Foto

Stella Vistven.

Små barn må få større medvirkning (full versjon) (åpen)

Publisert: 24. oktober 2022 kl 09.16
Oppdatert: 14. november 2022 kl 12.17
Eystein Våpenstad er Førsteamanuensis ved Handelshøgskolen Innlandet – Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap ved Institutt for psykologi. Brynulf Bakkenget er stipendiat ved fakultetet for helse- og sosialvitenskap ved Høgskolen i Innlandet.
Foto:

Høgskolen i Innlandet.

Lesetid: ca. 60 minutter.

En forkortet utgave av denne teksten vil trykkes i Samtiden nr. 4, 2022.­

 

Barns rett til medvirkning og å bli hørt i saker som angår dem er viktigere enn noen gang. Både nasjonalt og internasjonalt er sped- pg småbarns psykiske helse og utvikling under press (Lyons-Ruth et al., 2017). Brukermedvirkning for barn og unge har vært regulert gjennom FNs barnekonvensjon som Norge har ratifisert og innlemmet i flere lover. Spesielt er det artikkel 12 i konvensjonen som er aktuell her. Men retten til å medvirke har som regel omhandlet barnets mening i konkrete spørsmål og barnets evne til å uttrykke seg verbalt. Vi ønsker i denne artikkelen å vise at begge deler er for innskrenkende og at også de aller minste barna – spedbarna – kan og må få en mye større mulighet til å medvirke og bli hørt. Professor Kirsten Sandberg ved Universitetet i Oslo, jurist som selv har sittet i FNs barnekomite og forvaltet barnekonvensjonen, sier: «Artikkel 12 setter ikke noen nedre aldersgrense for barnets rett til å bli hørt. Retten må ses i forhold til det enkelte barn og dets forutsetninger. Barnekomiteen understreker at alder ikke må være noen hindring for barnets rett til å uttale seg, og fraråder at det enkelte land setter en nedre aldersgrense for når barnets rett inntrer. Også helt små barn er istand til å uttrykke forståelse, valg og preferanser, selv om han eller hun ikke er istand til å gjøre dette verbalt. Følgelig må også ikke-verbale kommunikasjonsformer som lek, kroppsspråk, ansiktsuttrykk, tegning og maling anerkjennes etter artikkel 12.» (Sandberg, 2020, s. 109). Barnekomiteen har spesielt oppfordret Norge til å forbedre muligheten til medvirkning for de minste barna. Barnekomiteen er spesielt opptatt av at vi må finne metoder for å kunne lytte til de minste pre-verbale barna. Det er dette vår forskning handler om.

 

En bruker-med-virkning hvordan spedbarnet kan medvirke

En longitudinell befolkningsstudie fra Storbritannia, utført av forskere fra London School of Economics (Layard, et al., 2014) konkluderer med at den viktigste prediktor for tilfredshet i voksen alder, er barnets emosjonelle helse i starten av livet. Dette er mye viktigere enn sosioøkonomisk status og intellektuell utvikling. Skal vi som samfunn bedre ivareta de minste barnas emosjonelle helse og utvikling, må vi i større grad lytte til deres behov og gi dem en større mulighet for medvirkning. Vi mener derfor det er nødvendig å utfordre tanken om at de minste barna ikke kan medvirke, at det å skulle uttrykke sin mening forutsetter verbalt språk og at vi derfor bare kan gjøre som vi vil med de aller minste. Et spedbarns gråt er noe som en vanskelig kan unngå, spedbarnets gråt kommer ikke fra en instinktdrevet organisme, men er et meningsfylt uttrykk fra en likeverdig samfunnsborger med rettigheter. Utfordringen ligger i å forstå hva barnet formidler. Dette handler om det grunnleggende intersubjektive i alle menneskelige relasjoner. Hvis vi skriver: bruker – med – virkning, så er vi i nærheten av hva vi mener, nemlig at det lille barnet virker på den voksne og derigjennom, hvis den voksne er tilstrekkelig sensitiv og tålmodig, kan få en stemme i den voksnes fortelling, i den voksnes ord om barnet (ord som da vil være et produkt av denne virkning barnet har på den voksne). Her snakker vi om grunnleggende evolusjonære forhold som er avgjørende for menneskenes overlevelse gjennom tidene. Men i dag kan vi spesielt i vesten, se en sterk demping av disse grunnleggende egenskapene ved menneskelig kommunikasjon, og dette har konsekvenser for alle barn og andre grupper som er avhengige av en forpliktende nærhetsetikk for å kunne ha det bra eller utvikle seg godt nok. Brukermedvirkning for spedbarn handler ikke om at barnet skal kunne bestemme i konkrete spørsmål, men i at barnet erfarer at dets ståsted teller, er legitimt og blir forsøkt forstått og tatt i betraktning gjennom at barnet lærer at det har en virkning på de voksne. Hvis vi som samfunn får til dette i større grad vil dette medføre at vi behandler alle barn på en bedre måte.

Annonse

 

Vår fornemmelse av oss selv utvikler seg i den andres sinn (in the mind of the other). Moderne utviklingspsykologi viser oss at en grunnleggende intersubjektivitet er helt sentral for at det lille barnet skal kunne utvikle et eget subjekt. Vi tror det er viktig å forstå at intersubjektivitet er en forutsetning for, og ikke et resultat av, vår kultur og sameksistens. Vi starter livet med en iboende søken etter samvær og sameksistens i et delikat kommunikativt fellesskap. Spedbarnets totale hjelpeløshet krever at det ikke bare blir fysisk håndtert og beskyttet, men også psykisk inkludert og anerkjent som samtalepartner med evne til intensjonale og meningsfulle ytringer.

 

En utfordring i dagens forståelse av, og omsorg for, spedbarn, er det vi kan beskrive som en utstrakt bruk av psykisk ekvivalens. Foreldre og andre voksne tar for gitt at deres opplevelse av verden er den riktige og at barnets perspektiv ikke gjelder eller er mindre relevant, riktig, eller noen ganger ikke eksisterer i det hele tatt («jeg var der, jeg så hva som skjedde»). Når vi bruker for lite tid sammen med barn tidlig i livet, vil vår sensitivitet for de delikate kommunikative intensjoner i det pre-verbale barnets uttrykk, ikke utvikle seg tilstrekkelig, og vi kan komme i skade for å tro at det lille barnet er indifferent og ikke har noe det skulle ha sagt.

 

Vi er i gang med et spennende forskningsprosjekt om spedbarns brukermedvirkning. Prosjektet gjennomføres på helsestasjonen i Kristiansund kommune og omhandler vanlige foreldre og deres nyfødte. Vi har flere interessante resultater og benytter en spennende kvalitativ forskningsmetode basert på dybde-hermeneutikk og psykoanalyse for å fortolke prosjektets narrative datamateriale.

 

Annonse

I denne artikkelen vil vi beskrive forskningsprosjektets faglige grunnlag og kulturpolitiske motivasjon. Brukermedvirkning er dypest sett en etisk fordring og vi starter derfor med en redegjørelse for etiske sider ved spedbarns rett til medvirkning. Deretter følger en innføring i moderne utviklingspsykologi og spesielt intersubjektivitetsteori for å vise at spedbarn i aller høyeste grad er kommunikative og sosiale vesener som forstår mye mer enn, og kan formidle sin situasjon tydeligere enn vi kanskje tror. Til slutt tar vi opp noen områder i samfunnet der spedbarns rett til medvirkning er spesielt viktig.

 

Forfatternes forsknings- og arbeidsområde er innenfor spedbarns mentale helse, barnevern og utviklingspsykologi. Bakkenget er ph. d student ved Høgskolen Innlandet (HiNN) og er utdannet familieterapeut og barnevernspedagog med lang erfaring fra arbeid på helsestasjon og med de aller minste barna og deres foreldre. Forskningsprosjektet er del av hans ph. d studier ved HiNN. Våpenstad er førsteamanuensis ved HiNN og er utdannet psykoanalytiker, barne-psykoanalytiker og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Våpenstad har lang erfaring fra klinisk psykologisk og psykoterapeutisk arbeid med sped- og småbarn og deres foreldre, og han er forskningsprosjektets veileder.

 

EN ETIKK FOR SPEDBARNETS BRUKERMEDVIRKNING – OM LIKHET OG ULIKHET

 

Brukermedvirkning for spedbarn må forankres etisk. Etikken berører den kommunikative situasjonen vi alle befinner oss i, også spedbarn. Paul Ricoeur’s (1966, 1986) etiske teori om kommunikasjon kan være nyttig her. Det er vanskelig å snakke om spedbarn uten å berøre maktbegrepet. En etisk refleksjon omkring spedbarns situasjon i kulturen er relevant fordi den kan problematisere utøvelsen av makt i behandlingen av små barn. Spedbarnet har av åpenbare grunner mindre makt enn voksne som skal ta vare på det. Spedbarnet befinner seg i en tydelig asymmetrisk maktrelasjon. Det synes vanskelig for vår kultur å slippe de minste barna til i en reell brukermedvirkningsposisjon, kanskje fordi vi ikke har tillatt en bevisst og åpen refleksjon rundt maktforholdene som regulerer spedbarns livsutfoldelse.

Annonse

 

 

Brukermedvirkning

Brukermedvirkning blir vanligvis forstått som det å finne et individs eller en gruppes autonome stemme: «hva mener du/dere om dette?» eller «hvordan ønsker du at din behandling skal legges opp?». En prøver å fjerne det som forstyrrer, usikkerhet og uklarhet, for å kunne sitte igjen med en «ren» og entydig melding fra en autonom stemme. Idealet synes å være den «opplyste allmenhet» bestående av brukere som kan like mye om faget som fagutøveren selv, og som er istand til å fatte veloverveide og kunnskapsbaserte beslutninger på egne vegne (Bjørndal, 2009). Dette er krevende i praksis, spesielt når det kommer til barn og andre grupper som ikke har et velutviklet verbalt språk, som er i en situasjon preget av uklarhet og forvirring, eller som på andre måter har vanskelig for å uttrykke seg om sin egen situasjon på en klar og entydig måte. Det er åpenbart at sped- og småbarn tilhører denne store gruppen av personer som ikke kan «fatte veloverveide og kunnskapsbaserte beslutninger på egne vegne».  Vi må bort fra en altfor ensidig kopling mellom medvirkning og verbalt språk, og mellom medvirkning og rasjonell, saklig voksen-fungering. Skal vi inkludere de minste barna i vår forståelse av brukermedvirkning, må vi forandre og utvide definisjonen av brukermedvirkning fra en snever forestilling om «den autonome bruker» til en meningsskapende og intersubjektiv aktivitet mellom brukeren og den som skal ta vare på brukeren. Medvirkning skjer i en relasjon, ikke bare inni brukeren. Spedbarnas reduserte autonomi og mangel på verbalt språk, må ikke hindre dem fra å kunne medvirke og bli hørt, men det må skje i og gjennom relasjonen til omsorgspersonene eller dem som skal ta vare på og hjelpe barnet. De minste barnas totale avhengighet, kan ikke brukes som påskudd til å nekte dem retten til medvirkning. Vi må heller søke en situasjon der spedbarn kan medvirke gjennom sin avhengighet. Spedbarn uttrykker seg på sterke og sammensatte måter i og gjennom relasjonen til sine omsorgspersoner. Spedbarnet forteller oss om sin situasjon og sine intensjoner gjennom påvirkningen det har på omgivelsene. Det handler om en bruker-med-virkning.

