenn, tilsynelatende over natta, har begynt å tro at de har en matintoleranse – når kontrollerte, kliniske studier tilsier at det reelle tallet er nærmere 120 000? Uansett om det i teknisk forstand er en matintoleranse eller ikke, er det all grunn til å ta på alvor at så mange som én av fire nordmenn går og kjenner på at det er noe feil med maten de spiser, og at de kanskje også overfører denne bekymringen til barna sine.

For atter andre byr maten på økonomiske problemer. Når vi snakker om mat og økonomi, er det vanlig å peke på statistikken som viser at andelen av norske husholdningers budsjett som går til mat, har sunket jevnt over flere tiår. Siden 1980 har husholdningenes budsjettandel til mat blitt mer enn halvert fra en fjerdedel til knappe 11 prosent. Den statistikken brukes ofte som et argument for at vi burde kunne tåle en prisøkning på mat som er helt nødvendig for å styrke lønnsomheten i landbruket. En konsekvens av denne måten å bruke statistikken på er at den tilslører de store og økende forskjellene mellom folk i Norge, og det faktum at mange sliter med å skaffe tilstrekkelig og sunn mat innenfor budsjettet de har. For mange i dag er butikkturen ensbetydende med en endeløs rekke kvaler og kompromisser for å få knappe midler til å strekke til.

For stadig flere har også forholdet til maten blitt komplisert på grunn av størrelser utenfor dem selv. De har innsett at denne mest hverdagslige av handlinger – hva vi spiser – har alvorlige konsekvenser for klima og miljø. Noen bekymrer seg for at havene fiskes tomme, eller at regnskog hugges ned for å gi plass til arealkrevende kvegdrift, palmeolje- og soyaproduksjon. Andre bekymrer seg for klimagassutslippene fra matproduksjonen. De siste årene har tall som viser at jordbruket er den viktigste årsaken til tap av naturmangfold, mens så mye som en tredjedel av de menneskeskapte klimagassutslippene kan knyttes til maten, gjort at mange, særlig unge mennesker, har tatt klimakampen med seg inn i butikken.

Og for stadig flere, meg selv inkludert, er det en kombinasjon av flere av kvalene ovenfor, i forskjellige kombinasjoner og alvorlighetsgrader, som preger forholdet til maten. For mange har maten blitt til dette: en slagmark der vi slåss med oss selv, med våre barns framtid, med vår tids største utfordringer.

Hvordan skape forandring?

At folk har blitt mer bevisst og fått mer kunnskap om klimaproblemene og naturmangfoldet er positivt. Men det nye engasjementet har så langt ikke blitt omsatt i den typen endringer som kreves for å gjøre noe med problemene. Snarere har det resultert i redsel og skam. Vi er stadig flere og etter hvert veldig mange som er veldig redde, bekymret og lamslått over kunnskapen og erfaringene som tvinger seg fram og ikke tillater at vi overser dem lenger. Klimaendringene, den globale oppvarmingen og konsekvensene det får, er her allerede. Og det vil bare bli verre.

Vi vet så altfor godt. Vi vet at vi må forandre vaner, legge om livsstilen, spise mindre kjøtt, kaste mindre mat, forbruke mer lokalt, kutte utslippene og få i oss mindre miljøgifter. Debatten har de siste årene blusset opp med jevne mellomrom om hvordan vi bør spise bedre, endre kosthold og livsstil til det beste for egen helse, men også for miljøet. Nyord som flyskam og kjøttskam har oppstått og spredt seg effektivt. Men det er også det.

For å vri på paradokset jeg innledet denne teksten med: Aldri før har matinteressen vært så stor som vi ser i dagens samfunn; aldri før har så mange hatt lyst til å løse problemene med maten vi spiser; aldri før har det sett så mørkt ut. Hvorfor klarer ikke den positive matinteressen å bli til en kraft som kan adressere de problemene som finnes? Hvordan kan det være sånn at vi på samme tid har en så sterk og positiv matkultur mens så mange sliter med maten?

Ansvaret må plasseres

For å svare på det må vi tilbake til Trondheim. Michelin-utdelingen var en staselig affære, særlig for Trondheims-fiffen som var invitert til den offisielle festen på det nyrenoverte Britannia Hotel. Der spradet Michelin-mannen rundt blant champagnedrikkende festkledde mennesker. Den som heller ville ha en øl, kunne bare forsyne seg fra fontenen i Palmehaven, som for anledningen var fylt med sponset importøl på is. Det var en sånn kveld hvor man kunne spise seg mett utelukkende på butterdeigssvaner, sjøkrepshaler på cocktailpinner og håndplukkede kamskjell. Alt sammen tilberedt og servert av nykronede Michelin-kokker fra hele Skandinavia.

