Sunniva Gylver: Vil utfordre til eksistensiell beredskap

Lesetid: ca. 11 minutter.­

Jeg var gift med en fantastisk mann til døden tok ham fra meg i fjor sommer. Han var ikke religiøs. Jeg lever også tett på mange andre bra folk uten en religiøs tro. Dette er derfor ikke noe felttog mot det sekulære Norge. Jeg setter stor pris på et religiøst og livssynsmessig mangfold; jeg er jo livssynsnerd! Men jeg utfordrer det jeg opplever som en sekulær naivitet. Her er en vennlig utfordring til de av dere som definerer dere som ikke-religiøse og oppgir at dere ikke tror på Gud: Ikke gjør det for enkelt for dere selv, nå når dere er i majoritet. Samme oppfordring går selvfølgelig til religiøse, der den religiøse troen nærmest er en selvfølgelighet.

Norsk Monitor er en undersøkelse der Ipsos MMI har stilt de samme spørsmålene til et representativt utvalg i den norske befolkningen annethvert år siden 1985. «−Tror du på Gud?» er ett av disse spørsmålene, og her har det skjedd store endringer i svarene. 2013 var det første året en like stor andel svarte henholdsvis ja og nei. To år senere var de ikke-religiøse blant oss for første gang i flertall, og nå svarer omtrent halvparten at de ikke tror på Gud, og resten fordeler seg nesten jevnt på at de tror på Gud og på at de er usikre. Blant unge voksne oppgir nå under en femtedel at de tror på Gud.

− Er det en dårlig nyhet? Det kommer an på hvilket ståsted vi har, og ikke minst hva slags ideologier som former vårt livssyn i stedet. Det fullstendig livssynsnøytrale rommet finnes for meg ikke, verken i oss eller rundt oss. Og hadde det eksistert – som et fullstendig tomt rom – så hadde også det vært ideologisk ladet.

Alle mennesker har et livssyn, enten vi er oss det bevisst eller ikke. Vi praktiserer det daglig i våre ord og handlinger og de valg vi tar. Fra mitt ståsted er også alle typer livssyn en trosposisjon, fordi ingen av oss kan bevise verken at Gud finnes eller at Gud ikke finnes. En av mine kloke lærere innprentet oss elever at «90 prosent av det vi ser, ligger bak, ikke foran øynene». Vi ser gjerne det vi forventer eller antar å se, det våre erfaringer, fordommer og forforståelse er innstilt på. «Vi ser fordi vi tror det» er dermed på ett nivå like sant som «vi tror fordi vi ser det», både for religiøse og ikke-religiøse. Det fordrer god refleksjon, ydmykhet, nysgjerrighet og refleksivitet fra alle kanter.

Både religiøs og ikke-religiøs tro finnes i livgivende og ødeleggende varianter. På sitt beste bidrar religiøs tro til mye bra: det kan gi en opplevelse av å være elsket og tilgitt og aldri være alene; av livsmening og livsoppgave; av trygghet i møte med livet og døden; av tilhørighet til et fellesskap på tvers av tid og rom. På sitt verste bidrar religiøs tro til frykt, skam, isolasjon, undertrykkelse, konflikt og blind lydighet. Også ikke-religiøse livssyn rommer det samme spennet, på sitt vis. Fordi folk er folk. Jens Bjørneboe skal ha uttalt at «verden er full av både stjerner og ekskrementer»: kosmisk skjønnhet og bokstavelig talt drit og møkk. I kristen terminologi: Både vi mennesker og resten av verden er fulle av Guds skjønnhet og kjærlighet, og vi er preget av det onde i oss og i verden. Et raskt blikk inn i oss selv og ut i verden bekrefter det. Derfor er det et stort ansvar for oss som er åndelige og ideologiske ledere å fremme lære og tolkninger som er livgivende både for individer og fellesskap, og som henter fram det gode i oss mennesker.