 

Om makt og avhengighet

Mor-barn relasjonen er som en platonsk ide vi kan bruke til å forstå relasjonen mellom makt og avhengighet (Govrin, 2016). Det er en maktens prototyp: den ene er sårbar og avhengig av den andres forvaltning av sin makt i relasjonen. Etiske og juridiske refleksjoner starter ofte med en avklaring av hvem som har makten i en relasjon, en avklaring som er nødvendig for å kunne fordele skyld og ansvar. Makt kan selvfølgelig være mange ting, og vil arte seg ulikt i relasjoner mellom jevnbyrdige sammenlignet med relasjoner der den ene er åpenbart sterkere. Relasjonen mellom spedbarnet og omsorgspersonene eller mellom de minste barna som gruppe og samfunnet, er et klassisk eksempel på en situasjon der makten er asymmetrisk fordelt. Spedbarn blir som Kroken (2016; s. 73) sier, «gjort irrelevante på styringsnivå i velferdsstaten». Når du er liten, er det noen andre som bare bestemmer for deg. For velferdsstaten blir det en absurd tanke å skulle ta spedbarna med på råd. “Vi bestemmer, for vi vet jo hva som er best for deg lille venn.”

Annonse

 

Maktperspektivet gir oss grunn til å definere de minste barna som en svak gruppe og svake grupper trenger et spesielt fokus og en spesiell bevissthet fra de sterke, for å kunne medvirke. Vi kan ikke opprettholde en forståelse av brukermedvirkning som noe som bare er forbeholdt dem med en autonom stemme. Makt er nært beslektet med rasjonalitet, som igjen synes å bygge på kognitive ferdigheter, som igjen synes å være det verbale språkets arena, og der er ikke spedbarnet enda. Det er likevel spennende å registrere hvordan moderne utviklingspsykologisk forskning viser at utviklingen av et godt verbalt språk og en sunn mellommenneskelig moral, henger tett sammen med den intersubjektive omsorg individet får allerede fra unnfangelsen og inn i det første leveåret (Panksepp, 2013; Schore, 2021; Terrace, Bigelow & Beebe, 2022).

 

Vi må derfor studere hvordan brukermedvirkning kan utøves relasjonelt. Det er i relasjonen med sine omsorgspersoner at de minste barnas stemme kommer til uttrykk. Det er omsorgspersonene som uttrykker spedbarnets opplevelse, og de gjør det gjennom sin forvaltning av makt i relasjonen til barnet. Spedbarnet virker på omsorgspersonene, og det er gjennom sin bruk av denne påvirkningen, gjennom sine handlinger og fortolkninger, at foreldrene i praksis håndhever barnets medvirkning. De voksne har makten til å la barnet medvirke eller ikke. Barnet kommuniserer sine behov gjennom å virke på sine nærmeste. Denne type påvirkning (eller medvirkning) er en etisk fordring, en nærhetens etikk (Levinas, 1998), noe den voksne ikke kan unnslippe. Vi kan ikke avskrive spedbarn som in-kompetente i medvirkning fordi vi påvirkes emosjonelt heller enn kognitivt. Det som ikke primært er rasjonelt betinget, kan ikke bare avskrives som støy. Vi bør heller lære oss å håndtere og forstå den emosjonelle (og estetiske) måten våre minste medborgere utøver sin lovfestede rett til medvirkning på. Vi må ikke avvise spedbarnets medvirkning, selv om den ikke er tydelig språklig forankret og dermed mulig å dokumentere skriftlig. Vi må heller lære oss å håndtere utydelighet og kunne handle i en usikker situasjon. Vi må vektlegge «med» i «med-virkning». Det lille barnet trenger en voksen (eller voksne) for å kunne uttale seg om sin situasjon og sine intensjoner. En voksen som samhandler med et spedbarn vil gjennom den grunnleggende menneskelige intersubjektivitet, kunne med-virke til at barnets stemme blir hørt. Barnets påvirkning blander seg med den voksnes empatiske innlevelse i barnets situasjon og den voksnes sensitive nysgjerrighet og forestillingsevne, til et «sluttprodukt» som kan sies å være en felles (et «med») uttalelse på barnets vegne. Ulvik (2015) snakker om en medkonstruktør for å beskrive den voksnes “med-” rolle her. Som vi forstår, er denne type medvirkning helt avhengig av den voksnes relasjonelle ferdigheter. En voksen som definerer barnets væren ut ifra særegne forestillinger og bare er i det som kalles «psykisk ekvivalens» (slik verden ser ut for meg, slik er den også for alle andre), vil utøve sin makt i relasjonen til barnet på en dårlig og ofte skadelig måte.

 

Vi må heller ikke avskrive de minste barna mens vi venter på at de skal vokse seg til å bli rasjonelle, kognitive og språklige vesener. Vi må heller la oss påvirke av deres avhengighet til oss. Vi må kommunisere og interagere med spedbarn for å nærme oss en forståelse av hva de sier. Derfor trenger vi også en etisk forståelse av kommunikasjon.

 

Annonse

Kommunikasjonsetikk

««Each» man is «man»» (Ricoeur, 1986. s. 61). Paul Ricoeur kom med dette utsagnet som del av sin eksistensfilosofiske refleksjon omkring den frie vilje. Utsagnet indikerer et paradoks i menneskets møte med den andre. Vi er alle mennesker selv om vi er unike personer. Vi er like og ulike på samme tid. I møte med andre mennesker møter vi noe som er det samme som oss selv, samtidig som den andre er noe annet. Denne situasjonen stiller krav til våre kommunikative ferdigheter, fordi vår kommunikasjon med andre er risikabel, sier Ricoeur. Vi trer inn i all kommunikasjon med en risiko. Likhet og ulikhet skal ivaretas i en og samme kommunikative situasjon.  Spedbarn må derfor eksplisitt defineres som mennesker som skal inkluderes i et kommunikativt fellesskap, selv om de åpenbart er ulike oss voksne. Inkluderer vi de minste barna i menneskeheten, eller må de vente med å bli definert som (kommunikative) personer til de er modne, verbale og autonome?

 

Hva er et menneske? Må du ha spesielle ferdigheter for å kunne være et menneske? Og i tilfelle hvilke? Eller er du et menneske i kraft av å være skapt og født av andre mennesker, altså et menneske i biologisk forstand? Vi mener det er etisk uholdbart å frata spedbarn status som fullverdige mennesker bare fordi de mangler noen egenskaper eller ferdigheter som voksne har. Vi mener spedbarn er mennesker både i biologisk og etisk forstand. Men betyr det at spedbarn er mennesker også i kommunikativ forstand? Da må vi først spørre: Hva er kommunikasjon? og hva trengs for å kommunisere?

 

Ricoeur beskriver kommunikasjon som et eksistensielt grunnvilkår for subjektet, og samtidig som en etisk konsekvens for subjektet. Subjektet er grunnleggende intersubjektivt, eller sagt på en annen måte: subjektet blir til subjekt i en intersubjektiv kontekst. Vi blir ikke et subjekt før vi oppdager oss selv i møte med andre. Det blir som Winnicott så treffende sa: «there is no such thing as a baby» (Winnicott, 1964; s. 88). Det er andre mennesker som i sin relasjon til oss skaper vår subjektivitet, og dette skjer gjennom kommunikasjon. Kommunikasjonen er paradoksal: på den ene siden overskrider kommunikasjonen avstanden mellom oss i en påminner om at vi er like. Sympatien i kommunikasjonen skaper noe likt. Vi kan registrere og føle den andres følelser (selv om det er i mindre grad) og derigjennom oppleve likhet. På den andre siden minner kommunikasjonen oss om avstanden vi har til hverandre. En avstand vi aldri helt kan overskride. En dissonans som uttrykker at du er noe annet enn meg. Noe som kommer fra et annet sted. “Vi kommer aldri til å forstå hverandre helt og fullt.” Dette er en avstand som gjør den intersubjektive situasjonen til en kamp, en kamp mellom ulike perspektiver. Kommunikasjon er kampen mellom perspektivene, mellom likhet og forskjell.

 

Hos Ricoeur vi kommunisere for å reflektere, selv om vi er påvirket av usyngelige krefter. Ricoeur’s eksistensialisme er et oppgjør med både subjekt og anti-subjekt filosofi. Hans filosofi beskriver kommunikasjonen som en grunnleggende nødvendighet, ikke en mulighet eller umulighet. Ikke Cogito, ergo sum, men Communico, ergo sum (Uggla, 1999. s. 57). Subjektet må miste seg selv (inn i kommunikasjonen med andre og omgivelsene) for å finne seg selv, sier Ricoeur (1989). Subjektet finner ikke seg selv i ensom refleksjon, det finner seg selv i kommunikasjonen med andre. I kommunikasjonen formidles subjektet via den andre og etableres i kulturens tegn og symboler. Dette er helt analogt til den moderne forståelsen av spedbarnets utvikling, nemlig som en grunnleggende intersubjektiv og interkroppslig væren.

 

Å forstå den menneskelige eksistens på denne måten helt fra starten, har etiske implikasjoner, både for hvordan vi konstituerer hverandres subjektivitet, men også fordi det er gjennom det kommunikative vi har mulighet til å endre verden. Ricoeur benytter seg av Kants forståelse av respekt for å belyse det grunnleggende etiske i mellommenneskelig kommunikasjon (Ricoeur, 1986).

 

I respekten vil likhet og ulikhet kunne bevares mens kommunikasjonen opprettholdes. Respekten fungerer som en praktisk følelse av den andre som en egen person jeg ikke kan transendere. «Enligen Kant är det också först genom respekten som den andre framtreder som person och därmed som ett mål i sig» (Uggla, 1999. s.164).

 

Respekten bør ikke permitteres som praktisk følelse i kommunikasjonen med spedbarn. Selv om de minste barna mangler verbalt språk og modenhet, er de like mye personer vi ikke kan behandle som et middel, de krever den samme status som mål-i-seg-selv, slik Kant ville sagt det. Den etiske fordring endres ikke selv om ferdighetene til deltakerne i kommunikasjonsfelleskapet endres fra en voksen-til-voksen, til en spedbarn-til-voksen samtale. Den etiske fordring i kommunikasjonen blir bare enda tydeligere når maktelementet er så fremtredende som mellom spedbarn og voksne. Med makt følger et stort etisk ansvar.

