Lars Gule: Troen i tilbakegang

­Lesetid: ca. 8 minutter.

Sekulariseringen gjenspeiles ikke i lovverk og økonomiske prioriteringer. Endringer i lovverk og økonomiske prioriteringer er nødvendig for å få et reelt skille mellom stat og kirke i Norge. I sommer offentliggjorde Ipsos en meningsmåling som forteller at et flertall i hele den norske befolkningen – hele 51 prosent – ikke tror på Gud. Bare 27 prosent sier at de tror (se figur 1).

Ser vi på de mellom 15 og 40 år er flertallet enda større, men faktum er at det ikke i noen av de demografiske segmentene er noe flertall som tror på Gud. Det skal ikke mye til for å se at dette er en utvikling som har forsterket seg over flere år (se figur 2). Utviklingen er heller ikke unik for Norge. Enkelt sagt er Norge og store deler av verden inne i sekulariseringsprosesser som endrer holdningene til Gud, tro og religiøs praksis i svært stor grad.

En innvending kan være at spørsmålet er for enkelt stilt og at folks tro er mer komplisert, allikevel viser altså andre undersøkelser en synkende tro gjennom mange år. Heller ikke det at en del kristne, også i Den norske kirke, viser til de mange som tenner lys eller samler seg i kirkene ved tragiske hendelser, motsier tendensen med den synkende troen. For slike handlinger sier lite om kristendommens faktiske stilling i landet. At en del religiøse avviser disse prosessene og forsøker å omtolke statistikkene, endrer ikke realiteten. Særlig i den vestlige verden er det stadig flere som tror og praktiserer stadig mindre.

Dette burde få noen og enhver til å se nærmere på religionens plass i Norge i framtiden og kristendommens plass mer spesielt. For det er svært lite som tyder på at sekulariseringen vil stoppe opp.

Sekularisering

Sekularisering er en prosess med flere dimensjoner. Disse handler om: 1) folks personlige tro og praksis, 2) hvilke verdier staten eller offentlige myndigheter legger til grunn, og 3) om i hvilken grad religiøse institusjoner pretenderer å ha altomfattende svar på livets mange spørsmål. Sekulariseringen viser seg dermed gjennom redusert tro og praksis hos individer, ved at staten/offentlige instanser relativt sett legger stadig mindre vekt på religiøse verdier eller religiøse lederes synspunkter. Og sekulariseringen viser seg ved at religiøse institusjoner og deres representanter (prester, mullaer, rabbinere mfl.) erkjenner at andre – naturvitere, samfunnsforskere – har flere og bedre svar på mange spørsmål enn religionen kan gi.

I det offentlige (altså i staten med tilliggende underadministrative enheter, som kommunene i Norge) innebærer sekularisering dermed at religionen både spiller en avtagende rolle i legitimering av statsmakten, og at religiøse institusjoner får redusert betydning som forvaltningsorganer.

Historisk har demokratiseringen av styreformen i Vesten ført til at forestillingene om kongedømme av Guds nåde ble sterkt svekket, for så å forsvinne over tid. I stedet har et sekulært folkesuverenitetsprinsipp vokst fram som det viktigste ideologiske grunnlaget for statsmakten. Sammen med folkestyrets institusjoner – parlament, valg, partier, ytringsfrihet osv. – har ikke-religiøse begrunnelser erstattet de kristne forestillingene om at øvrigheten er av Gud. Dette er en idéhistorisk utvikling som må sies å ha blitt forsterket av den moderne menneskerettighetstenkningen, enda det i en europeisk-luthersk sammenheng har foreligget teologiske begrunnelser også for den verdslige makt (to-regimentslæren).

Velferdsstatens betydning

Radikale politiske teorier og menneskerettighetstenkningen har også undergravd oppfatningene om en sosial orden med store sosioøkonomiske forskjeller som innstiftet av Gud, til fordel for en tenkning som innebærer at staten skal ivareta alle borgernes interesser. Slik sett innebærer utviklingen av velferdsstaten også en delegitimering av tidligere tiders religiøst begrunnede sosiale forskjeller.

Videre manifesterer sekulariseringen seg ved at kirkelige institusjoner får redusert betydning som forvaltningsorganer. I mange land reguleres folkebokføring, familieinngåelse, familieforhold og skilsmisse ikke lenger av kirkelige institusjoner og kanonisk rett, men av sekulære instanser og lover. Eksemplene kan mangfoldiggjøres og viser et stadig klarere faktisk skille mellom stat og religion.