–

Om en religiøs tro skal bli den gode veiviseren og kraftkilden som den kan være, må den for de fleste av oss både artikuleres og praktiseres. Min erfaring, både som prest og venn, er at nordmenn flest knapt har ord for eller synlig praktiserer sin egen tro eller eget livssyn. En del pinsevenner, ateister, jøder og muslimer er hederlige unntak. Jeg møter denne språkløsheten daglig og tror det bidrar til at vår eksistensielle beredskap, både som samfunn og som enkeltmennesker, blir dårligere enn den kunne vært. Vi har snakket mye om terror-, smittevern- og kriseberedskap de siste årene, men eksistensiell beredskap hører jeg lite om: Våre ressurser og verktøy for å møte livet når det slår. Og døden. Andres og egen.

5. mai 2017 holdt jeg på å dø. Jeg ble overkjørt da jeg kom på sykkel ned forbi kirken, av en motgående bil som skulle svinge til venstre, og ikke så meg. De ti dagene jeg lå på intensiven, var jeg ut og inn av morfinrus. Legene hadde forklart at jeg hadde store blødninger inne i hjernestammen, som ikke kunne opereres. De måtte bare stabilisere meg og håpe at hevelsene ville gå ned for at jeg skulle overleve. I mine klare øyeblikk kjente jeg sterkt på tre ting: Jeg elsket livet, familien og vennene mine − og ville ikke dø fra det. Jeg fryktet hva slags alvorlige skader jeg kunne få, og hva slags liv det ville bli. Og: Jeg hadde en sterk indre fred. Jeg hadde fulgt mange mennesker gjennom livskriser, store endringer, sorger og livets siste fase. Jeg hadde tenkt gjennom og satt ord på hva jeg tror på; hva som driver meg og bærer meg; hva som gir meg trygghet i møte med livet og døden. Jeg hadde ingenting uoppgjort med noen; jeg hadde sagt det jeg ville si til dem jeg elsket; jeg hadde levd livet og satt de gode spor jeg kunne, innenfor de rammer som ble mine. Og jeg trodde på at Gud ville ta vare på meg og mine kjære (religiøse og ikke-religiøse), uansett hva som skulle skje. Dét var for meg en eksistensiell beredskap.

Tre år senere ble det min tur på en annen måte. Min elskede fikk vondt i brystet idet Norge stengte ned, og etter hvert fant de ut at han hadde en stor svulst som klemte på hjertet. Legene forklarte at det var uhelbredelig, og at vi antakeligvis hadde relativt kort tid igjen sammen: noen måneder eller kanskje noen år. Vi fikk ett år sammen, der vi hele tiden både vernet om hvert minutt og samtidig ønsket å få alt overstått. Vi øvde oss i å elske og miste på samme tid, og møte hans død med ulike syn på hva den innebar. For ham ville alt være slutt når det var slutt her. Mens jeg nå takker Gud for alt vi fikk gjennom Lars Kristian, og overgir ham i Guds hender, som det første jeg gjør hver morgen når jeg våkner. Samtidig rører jeg ved englevingene han ga meg, som henger over sengen min: et par øyenstikkervinger forstørret opp til en god meter i lengde, støpt i epoxy og malt i skinnende gult, oransje og grønt. Imens ser jeg for meg min elskede ultraløper fare som en vind over himmelens marker. Jeg kan ikke vite, men jeg hviler i det.