 

Spedbarn kommuniserer, men uten ord. Pre-verbale barn kommuniserer i emosjoner, og gjennom at den som kommuniserer med barnet berøres emosjonelt slik vi vil beskrive nærmere i avsnittet om intersubjektiv psykologi.  Det etiske ansvar og den særlige sensibilitet som behøves i kommunikasjon med spedbarn, bør bety en helt konkret vektlegging av respekt som praktisk følelse. Hvis spedbarnet møtes med tydelig respekt for sitt bidrag og en sensibilitet for sine muligheter til å intersubjektivt påvirke og innføre i den voksne sine erfaringer og intensjoner, så vil spedbarnet kunne tre fram som en egen person og som fullverdig deltaker i det menneskelige fellesskapet. Spedbarnet er likt meg, men med sin egen person. ««Each» man is «man»» gjelder også spebarnet.

 

Den kommunikative etikk i møtet med spedbarnet fordrer respekt i praksis. Gjennom spørsmålet «hvem er du, hva vil du?» ligger både en erkjennelse av avstand, men også en sympati i samme handling. Avstanden (jeg henvender meg til deg med en anerkjennelse av at jeg ikke kan vite det før du forteller det) er der, men den er også mulig å redusere (jeg kommer nærmere deg gjennom å få vite mer om deg). Dette spørsmålet kan stilles spedbarnet uten bruk av verbalt språk, selv om det er naturlig for den voksne å bruke sine ord, sitt morsmål). Undersøkelsen og åpenheten ligger like mye i den spørrende holdningen som det gjør i ordene. Å spørre et spedbarn er å undersøke gjennom nærvær, kroppslig og emosjonelt, samtidig som vi aksepterer at vårt utgangspunkt er ikke-viten, men at vi kan få vite. Å spørre et spedbarn er å spørre seg selv gjennom å være sensitiv for den virkning som spedbarnet har på deg og hvordan du på denne måten har fått i oppdrag å gi spedbarnets stemme et verbalt uttrykk.

 

Den krevende kommunikasjonen

Spedbarnets kommunikative frekvens er primært emosjonell og intersubjektiv, og den kan fort overvelde den voksne med sympati eller ønske om destruksjon og flukt. Vi tror de fleste spedbarnsforeldre har erfart dette i hverdagen med barnet sitt. Det lille barnet kan vekke sterke følelser av hjelpeløshet og fortvilelse eller en enorm trang til å stoppe gråten. Vi blir kastet mellom ytterpunktene, mellom sympati og antipati i samhandling med de minste barna. Foreldrenes følelse av maktesløshet kan komme til å overskygge den reelle makten de samtidig besitter. Det er ikke lett å bevare en holdning preget av respekt i praksis, en væremåte der spørsmålet kan stilles uten å forvente et klart og entydig svar fra barnet. I den moderne psykoanalysen, gjenfinner vi beskrivelsen av respekt i en psykologisk og praktisk form. Her kalles det refleksivitet, reverie eller mentalisering. En psykoanalytisk utviklingspsykologi beskriver et «godt nok» foreldreskap som en utøvelse av å romme og reflektere over barnets påvirkning. Den gode nok voksne lar seg påvirke emosjonelt av barnet sitt, men klarer å forstå at dette kommer fra barnet som en kommunikasjon av et behov for omsorg. Samtidig klarer den voksne å stå i situasjonen gjennom å erkjenne at «jeg synes dette er krevende, jeg er en voksen som vil hjelpe barnet mitt, og selv om jeg ikke forstår hva dette handler om med en gang, vil jeg kunne holde det ut, og det er kanskje det viktigste for mitt lille barn akkurat nå». Den voksne må bruke sin makt til å opprettholde en samhandling, en kommunikasjon, hvor den voksne reflekterer mens han/hun lar seg berøre. Det er en makt som tvinger den voksne selv til å bli værende i relasjonen, holde ut og fortsette å formidle ønsket om å forstå, selv om spedbarnet synes å si at «du er helt håpløs og bærer av den største ondskap i verden». Muligheten for å reflektere feil er stor, men den voksne må likevel handle på barnets oppfordring. Å være feilbar er ikke det samme som å ha feilet (Ricoeur, 1986). Å feile er en mulighet som enda ikke er fullbyrdet, men som ikke bør stoppe oss fra å handle. Den bør heller ikke lede oss ut i en skråsikkerhet basert på en leksikalsk forståelse[1] av spedbarnets utrykk. Det er forskjellen mellom feilbar og feilet, som den gode nok voksne klarer å opprettholde i refleksjonen. Kommunikasjonen med spedbarnet er full av risiko og krever av oss en toleranse for usikkerhet (negative capability, Bion (1962)). Å tåle denne usikkerheten er å utøve respekt i kommunikasjon med spedbarn.

 

INTERSUBJEKTIVITET

 

Nyere spedbarnsforskning

Moderne spebarnsforskning (f.eks. Beebe, 2014; Beebe & Lachmann, 1988, 2014; Bråten, 2007; Meltzoff & Moore, 1998; Trevarthen, 1979, 2009, 2011; Tronick, 1989, 2007; Stern, 2010) fremhever at spedbarnet helt fra starten etablerer et vitalt intersubjektivt og kommunikativt samspill med andre personer i sin nærhet (for en god oppsummering av moderne spebarnsforskning, anbefales Ammaniti & Gallese, 2014). Den norske sosiologen og spedbarnsforskeren Stein Bråten, beskriver spebarnets altersentrisitet (i motsetning til egosentrisitet), og det han kaller den virtuelle andre. Begge deler er sentrale aspekter ved spebarnets mentale apparat fra starten. Meltzoff har vist hvordan nyfødte spedbarn tar etter en voksen som interagerer med barnet. Hans forskning viser at spedbarnet kan være initiativtaker til ganske avanserte kommunikasjonsformer med sin samtalepartner. I følge Meltzoff beviser denne tidlige kapasitet for imitasjon av andre, spedbarnets iboende intersubjektivitet. Denne iboende imitasjonsevnen er basert på en helt grunnleggende opplevelse hos spedbarnet av at den andre er som meg, en «like-me-ness» (Meltzoff & Moore, 1998, s. 49). Også spedbarn født prematurt har denne iboende evnen til intersubjektiv kommunikasjon (Trevarthen, 1999).

Sentrale spedbarnsforskere som Beebe og Tronick fremholder den intense emosjonelle kommunikasjonen mellom mor og spedbarn, og hvordan denne kommunikasjonen er to-veis, dyadisk, og avansert. Det handler ikke bare om mor som med lyd og bevegelse forsøker å engasjere sitt spedbarn, men like mye om spedbarnet som tar initiativ og på både direkte og mer subtile måter forsøker å bidra og styre samtalen. Ved bruk av spesielle teknikker for mikroanalyse av videoopptak med samspill mellom mor og spedbarn, der mors og spedbarnets ansikter kan studeres ved siden av hverandre og sekvenser brytes ned til millisekunder, har Beebe vist hvordan små og subtile signaler mellom mor og spedbarn, signaler som ikke er mulig å se i «realtime» eller fanges med bevisstheten, tydelig sier noe om relasjonen mellom dem. Disse mikroanalysene av mor-spedbarn samspill ved 4 måneders alder kan forutsi senere kvalitet av tilknytning mellom mor og barn (Beebe et al., 2010).

 

Ved fødselen er menneskebarnet «normalisert prematurt». Det nyfødte barnet er totalt avhengig av omsorgspersonene for å kunne overleve. Menneskebarnet kan først stå oppreist og begynne å gå etter ca 12 mnd. Hvis vi sammenligner med andre pattedyr, kan vi si at menneskebarnets svangerskap skulle hatt en lengde på 21 mnd. (Portmann, 1951). Etter fødselen starter derfor spedbarnet på en lang modningsperiode, det vi kaller en «Ex-uterus springtime». Dette er en periode med store behov for omsorg og stimulering fra miljøet, og en periode med svært stor betydning for individets utvikling og senere liv (Diem-Wille, 2011). Derfor er menneskebarnet fra fødselen istand til å bruke sine lunger og sitt mentale apparat, og det kan (og vil) kommunisere og det søker blikkontakt helt fra starten. Det er som om det nyfødte barnet forstår at skal det overleve så trenger det tilgang til andre menneskers mentale rom, andre menneskers sympati og interesse. Spedbarnet etablerer fra starten et aktivt samspill med foreldrene, noe spebarnsforskerne kaller «primær intersubjektivitet» og «protokonversasjon» (Bråten, 2004; Trevarthen, 1979). Spebarnet er fra fødselen motivert og rede til å oppfatte og komme inn i den andres intensjoner og erfaringer, selv om dette i starten er på en rudimentær måte (Bråten, 2004, 2007). Spebarnet har tydelige ansiktsuttrykk for ulike emosjonelle og kroppslige tilstander. Disse kommunikative signalene er ikke først og fremst tilfeldige utladninger av instinkter, men trenger heller ikke være uttenkt og planlagt. Spedbarnet er ikke en drifts- eller instinkt-drevet organisme som bare søker umiddelbar tilfredsstillelse av sine behov. Spedbarnet søker aktivt etter kjærlighet, trygghet og oppmerksomhet, noe det kan uttrykke med delikate nyanser. Veldig tidlig oppfatter spedbarnet ulike mentale tilstander hos omsorgspersonene, det viser stor interesse for hvordan andre har det og vil prøve etter beste evne å tilpasse seg til dette. Spedbarnet svinger frem og tilbake mellom følelsen av trygghet og velvære, og sterk frykt eller disintegrasjon. I starten er det lille barnet helt avhengig av andre for å kunne regulere og håndtere disse svingningene.

 

Menneskebarnet lærer ikke et språk, men det lærer å snakke (Greenspan & Shanker, 2004; Tomasello, 2003). Vår kommunikasjon med andre handler ikke om å pugge gloser, men om en intersubjektiv kreering av mening. Vi må forstå at språket, samtalen og det meningsskapende, ikke bare er noe som forlater én hjerne ved hjelp av ord og deretter kommer inn i en annen hjerne. Nei, det er noe mye mer felles, det er noe som skapes i samklang og fortolkes i tosomhet, og det er ikke alltid så lett å si om det hele startet i den ene eller den andre. Spebarnets etablering av blikkontakt umiddelbart etter fødselen, er starten på en livslang samtale. Det nyfødte barnet er helt fra starten av «klar for en prat», klar for å kommunisere, klar for å formidle sin eksistensielle smerte. Spedbarnet er allerede ved fødselen del av en konversasjon, og den er ikke primitiv, men den trenger at vi voksne «lytter med det tredje øret». Vi må forstå at spedbarnet inderlig vil formidle sin opplevelse i her-og-nå, og at det lille barnets erfaringer kommer både innenfra (kroppen) og utenfra (relasjonen). Denne måten å forstå spedbarn på beskrives tydelig hos både Bråten (2007), Trevarthen (f.eks. 2016; Delafield-Butt & Trevarthen, 2015; Trevarthen & Aitken, 2001) og andre spedbarnsforskere.