Dersom vi også ser nærmere på moderne staters budsjetter, vil vi finne at i løpet av de siste par hundre årene har andelen av de offentlige utgifter som går til religiøse formål (religiøse bygg, lønninger til prester osv.), blitt drastisk redusert. Dette skyldes delvis at statens oppgaver har vokst. Men selv i de statene som (fortsatt) holder seg med statsreligion, brukes relativt sett stadig mindre på de religiøse institusjonene, hvilket også demonstrerer religionens reduserte betydning som legitimeringskilde for statsmakten eller de offentlige institusjonene.

Det moderne kravet om likebehandling av alle borgere, uansett livssynsmessig tilhørighet, som er sentralt i menneskerettighetene, innebærer samtidig et krav om at staten må opptre stadig mer livssynsnøytralt og avstå fra å favorisere én eller noen religioner framfor andre. Dette har for eksempel ført til at den norske stat befinner seg i et spenningsfelt mellom en formell (de jure) ikke-sekulær tilstand med statsreligion (selv etter den nye kirkeordningen fra 2008) og en reell (de facto) svært høy grad av livssynsnøytral, dvs. sekulær, praksis overfor landets borgere.

Denne utviklingen er altså kombinert med omfattende endringer i individuell tro og praksis. Dette viser seg i at stadig færre benytter Den norske kirke (Dnk) som seremonileverandør. Antallet barn som blir døpt, har gått drastisk ned siden 1970-tallet. Barn som blir konfirmert er også i tilbakegang. Det gjelder også kirkelige bryllup. Det som holder stand synes å være gravferder. Men også her registrerer gravferdsbyråene en økende etterspørsel etter ikke-religiøse gravferder. Dette tilsier for øvrig at gravferder, som er et offentlig anliggende, bør overføres fra å være Dnks ansvar til en rent kommunal oppgave.

Den nasjonale utviklingen av Dnks stilling illustreres av følgende oversikt:

Det er ikke bare Dnk som representerer kristendommen i Norge, men andre kristne menigheter er små sammenlignet med det som har vært statskirken gjennom flere hundre år.

Utviklingen i Oslo

Selv om figur 2 begrenser seg til endringer de siste tre årene, har utviklingen som har funnet sted gjennom de siste 40-50 årene vært markant. Den sier mye om en nedgang som trolig vil fortsette på en rekke områder i tiden framover. Dette bekreftes også av utviklingen i Oslo. Som landets mest flerkulturelle by, kan utviklingen her også si noe om hvordan situasjonen trolig vil være i hele landet, i alle fall i de større byene, om noen år.

De siste 20 årene har befolkningen i Oslo vokst fra omtrent 500.000 til nesten 700.000 innbyggere. I samme periode har medlemstallet i Dnk i Oslo sunket fra 450.000 til 323.000 medlemmer. I tiden fra 1990 har antallet medlemmer i andre tros- og livssynsamfunn økt til om lag 140.000 personer. I 2020 var om lag 47 prosent av befolkningen medlem i Dnk (korrigert til 43,3 prosent i 2021, etter at tilhørige ble tatt ut av kirkens register); 20 prosent var medlem i andre tros- og livssynssamfunn, mens 33 prosent ikke var med i noen.

Gruppen «Andre tros- og livssynssamfunn» utgjør om lag 140.000 personer i Oslo ved inngangen til 2020-tallet. Denne gruppen består av kristne trossamfunn utenom Dnk (katolikker, pinsemenigheter, andre frikirker) med om lag 75.000 medlemmer, flere muslimske trossamfunn med til sammen om lag 36.000 medlemmer, mer enn 18.000 medlemmer av Human-Etisk Forbund (HEF), samt en lang rekke mindre organisasjoner med til sammen om lag 11.000 medlemmer.

De største endringene i denne perioden er altså en klar tilbakegang for Dnk, og at antallet som ikke er med i noe tros- og livssynsamfunn har vokst betydelig. Av andre tros- og livssynsamfunn er det katolikkene, muslimene og humanistene som har økt mest.

Videre viser en prognose Dnk selv har fått utarbeidet, og som er basert på en passiv framskriving av medlemstallet ut fra demografiske forhold, en fortsatt sterk nedgang i medlemstallet de neste tiårene. Prognosen viser at nedgangen vil være størst for Oslo, med 100.000 færre medlemmer om tjue år.

