Når ens venner fengsles i Kambodsja. Om rettsoppgjør, lawfare og en båttur på Mekong (åpen)

­Lesetid: ca. 6 minutter.

Vi har visst lenge at denne dagen ville komme. I november 2000 fikk Theary vite at hun var siktet for forræderi og oppvigleri. Det fikk hun vite litt tilfeldig, for siktelsen ble overlevert til en slektning før den nådde henne. Det tok lang tid før hun forsto hva hun skulle ha gjort. Så, etter hvert, gikk det opp for henne at tiltalen handlet om at hun støttet opposisjonslederen Sam Rainsy og hans forsøk på å vende tilbake til Kambodsja fra Paris i 2019, og at hun hadde postet sin støtte på Facebook.

Theary skrev en del av disse innleggene mens hun var i Norge, på et møte i Tromsø. Hun møtte representanter for Sametinget og daværende utenriksminister Ine Søreide Eriksen. Og hun drakk kaffe på Gardermoen sammen med meg.

Theary var forberedt på å bli dømt. Selv har jeg holdt hardt fast på håpet om at hun skulle bli frikjent, eller at hun skulle bli dømt til husarrest eller i hvert fall ikke fengsles. Tanken på at hun skal tilbringe de neste seks årene i et overfylt kambodsjansk fengsel, med dårlig mat og manglende legehjelp, er ikke til å bære. Tanken på at noen skal tilbringe år i overfylte kambodsjanske fengsler fordi de er uenige med regimet er ikke til å bære.

Det er ikke første gangen Theary sitter i fengsel. Forrige gang var hun barn. Hjemme har hun et par fotlenker fra det fengslet hun satt i som sjuåring, da Røde Khmer styrte Kambodsja. Da var hun fengslet sammen med moren sin og flere søsken. Fotlenkene var for vide, og Theary kunne gå ut av hytta der de ble holdt og leke utenfor, på det som senere er blitt kalt dødsmarkene. Denne gangen er det annerledes, har Theary sagt: denne gangen er hun voksen, og hun er fri, om de aldri så mye fengsler henne.

Jeg ble kjent med Theary i Kambodsja i 2012, fordi hun var civil party i rettssakene mot de øverste lederne i Røde Khmer. Folk som var ofre for de forbrytelsene Røde Khmer sto bak kan be om å få være civil party i rettssaken, da får de partsrettigheter i saken: de får informasjon underveis, og de har en advokat som kan fremme deres syn. Noen av dem er også vitner i saken. Theary vitnet i saken mot Nuon Chea, også kalt Bror Nummer 2. Han var da den høyest rangerte gjenlevende lederen fra Røde Khmers regime.

Rettssaken mot de tidligere lederne i Røde Khmer foregår i utkanten av Pnom Penh. Rettslokalet ligger på et militært område, og er vanskelig å komme til uten bil. Domstolen er et samarbeidsprosjekt mellom FN og staten i Kambodsja. Norge har bidratt til domstolen, både med folk og med midler til administrasjon. De tiltalte er siktet for alvorlige forbrytelser: forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Man regner med at mellom 1,5 og 3 millioner kambodsjanere ble drept eller sultet i hjel i løpet av de få årene Røde Khmer satt ved makten.

To av dem som ble drept var Thearys foreldre. Først faren. Deretter moren. Theary og søsknene var fengslet sammen med henne, og en kveld sørget moren for at barna sov før hun selv ble ført ut og drept. Senere flyktet Theary sammen med søsknene og flere familiemedlemmer til Thailand, før de fikk opphold som flyktninger i USA.

I USA utdannet Theary seg til jurist. I 2003 flyttet hun tilbake til Kambodsja: Kambodsja var hjem, og USA trengte ikke flere advokater – det gjorde Kambodsja. Theary ble den aller første civil party i Røde Khmer-tribunalet (ECCC),^[1] hun startet en organisasjon for ofre av Røde Khmer og en ikke-statlig organisasjon som jobbet med opplæring i demokratideltakelse.

Samtidig var hun en uttalt kritiker av ECCC. Hun hadde etter hvert lite respekt for en internasjonal domstol som jobbet usedvanlig tregt – så langt er tre personer domfelt. Hun var tydelig og krass i kritikken av ECCC, som gjorde at Theary ble omstridt, også blant advokater og ikke-statlige organisasjoner som arbeidet med rettsoppgjøret.

Første gang jeg traff Theary inviterte hun oss med på en båttur på Mekong. I løpet av dagene jeg var i Phnom Penh hadde vi lange samtaler om rettsoppgjør, om viktigheten av at noen blir siktet og at noen blir dømt for så alvorlige forbrytelser, om hvordan det er å vitne i slike rettssaker, om Kambodsjas historie og hvordan det er å forsøke å samle minnene etter dem som ikke overlevde. Om hvor viktig all informasjon føles når så mye mangler.