At det var et gjennomsponset arrangement, avholdt som ledd i en målrettet kampanje for å markedsføre Trondheim og Trøndelag som reiselivsdestinasjon og råvareprodusent, er én ting – få hadde vel illusjoner om noe annet. Men det er verdt å dvele ved denne scenen fordi den sier noe ganske vesentlig om matkulturen vår. Her var de bærekraftige, kortreiste nordiske råvarene, og de miljøbevisste kokkene som sverget til det nordiske matmanifestets bærekraftsprinsipper, gjester hos en aktør som personifiserer mye av den negative utviklingen i matsystemet. De færreste tilstedeværende syntes å legge merke til den bitende ironien som kom til uttrykk på stedet der festen ble avholdt: på et hotell som ble kjøpt opp, totalrenovert og nyåpnet i 2019 av Odd Reitan.

I 1979 åpnet Odd Reitan den første Rema-butikken i St. Olavs gate i Trondheim, noen hundre meter unna Britannia Hotel, der kokkene festet på Reitans hotell. Siden 1970-tallet har det skjedd en supermarkedsrevolusjon i Norge, der Odd Reitan sammen med Stein Erik Hagen (som grunnla Rimi og i dag eier matindustrigiganten Orkla) og Johanson-familien (som eier Norges-gruppen som står bak Kiwi, Meny, Joker m.m.) har ledet an. Mye har vært skrevet om maktkonsentrasjonen de har opparbeidet seg. I dag deles dagligvaremarkedet i Norge mellom tre aktører: Reitans Rema 1000, Johansen-familiens Norges-gruppen og Coop Norge, som er en blek skygge av den samvirkebevegelsen som i sin tid ble grunnlagt for å ivareta forbrukernes interesser. Det færre har fått med seg, er hvordan disse supermarkedsaktørene ikke bare har oppnådd maktmonopol og blitt Norges rikeste. De har også transformert hele vårt samfunns forhold til maten.

I boka Den vanskelige maten^[11] dokumenterer jeg hvordan supermarkedsrevolusjonen henger tett sammen med en global strømlinjeforming av kostholdet som har byttet ut tradisjonelle matvarer med store mengder sukker, salt og fett, og som har ført til mer prosessering i foredlingen. Produksjonen av denne nye og helseskadelige maten er gjort mulig gjennom en industrialisering av hele matsystemet, som har ført til økt bruk av ikke-fornybare og skadelige innsatsfaktorer i produksjonen: fossil energi, kunstgjødsel, pestisider. I en FN-rapport som slår fast at jordbruket i dag er den viktigste driveren for tap av biologisk mangfold, kommer det fram at billige priser for kunden som supermarkedsaktørene har løftet fram som deres viktigste motiv, har vært den viktigste driveren for å industrialisere jordbruket over hele verden de siste femti årene. Målet har ifølge rapporten vært «å produsere mer mat til lavere pris» under et «billigmatparadigme» som skaper en ond sirkel der «den reduserte kostnaden ved matproduksjon skaper større etterspørsel etter mat som igjen må produseres til en enda lavere pris gjennom mer intensivering og landrydding».^[12]

Reitan selv glimret riktignok med sitt fravær, men det var på hans glorete hotell festen ble holdt. Det er et tydelig uttrykk for hvordan positive bevegelser som de nordiske kokkenes beinharde arbeid for å fremme kvalitet, håndverk, bærekraft, mangfold og kortreist mat, så altfor lett blir gjort til pynt og staffasje, eller i verste fall til redskap for å grønnvaske supermarkedsaktørene og en matindustri som overhodet ikke bidrar til å fremme slike verdier. Og da stjernestøvet hadde lagt seg og det var på tide å gå hjem, stod påminnelsen om Reitan-familien og Rema 1000 sin innflytelse over norsk matkultur med ett foran meg, midt på Trondheim torg: en diger trailer, bygd om og brettet ut til et lysende fyrtårn av en reklameplakat, med innebygd kjøkken. Det var fra denne traileren trønderne resten av uka skulle få sin servering under vinterfestuka som rammet inn Michelin-annonseringen, i form av smaksprøver på «middag til familien under 100-lappen». En tydeligere manifestasjon av gapet mellom den positive utviklinga av matkulturen på den ene sida og problemene i matsystemet på den andre, kan du knapt få.