 

En fundamental to-person psykologi

Slik Martin Buber (2003) beskriver den fundamentale relasjonelle væren hos menneskene, kan vi si at moderne utviklingspsykologi og intersubjektivitetsteori bygger på en «andre-persons-forståelse» (second-person approach; Ammaniti & Gallese, 2014), eller «interaksjons-teori» (interaction-theory; Gallagher, 2012). Gallese (2001; en av oppdagerne av speilnevronene), mener vår evne til å dele den andres subjektive opplevelse, kommer fra eksistensen av et felles meningsbærende interpersonlig område, eller det han kaller «a shared manifold». Gallagher beskriver interaksjonsteorien slik: «It (or IT) rejects the mentalizing supposition, that is, the Cartesian idea that other minds are hidden away and inaccessible and cites evidence that in many cases knowing the other person’s intentions, motions, and dispositions is simply a matter of perceiving their embodied behavior in the situation. In most cases of everyday interaction, no inference is necessary…Our everyday understanding of others depends more on embodied and situated ways of perceiving and interacting with them and is enhanced by narrative practices.” (2012; s. 174). Gibbs (2001; s.120) konkluderer: “The intentionality in mother-infant interaction does not reside in any individual mind, it emerges as a product of their social interaction. Thus, what is intentional about the mother-infant interaction cannot be explained simply in terms of the mother’s and infant’s intentions with respect to each other.” Vi må forstå at intersubjektivitet er en forutsetning for, og ikke et resultat av, vår kultur og sameksistens.

 

Det er ikke tanken i ensomhet som fører til interaksjon, men interaksjonen mellom spedbarnet og de voksne som skaper tanken, eller det vi i dag benevner som mentaliseringsevne (Fonagy, Gergely, Jurist & Target, 2002). Dette kan bare skje ved at vi voksne lar spedbarn virke på oss, at vi tenker ordentlig og intenst om spedbarnet og gir spedbarnets uttrykk et språk. Språkforskeren Ragnar Rommetveit (1972) oppdaget noe viktig når han sa at: «[S]entrale aspekt i barnets ordoppleving kan vera tilgjengelege som potensielle kjensle- og assosiasjons-akkompagnement i den vaksnes språk.» (s. 272). Og han fortsetter: «Er det mogleg at slike aspekt – dei som ofte synest falla heilt ut i effektiv og nøktern språkleg informasjonsutveksling vaksne imellom – i språkspelet mellom diktar og lesar kan tena som innfallsportar til barndommens tapte paradis? Har diktaren som får oss til å ‘sansa det slik det er’ ei særleg evne til å aktivera det som framleis er tilgjengeleg av barnespråket i oss? Og, i så fall: Maktar han det fordi han i sitt strev med å finna autentiske språklege uttrykk ofte må søkja attende til ordet slik det var før det vart nedslitne – den gongen det namngav aspekt av ei livsverd som enno ikkje var konvensjonelt språkleg strukturert?» (ss. 272-273; understrek i original).

 

Rommetveits resonnement er viktig og flott fordi det viser oss at den voksne kan forstå hva spedbarnet sier selv uten verbalt språk. Et grunnpremiss i en forståelse av relasjonen mellom spedbarn og voksne, som intersubjektiv (to-person-psykologi), er at dette også skjer på et ikke-erkjent og ubevisst plan. Ammaniti & Gallese (2014; s. 9), sier: «Intersubjectivity is not exclusively confined to a declarative, metarepresentational third-person perspective. We are not alienated from the actions, emotions, and sensations of others because we own those same actions, emotions, and sensations.»

 

Foreldre-spedbarns terapi (f.eks. Baradon, 2016; Salomonsson, 2014; Thomson-Salo & Paul, 2014) og spedbarnsobservasjon (f.eks. Abrahamsen, 2004; Bergmann-Ness, Eekhoff, Ragain, Sewell & Steinberg, 2016; Moe, 1999) har vist at det som emosjonelt dukker opp i den voksne (omsorgspersonen/terapeuten/observatøren), både bevisst (som kan tenkes om og formuleres), men også ubevisst (som må hentes fram eller viser seg mer indirekte for eksempel gjennom kroppen), forteller oss om spebarnets intensjoner og behov.

 

Det intersubjektive samspill mellom spedbarnet og den voksne forutsetter at spedbarnet har kommunikative evner som gir grunnlag for senere utvikling av verbalt språk. Men verbalt språk er ikke enda en del av spedbarnets repertoar. Derfor må den voksne forsøke å forstå, fortolke og formidle det lille barnets ikke-verbale kommunikasjon.

 

Psykoanalytisk utviklingspsykologi

Hvordan kan vi forstå hva spedbarnet formidler, hvordan kan vi tale på dets vegne og hvordan kan vi hjelpe det? Psykoanalysen har i over 100 år beskrevet og benyttet seg av fenomener som motoverføring, projektiv identifikasjon, reverie og containment. Freud (1912) ber psykoanalytikeren om å peile sitt eget ubevisste mottakerapparat inn mot pasientens ubevisste signaler. Motoverføring kan beskrives som terapeutens egne subjektive opplevelser i møtet med pasienten. For Freud var motoverføringen først og fremst et problem for terapeuten fordi det uttrykte hans egne private vansker. Paula Heimanns klassiske artikkel fra 1950 gjorde om på dette gjennom hennes beskrivelse av motoverføringen som et instrument terapeuten kunne bruke for å forstå pasientens ubevisste (Heimann, 1950). Projektiv identifikasjon og containment blir i dag forstått på samme måte, som ubevisste kommunikasjonskanaler mellom pasient og terapeut (eller mellom spebarnet og foreldrene). Projektiv identifikasjon er først og fremst en kommunikasjon av emosjonelle og eksistensielle erfaringer som enda ikke kan verbaliseres (Douglas, 2007; Shuttleworth, 1989). Gjennom projektiv identifikasjon kan spebarnets sterke uro dukke opp i mors indre – i mors container. Dermed kan mor starte tankearbeidet (bevisst og ubevisst) for spedbarnet, men også etter hvert invitere spedbarnet med i den mentale fordøyelsen av det vanskelige og uutholdelige. Spedbarnet mangler det modne mentale apparat som behøves for å kunne håndtere sterke emosjoner – kunne bære smerte gjennom refleksjon. Men spedbarnet har et sterkt ønske om å klare dette og det har med seg en intersubjektivitet som kan fange opp den voksnes mentale arbeid med dets tilstand, og dermed også etter hvert kunne ta noe av det fordøyde tilbake. For å klare dette gjør mor to ting: Først lar hun spedbarnets mentale tilstand påvirke og vekke en tilsvarende tilstand i sitt eget indre uten at dette overvelder henne. Deretter, gjennom en primært ubevisst prosess, fordøyer og bearbeider mor den uro som er vekket i henne og gir den en form og betydning som spebarnet kan tåle. Å containe er ikke bare å berolige, men handler mest om å forstå og vise at det er mulig å forstå og tenke omkring det som er vondt, «the human capacity for bearing pain through thinking» (Shuttleworth, 1989, s. 36).

 

Det vi på denne måten vet om spebarnets kommunikative egenskaper sammen med hvordan den voksne kan fange opp og motta spebarnets signaler, kan vi bruke til å forstå de minste barnas intensjoner og erfaringer. Hvis vi kan starte med å erkjenne at samvær med spedbarn kan være emosjonelt krevende, kan vi betrakte emosjonene i og mellom spedbarnet og den voksne, som det sentrale i spebarnets kommunikasjon og utvikling (Panksepp, 2013). Vi må som Bråten (2004, s. 256) uttrykker, inn i det «mellompersonlige følelsesdomenet» for å finne det preverbale barnets språk og stemme. I den intersubjektive kommunikasjonen med spedbarnet må den voksne fortolke barnets signaler etter beste evne. Dette er en fortolkningsprosess som også har uunngåelige feilkilder. Relasjonen med spedbarnet kan, som sagt, være emosjonelt krevende. Derfor er det uunngåelig at noe blir fortrengt eller aldri kommer til bevisst erkjennelse hos den voksne.  

 

Vi trenger altså en metode som kan fange dette emosjonelt vanskelige, dette som ofte kan befinne seg utenfor den bevisste rasjonelle tanke, men likefult være i den voksne som interagerer med spedbarnet. Ifølge Nortvedt & Grimen (2004, s. 56), som støtter seg på Levinas (1998), vil vår sensibilitet, vår evne til å la oss berøre av spedbarnets intersubjektive kommunikasjon, være «en oppvåkning av subjektiviteten i fraværet av den intensjonale bevissthet […] Fordi sensibilitet bare er mulig for en bevissthet som ikke har herredømme over seg selv, så er sensibilitet etikk».

 

Vår emosjonelle sensibilitet, kan fungere som et ubevisst reseptor-organ i samspill med spedbarnet. På denne måten kan den voksne motta spedbarnets opplevelse av egen situasjon og behov for medvirkning. Hvis den voksne kan oppfordres til å lage et narrativ, en fortelling om sitt møte med spedbarnet, så kan dette narrativet også inneholde spedbarnets stemme. Den voksnes fortelling om spedbarnet og deres samtale er ikke bare et produkt av en enslig psyke, men vil være samskapt av ingredienser fra både spedbarnet og den voksne. Delafield-Butt & Trevarthen (2015; s. 13), sier: “Thus life stories with their intrinsic narrative vitality create a store of experience, memories, understanding and purpose – the culture of a cooperative society.” Gjennom å studere det voksne narrativet om spedbarnet med den epistemologiske åpenhet som vi tar til orde for her, og med en grunnforståelse av at et narrativ også er et kroppsliggjort, intersubjektivt og samskapt uttrykk, vil vi kunne finne det som «does not reside in any individual mind, [but] emerges as a product of their social interaction» (Gibbs, 2001; s.120). 

 

KONTEKSTER FOR UTØVELSE AV BRUKERMEDVIRKNING FOR SPEDBARN

 

Vi vil beskrive tre kontekster eller områder der brukermedvirkning for spedbarn kan aktualiseres aktuelt på konkrete måter. Dette er helse, juridiske og pedagogiske områder.

 

Helse kontekst

Igjennom vår forskning på spedbarn og foreldres møte med helsestasjonen, kommer vi i kontakt med et system som møter alle små barn i Norge. Svangerskaps- og spedbarnsomsorgen er en offentlig tjeneste som betyr mye for alle i Norge og er dermed viktig hvis vi skal kunne forstå mer av hvordan vi som samfunn og kultur møter de aller minste samfunnsborgerne. Men dette er ikke det eneste relevante stedet for å forbedre brukermedvirkning for de minste barna. resultater fra vår forskning kan være gyldige på flere områder i samfunnet der spedbarn befinner seg.

