En aktuell påminnelse – 80 år etter attentatet mot Hitler

Tyskland har mye historie. På ny har den tyske nasjon konfrontert seg med et lyspunkt i den nazistiske mørketid: 20. juli var det 80 år siden Claes Schenk Graf von Stauffenberg plasserte vesken sin med eksplosiver under eiketrebordet i stabshovedkvarteret «Wolfschanze» for å få tatt livet av Hitler. «Ulvehiet» er i dag i Polen og kan besøkes som museum. Betongbunkrene er umulig å få fjernet. De ligger der som skygger av et av historiens evige øyeblikk.

Da Angela Merkel æret de myrdede offiserene for fem år siden, trakk hun nettopp de lange linjene fra dette komplottet. 20. juli var et «samvittighetsopprør», sa hun. Ved minnesmerket i Bendlerblokken – der oppstandsplanene for «Valkürie»-sammensvergelsen ble meislet ut – så hun 20.juli-mennene som «forbilder» for dagens Tyskland. Merkel advarte mot alle former for ekstremisme og historieløshet – aldri før har det vært livsviktigere å støtte Europa enn i dag. Nå huser dette kvartalet det tyske forsvarsdepartementet og det tyske motstandsmuseet. Stauffenbergs kontorpult hvorfra han forsøkte å samordne sammensvergelsen, er der ennå, korridorene også der det utspant seg pistoldueller om ettermiddagen 20.juli mellom attentatmennene og de lokale Hitler-tro offiserene da det ble klart at Føreren ikke var drept.

PEKTE FRAMOVER

Det var i Bendlerblokken mot midnatt den 20. juli 1944 at Stauffenberg og hans tre medsammensvorne – Meertz, Olbricht og Haeften – ble henrettet mot sandsekker i det skarpe lyset fra militære lastebiler. Deres handlinger pekte framover, sa Merkl, til et land der rettstilstand og humanitet var ledestjernen, slik disse grunnsatser er nedfelt i Forbundsrepublikkens forfatning, som fastslår at menneskets verdighet er «uantastbar».

Ikke tilfeldig er det også i Bendlerblokken de nye Bundeswehr-soldatene tas i ed. Merkl hyllet hele motstandsbevegelsen mot nazismen – fra folk som gjemte jøder til biskop Galen som protesterte mot Hitlers T4 massedrapsprogram mot kronisk syke og mentalt funksjonshemmede. 7000 uskyldige ble gasset eller sultet i hjel, aktivt støttet av helsepersonell som mente de stod i renhetenes tjeneste.

Stauffenberg var 36 år gammel, oberst i reservearmèen, far til fem. Bare tre fingre på venstrehånden og ett øye hadde han – resten var ødelagt av et britisk flyangrep i Tunis våren 1943. Derfor var ikke Stauffenberg i stand til å skyte Hitler med pistol, selv om han var beredt til å ofre seg selv i et slikt attentat. Han hadde bevisst søkt seg til reservearmeen for å komme Hitler nær - Valkürie var navnet på denne armeens planer for å slå med innenlandske opprør i krisetider. Stauffenberg fikk i all hemmelighet endret disse planene til å tjene sine attentatplaner.

 HADDE GJORT FLERE FORSØK

I førerhovedkvarteret «Wolfschanze» skulle Stauffenberg stille kl. 12:30, 20.juli 1944 til «Lagebesprechung», stabsmøte. Stauffenberg posisjon i reservearmeen hadde lyktes. Nå stod han foran sitt livs sjanse.

Det var ikke første gangen han forsøkte å myrde Føreren i «Ulvehiet», også 11.juli og 15. juli hadde planene klare. Han var klar også i Bechtesgaden, Hitlers bayerske ørnerede. Hver gang kom kontrabeskjeden fordi verken Himmler eller Göring var til stede. Uten deres død vurderte opprørerne sjansene til maktovertakelse som for dårlige.

20.juli 1944 gjaldt ikke disse hensynene lenger. Hitler skulle drepes uansett risiko og uansett ettervirkninger. Stauffenberg enset ikke lenger sine medsammensvornes vankelmot. Hans siste ord i Bendlerblokken før han selv ble skutt, såret i skulderen etter kamp i korridorene, var: «Dere har alle latt meg i stikken».