Denne utviklingen gjenspeiles tydelig i bruken av seremonier og er altså en utvikling som vil forsterkes ytterligere i årene som kommer. For eksempel har deltakelse i Dnks gudstjenester i perioden 2005 til 2015 blitt redusert med 16,4 prosentpoeng på landsbasis, mens kirkens medlemstall i samme periode ble redusert med 6,6. Færre medlemmer bruker altså folkekirkens tjenester enda mindre enn medlemmene tidligere har gjort!

Færre barn blir døpt

Fra en situasjon der nærmest alle barn ble døpt i Dnk, gjelder dette nå bare litt over en firedel av barna i Oslo. Det betyr også at om lag halvparten av barna som fødes av foreldre som er medlemmer av Dnk, ikke blir døpt. Nedgangen i antall døpte i Dnk i Oslo er på over 40 prosentpoeng fra 2005 til 2020. Av et årskull på om lag 9.200 barn i Oslo er det nå bare rundt 2.600 som døpes i Dnk. For konfirmasjon er det også slik at bare om lag halvparten av 15-åringene med foreldre som er medlem i Dnk, blir konfirmert i kirken. Antallet har gått stødig nedover i mange år, og nå har Dnk og HEF om lag like mange konfirmanter i Oslo. I 2020 hadde kirken 1.507 konfirmanter og HEF hadde 1.639.

For vigsler ser vi samme utvikling. Til sammen er det om lag 5.500 personer som gifter seg i Oslo hvert år, og av disse er det omtrent 2.600 som gifter seg borgerlig og om lag 400 som gifter seg utenlands. Den norske kirke vier nå bare rundt 700 personer i Oslo hvert år. Dette er trolig rundt en firedel av alle de medlemmene i kirken som faktisk inngår ekteskap.

På gravferdsområdet er det færrest endringer. På dette området har Dnk fortsatt en dominerende posisjon. Dnk står for mer enn 75 prosent av alle bisettelser i Oslo (mot 84 prosent på landsbasis), men antallet har gått ned med rundt 20 prosent fra 2005 til 2020. De øvrige begravelsene ivaretas av de pårørende selv, noen av begravelsesbyråene, og noen av andre trossamfunn.

Sekulariseringens årsaker

Diskusjonen om sekulariseringsprosessenes årsaker er gammel og omfattende. Mange har knyttet den til økende opplysning gjennom utdanning og vitenskapenes vekst. Over tid har moderne vitenskap i stor grad fortrengt det tradisjonelle, religiøse verdensbildet. Det var dette, og modernitetens rasjonalisering av menneskelivet, Max Weber kalte «avfortryllelse av verden» («Entzauberung der Welt»). Det vitenskapelige verdensbildets globale utbredelse svekker også religiøse verdensbilder utenfor Vesten.

Samlet sett har kristendommen i Europa i løpet av de siste 250 årene i stor grad mistet sin posisjon som offentlig religion, selv om mange stater fortsatt formelt har kristendom (i en eller annen utgave) som statsreligion. Dette henger sammen med at kristendommen også har mistet sin rolle som urokkelig tradisjon, og som en (eller den) instans som legitimerer den sosiale og politiske orden.

I stadig større grad har religionen blitt omformet til et indre anliggende for den enkelte, altså et subjektivt og privat trosforhold. I denne forstand er sekularisering et uttrykk for den gjennomgripende endringen av det dominerende verdensbildet som har funnet sted i Vesten.

Naturlig nok er oppfatningene av denne prosessen ulike, blant annet avhengig av ens livssynsmessige ståsted. I antikirkelige og religionskritiske kretser ses sekulariseringen som menneskets frigjøring fra religiøs overtro. Dette er en oppfatning man blant annet finner hos den eksplisitt religionskritiske Karl Marx, men også hos andre tidlige samfunnsforskere, som August Comte, Emile Durkheim og Max Weber oppfattes religionen som tilhørende en forgangen tid og på vei mot avvikling.

Årsakene til denne utviklingen finner altså disse samfunnsforskerne blant annet i faktorer som vitenskapens framvekst, bedre utdanning for stadig flere og økt makt til de verdslige institusjonene. Samlet sett har de vektlagt moderniseringsprosessen med sin omfattende rasjonalisering og differensiering av både tenkning og samfunnsinstitusjoner, som en implisitt sekulariseringsprosess.