Det er veldig mye jeg ikke kan. Men jeg kan mye om å møte livet og døden, og jeg har en eksistensiell beredskap. Jeg vil gjerne bidra til å utvikle den hos andre, gjennom å oppmuntre og tilrettelegge for samtaler der flere tenker gjennom og snakker fram sitt eget livssyn − gjerne i dialog med et mangfold av stemmer. Jeg tror slike eksistensielle samtaler kan bidra til å konvertere bagasje til ballast. Vi får alle noen ganger tung bagasje å dra på gjennom livet; både i bokstavelig og overført betydning. Belastningene vi får er ekstremt skjevfordelt: Noen sklir lett gjennom livet, andre får full pakke av prøvelser. For noen blir livsbagasjen så tung at den hindrer retning, framdrift og glede på livsreisen. Da har det stor betydning å få hjelp til å konvertere bagasjen til ballast, slik at nettopp tyngden i kjølen er det som bidrar til at vi etter hvert kan holde stø kurs når storm og bølger herjer. Midt i alt som er.

«Midt i alt som er.» Jeg pleier å si det. Det startet med at jeg stadig famlet når jeg skulle ønske god jul, god helg, god natt, god ferie til mennesker jeg visste hadde en svært krevende livssituasjon. Hvordan kunne jeg på en enkel og forståelig måte ønske dem alt godt og samtidig vise at jeg visste om og anerkjente deres ofte usynlige kamper og alt som gjorde vondt? Så endte jeg etter hvert opp med at det fungerte å si god jul-natt-helg − midt i alt som er. En bærekraftig tro, et troverdig livssyn, må kunne romme og snakke ærlig om det spennet mange av oss står i stadig vekk; om vi er religiøse eller ikke.

Hva er så religiøs tro? Hvordan kjennes den? Hvor sitter troen: i hodet, kroppen, hjertet? Det finnes ikke ett enkelt svar på det. Jeg synes det er omtrent like vanskelig som å beskrive opplevelsen av en forelskelse eller en fødsel, til noen som ikke har erfart det. For meg sitter troen flere steder, og det veksler hvor vekten ligger: I tanken er troen for meg en troverdig og nyansert framstilling av virkeligheten, verden, oss mennesker og våre livsvilkår, som forplikter meg til å sette så gode spor jeg kan. I hjertet er troen en følelse av trygghet; en opplevelse av å være sett og elsket og knyttet til kjærligheten som gjennomstrømmer verden; en slags visshet om et mektig og bærende nærvær, midt i alt som er. I kroppen sitter troen som trosvaner: gå til gudstjeneste, gjøre korsets tegn, motta nattverdens brød og vin, synge, tenne lys, gi tiende, øve meg i praktisk nestekjærlighet og i bevissthet om Guds nærvær i alt.Jeg tror vi trenger trosvaner for en bærekraftig tro, slik vi trenger fysiske, konkrete vaner for det meste som skal prege livene våre. Kanskje er det også derfor at gruppen i den før omtalte Norsk Monitor undersøkelsen som definerer seg som «personlig kristne», har holdt seg overraskende stabil? Den er fortsatt på samme nivå som på 80-tallet, i sterk motsetning til gruppen som «bare» oppgir å tro på Gud.Jeg er ikke så veldig glad i begrepet «personlig kristen»; det signaliserer for meg en type individualistisk og inderlig kristendom som jeg ikke kjenner meg helt igjen i. Men jeg antar at de som har definert seg inn i denne kategorien, har hatt noen trosvaner og gjerne noen av dem innenfor rammen av et fellesskap: Sånt gir bærekraft.

Teologen og forfatteren Henry Nouwen har sagt: «Du tenker deg ikke fram til en ny måte å leve på. Du lever deg fram til en ny måte å tenke på.» Våre hverdagsvalg i ord og handling former også tanken, ikke bare omvendt.

