Alf van der Hagen om løpet er kjørt for kristendommen

Lesetid: ca. 5 minutter.

To små ord: «Som om». «As if» på engelsk, «Als ob» på tysk. Leve som om det er håp? Som om det er en stjernehimmel over oss (selv om vi ikke ser den), som om det er en morallov inni oss (selv om vi ikke kan føre bevis for den)?

«Stjernehimmelen over meg, moralloven inni meg.» Filosofen Immanuel Kant skrev det, og rockemusikeren Nick Cave synger det. Jeg spurte en gang Nick Cave om hans forhold til Gud. Han svarte: «Jeg vet ikke om Gud eksisterer, men jeg vil leve som om det finnes en Gud.» Han sa videre: «Atheism is unhelpful and bad for the business of songwriting! It’s a fucking dead end! It may be true – there might be no God – but truth isn’t the only game in town.»

Som ideologi har kristendommen har utøvd makt i mer enn tusen år. Stadige kriger mot de vantro, stadig fordømmelse av syndere og avvikere. I vitenskapene ble alt og alle målt opp mot bibelske skapelsesberetninger til langt ut på 1800-tallet. Men derfra har kristendommen tapt på alle fronter i Europa. Kristendommen har mistet sin makt, til og med over vårt seksualliv, og godt er kanskje det.

Selv meldte jeg meg ut av det som het statskirken rett før årtusenskiftet og har ikke meldt meg inn i noen annen. Det ga meg frihet til å søke Gud på andre måter, først langs estetikkens vei. Jeg liker å være i nærheten av troens uttrykk i musikk, poesi og billedkunst. Bach. Fosse. Rouault. Eller snuble innom hellige steder når jeg er på reise, og gjerne skrive om det etterpå. Jeg har også gjort det til et yrkesarbeid å samtale i intervjus form med mennesker om deres tro, eller oppfatninger av tro og det hellige, og fortsetter med slike eksistensielle samtaler i hver utgave av Samtiden, sist gang med Shabana Rehman og Martin Eia-Revheim.

Og hva tror jeg på? Jeg tror i det minste på forestillingsevnen. Jeg forestiller meg at en Gud i sin uendelige godhet har delt av seg selv, delt seg selv ut, så å si, i denne triste og vakre verdenen vår. Jeg liker å se for meg, slik Justin Martyr, en av de første kristne tenkerne skrev på 100-tallet, at Gud har kastet ut en masse frøkorn over den hele vide verden, logos spermatikos, kalte han dem. Logos-frø. Spirende lys i en mørk verden. Og disse frøene, sannhetskornene, gjelder det å lete opp, gjenkjenne og hegne om, i alle mennesker, i alle religioner og tankesystemer. Gjenkjenne Gud i det skapte.

Kristendommen har forandret seg gjennom historien, vært i utvikling, elastisk. Urkristendommen tok opp i seg de greske forestillingene om sjelen, denne urolige sjelen som lengter etter å finne hvile hos Gud, sitt opphav. Kristendommen innførte forestillingen om helvete i den føydale middelalderen, og så avskaffet den helvete i det demokratiske 20. århundret. «Alle skal med», heter det jo nå i Den norske kirke. Men jeg kjente en kvinne som en gang sa: «Men Alf, hvis helvetet virkelig eksisterer, hjelper det jo lite om jeg ikke tror på det!» Hun hadde forestillingsevnen. Hun levde som om helvetet fantes og for å unngå å havne der selv.

Den tyske filosofen Hans Vaihinger ble kjent for sin «som om»-filosofi: Die Philosophie des Als Ob er tittelen på hans hovedverk fra 1911. Vaihinger skriver i tradisjonen fra Kant (vi kan ikke vite sikkert hva en ting er i seg selv, ‘Das Ding an sich’), men var også påvirket av Nietzsche og Schopenhauers skeptisisme. Vaihinger hevdet at det finnes «nyttige usannheter», forestillinger som ikke kan bevises, men som likevel er gode og fruktbare for oss som mennesker og samfunn. Fiksjonalisme kaltes den filosofiske retningen han grunnla, og Vaihinger er i våre dager fulgt opp av den ghanesisk-britiske filosofen Kwame Anthony Appiah i boken As if fra 2019, med undertittelen «Idealisering og idealer».

Jeg tror det ligger noen hemmeligheter i dette som om. Ved å tenke og handle som om visse sannheter finnes, selv om vi ikke kan bevise at det er sannheter. Denne innbilningskraften, forestillingsevnen, er også grunnlag for solidaritet, tror jeg. Hvis vi greide å forestille oss hvordan fattigdom kjennes, ville vi mer helhjertet bekjempe den. (Derfor er det en ulykke både mentalt og politisk dersom folk slutter å lese romaner, for i slike litterære fiksjoner kommer du så å si på innsiden av andre menneskers liv.)

Nå finnes det knapt noen kristendom uten Kristus, men denne Jesus er vanskelig, synes jeg. Hard, kompromissløs, ikke alltid lett å forstå, siden han ofte talte i lignelser. Han sa for eksempel at «det dere har gjort mot en av disse minste, de fattige, sultne, tørste, fremmede, syke, fengslede ... det har dere også gjort mot meg». Som om Jesus satte likhetstegn mellom seg selv og de aller nederste.

Hva skjer med et samfunn når slike forestillinger forsvinner? Blir det mer hovmod og grådighet, misunnelse og latskap? Eller har kristendommen i seg bilder som fortsatt er sterke nok til å gjøre inntrykk også på oss som lever så tid de grader på verdens solside? Det følgende sitatet fra Lukasevangeliet er en lignelse, en fiksjon. Men tenk om den fiksjonen er sann?

Lignelsen om den rike mannen og Lasarus.

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. «Abraham», ropte han, «ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.» Men Abraham svarte: «Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.»

Jeg tror at kristendommen kan overleve og utvikle seg, som mystikk, som bønn, som inderlig erfaring, som trøst, som takk og sang, som håp om at livet fortsetter etter døden i en eller annen form, eller «i Herrens hender», som det heter i salmen. Men hvem vet, kanskje også som frykt? Gudsfrykt?

Denne teksten er et omarbeidet innlegg fra Samtidens heldagsseminar om kristendommen.