Eksistensiell sikkerhet

En nyere sekulariseringsteori er levert av de amerikanske statsviterne Pippa Norris og Ronald Inglehart i boka Sacred and Secular (2004/revidert utgave i 2012). De peker på at tradisjonell sekulariseringsteori må oppdateres. De peker også på at religionene ikke har forsvunnet fra verden, og neppe vil gjøre det heller. Ikke desto mindre fanger begrepet ‘sekularisering’ en viktig del av det som foregår.

I boka utvikler de en teori om eksistensiell sikkerhet som forklaring på religionenes tiltrekning. I samfunn uten omfattende materiell trygghet – mot for eksempel naturkatastrofer eller fattigdom – vil eksistensiell sikkerhet gjennom religiøs forankring, med troen på blant annet rettferdighet og et liv etter døden, fungere som «buffer» mot den utrygge virkeligheten. Videre viser de ved hjelp av data fra World Value Surveys at menneskene i praktisk talt alle avanserte industrisamfunn har beveget seg i mer sekulær retning i løpet av de fem siste tiårene.

Når verden som helhet likevel har flere mennesker med tradisjonelle religiøse synspunkter enn noen gang før, skyldes dette i hovedsak at de landene som preges av et behov for eksistensiell sikkerhet, også har den største befolkningsveksten. Nye og oppdaterte data (i andre utgave av boka) bekrefter at religiøsiteten forblir sterkest i sårbare befolkninger, spesielt i fattigere nasjoner og i mislykkede (failed) stater. Motsatt har det skjedd en systematisk erosjon av religiøs tro, religiøse verdier og religiøs praksis i de mer velstående befolkningsgruppene i rike nasjoner.

Norris og Ingleharts teori står støtt på egne bein, men synes å ha berøringspunkter med Marx’ tese om religion som opium for folket i Kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1844): «Den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.» Marx analyserer med andre ord religion som en forståelig og nødvendig «trøst» eller «bedøvelse» for mennesker som er utsatt for materiell utrygghet. Denne analysen kan forklare og utdype hvorfor Norris og Ingelharts tilnærming stemmer: Religiøsiteten går ned med økende materiell sikkerhet.

Kristendommens framtid

Vi kan i lys av den refererte statistikken og skisserte utviklingen, og uavhengig av hvordan vi forsøker å forklare denne sekulariseringen, konstatere at svært mange av de ca. 3,5 millioner medlemmene i Dnk slettes ikke tror på den guden og dogmene denne kirken er tuftet på. Denne utviklingen har naturligvis konsekvenser for kristendommens framtid i Norge. Det vil rett og slett bli færre kristne her i landet.

Det betyr ikke at alle kristne tradisjoner og «helligdager» vil forsvinne. Men deres innhold vil bli mindre religiøst og mer sekulært, akkurat som julefeiringen har blitt en kommersiell «fest» og påsken en vårferie. Viktigere er imidlertid de endringene i mer spesifikk religiøs praksis. Antallet besøkende under gudstjenester vil fortsette å gå ned. Det samme vil etterspørselen etter Dnks seremonier. Dette betyr at det vil bli behov for færre prester og færre kirkebygg. Dette reiser to viktige spørsmål: For det første om finansiering av Dnk og for det andre om Dnks spesielle lovregulerte posisjon, inkludert i Grunnloven.

Det synes åpenbart at stat og kommune ikke kan fortsette å dekke kostnadene for like mange prester som i dag og flere nye kirker, når både antallet medlemmer og medlemmenes bruk av de kirkelige tjenestene synker så markant som vi nå ser. Dermed står vi overfor en viktig nedskjæringsutfordring, som angår oss alle fordi det handler om hvordan offentlige midler prioriteres.

Er det noen av oppgavene som Dnk utfører i dag som kan videreføres av sekulære profesjonsutøvere? Det kan dreie seg om ulike omsorgsoppgaver på sykehus og i fengsler, eller å levere dødsbudskap ved ulykker eller andre fatale hendelser. Dette er oppgaver som andre enn prester kan – og kanskje bør – gjøre, for mange vil være mer bekvemme i møte med en psykolog eller annet helsepersonell i slike situasjoner. Samtidig vil det være noen som ønsker en prest å snakke med i vanskelige situasjoner. Men slike ønsker stiller i samme kategori som ønskene til katolikker, muslimer, hinduer og humanister.

Finansiering av tros- og livssynssamfunn

Dermed vil spørsmålet om finansering av tros- og livssynssamfunn på nytt komme på dagsorden. For det virker urimelig at Dnk fortsatt skal finansieres gjennom stats- og kommunebudsjetter når den blir en minoritetskirke, dvs. når under 50 prosent av befolkningen er medlemmer.