 

Vi analyserer samtaler mellom helsepersonell og (kommende) mødre, for å undersøke om narrativet som skapes i denne relasjonen mellom to voksne (en profesjonell (helsesykepleier, jordmor) og en (kommende) mor inneholder en tilgjengelighet og stemme for (det kommende) spedbarnet. Barnet skal ha mulighet til å gi seg til kjenne uten ord, men da må relasjonen/situasjonen på helsestasjonen stille en åpenhet eller sensibilitet til disposisjon for barnet. Narrativene som skapes i denne hverdagslige helsetjeneste-situasjonen, indikerer noe om hvor stor mulighet for påvirkning det er for (det kommende) barnet. Hvor «trangt» eller «åpent» dette narrativet er, vil kunne si hvor stor mulighet spedbarnet har for medvirkning.

 

Narrativet om vårt liv starter før vi fødes, og det fortsetter etter vår død (Ricoeur, 1994). Fortellingen om et menneskeliv er i gang før en trer inn i verden. Vi er uten mulighet til å være med på å formulere denne historien fra starten. Men håpet er, at dette narrativet er åpent nok til at vi kan delta i den videre utformingen. Vår forskning setter søkelys på narrativet om barnet, som den kommende mor og jordmor, og senere mor og helsesykepleier, konstruerer i samtalen seg imellom. Hvordan ser disse narrativene ut i dagens Norge i en helsetjeneste dominert av en medisinsk diskurs blant helsepersonell, og hvordan klarer møtene mellom (kommende) mødre og helsepersonell å skape et åpent nok narrativ der det kommende spedbarnet kan medvirke?

 

I våre analyser forsøker vi å se etter ubeviste elementer i samtalen slik disse skapes av det intersubjektive i all menneskelig kommunikasjon. Vi søker etter de voksne aktørenes ikke-uttalte ideer, ideer de ikke er seg selv bevist, men som likevel preger det som kommer fram. Disse ubeviste elementene kommer både fra aktørenes egne liv, men også fra kulturens ikke-uttalte sannheter eller ubeviste preferanser. Dette er en forskningstilnærming som har røtter i psykoanalytisk teori og psyko-sosietal kvalitativ forskning (Vi gir en grundig beskrivelse av dette i (Våpenstad, 2020 og Våpenstad og Bakkenget, 2021). Det er viktig å understreke at det vi finner ikke er noe vi tillegger aktørene som beviste intensjoner eller motiver, men må betraktes mer som konsekvenser av en felles kulturell påvirkning som gjerne er skjult og indirekte. Vi er alle endel av en kultur hvor våre liv er formet og påvirket ikke bare av personlige erfaringer, men hvor vi også er påvirket av samfunnets bevisste og ubevisste normer, forventninger og hierarkier. I våre analyser søker vi å forstå både kulturens påvirkning og den unike intersubjektive situasjonen spedbarnet og omsorgspersonen befinner seg i.  Det er slik historien påvirker oss utenom det vi bevisst kan gjøre rede for. Vi er deltakende i historien uten å kunne redegjøre for den i sin helhet.

 

Hva kjennetegner samtalene mellom den gravide og jordmor? Det er vanlig at den gravides engstelse og uro kommer opp. Den gravide kan være engstelig for det å være gravid, selve fødselen eller det som kommer etterpå. Det kommer da et element av spenning inn i samtalen, og det er interessant å forsøke å forstå hva som denne spenningen fører til. Ofte responderer jordmor på den gravides angst ved å forsøke å berolige gjennom å forklare det medisinske elementet av usikkerheten («men det er helt normalt i denne uken av svangerskapet å kjenne......»). Hvorfor gjør jordmor dette? Og hva gjør det med samtalen?

 

Jordmors intervensjon er en type spenningsreduksjon. Spenning som blir for krevende i møtet med angst/engstelse og den må reguleres ned eller rasjonaliseres og bagatelliseres vekk. Dette blir ofte gjort gjennom medisinens språk («det skjer i uke …»; «fosteret er innenfor normalvariasjon»). Jordmor er en medisinsk skolert yrkesutøver, det er en del av hennes profesjonelle identitet å tre inn i det medisinske språket. Medisinens språk tilhører naturvitenskapen, og naturvitenskapen har som formål å kontrollere naturen (Rorty, 2018). Kontroll blir dermed virkemiddelet for spenningsreduksjon. Den enkelte jordmor kan selvfølgelig ha ulik grad av behov for å regulere ned den gravides uro, men hun er yrkesutøver i en kulturell kontekst, og utøver som oftest yrkesrollen sin å tråd med den gjeldende praksis. Det blir derfor viktig å forstå hva det er i kulturen som formidles eller kommer til overflaten i dette møtet mellom den gravide og yrkesutøveren. Vi kan oppsummere i følgende formulering: «Vi ønsker ikke negative følelser. Det er ikke bra for den gravide å kjenne uro. Vi vil derfor fjerne den, og det gjør vi best ved å kontrollere det som skaper negative følelser. Kontrollerer vi naturen, kontrollerer vi også følelsene.» Dette er det vi ser når medisinens språk brukes til spenningsreduksjon. Og da tenker vi ikke bare på det medisinske språkets innhold, men også dets form. Denne formen preges av en klinisk sikkerhet og en imperativ ro. Det er lite rom for undring og tvil.

 

Samtidig forteller det oss hvor stor tillitt vi har til naturvitenskap og medisin generelt. Vi lar oss berolige av det medisinske språket, noe som forklarer hvorfor den gravide ofte senker skuldrene når jordmor responderer med et medisinsk språk i møte med hennes uro.

 

Men noen ganger synes det som om de senkede skuldrene til den gravide har i seg noe annet enn ro. Noen ganger er det som om spenningsreduksjonen også reduserer nysgjerrigheten. Dette er nysgjerrigheten på egen morsrolle, det kommende slektsledd, barnet i magen, livet som familie. Den spenning som forsøkes regulert bort, er en spenning som bærer i seg en ambivalens, den er både god og vanskelig på en gang. Å være gravid er å kjenne ambivalens (Raphael-Leff, 2015). Denne ambivalensen kan bli så overveldende at den møtes med et psykisk forsvar, den fortrenges og benektes, og kan få hjelp til dette av jordmors medisinsk intenderte forsøk på beroligelse. Hvis den gravide overveldes av uro og usikkerhet, vil hun forsøke å fortrenge den. Hvis det er for krevende for jordmor å kjenne gravides uro i samtalen, kan den fortrenges. Fortrenges angst og uro fra relasjonen kan dette også dra med seg den tålbare og viktige ambivalensen. Det er i denne ambivalensen vi kan finne (det kommende) barnets stemme og mulighet for medvirkning.

 

Fosteret/det kommende barnet bringer ambivalens til sine omgivelser. Selv om en graviditet er ønsket, kan den føre med seg både gode og vanskelige følelser. Ambivalente følelser blir i større eller mindre grad med inn i samtalen om det som er og det som kommer. Jo større plass denne ambivalensen kan få i narrativet som kommer ut av samtalen mellom jordmor og den gravide, jo bedre kår kan vi si det kommende barnet får.

 

Men dominerer angsten for det som kommer, kan det bety at det er et altfor åpent narrativ. Alt handler da om å regulere ned angsten («er alt bra med fosteret selv om det ikke sparker etter at jeg har spist slik han gjorde før?»), og det blir ingen plass igjen nysgjerrig, men tydelig forventing til det nye livet der inne. «Klarer jeg å være mor?», «Skader jeg barnet mitt med det jeg spiser?», «Har jeg smittet barnet mitt i magen med mine egne vanskelige følelser?», «Vil han arve sin fars temperament?».  Det kan handle om så krevende spørsmål at en ikke klarer å tenke på det kommende barnet med annet enn fritt flytende uro. Denne uroen kan fortrenges og erstattes med en påtatt sosialt akseptert glede over å være gravid. «Hvordan skal dette gå?» erstattes med «Alt er bare bra! Jeg er så glad for å være gravid!». I samtalen om det kommende barnet blir da ikke refleksjon rundt usikkerheten velkommen. Det eneste det er plass til er å snakke om hvor kjekt det er å være gravid og hvor mye en gleder seg til barnet kommer. Barnet er en gave og det er barnet som skal fortelle oss hva vi skal gjøre. Det blir dermed ikke plass til å la en fantasi få utvikle seg, en dagdrømmeaktig lek med muligheter for hvem denne lille der inne kan være og bli. Når usikkerheten blir for stor og påtrengende på denne måten, vil den nyfødte få en altfor dårlig innrammet tilværelse. Det blir for fritt, det er ikke skapt noen forventninger til hvem du er og hva du skal bli, bare en eneste stor uro for at dette blir vanskelig. Barnet får en altfor stor påvirkningskraft på omgivelsene og den kaotiske tilværelsen det er å være nyfødt, blir i for liten grad rammet inn. Dette er rammer det nyfødte barnet trenger for å utvikle en grunnleggende trygghet og tillit til verden (Erikson, 1950). Narrativet blir for åpent.

 

I andre enden har vi et narrativ der behovet for spenningsreduksjon er stort og hvor den medisinske kontrollen over utviklingen regulerer vekk den vanskelige ambivalensen. Apper som forteller hvordan barnet ser ut, planlegging i minste detalj for den kommende hverdagen med barnet, lese bøker opp og ned om barns utvikling og hvordan vi bør møte dem, klare forventninger til regler og rutiner for spedbarnet, betyr at oversikt og kontroll virker ambivalens-dempende. Narrativet blir her for trangt for barnet å komme inn i. Det er ikke plass til barnets påvirkning. Det skal kontrolleres og beskyttes, og det blir for skremmende at barnet skal ha en egen stemme som kan komme på kant med foreldrenes kontrollregime.

 

Begge ytterpunktene har ikke en tilstrekkelig toleranse for ambivalens, men søker heller å redusere den. Den naturlige, sunne ambivalensen gir plass til både vanskelige og gode følelser. Der helsepersonell møter gravide bør det legges til rette for en utvikling av øket toleranse for ambivalens, fremfor å primært bare søke å fjerne negative følelser, angst og uro. Det er i narrativet som er skapt i en samtale der ambivalensen kan få være, at det lille barnet kan medvirke. Et narrativ som kan bære ambivalens gir spedbarnet en mulighet for medvirkning og samskapelse hvor barnet blir behandlet som en autonom skapning som ikke bare er fullstendig prisgitt sine omgivelser. Å gi de minste barna gode kår for medvirkning handler om å skape situasjoner som kan romme og tåle den ambivalensen barn skaper. Slik kan spedbarnet medvirke og samskape sin egen situasjon, og barnets selvstendighetsutvikling har gode kår. Denne utviklingen av selvstendighet har i seg grunnlaget for den senere moral og derigjennom evnen til å delta som autonom og ansvarlig samfunnsborger.

