Sian-leder Lars Thorsen under en rettsak i år.

Foto

Hanna Johre / NTB.

Toleransens paradoks og demokratiets muligheter for selvforsvar (åpen)

Publisert: 13. november 2022 kl 08.05
Oppdatert: 14. november 2022 kl 08.50
Johan A. Trovik fullførte nylig en PhD i politisk teori ved Princeton University. Hans interesser inkluderer moderne politisk idéhistorie, kapitalisme- og demokratiteori og normativ politisk filosofi. Troviks PhD-avhandling handlet om arbeid. Før Princeton fullførte han en bachelorgrad i filosofi, politikk og økonomi ved University of Oxford.
Foto:

Sameer Khan/Fotobuddy.

Lesetid: ca. 8 minutter.

 

På sensommeren i 2020 arrangerte organisasjonen SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge) «krenkefest» først i Bergen og så i Oslo sentrum. Begge demonstrasjonene, hvor SIANs medlemmer blant annet rev i stykker og spyttet på et eksemplar av Koranen, resulterte i bruduljer mellom SIAN, som provoserte motdemonstranter og politiet. Torsdag 3. september inviterte NRK til debatt: «Er det dette som er poenget med ytringsfriheten vår?»

Debatten fortsatte i avisspaltene. Jørgen Lorentzen lurte på om det virkelig er politiets oppgave å sørge for at Koranen kan bli skjendet. Ja, det er det, svarte Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm og daværende justisminister Monica Mæland. Politiet er ikke til stede ved demonstrasjoner for å yte støtte til de som demonstrerer, poengterte Mæland, men «for å gjøre jobben sin, som er å forsvare en av våre mest grunnleggende verdier.» Og hvis det først er lov å brenne Koranen, mente Slettholm, kan ikke politiet la være å beskytte folk mot voldelige angrep når folk benytter seg av denne retten. «Alternativet er et pøbelvelde der det i realiteten er de som truer, kaster og slår som setter grensene for ytringsfriheten.» Abid Raja, daværende kultur- og likestillingsminister, oppfordret antirasistiske motdemonstranter til å «drite i SIAN, og holde seg hjemme» i stedet.

Det var ikke første gang en høyreradikal gruppe startet en debatt om ytringsfriheten og dens grenser ved å spotte muslimer, og det ble heller ikke siste gang. I april i år planla Rasmus Paludan å benytte partiet han grunnla, og fortsatt er leder for, Stram Kurs’ valgmøteturné i Sverige til å «kritisere Islam» ved å brenne Koranen. Han begynte i Jönköping, men de neste valgmøtene i Linköping og Norrköping måtte avlyses. I begge byene brøt det ut opptøyer og noen demonstranter gikk til angrep på politiet.

Den påfølgende debatten låste seg raskt i gjenkjennelige posisjoner. Mens noen tok til orde for at koranbrenning må defineres som hatkriminalitet og sjikane, var det de fleste enige med Abid Raja om at ytringsfriheten «beskytter hans rett til å brenne hva det måtte være av religiøse og politiske skrifter.» Da NRKs Sidsel Wold uttalte at man nok ikke helt forstår i Skandinavia hvor «ydmyket og triste mange blir når de ser deres hellige bok bli brent», ble Espen Goffeng så provosert at han nesten fikk lyst til å brenne Koranen selv. Som VG konkluderte: «Å brenne Koranen er i manges øyne en avskyelig gjerning», men «ytringsfrihetens adelsmerke er å tåle meninger man er inderlig uenig i». Redaksjonen sluttet opp under Rajas oppfordring om å se en annen vei.

Fellene vi går i

Annonse

Hvorfor handler debattene om høyreekstremisme så ofte om høyreekstremistenes ytringsfrihet? Svaret kan synes å gi seg selv. Høyreekstreme «provokatører» handler på en måte som andre mener de ikke burde få lov til; for å forsvare handlingene, påberoper de seg ytringsfrihetens vern. Spørsmålet blir om de har rett til denne beskyttelsen.

