Foto

Yale University Press/MacLehose Press. 

Ubehaget i den ukrainske kulturen. Ukrainas fremste forfattere og filmskapere ser mørkt på landets fremtid (åpen)

Publisert: 27. juni 2022 kl 09.21
Oppdatert: 14. november 2022 kl 12.25
Varg Lukas Folkman er skribent og bokanmelder. Han er utdannet jurist.
Foto:

Gry Dahl.

«Great was the year and terrible the year of Our Lord 1918, but the year 1919 was even more terrible.» Slik avslutter den ukrainske forfatteren Mikhail Bulgakov romanen The White Guard (1925) om bolsjevikenes erobring av Kyiv. Lett omskrevet kunne sitatet vist til Ukraina av 2014 og 2022.

Etter innledende forsøk på å overvelde de ukrainske styrkene og på å erobre Kyiv, har de russiske invasjonsstyrkene nedskalert sitt angrep på Ukraina. Heller enn å tvinge den ukrainske regjeringen i kne, er målet tilsynelatende å annektere deler av Sør- og Øst-Ukraina.

Det har sendt krigen tilbake til konfliktlinjene etablert av den forrige russiske invasjonen i landet i 2014. Den resulterte i utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk, og et annektert Krim.

Mellom de to krigene har ukrainske forfattere og filmskapere forsøkt å formidle den første krigen og dens ettervirkninger i de krigsrammede regionene. De maner frem et bilde av et land revet i fillebiter.

Kontrasten er stor mellom den avmakten og håpløsheten man ser i noen av disse bøkene og filmene, og mediefortellingene om et samlet ukrainsk folk som kjemper mot Russland i dag. Er filmene og bøkene for pessimistiske på vegne av Ukraina?

Bunnløs kynisme

Det er lite som vitner om noe samlet ukrainsk folk i Sergii Loznitsas film Donbass (2018). Handlingen finner sted like ved grensen mellom Ukraina og utbryterrepublikken Donetsk. Filmen er en løst sammenflettet vev av vignetter på begge sidene av grensen.

Annonse

Donbass er først og fremst et varsku om ikke å ta informasjon med opprinnelse i den omstridte regionen på alvor. I filmen viser Loznitsa den ene manipulasjonen av nyhetsbildet etter den andre, for ikke å snakke om falske nyhetshistorier med skuespillere som spiller ofre etter falske bombeangrep på den ene eller andre siden av grensen – det er ikke så viktig, begge sider er mer eller mindre like i Donbass.

Den grunnleggende usikkerheten rundt hva som er sant eller ikke har tatt rot i beboerne av området der filmen finner sted. De lever en tilværelse på en knivsegg mellom trygghet og brutal vold. Artilleriangrep rammer tilfeldig og dreper journalister, sivile og militære om hverandre, skal vi tro Loznitsa.

Det er et samfunn råttent til bunnen av kynisme og vold Loznitsa viser. Hvor ingenting er sant, og alt er mulig. Filmen er selvfølgelig sett gjennom hans øyne, men det er vanskelig å tro at noe fellesskap overhodet kan bygges på restene av dette samfunnet

Velg en side

Håpløsheten til Loznitsa bifalles i romanen The Orphanage (2021) av forfatter Sergii Zjadan. Romanens handling utspiller seg et ubestemt sted i Øst-Ukraina under den russiske invasjonen i 2014. Samtidig som ukrainske og russiske styrker kjemper om kontrollen over en navnløs by, må skolelæreren Pasja finne veien inn i byen for å redde nevøen sin fra et barnehjem.

Foto

Yale University Press.

Pasjas odyssé inn i krigens midte er intens og brutal, men det den underveis sier om det ukrainske samfunnet er langt verre enn volden i seg selv. Ingen virker overrasket over det som skjer rundt dem, og det er irrelevant hvem som står for volden.