 

Våre funn fra svangerskaps- og spedbarnsomsorgen kan overføres til andre deler av helseområdet. Vi tenker for eksempel på prematuravdelinger i sykehus der spedbarn både som individer og gruppe, er særdeles avhengige av en sensitiv og tilstedeværende voksenverden. I Aftenposten for 1. september 2020 kan vi lese en kronikk skrevet av fagfolkene på en prematuravdeling ved et sykehus i Oslo området. Under overskriften «Vi roper på vegne av de små» forteller fagfolkene om stadige nedskjæringer og omprioriteringer som ikke tar hensyn til de aller minste og spesielt sårbare barna. Fagfolkene sier: «Kan grunnen til at våre pasienter aldri prioriteres …, være at de ikke selv kan fortelle om sine lidelser med et språk som ledere forstår. Vi er erfarne fagpersoner som tilbringer all vår tid hos pasientene, vi forstår barnets språk og vi hører hva de sier. Derfor roper vi på vegne av dem.» Fagpersonene på prematuravdelingen tydeliggjør her vårt poeng på en forbilledlig måte.

 

Juridisk kontekst

Når vi her snakker om juridiske institusjoner, mener vi dem som rettslig vurderer og avgjør ulike rettighetsspørsmål eller andre problemstillinger knyttet til lovverket. Det kan være barnevernssaker som omsorgsovertakelser og fastsetting av samvær, eller barnelovsaker der bosted avgjøres etter samlivsbrudd. Men det kan også handle om hvordan ulike statlige tilsynsorganer klarer å ta hensyn til at de minste barna også har en lovfestet rett til å medvirke i saker som angår dem. Vi mener Norge har et stykke igjen på dette området før spedbarn har fått en reell mulighet til medvirkning og innflytelse over egen situasjon. Det har den siste tiden vært en positiv utvikling innenfor det judisielle området. Det er en øket forståelse for små barns behov og sårbarhet, men det er fremdeles en tendens til tingliggjøring av spedbarn. Det hersker en grunnleggende misforståelse om at siden de minste barna ikke kan bruke verbalt språk for å uttale seg, så er de indifferente til egen situasjon og trenger ikke å lyttes til. Det er sjelden eller aldri aktuelt å oppnevne en egen talsperson for barnet slik det er vanlig i saker som angår større barn. Men en slik talsperson med de rette kvalifikasjoner og den samme forståelse som vi beskriver i denne artikkelen, ville kunnet si mye på vegne av det lille barnet. Et annet typisk eksempel er fastsettelse av samvær i barnevernssaker som omhandler spedbarn. Barnets behov for trygghet og stabilitet blir da i nesten alle saker overkjørt av foreldrenes rett til samvær, og det brukes ofte en argumentasjon for å få foreldrenes rett igjennom som er både faglig og etisk problematisk.

 

Som beskrevet i innledningen gir FNs barnekonvensjon retten til å høres og medvirke i saker som angår dem, også til de aller minste barna. Denne retten vil i praksis sees i sammenheng med barnets alder og modenhet. Vi argumenterer for at denne måten å tenke på ikke trenger å være førende, og at det er feil å ekskludere de minste barna fra å bli hørt på bakgrunn av en feilaktig forståelse av at de er for små og umodne til å kunne ha en formening om sin egen situasjon. Det synes å være en grunnleggende misforståelse i det juridiske systemet om at spedbarn ikke kan uttale seg, ikke kan medvirke og heller ikke bryr seg, men er indifferente til hva som blir bestemt for dem av de voksne. Vi mener dette er grunnleggende feil og bygger på en manglende forståelse for, og kjennskap til, solid utviklingspsykologisk kunnskap fra de siste tiårene. Selv om ikke spedbarn har verbalt språk, kan de likevel uttale seg og medvirke på ganske sofistikerte måter. Det handler ikke om barnet, men om vi voksne er villige til å lytte og forstå den virkning det lille barnet har på oss, og å kunne la denne intersubjektive kunnskapen få innflytelse på det vi bestemmer på vegne av barnet.

 

Et spedbarn kan naturligvis ikke bestemme hvor det skal bo i en barnefordelingssak, små barns rett til medvirkning handler ikke om å kunne avgjøre i konkrete spørsmål. Det handler om en grunnleggende forståelse for at det voksne bestemmer på vegne av barnet må bygge på en forståelse for at spedbarnet ikke er indifferent, men vil profitere veldig på å bli tatt med på råd. Dette skjer gjennom at sensitive voksne bryr seg om barnet og interagerer med barnet lenge nok og inngående nok til at det lille barnet har hatt en virkning på den (eller de) voksne, og at de(n) voksne deretter erfarer at en intersubjektiv forståelse av spedbarnet har etablert seg inni dem. På bakgrunn av denne vil de(n) voksne kunne si noe om hvor viktig foreldrenes samlivsbrudd er for barnet og at voksenverden må finne en løsning på situasjonen som er minst mulig belastende for spedbarnet.

 

Her følger to eksempler på hvordan det juridiske systemet etter vårt skjønn bryter små barns lovfestede rett til å medvirke i Norge i dag.

 

En institusjon som arbeider med små barn og deres familier utsettes for en klagesak som havner hos tilsynsmyndighetene. Klagen kom fra et foreldrepar som ikke følte seg hørt av fagfolkene som møtte dem. Saken omhandlet et lite barn på vel ett år og der det var bekymring for barnets omsorgssituasjon. Både barnehage og helsestasjon var svært bekymret for barnets utvikling, og møtene med foreldrene hadde gjort fagpersonene alvorlig bekymret for foreldrenes aggressive og truende framtoning, og manglende evne til å forstå barnets signaler og utviklingsnivå. Foreldrene stilte seg helt avvisende til bekymringene og det var umulig å skape et klima for samarbeid. Derfor ble det meldt bekymring til barnevernet, og det var da foreldrene følte seg så krenket at de klaget de barnefaglige tjenesteyterne til Statsforvalteren. I Statsforvalterens vedtak er ikke det lille barnets situasjon, behov eller opplevelse nevnt med ett eneste ord. Statsforvalteren er bare opptatt av hvordan foreldrene er ivaretatt. Enhver bekymring for foreldrenes fungering og hvor skadelig denne var for det lille barnet, ble avvist. Klageorganet skriver at foreldrene har krav på lengre tid, mer refleksjon og større forståelse for sine behov. Det er et stort paradoks at det er nettopp de samme behov spedbarnet i denne saken har. Hvorfor er det så mye lettere å se at de voksne har slike behov og totalt overse at også barnet som er sentrum for saken kan ha spesielle behov? Det pre-verbale barnet kan ikke uttale seg med språk og ord som jurister og byråkrater forstår og dette synes å medføre en tingliggjøring av det lille barnet der det mer behandles som en eiendel det er tvist om, enn som et sårbart medmenneske i den ytterste nød. De eneste som høres av klageorganet er foreldrene, og de roper og skriker av full hals.

 

Det er ofte et problem i slike saker som denne at fagpersonene i offentlige organer som skal behandle saker som angår små barn, ikke har barnefaglig kompetanse eller utdanning. Norge tviholder på en generalistpraksis der den samme jurist som den ene dagen behandler en tvist om et bruktbilsalg, den neste skal vurdere en sak som den vi nevner her. Kanskje kan et tiltak for å styrke de minste barnas mulighet til reell brukermedvirkning, være opprettelsen av egne barne- og familiedomstoler slik man har i flere andre land.

 

Et annet typisk eksempel fra det juridiske området finner vi i vurderingen av mengde samvær som skal fastsettes i saker der barnevernet har overtatt omsorgen for et lite barn. Også i saker der barnet er fjernet fra foreldrene rett etter fødsel og det er åpenbart for alle at dette barnet skal vokse opp et annet sted enn hos sine biologiske foreldre, fremsettes det krav om et utstrakt samvær for foreldrene. Selv om sakkyndige med inngående utviklings-psykologisk kunnskap forklarer for nemnd eller domstol at spedbarnet ikke har et eget behov for samvær med foreldrene, endatil kan ta skade av dette samværet og først og fremst nå trenger ro, stabilitet og trygghet, så vil det ofte fastsettes samvær, og kun for å komme foreldrenes krav i møte. Norge har de siste årene tapt saker for den europeiske menneskerettighets-domstolen der det spesielt er Norges restriktive samværspraksis i slike saker som irriterer dommerne i Strasbourg. Det er kanskje ikke annet å vente fra et dommerkorps preget av en fortid i det tidligere Øst-Europa der det er forståelig at man pådrar seg en velutviklet allergi mot statlig innblanding i familielivet. Bak jernteppet var det vanlig at når myndighetene ville plage en dissident eller et uromoment, så kunne man finne på å ta barna fra vedkommende, for gode foreldre kunne de jo ikke være som opponerte mot kommunismens fortreffelighet.

 

Så hva kan juridiske organer gjøre? Hvordan kan disse instansene praktisere «sunn ambivalens», en ambivalens som kan romme både de voksne og de minste barnas perspektiv og behov? Et sted å begynne er å vurdere situasjonen ut fra de minste barnas perspektiv og søke å forstå hvordan barn som lever i en skadelig omsorgs- situasjon har det. Dette kan gjøres gjennom å oppfordre kompetente fagfolk til å være sammen med barna og la barna virke på dem i tilstrekkelig grad til at disse fagfolkene deretter kan lage en fortelling om samværet. Dette narrativet kan igjen påvirke og berøre dem som skal avgjøre saken. Sunn ambivalens i denne situasjonen er ikke at fagfolkene som møter barnet og foreldrene bare skal holde ut ubehaget de merker når de møter familien. Det vil være å flykte fra budskapet barnet formidler. Sunn ambivalens i denne situasjonen er å orke smerten ved å fortsette å samhandle med barnet. Å ikke trekke seg unna, men forsøke å forstå budskapet i den smerte barnet formidler ved å vekke den i de voksne. Å ikke bare tolerere foreldrenes manglende omsorgsferdigheter for å ivareta deres rettigheter eller krav. Klageorganet i eksempelet over burde i større grad rette søkelyset mot barnets prekære situasjon og deretter gå inn i foreldrenes krenkelse. I spørsmål om samvær bør det alltid være barnets behov som skal ha størst innflytelse. Det er mulig å ha sympati med foreldrenes vanskelige situasjon uten at denne skal avhjelpes gjennom tildeling av et utstrakt samvær med et barn som må få knytte seg til andre voksne.

 

Pedagogisk kontekst

Et annet vesentlig område der behovet for de minstebarnas medvirkning er stort, er barnehagen. Bjørnstad og Os (2018) brukte et anerkjent internasjonalt instrument til å måle kvaliteten på norske barnehager. Resultatene er nedslående og norske barnehager kommer dårlig ut på flere sentrale mål. Bjørnstad og Os oppsummerer: «Norwegian toddler care scored at the minimal level of quality» og konkluderer: «Because of the good reputation Norwegian childcare enjoys, these results were unexpected and suggest the need to enhance the quality of Norwegian toddler care». Dette «gode ryktet» om norske barnehager, har skapt en enighet i samfunnet om at alle barn i Norge bør begynne i barnehagen fra de er 10–12 måneder gamle. Det kan derfor være behov for å avdekke «keiserens nye klær» gjennom blant annet å styrke de minste barnas mulighet for medvirkning også på dette viktige samfunnsområdet.