Individualisering og todeling

Slik jeg ser det, er det ingen tvil om at det er Reitan og de andre supermarkedsmilliardærene som må ta størsteparten av skylda for at så mange sliter med maten i dag. De, sammen med politikere som har abdisert og overlatt matpolitikken til markedet. Og når det samtidig har vokst fram et så sterkt, positivt fokus på mat og miljø i offentligheten, må dette forstås som en reaksjon på den negative utviklingen i matsystemet i samme periode. Problemet er at denne reaksjonen, denne matvekkelsen som har funnet sted de siste tiårene, ikke er egnet til å løse de massive problemene vi står overfor.

Michelin-festen i Trondheim kan også hjelpe oss med å se noe av årsaken til det. Det er ikke en veldig avansert observasjon, men desto viktigere: Mens eliten koste seg med butterdeigssvaner på Britannia, fikk vanlige folk servert smaksprøver fra Rema 1000 på torget. Det er et uttrykk for en todeling av det samme matsystemet som gjør at forskjellene mellom folk øker. Over store deler av den vestlige verden har vi de siste tiårene sett en utvikling i retning av to separate matøkonomier: en industriell og billig som fører til fedme, miljø- og helseproblemer, og en kortreist, dyr og økologisk vei til å kjøpe seg ut av problemene for dem som har råd. Og denne todelingen henger igjen sammen med at ansvaret for maten vi spiser, har blitt overlatt til markedet og dyttet over på forbrukerne. Ansvaret for å løse problemene maten skaper, har blitt individualisert og privatisert.

Dette er en utvikling de fleste av oss ikke tenker over, fordi det er et såpass dominerende trekk ved kulturen vår. I boka Forbruksagentene: Slik vekket de kjøpelysten skriver historikeren Christine Myrvang om hvordan forbrukeren har blitt opphøyd til helten i det moderne markedssamfunnet, i en sånn grad at «forbrukerrollen stadig utvides», og hvor forbruk har blitt en viktig arena for personlig frigjøring idet konsum blir knyttet til identitet.^[13] Vi tenker på oss selv som forbrukere som skal «stemme med handlevogna», som Forbrukerrådet formulerer det på sine nettsider. Og vi tenker kanskje at alle problemer kan løses med å handle mer etisk, gjøre «smarte klimavalg» og så videre. Det er bare ett problem: Det fungerer ikke. Vi har faktisk aldri handlet så etisk og smart som nå, viser forskningen. Likevel peker pilene feil vei både for klimaet, naturen og folks helse.

Så lenge mat forblir et spørsmål reservert for forbrukersfæren og noe folk holder på med som individuell praksis og ikke som politisk tema, vil det ikke bidra til å løse problemene. I stedet vil det tjene til å forsterke todelingen som Michelin-feiringen var et uttrykk for. Det skapes ett system for de rike og ett for de fattige. Den nye og sterke matinteressen har enormt mye positivt ved seg. Den er en legitim reaksjon på en negativ utvikling, i matkulturen og matpolitikken. Men den byr på utfordringer. Ikke bare fordi den etterlater store grupper av befolkningen uten muligheter til å løse problemene maten skaper, men også fordi denne todelingen, der middelklassen bruker mat til å utøve sosial status, skaper hierarkier og motsetninger som gjør det vanskeligere å komme todelingen til livs.

Hva må gjøres?

Problemene i matsystemet er av et sånt omfang at de er vanskelige å ta inn over seg. Det finnes ingen quick fix eller noen klimasmarte varer du kan kjøpe i butikken som vil løse problemene. Men denne erkjennelsen i seg selv er det første nødvendige steget på veien mot å gjøre noe med problemene. Det er på tide å innse at de bare kan løses i fellesskap, gjennom fellesskapet og med politiske virkemidler.

Når maten vi spiser og måtene vi spiser på, har forandret seg og blitt så vanskelig for så mange, er det ikke fordi det er noe galt med oss som mennesker. Snarere skyldes det store og helt konkrete samfunnsendringer. Det har skjedd en avpolitisering der ansvaret for maten har blitt overlatt til markedsaktører som har fått oss til å tro at de løser våre problemer, når de i realiteten er mest opptatt av å tjene sine egne interesser.

Når stadig mer av ansvaret har blitt overlatt til markedet, har det gjort politikerne enda mer handlingslammet i møte med en supermektig matindustri med store lobbymuskler. Det har også ført til at det mangler avgjørende oppslutning om matpolitiske tiltak i befolkningen. I lys av en utvikling hvor politikerne har fraskrevet seg ansvaret og ikke evner å ta tak i de store problemene, er det forståelig hvis noen mister troen på politikerstanden. Men det må ikke føre til at vi mister troen på politiske løsninger. Fordi politisk handling (eller mangel på sådan) var helt avgjørende for å skape dagens system, vil det også være avgjørende for å forandre det.