Annonse

Gjennom romanen utfordres Pasja gjennomgående av mennesker han møter om å rettferdiggjøre hvorfor han ikke kjemper i konflikten selv. Det slående er imidlertid at ingen virker å bry seg om hvilken side han velger – han må bare velge en av dem. Tilsvarende skilles det sjelden mellom russiske og ukrainske styrker i romanen. Begge er kapable til grusom vold, men også vennlighet, og for Pasja er det sjelden klart hvem som skyter etter ham.

I likhet med Donbass viser The Orphanage et samfunn uten håp. Alt er ødelagt – fysisk infrastruktur og samfunnslimet likeså. At karakterene i boken skal reise seg til felles innsats mot Russland åtte år senere, virker usannsynlig.

Ut av ruinene

Dette svartsynet deles innledningsvis av Valentyn Vasjanovytsj i filmen Atlantis (2019). Handlingen i filmen finner sted i 2025 etter nok en russisk invasjon. Sergii er en tidligere soldat som lever et miserabelt liv i området rundt Mariupol. Området ble sønderknust under krigen, og er knapt beboelig. Som vi finner ut senere i filmen, er selv grunnvannet så forgiftet at det ikke vil kunne drikkes på mange tiår.

Blant ruinene finnes det imidlertid håp, enda så svakt det måtte være. Sergii møter etter hvert Katja som jobber frivillig for en organisasjon som graver opp og identifiserer lik fra anonyme massegraver. Sammen med andre gjør de sakte, men sikkert sitt for igjen å gjøre det krigsherjede landet levelig.

På et tidspunkt blir Sergii tilbudt en jobb i utlandet av en kvinne tilknyttet en veldedig organisasjon, men takker nei. Skal han bare forlate landet? Hva var det i så fall han kjempet så hardt for?

 

Annonse

I gråsonen

Det er de mellommenneskelige båndene og solidaritet i krisetid som gir grunn til håp også i Andrej Kurkovs roman Grey Bees (2021). Romanen følger birøkteren Sergii som er bosatt i den såkalte gråsonen – sonen mellom forsvarslinjene til ukrainske styrker på den ene siden og utbryterrepublikken Donetsk på den andre.

Volden er alltid til stede i Sergiis hverdag, samt propagandaen og den grunnleggende informasjonsusikkerheten som også ble beskrevet i Donbass. Likevel går livet videre, og selv i de mest krigsherjede områdene av Ukraina møter Sergii vennlighet og solidaritet, både fra naboer, soldater og andre.

Foto

MacLehose Press.

Både Grey Bees og The Orphanage føles i dag noe utdaterte i hvordan de portretterer konflikten i Ukraina. Hvor gråsonene og apatien til begge parter i konflikten råder i disse bøkene, finnes det i dag ingen gråsoner. Russerne er onde, i en klassisk betydning. De bedriver angrepskrig mot Ukraina, og hverken Kurkov eller Zjadan er i dag utydelige i hvem som er den riktige part å støtte.

Tidens gang

Det er ikke lett å få inntrykket av Ukraina disse filmene og bøkene etterlater til å passe med fortellingene om et samlet og motivert folk i dag. Om fortellingene stemmer, trenger de likevel ikke å bety mer enn at en militær holdning mot en invaderende makt er blitt stålsatt.

Annonse

Hva den jevne ukrainer utenfor Mariupol eller i Donbass tenker om landets fremtid, er ikke like godt å si. Hvordan vil de se på framtidsutsiktene til landet de bebor når våpnene til sist stilner? Vil den knusende håpløsheten i The Orphanage dominere eller det falmende, men fortsatt levende håpet i Atlantis?

Selv det er ikke mye til håp, og i takt med at krigen drar ut og legger mer og mer av Ukraina i grus blir det svakere. Mediefortellingen om krigen i Ukraina er av et lidende, men samstemt befolkning som trosser det mektige Russland. Bøkene og filmene omtalt her minner om at krigen først og fremst er en hverdag preget av vilkårlig vold, usikkerhet og drepte framtidsutsikter.