 

Barnehagelovens (2005) §3 gir barn rett til medvirkning. Det står at: «Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet.» Men i den samme paragraf (§3) står det også: «Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.» En slik formulering kan føre til at spedbarn blir diskvalifisert fra å ytre sin mening, et paradoks når vi vet hvor viktig de første 1000[2] dager (Schore, 2017) er for barnets utvikling og at de aller fleste barn begynner i barnehagen lenge før disse 1000 dager er passert. Barnehagefeltet er et illustrerende og viktig eksempel på hvordan et stort press fra voksensamfunnet, kan være motstridende til det lille barnets behov for god nok omsorg fra et lite antall nære og stabile voksne. Når voksne ønsker å utsette spedbarn kollektivt for et inngripende tiltak (tidlig barnehagestart), bør også voksne legge spesielt til rette for at de minste barna kan gi uttrykk for sin mening om dette.

 

Mia er 10 måneder når hun starter i barnehagen. Mor skal ut i jobb og er alene om omsorgen for Mia. Mor har hatt en fin tid med Mia både mens hun var gravid og i tiden etter at Mia ble født. Når de er i barnehagen for tilvenning er mor sammen med Mia, men etter to dager oppfordrer barnehagen mor til å forlate Mia i noen timer. Så på dag tre, fire og fem er mor borte i gradvis flere timer. Uka etter begynner mor på jobb og Mia får full dag i barnehagen. De første timene de to første dagene er Mia forsiktig og nær mor, men etter hvert blir hun gradvis mer utforskende. Hun nærmer seg de andre barna og de voksne mer og mer. Likevel, på dag tre når mor går ut noen timer, blir Mia veldig urolig. Hun gråter og er vanskelig å trøste. Dette fortsetter når mor går også de neste dagene. Uka etter når mor må være fulle dager på jobb gråter Mia mye, men utover dagen roer hun seg noe. Mia roer seg lettere når hun blir holdt og får sitte på fanget til en ansatt i barnehagen som heter Eva. Når Eva har pause eller må ut et ærende, blir Mia urolig og gråter igjen. En annen voksen tar da over, men Mia roer seg ikke hos den andre. Hun blir litt roligere igjen når Eva kommer tilbake og hun får sitte i fanget hennes.

 

Hvordan utøve brukermedvirkning i denne situasjonen? Hva er sunn ambivalens her? Først kan vi spørre hva Mia forsøker å fortelle oss, og da kan den emosjonelle opplevelsen til de voksne i barnehagen være en viktig pekepinn. Hvis de voksne kan snakke sammen om hva de kjenner og hva det kan bety, vil Mia ha en god mulighet til å medvirke. Hvis de voksne derimot lukker døra til følelsene og stemningene som vekkes i dem og heller vil diskutere prosedyrer, rutiner og andre referanser som ikke handler om Mias påvirkning på dem, distanserer de seg fra Mias budskap og hennes mulighet til medvirkning svekkes eller bortfaller. Vi voksne tror ofte at hvis barnets konkrete situasjon ikke kan endres, så er det heller ikke noe poeng i å tenke, reflektere og samtale om det som barnet uttrykker. Dette er veldig feil. Det kan være avgjørende viktig for utviklingen av et barns psykiske helse og fungering at voksne legitimerer og anerkjenner barnets uttrykk og intensjoner, selv om den konkrete situasjonen ikke (umiddelbart) kan endres. Alle barns subjektive erfaringer og emosjonelle tilstander må bekreftes og respekteres av voksne. Hvis ikke vil barnets indre verden bare preges av håpløshet og forvirring, noe som igjen kan føre til uro, hyperaktivitet og dysregulerte atferds uttrykk.  

 

Tema tidlig barnehagestart. Når det stilles spørsmål ved om det er bra for spedbarn å starte i barnehagen, blir man ofte møtt med et kollektivt krav om å holde munn fordi «småbarnsforeldre kan få dårlig samvittighet». Det er som om hele dette komplekse spørsmålet er så smertefullt i kulturen (ubehaget i kulturen) at vi kollektivt ikke vil vite av det og vi benekter massivt (ikke snakk om det, vi kan få dårlig samvittighet) eller rasjonaliserer det vekk (viktig for lese- og skriveferdigheter), eller lar det med en gang bli en diskusjon om kvinnefrigjøring og likestilling. Vi makter ikke å bære den åpenbare ambivalens mellom det forståelige ønsket hos begge foreldre om å realisere seg i jobb, og spedbarnets behov for trygg tilknytning og utviklingsadekvat omsorg.

 

Et spedbarn har intet ønske om å gå i barnehagen, det vil være sammen med sine foreldre i en tett og omsorgsfull relasjon. Artikkel 12 i FNs Barnekonvensjon gir alle barn, også de aller minste, rett til å uttale seg i saker som angår dem. Denne retten er ikke bare knyttet til verbalt språk, barnet har rett til å bruke enhver kommunikasjonsform også den emosjonelle. Når et spedbarn som blir forlatt uttrykker panikk og desperasjon, så er dette en utøvelse av artikkel 12. For å klare å sende nesten alle ett-åringer i fulltids barnehage, må vi bryte barnekonvensjonen gjennom en fortrenging og benekting av det lille barnets åpenbare kommunikasjon. Evolusjonen har utstyrt oss med en spesiell sensitivitet for de minste barnas smerte-uttrykk. Men når spedbarnsforeldre må undertrykke denne livsviktige kommunikative sensitiviteten for å klare å forlate sitt lille barn, gjør det oss kanskje til et samfunn med «varig svekkede sjelsevner»? Ville vi som foreldre forlatt en tenåring i den samme angst og panikk som vi forlater våre minste? Kan det tenkes at vår undertrykking og benekting av de minste barnas tydelige signaler også har gjort oss immune mot å se og forstå emosjonell kommunikasjon generelt?

 

Å la de minste barna medvirke er en krevende praksis for voksne. Voksne må tåle vanskelige følelser som barna bringer inn i relasjonen.  Voksne trenger en toleranse for egen ambivalens for å kunne stå i barnas ambivalens. Hvis ikke overtar det psykiske forsvaret, for eksempel gjennom en flukt inn i regler og prosedyrer som kan høres faglige ut, men som bare beskytter de voksne og skaper distanse til barnet. Det konkret faglige bør komme på banen etter at den emosjonelle påvirkningen er erkjent og reflektert omkring i fellesskap, noe som egentlig også er en vesentlig del av de voksnes kunnskap (taus kunnskap). Faget og rutinene bør ta utgangspunkt i barnets budskap. Faget kan da bli noe som hjelper de voksne til å fortolke barnets budskap, ikke noe som distanserer dem fra barnet. En slik tilnærming til Mias forsøk på medvirkning, kunne medført at de voksne forsto og erkjente at hun ga beskjed om at barnehagestarten ble for vanskelig for henne. De voksne i barnehagen og mor kunne forstått at hennes klamring til Eva er kommunikasjon av et prekært behov, ikke noe som skal reguleres vekk eller som «vil gå over av seg selv». Om det er mulig å organisere seg slik i barnehagen at Mia kan få Eva helt for seg selv fremover, er kanskje urealistisk. Men gjennom en erkjennelse hos de voksne av at dette er Mias legitime og forståelige behov, så vil de voksne være livsviktige vitner som bekrefter Mias opplevelse, og de voksne vil kunne la hennes intersubjektive kommunikasjon sive inn i deres daglige drift av barnehagen herunder samværet med barna. Etter hvert kan en slik erkjennelsesprosess nærmest av seg selv medføre en endret praksis, en øket sensitivitet og en ny prioritering av hva som er det viktigste i alle menneskelige relasjoner, nemlig å være sammen og prøve å forstå hverandre fra minutt til minutt.

 

Det kanskje også umulig for mor å utvide sin permisjon fra jobb for å være sammen med Mia på heltid enda ett år. Men om barnehagen og mor kan organisere seg rundt en utstrakt bruk av den virkning de små barna har på dem, alle sterke følelser av angst, fortapthet og skyld uten å bare regulere disse bort, så er muligheten større for at de små barnas stemme kan komme mer til overflaten. En tydelig prioritering av voksen refleksjon omkring hvordan de minste barna har det i barnehagen, kan bety at voksenverden utvikler en øket sensibilitet og forståelse for hva vi faktisk utsetter de aller minste for i «samfunnets tjeneste». Helt konkret er dette et lederansvar i barnehagen; at de voksne får avsatt tilstrekkelig med tid til å reflektere sammen omkring hva de små barna intersubjektivt formidler, og at resultatet av disse refleksjonsrundene blir betraktet som legitimt og viktig datamateriale barnehagen trenger i sine rapporteringsprosedyrer og driftsmeldinger. En sterkere forståelse av alt det dagens spedbarn må forsake for at samfunnet skal gå rundt vil kunne styrke og stimulere voksenverdens innsats for at de aller minste skal ha det bra der de er.

 

To sentrale spedbarnsforskere, Jonathan Delafield-Butt og Colwyn Trevarthen (2015; s. 13), sier: “Thus life stories with their intrinsic narrative vitality create a store of experience, memories, understanding and purpose – the culture of a cooperative society.” Dette “cooperative society” er jo de Forente Nasjoner (FN), og FN har sin egen barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg til å følge. Barnekonvensjonen ber om en konkret måte for å kunne involvere også de minste barna, og vi som samfunn bør utfordres til å bruke spedbarnets narrative vitalitet til å samle inn og la oss påvirke av alle erfaringer, minner, erkjennelser og prosjekter vår interaksjon med de minste borgerne i samfunnet kan skape. Det vi voksne må gjøre, er å låne ut våre mentale rom og våre kropper til bruk i symboliseringen av spedbarnets narrativer til verbalt språk, og derigjennom til konstruktive handlinger på deres vegne.

 

Litteratur

Abrahamsen, G. (2004). Et levende blikk. Samspillsobservasjon som metode for læring. Oslo: Universitetsforlaget.

Ammaniti, M., and Gallese, V. (2014). The Birth Of Intersubjectivity. New York: Norton.

Baradon, T. (Red.), (2016). The practice of psychoanalytic parent-infant psychotherapy. (2. utg.) London: Routledge.

Barnehageloven. (2005). Lov om barnehager av 17. juni 2005. Hentet 03.03.2019 fra https://lovda- ta.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64.