Hele mitt liv har jeg elsket mennesker som ikke tror det finnes en Gud. De henter fram andre ord, tolkninger og perspektiver når de skal beskrive det livet vi deler. Jeg er fullt klar over at min fortolkning av livet og virkeligheten er én blant flere. Jeg har ikke sett eller hørt Gud, annet enn gjennom de «vanlige» underne naturen, menneskelivet og gudstjenesten byr på, og jeg vet at om jeg hadde vært født et annet sted, hadde jeg høyst sannsynlig også trodd annerledes. Men i det liv som ble mitt, lever jeg hver dag som om evangeliet er sant, og opplever at det er det. Dette hindrer meg ikke i å skrive en muslimsk-kristen andaktsbok sammen med min gode venninne Bushra Ishaq, der vi gir et personlig portrett av vår hverdagstro og teologi, forankret i hver vår tradisjon. Evangeliets sannhet blir ikke mindre for meg om den må stå ved siden av andres: Sånn er jo verden. Men kristen tro og tradisjon er i en norsk kontekst mindre selvfølgelig enn noen gang, og vokser man opp i Oslo i dag, er sjansen for å få religiøs overdose nokså mikroskopisk. Tvert om kan det være nødvendig å lage seg (og gi sine barn) noen trosvaner, for i det hele tatt å åpne døren til det religiøse.

Nesten ukentlig har jeg dåpssamtaler med mer eller mindre nybakte foreldre. De fleste av dem gir uttrykk for at de ikke har en veldig sterk religiøs tro eller går mye i kirken, men at dåpen for dem er en verdig og viktig feiring av det nye livet, og en kjær tradisjon og tilhørighet.

Jeg er alltid veldig tydelig på at jeg ikke kommer til å telle hvor mange ganger de er i kirken etter at barnet er døpt (selv om de er hjertelig velkomne), men at jeg utfordrer dem til å sørge for at barnet får kunnskaper, opplevelser og relasjoner knyttet til den troen de nå døpes inn i. De vokser uansett ikke opp i et nøytralt ideologisk tomrom: Et slikt tomrom finnes ikke. Vi lever i et sekulært og kommersialisert forbrukersamfunn, der sterke stemmer med mye kapital i ryggen forkynner for oss hva et vellykket menneske og liv er, og hva vi skal strebe etter. Samtidig er de fleste foreldre jeg møter, svært opptatt av at barn skal velge fritt, noe de selvsagt ikke gjør: Vi påvirker dem for livet, både med det vi sier og gjør, og det vi unnlater å si eller gjøre. Foreldrene har som regel en språkløs og usynlig trospraksis selv, om de har noen, og de er svært skeptiske til religiøs påvirkning. Dette utgjør fort et oppvekstmiljø der barn og ungdom ikke har noen konkret erfaring med religiøs tro fra sine nære relasjoner, og der slikt bare forbindes med medias framstilling av sekterisk, ekstrem, eksotisk og undertrykkende tro. Hvor stor blir valgfriheten i praksis da?

Religionskritikk er nødvendig og viktig, både innenfra og utenfra. Men også ikke-religiøse posisjoner trenger et kritisk blikk − igjen både innenfra og utenfra. Hvor ofte reflekteres det rundt sekulær indoktrinering fra andre enn konservative religiøse? Det er ikke sånn at en sekulær tilnærming til eksistensen, livet og verden er en nøytral tilnærming − og at vi så kan velge å «adde en side order − french fries eller Gud». I sin mest skråsikre form – scientismen − blir vitenskapen like blind, arrogant, forenklet og fordømmende som den enkle og skråsikre religiøse tro.

Selvfølgelig kan livssynsfriheten bli like truet fra motsatt kant, av et religiøst miljø med sterke sanksjoner og uten rom for kritikk. Barn bør få vokse opp med et tydelig livssynsmangfold, der tro og livssyn tematiseres og praktiseres (og kritiseres!). Der de tar som en selvfølge at foreldrene vil elske dem herfra til evigheten og forbi, uansett hva slags religiøs eller ikke-religiøs tro de selv har og får. Og der de får hjelp til å utvikle sine ressurser for å møte både livet med dets spenn, andres død, og egen død når den en gang kommer.

–

Vi nærmer oss jul og et nytt år. La 2023 bli et år der vi gjennom samtaler og ting vi gjør i fellesskap, høyner vår eksistensielle beredskap − til gagn for oss selv og verden.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.