Selv jobbet jeg med en PhD om rettsoppgjør i Latin-Amerika, og ble slått av hvor ulikt det var: av alle de internasjonale advokatene og ikke-statlige organisasjonene i Kambodsja, av at rettslokalet lå så avsides til, og at det de som hadde vært rammet av statsvold ikke var synlig til stede. Men også av hvor ulike historiene var. I Kambodsja hadde nesten alle blitt rammet av volden til Røde Khmer. Samtidig hvisket guiden vi hadde i Phnom Penh en dag da han snakket om hva han hadde opplevd under Røde Khmer-perioden.

Jeg har alltid tenkt at rettsoppgjør er viktige. At det er viktig å unngå straffefrihet. At det er viktig å plassere skylden hos dem som har vært ansvarlige. Når de skyldige blir dømt i slike rettssaker blir ofrene ønsket velkommen tilbake til samfunnet, skriver Jaime Malamud-Goti, som selv satt fengslet under det siste argentinske diktaturet og som senere var sentral i å få til rettssaker mot de ansvarlige. Statsvold rammer på så mange måter, og de som rammes blir så ofte gitt ansvaret for det de utsettes for.

Rettssaker og dommer mot de ansvarlige viser at ofrene var viktige, at de teller. At det som skjedde, var feil og ikke burde ha skjedd. Slike rettssaker viser at menneskeliv betyr noe. Kanskje litt naivt har jeg alltid forestilt meg at slike rettsoppgjør vil ‘smitte over’ på det vanlige rettsapparatet, at det å stille de ansvarlige for så alvorlige forbrytelser som folkemord og forbrytelser mot menneskeheten samtidig bidrar til å bedre rettssystemene generelt. At slike rettssaker skal bidra til at ingen fengsles uten lov og dom.

Jeg har hatt en tanke om at rettsoppgjør vil føre til at rettsapparatet ikke skal kunne brukes mot meningsmotstandere, slik de ofte har blitt det i perioder med statsvold. Derfor blir det så ekstra ille når FN og det internasjonale samfunnet har brukt enormt med penger og krefter på å få til et rettsoppgjør med de ansvarlige for forbrytelsene under Røde Khmer, og det vanlige kambodsjanske rettsapparatet samtidig brukes for å stoppe politisk opposisjon og fengsle meningsmotstandere.

Derfor fremstår det som ekstra ille at Theary blir dømt for å ha postet støtte til Sam Rainsy på Facebook, samtidig med at rettsoppgjøret mot de ansvarlige for forbrytelsene under Røde Khmer-perioden fortsetter i utkanten at Phnom Penh. At Theary, som var den første civil party i ECCC, som har vitnet i ECCC, er dømt for å ha vært uenig med regimet og nå sitter fengslet utenfor Phnom Penh.

Derfor virker det litt uforståelig at ECCC fortsetter sin svært langsomme ferd mot rettferdighet etter Røde Khmer-regimet, mens det vanlige rettsapparatet ser ut til å bli brukt stadig mer politisk.

Lawfare kalles det, når loven og rettsapparatet brukes strategisk for å fremme omstridte politiske, sosiale eller økonomiske mål, eller for å angripe meningsmotstandere. Lawfare er en sammensetning av law og warfare, og beskriver et fenomen der rettigheter, lovgivning og rettssaker brukes strategisk for å fremme omstridte politiske, økonomiske og sosiale mål. I Kambodsja ser det ut til at det sittende regimet bruker rettsapparatet nokså ofte for å kneble eller stoppe meningsmotstandere. For det er ikke bare Theary som er dømt. Hun har vært siktet sammen med over 100 andre. Alle har støttet opposisjonslederen Sam Rainsy. Mange av dem har sittet fengslet i påvente av dommen; noen er i eksil – deriblant Sam Rainsy – og dømt in absentia. Andre er fengslet uten dom.

Nå sitter Theary i fengsel. Hun er flyttet til et fengsel nord i Kambodsja, der hun deler en celle med 20 andre kvinner. Vi vet at kambodsjanske fengsler er overfylte, vi vet at maten ikke er særlig god, vi vet at noen av dem som har vært fengslet har vært utsatt for vold. Vi vet, heldigvis, hvor hun er. Vi vet at hun har forberedt seg godt, at hun har en kambodsjansk advokat som anker saken, og at hun har midler til å sørge for å få det mest nødvendige i fengselet. Vi vet at Theary på mange måter er i en heldig situasjon: hun har dobbelt statsborgerskap og et stort internasjonalt nettverk. De fleste politiske fangene i Kambodsja har ingen av delene. De står langt svakere.