Ytterpunktene i diskusjonen kjenner vi: Tros- og livssynssamfunnene skal selv betale for sin virksomhet gjennom kontingent og «kollekt» eller det offentlige skal dekke disse utgiftene fullt ut på en ikke-diskriminerende måte. Uansett vil det bli vanskelig å opprettholde en privilegert posisjon for Dnk.

Fortsatt er denne privilegerte posisjonen for Dnk nedfelt i lovverket. Dnks indre forhold er regulert gjennom egen kirkelov og – mest problematisk – egne formuleringer i Grunnloven § 16: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» (mine uthevelser).

I tillegg har fortsatt en del offentlige institusjoner kristne (men ikke nødvendigvis kirkelige) formålsparagrafer. Denne spesialordningen for Den norske kirke og evangelisk-luthersk lære bør selvsagt opphøre. Både av prinsipielle grunner, fordi staten skal være sekulær og livssynsnøytral, og fordi det i nær framtid ikke lenger vil være et flertall som tror på Dnks dogmer eller er medlemmer. Gjennom de nødvendige lovendringene og økonomiske prioriteringene vil vi endelig få et reelt skille mellom stat og kirke i Norge.

Dette betyr ikke at kristendommen vil være uten framtid i vårt land, men det vil være en selvstendig kristendom, knyttet til ulike kristne menigheter – noen store og noen små. En slik kristendom vil dermed i større grad være knyttet til medlemmenes faktisk tro. Kristendommens fortsatte vitalitet i Norge vil dermed være avhengig av personlig engasjement, ikke statlig hjelp og krykker.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.

Kilder og relevant litteratur

Botvar, Pål Ketil og Schmidt, Ulla, (red.), Religion i dagens Norge, Oslo: Universitetsforlaget, 2010

Bruce, Steve, God is Dead. Secularization in the West, Oxford: Blackwell, 2002

Brunborg, Helge, «Utviklingen av antall medlemmer i Den norske kirke» av, 27. mars 2019, laget på oppdrag av Kirkerådet; https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeradet/2019/juni/kr%2044.2-19%20framskriving%20av%20antall%20medlemmer%20i%20den%20norske%20kirke.pdf

Furseth, Inger (red.), Religionens tilbakekomst i offentligheten?, Oslo: Universitetsforlaget, 2015

Gule, Lars, «Sekularisering», HL-senterets kunnskapsbase, 2012/2020; https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/livssyn/religion-og-livssyn/
sekularisering/sekularisering.html

Ipsos/Norsk Monitor, «Ipsos har spurt befolkningen om de tror på Gud», 1. juli 2022; https://www.ipsos.com/nb-no/ukens-tall-26-2-av-3-unge-voksne-tror-ikke-pa-gud#:~:text=Ipsos%20har%20spurt%20befolkningen%20om%20de%20tror%20p%C3%A5%20Gud.&text=Gjennom%20samfunnsunders%C3%B8kelsen%20Ipsos%27%20Norsk%20Monitor,5%20at%20de%20er%20troende.

Ipsos/Norsk Monitor, «Ukens tall fra Ipsos Public Affairs», 18. juni 2018; https://www.ipsos.com/nb-no/ukenstall-kjonnsnoytral-ekteskapslov

Johnsen, Roar, «Livssynslandskapet i Oslo 2020», Human-Etisk Forbund, 2021; https://human.fra1.digitaloceanspaces.com/Rapport-livssynslandskapet-i-Oslo-2020.pdf

Jürgen Habermas, «Religion in the Public Sphere», Seminar Report, The Holberg Prize Seminar, 2005

Marx, Karl, Kritikk av den hegelske rettsfilosofi, i Verker i utvalg 1: Filosofiske skrifter, Oslo: Pax forlag, (1844) 1970

Norris, Pippa og Inglehart, Ronald, Sacred and
Secular: Religion and Politics Worldwide,
Cambridge: Cambridge University Press,
2012 (2. utg.)

Smith, Graeme, A Short History of Secularism,
London: I. B. Tauris, 2008

Statistisk sentralbyrå, «Den norske kirke.12025: Utvalgte nøkkeltall kirke, etter region, statistikk-
variabel og år», 28.06.2022; https://www.ssb.no/statbank/sq/10066052

Weber, Max, Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd, Oslo: Gyldendal, 2010