Beebe, B. (2014). My journey in infant research and psychoanalysis: microanalysis, a social microscope. Psychoanalytic Psychology, 31, 4–25. doi: 10.1037/a0035575

Beebe, B., and Lachmann, F. (1988). The contribution of mother-infant mutual influence to the origins of self and object representations. Psychoanalytic Psychology, 5, 305–337. doi: 10.1037/0736-9735.5.4.305

Beebe, B., Jaffe, J., Markese, S., Buck, K., Chen, H., Cohen, P., et al. (2010). The origins of 12-month attachment: a microanalysis of 4-month mother- infant interaction. Attachment and Human Development, 12, 3–141. doi: 10.1080/146167309033 38985

Beebe, B. & Lachmann, F. M. (Red.), (2014). The origins of attachment. Infant research and adult treatment. New York: Routledge.

Bergmann-Ness, M., Eekhoff, J. K., Ragain, K., Sewell, B. & Steinberg, C. (2016). Come on – hold a baby’s hand. I D. Blue & C. Harrang (Red.), From reverie to interpretation. Transforming thoughts into the action of psychoanalysis (s. 23-37). London: Routledge.

Bion, W.R. (1962). Learning from experience. London: Karnac Books.

 

Bjørndal, A. (2009). Målet er kunnskapsbaserte og brukersentrerte tjenester. I H. Grimen & L. I. Terum (red.). Evidensbasert profesjonsutøvelse. (s. 125-144). Oslo: Abstrakt forlag.

 

Bjørnstad, E. & Os, E. (2018). Assessing quality in Norwegian child care for toddlers using ITERS- R. European Early Childhood Educational Research Journal, 26(1), 111–127. doi:10.1080/135029 3X.2018.1412051.

Bråten, S. (2004). Kommunikasjon og samspill – fra fødsel til alderdom. (2. utg.) Oslo: Universitets- forlaget.

Bråten, S. (2007). Altercentric infants and adults: on the origins and manifestations of participant perception of others’ acts and utterances, I S. Bråten (red.). On Being Moved: From Mirror Neurons to Empathy (s. 111–135). Amsterdam: John Benjamins.

Buber, M. (2003). Jeg og du. Oslo: De norske bokklubber.

Delafield-Butt, J. T., and Trevarthen, C. (2015). The ontogenesis of narrative: from moving to meaning. Frontiers in Psychology, 6:1157. doi: 10.3389/fpsyg.2015.01157

Diem-Wille, G. (2011). The early years of life. London: Karnac.

Douglas, H. (2007). Containment and reciprocity. London: Routledge.

Erikson, E. H. (1950). Barndommen og samfunnet. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Fonagy, P., Gergely, G., Jurist, E., & Target, M. (2002). Affect Regulation, Mentalization, and the Development of the Self. New York: Other Press.

Freud, S. (1912). Recommendations to physicians prac- tising psycho-analysis. The Standard Edition of the Complete Psychological Works of Sigmund Freud, Vol. XII.

Gallagher, S. (2012). Neurons, neonates and narrative. From empathic resonance to empathic understanding. I A. Foolen, U. M. Lüdtke, T. P. Racine & J. Zlatev (Red.). Moving ourselves, moving others. Motion and emotion in intersubjectivity, consciousness and language. (s. 167-196). Amsterdam: John Benjamins.

Gallese, V. (2001). The ‘shared manifold’ hypothesis: From mirror neurons to empathy. Journal of Consciousness Studies, 8, 33-50.

Gibbs, R. W. (2001). Intentions as emergent products of social interactions. I B. F. Malle, L. J. Moses & D. A. Baldwin (Red.). Intentions and intentionality. Foundations of social cognition. (s. 105-122). Cambridge, MA.: MIT Press

Govrin, A. (2016). The Psychology of Evil. I J.  Mills& R. C. Naso (red.). Ethics of Evil: Psychoanalytic Investigations. (s. 95-133). London: Routledge

Greenspan, S. I. & Shanker, S. (2004). The first idea. How symbols, language, and intelligence evolved from our primate ancestors to modern humans. Cambridge, MA.: Da Capo Press.

Heimann, P. (1950). On countertransference. International Journal of Psychoanalysis, 31, 81-84.

Kroken, R. & Madsen, O. J. (2016). Forvaltning av makt og moral i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Layard, R., Clark. A. E., Cornaglia, F., Powdthavee, N. & Vernoit, J. (2014). What predicts a successful life? A life-course model of well-being. The Economic Journal, 124, F720-F738. doi: 10.1111/ecoj. 12170.

 

Levinas, E. (1998). Underveis mot den annen. Oslo: Vidarforlaget.

 

Lyons-Ruth, K., Manly, J. T., Klitzing, K. V., Tam- minen, T., Emde, R., Fitzgerald, H.,... Watan- abe, H. (2017). The worldwide burden of infant mental and emotional disorder: Report of the task force of the world association for infant mental health. Infant Mental Health Journal, 38, 695-705. doi: 10.1002/imhj.21674.

Meltzoff, A. N., and Moore, M. K. (1998). “Infant intersubjectivity: broadening the dialogue to include imitation, identity and intention,” I S. Bråten (red.). Intersubjective Communication And Emotion In Early Ontogeny (s. 47-62). Cambridge: Cambridge University Press).

Moe, E. (1999). (Red.) Spedbarnsobservasjon og læringsprosesser. Skriftserien fra Nic Waals Institutt. Nr. 8.

Nortvedt, P. & Grimen, H. (2004). Sensibilitet og refleksjon. Filosofi og vitenskapsteori for helsefag. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Panksepp, J. (2013). How primary-process emotional systems guide child development: ancestral regulators of human happiness, thriving and suffering. I D. Narvaez, J. Panksepp, A. N. Schore & T. R. Gleason (Red.). Evolution, early experience and human development. From research to practice and policy. (s. 74-94). Oxford: Oxford University Press.

 

Portmann, A. (1951). Biologische Fragmente zu einer Lehre vom Menschen. Basel: Schwabe.

 

Raphael-Leff, J. (2015). Dark Side Of the Womb. Pregnancy, Parenting & Persecutory Anxieties. London: Anna Freud Centre.

 

Ricoeur, P. (1966). Freedom and nature: The voluntary and involuntary. Northwestern University Press. 

 

Ricoeur, P. (1986). Fallible man. New York: Fordham University Press. 

 

Ricoeur, P. (1989). The Conflict of Interpretations. Essays in Hermeneutics. London:

The Athlone Press.

 

Ricoeur, P. (1994). Oneself as Another. University of Chicago Press.

 

Rommetveit, R. (1972). Språk, tanke og kommunikasjon. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Rorty, R. (2018). Filosofi Som Poesi. Cappelens upopulære skrifter. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Salomonsson, B. (2014). Psychoanalytic Therapy With Infants and Parents. London: Routledge.

Sandberg, K. (2020). Barns rett til å bli hørt. I N. Høstmælingen, E. S. Kjørholt og K. Sandberg (red.). Barnekonvensjonen. 4. utgave. (s. 98-130). Oslo: Universitetsforlaget.

 

Schore, A. N. (2017). The first 1000 days of life: A critical period for shaping our emotional selves and so- cial brains. Foredrag presentert på konferansen: Barnets beste? Oslo, 29.09.17.

 

Schore AN (2021) The Interpersonal Neurobiology of Intersubjectivity. Frontiers in psychology, 12: 648616. doi: 10.3389/fpsyg.2021.648616

Shuttleworth, J. (1989). Psychoanalytic theory and infant development. In L. Miller, M. Rustin, M. Rustin & J. Shuttleworth (Eds.). Closely Observed Infants. London: Duckworth. (22-51).

Stern, D. N. (2010). Forms of Vitality. Oxford: Oxford University Press, doi: 10. 1093/med:psych/9780199586066.001.0001

Terrace, H. S., Bigelow, A. E. & Beebe, B. (2022). Interubjectivity and the emergence of words. Frontiers in psychology, 13: 693139. doi: 10.3389/fpsyg.2022.693139

Tomasello, M. (2003). Constructing a language. A usage-based theory of language acquisition. Cambridge, MA.: Harvard University Press.

Thomson-Salo, F. & Paul, C. (2014). Some principles of infant-parent psychotherapy. I C. Paul & F. Thomson-Salo (Red.), The baby as subject. Clinical studies in infant-parent therapy (ss. 261- 274). London: Karnac.

Trevarthen, C. (1979). “Communication and cooperation in early infancy: a description of primary intersubjectivity,” I M. Bullowa (red.). Before speech: The Beginning Of Human Communication. (s. 321-347). Cambridge: Cambridge University Press.

Trevarthen, C. (1999). “Musicality and the intrinsic motive pulse: evidence from human psychobiology and infant communication,” in Rhythms, musical narrative, and the origins of human communication. Musicae Scientiae, special issue, 1999-2000, 157–213.

Trevarthen, C. (2009). The intersubjective psycho- biology of human meaning: Learning of culture depends on interest for co-operative practical work–and affection for the joyful art of good company. Psychoanalytic Dialogues, 19(5), 507- 518.

Trevarthen, C. (2011). What is it like to be a person who knows nothing? Defining the active intersubjective mind of a newborn human being. Infant and Child Development. 20, 119–135. doi: 10.1002/icd.689

Trevarthen, C. (2016). The spiritual nature of the infant self. Journal of Consciousness Studies, 23, 258–282.

Trevarthen, C., & Aitken, K. J. (2001). Infant intersubjectivity: research, theory, and clinical application. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 42, 3–48. doi: 10.1111/1469- 7610.00701

Tronick, E. Z. (1989). Emotions and emotional communication in infants. American. Psychologist, 44, 112–119. doi: 10.1037/0003-066x.44.2.112

Tronick, E. (2007). The neurobehavioral and social-emotional development of infants and children. New York: W. W. Norton.

Uggla, B. K. (1994). Kommunikation på bristningsgränsen: En studie i Paul Ricoeurs

projekt. Stockholm: B. Östlings bokförlag.

 

Ulvik, O. S. (2015). Talking with children: professional conversations in a participation perspective. Qualitative social work, 14, 193-208. doi:10.1177/1473325014526923 

 

Våpenstad, E. V. (2020). Et nytt møte og all den smerte det innebærer – Om brukermedvirkning hos spebarn. Mellanrummet, 39, 16-28. www.mellanrummet.net. Nordisk tidsskrift for barne- og ungdomspsykoterapi.

 

Våpenstad, E. V. and Bakkenget, B. (2021). Pre-verbal Children’s Participation in a New Key. How Intersubjectivity Can Contribute to Understanding and Implementation of Child Rights in Early Childhood. Frontiers in psychology, 12: 668015. doi:10.3389/fpsyg.2021.668015 

 

Winnicott, D. W. (1964). Further thoughts on babies as persons. I D. W. Winnicott, The child, the family, and the outside world. London: Penguin Books.

 

 

[1] Slik vi finner det i en psykologi med et positivistisk vitenskapssyn.

[2] Regnet fra unnfangelsen. Blir derfor perioden frem til et barn er ca 2 år gammel.