Vi hører ofte fra dem som oppfordrer oss til å ignorere «provokatørene» at motdemonstrantene, ved å gi dem den oppmerksomheten de søker, går i en felle satt av de høyreekstreme. Men kan debatten om ytringsfriheten og dens grenser være enda en felle? Det er i det minste viktig at vi er bevisste på hva slags premisser denne debatten setter for vår forståelse av truslene fra det ytre høyre. Det er på tide at vi reflekterer litt rundt hvorfor høyreekstremistene selv virker som de søker seg mot denne debatten, og hva slags andre debatter som dermed utelukkes.

Høyreekstremistenes «provokasjoner»

Ta begrepet «provokatør». Det brukes som regel av SIAN og Paludans motstandere. Det er naturlig å tenke seg at de forestiller seg betegnelsen som nedsettende; er det noe provokatører ikke fortjener, så er det at vi lar oss provosere.

Det er imidlertid ikke sikkert at høyreekstremister er så misfornøyde med merkelappen. Som Anine Kierulf påpekte i NRK-debatten: Et viktig argument for en vidtrekkende ytringsfrihet er at det er veldig vanskelig å forutse konsekvensene av en ytring. Også provokasjoner kan føre til noe bra, fortsatte hun, som for eksempel da noen insisterte på at det er jorden som går rundt solen og ikke omvendt. Det kan ikke by SIAN imot at akademikere drar sammenlikningen med Kopernikus og Galileo.

Begrepene «provokatør» og «provokasjon» retter også søkelyset på en enkelt handling, og framhever den som en ytring hvis primære publikum er «provokatørens» meningsmotstandere. Det tar kritikernes fokus bort fra organisasjonen og hva den står for. Organisasjonen er imidlertid ikke til for å organisere provokasjoner; provokasjonene er ment å tjene organisasjonen. Det ønskede publikumet er ofte potensielle meningsfeller.

Det er skummelt fordi SIAN og Stram Kurs er høyreekstreme, antiliberale og antidemokratiske organisasjoner med rasebaserte voldsfantasier. SIAN er organisasjon hvis formål ifølge deres egne vedtekter er å «motarbeide, stoppe og reversere islamiseringen av Norge», og som har gått inn for å «deportere eller internere på livstid» ethvert menneske «som bekjenner seg Muhammeds ideologi». De advarer mot «muslimske seksualpredatorer» og «import av (...) morderzombier». I den grad det norske «vertskapet», den norske befolkningen, ikke har tatt inn over seg at «gjestene» må «kastes ut øyeblikkelig», er det fordi «muslimenes shariapolitivirksomhet» tvinger «adidasriddere til å midlertidig avstå fra å oppføre seg islamsk». SIAN advarer mot «folkemord» av «oss», og «destruksjon av sivilisasjonen». Om Anders Behring Breivik har SIANs sekretær uttalt at man er «tryggere med [ham] enn med muslimene», og at han på sikt «bør slippes ut for å rydde opp».

Annonse

Stram Kurs er et «etnonasjonalistisk» parti som vil forby Islam og som kjemper for en etnisk rensning av «ikke-vestlige personer» i Danmark. Paludan hevder Europa blir invadert av muslimer som forsøker å ta over styringen, men forsikrer at han «ikke vil ha fire millioner kristne negre heller»; det er, for Paludan, «et spørsmål om vi liker å være dansker». Stram Kurs mener en utvidet politistyrke er nødvendig for å «redde Danmark», og ønsker seg blant annet en egen spesialstyrke som skal bidra til en «storstilt tvangsmessig hjemsendelse av muslimer og andre som ikke har grunnlag for å bo i Danmark.» Stram Kurs mener global oppvarming i det vesentlige skyldes befolkningsveksten i utviklingsland, og går inn for å drive klimapolitikk ved sterilisering av befolkningene i disse landene.

Rasmus Paludan brenner en Koran i Stockholm 1. mai, 2022.

Foto

Fredrik Persson / AFP.