I dag er en lang rekke saker og ting vi vet er skadelige for mennesker, dyr og miljø, lovlige, fordi industrien har fått lov til å bestemme sine egne spilleregler. Dette er et naturlig første sted å starte: Gjennom politiske vedtak, med lov og forskrift, må ting som er skadelige, forbys. Hvis det er problemer med tilsetningsstoffer i maten: Forby dem. Oppdrettsnæringen bekjempes ikke ved å velge bort Salma i disken, men ved å regulere volumet i merdene, beskatte hardere, stille strengere krav til standarder for utslipp, fôr og sykdomskontroll. Og ikke minst gjennom å tvinge oppdrett inn i lukkede anlegg. Når det er et problem at kraftfôrimporten har økt og kjøttet produseres industrielt, løses det ikke gjennom å tilby forbrukerne valget mellom gressfôret og konvensjonelt produsert biff, men gjennom å endre på kraftfôrprisen, som er politisk bestemt, og gjennom andre landbrukspolitiske tiltak som får flere dyr ut på beite. Brukes det mer sprøytemidler eller kunstgjødsel enn hva som er godt for miljøet, bør det legges en plan for hvordan forbruket kan reduseres i hele det konvensjonelle landbruket.

Er melkeprisen for lav til at det går rundt for bonden? Da får vi løse det i fellesskap. Den trenger ikke settes veldig mye høyere for at det skal forandre lønnsomheten i jordbruket dramatisk til det bedre, og det kan gjøres på en måte som slett ikke trenger å gå ut over vanlige folks privatøkonomi: Mens vi jobber for å realisere tiltak for å reversere monopoliseringen og den vertikale integreringen som supermarkedsmilliardærene har stått for, kan vi helt enkelt skattlegge supermarkedsmilliardærene litt hardere. Disse pengene kan brukes på å bygge alternative, universelle ordninger som kan gi flere tilgang på sunn og trygg mat av høy kvalitet, og til å sørge for at bøndene får betalt slik de fortjener for å produsere maten vi trenger.

Dette er bare noen få eksempler på hvordan det er mulig å løse problemer med maten gjennom demokratisk vedtatte fellesskapsløsninger, i stedet for å overlate til markedet og den enkelte forbruker å gjøre det med handlevogna.

På 1930-tallet inngikk bøndene og arbeiderne en allianse fordi de så at de hadde felles interesser av å bygge et matsystem som sikret bøndene fornuftige inntekter og arbeiderne trygg mat til levelige priser. Denne alliansen var en sentral del av kriseforliket, som på midten av 1930-tallet ga Norge en ny regjering bestående av Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Gjennom 1920- og 30-tallet gjennomgikk Norge flere reformer «der en markedsbasert prissetting stegvis ble erstattet med samvirkeorganisering, lovhjemlede markedsreguleringer og statlig styrings- og bevilgningsansvar». Klassekompromisset mellom arbeiderne og bøndene «skulle blant annet tilgodese befolkningens behov for sunn og rimelig mat og bøndenes behov for en stabil og levelig inntekt».^[14]

I dag trengs det en ny slik kontrakt, som må springe ut av en allianse mellom dem som produserer maten, alle som jobber i matsystemet og alle som spiser. Men matpolitikken kan ikke bli viktig igjen − og en slik ny kontrakt kan ikke oppstå − uten at vi klarer å se for oss noe bedre, og uten at vi klarer å bygge en folkelig bevegelse tuftet på en demokratisk og inkluderende matkultur som ikke fremmer parallelle systemer på elitens premisser, men universelle løsninger som omfatter alle.

Som Naomi Klein påpeker i This Changes Everything (2014), hennes monumentale bok om klimaendringene, som senere også har blitt film: Dette forandrer alt. Vi må forandre på alt ved måten vi organiserer samfunnet, livene våre på. Alt. Når vi skal gjøre det, er den vanskeligste biten kanskje å klare å se for seg en annen måte å leve på. Vi mennesker er ofte redde for forandring. Samtidig er det ikke bare skummelt, men også en mulighet. For hvis problemene i matsystemet er så store, og deres konsekvenser så alvorlige, betyr det også at det vil ha enormt store og positive ringvirkninger hvis vi klarer å gjøre noe med det. Slik sett representerer maten vi spiser den beste muligheten vi har til å løse vår tids største problemer, samtidig som vi kan leve bedre liv. Men det krever at vi tenker annerledes, og at vi klarer å se for oss noe bedre enn det vi har i dag.

Originalt på trykk i Samtiden nr. 2, 2022.