Demokratiets muligheter for selvforsvar

Demokrati krever toleranse. Å tolerere er ikke det sammen som å verdsette eller å respektere; å tolerere innebærer å akseptere nettopp det man ikke verdsetter. Men i toleransens navn må vi også sette grenser for hva som kan tolereres. Som Karl Popper beskrev det han kalte toleransens paradoks: «Uinnskrenket toleranse leder til toleransens forsvinning. Dersom vi er uinnskrenket tolerante, selv mot dem som er intolerante, dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem.» Vi må derfor, i toleransens navn, «påberope oss retten til ikke å tolerere det intolerante».

De fleste av oss aksepterer denne konklusjonen; erkjennelsen ligger til grunn for debatten om ytringsfrihetens grenser. Men i Europa og i USA har høyreekstremismens frammarsj over de siste årene ført til en bredere diskusjon om demokratiets muligheter for å drive selvforsvar. Denne diskusjonen har for eksempel løftet fram igjen begrepet «militant demokrati», lansert av den tyske juristen, statsviteren og filosofen Karl Loewenstein i mellomkrigstiden. «Det vil alltid forbli en av demokratiets beste artigheter,» moret Joesph Göbbels seg, «at det forsynte sine dødelige fiender med midlene for å tilintetgjøre seg selv». Et militant demokrati er et demokrati som åpner opp for å forsvare seg ved rettighetsinnskrenkinger overfor grupper og individer som bruker demokratiets virkemidler til å undergrave demokratiet.

Ideen om et militant demokrati er full av tornete teoretiske vurderinger og vanskelige normative og politiske avveininger. Hvordan vet vi, når det ikke dreier som om politiske partier som er så ærlige og direkte som nazistene om at de vil avskaffe demokratiet, om en gruppe utgjør en trussel? Hva slags rettighetsinnskrenkinger vil kunne nøytralisere en slik trussel uten at det vil skape nye, større utfordringer? Hvem skal ha myndigheten til å utføre slike vurderinger? Og hvordan kan vi unngå at vi i praksis avvikler demokratiet i vårt forsvar på å beskytte det?

Det militante demokratiets dilemmaer

Annonse

Ideen om et militant demokrati løser dermed på ingen måte dilemmaene knyttet til SIAN, Paludan og Stram Kurs. Poenget er i stedet at det reiser ganske andre dilemmaer. Det lar oss løfte blikket opp fra «provokasjonene» og retter i stedet oppmerksomheten vår mot organisasjonene: Hvor går grensen mellom hysteriske konspirasjonsteorier og politisk propaganda? Er trusselen fra SIAN eller Stram Kurs stor nok til å berettige demokratisk selvforsvar? Hvor mye større eller mer organisert må høyreekstreme nettverk eventuelt bli før de utgjør de en trussel mot demokratiet? Kan det være legitimt å forsøke å nøytralisere en trussel før den vokser seg for stor til å kunne håndteres fredelig? Hva slags virkemidler vil kunne virke mot sin hensikt?

En slik innfallsvinkel vil samtidig gi oss muligheten til å markere noen viktige forskjeller mellom organisasjoner som SIAN og Stram Kurs som vi ellers ignorerer. Både SIAN og Stram Kurs skiller mellom politisk tilhørighet definert av statsborgerskap og den ekte befolkningen, etniske nordmenn/dansker og ikke-muslimer, som landet egentlig tilhører. Å legge en slik distinksjon til grunn er farlig for demokratiet. Men det er vesensforskjell mellom et propagandamaskineri som SIAN og et politisk parti, som Stram Kurs, som bygger en politisk plattform på denne distinksjonen. Skal vi forsøke å forsvare demokratiet fra høyreekstremisme, vil det verken være normativt forsvarlig eller politisk hensiktsmessig å bruke de samme virkemidlene mot begge.

Dilemmaene knyttet til demokratiets muligheter og evne til å bedrive selvforsvar vil heller ikke fjerne ytringsfrihetens egne dilemmaer. Men hver eneste debatt om høyreekstremisme behøver ikke å handle om hvor langt demokratiet vårt går i å gi dem ytringsfrihetens beskyttelse. Noen ganger må den handle om hvordan vi kan beskytte demokratiet vårt mot høyreekstremisme.