Første feilslag kom da alt var klart og han så at møtet var lagt til en trehytte, ikke i en bunker. Bunkervegger ville ha garantert at alle ville dø; eksplosjonen ville da bli vendt innover. Vel inne i trehytta ble Stauffenberg forestilt Hitler. Uten et ord rakte Føreren ham hånden. De hadde møtt hverandre før. I vesken som han bar de 400 meterne til stabsmøtet lå bare én bombe.

Klokka var 12:37. Tjuefire personer befant seg i hytta, blant dem både Alfred Jodl og Wilhelm Keitel i generalstaben. Av de fremmøtte skulle fire dø.

DET STOLTE SYN

I 2009 erindret general Walter Warlimont hvordan Stauffenberg entret barakken: «Som han stod der med sin svarte lapp over øyet, med sin armløse uniformsjakke, høyreist og rank og med blikket uttrykksløst rettet mot Hitler – var det et stolt syn.»

Var Stauffenberg seg bevisst at utsiktene til seier var små? Hans kanadiske biograf Peter Hoffmann er sikker. Han skriver om 20.juli-mennenes «offersinn». Dette syn deles av sønnen Berthold.

 «STAUFFENBERG, KOM NÅ!»

I 2009 kommenterte den da 88-årige ordonnansoffiser Georg Scheibler hvordan han mottok Stauffenberg i førerhovedkvarteret den dagen. «Man så umiddelbart Stauffenbergs spesielle styrke, tross hans krigsskader. Men han trengte hjelp». Scheibler tok Stauffenbergs veske. –«Den var da fryktelig tung », sa han. «Jeg har så mye å gjøre i dag», var svaret. »Jeg beundret umiddelbart hans nærvær og hans suverenitet».

Stauffenberg begikk en skjebnesvanger feil 20.juli. Det var feilslag nummer to. Da han og hans medsammensvorne, løytnant Werner von Haeften, skulle til å trykke inn syrekapselen til den andre bomben som skulle skyves inn under Hitlers kartbord, stod major Ernst John von Freyend plutselig i døra. «Stauffenberg, so kommen Sie doch!». Sommerdagen var fuktig og het. Stauffenberg ville skifte skjorte. Han ble avbrutt.

Slik ble bare 1 kg av den britisk-produserte bomben aktivert. Den andre forble uarmert og lagt i Haeftens veske. Hvorfor Stauffenberg ikke la den andre ned i samme veske, hører til et av historiens mysterier. Ingen vet i dag heller hvorfor bomben av en eller annen grunn ble skjøvet vekk fra Hitler under eiketresbordet. Han som gjorde det, omkom selv.

Hans sønn Berthold Schenk Graf von Stauffenberg (f. 1935) har i intervju gjentatt at han aldri har opphørt å undre seg over at den andre bomben endte i Haeftens taske. Hadde faren brukt begge, er det åpenbart at Hitler og alle til stede ville bli drept og hundretusener av liv antakelig spart. Et historiens evige øyeblikk.

DEN UBRUTTE KOMMUNIKASJONSLINJEN

Gestapo fant senere bombe nr. 2, kastet ut av bilen da Stauffenberg og Haeften rømte ut av kommando-området til flyet til arméhovedkvarteret i Berlin. Klokka 12:42 kommer detonasjonen. Like i nærheten ser Stauffenberg eksplosjonen og er overbevist om at Hitler er død. I virkeligheten ble bare buksen hans revet opp, og neste dag viste han Mussolini skadene.

Kl. 13:15 tar flyet av med kurs for Berlin. De to ankommer i Bendlerstrasse mellom kl. 16:30 og 17 for å overta ledelsen av operasjon Valkürie. Resten er som det heter, «historie» - i hovedtrekk korrekt gjenfortalt i filmen «Valkürie» med Tom Cruise i hovedrollen. Han er også besnærende lik Stauffenberg.

Vi vet i dag at en avgjørende forutsetning for å lykkes var å få kuttet forbindelsen til førerhovedkvarteret. Det lyktes ikke, og Hitler kom gjennom til Goebbels. Det var feilslag nummer 3. Dit, til Goebbels hus, var major Otto Remer sendt for å arrestere propagandaministeren. Goebbels satte han over til Hitler som beordret Remer til å innta Bendlerblokken og ta de revolterende offiserene til fange. Han så gjorde. I Praha, Wien og Paris satte opprørerne i gang arrestasjon av regimetro offiserer. I Paris ble 1200 ble arrestert og sandsekker gjort klare i École Militaire for henrettelse av Hitler-tro offiserer.

KALD RESPONS FRA DE ALLIERTE

Hitler var en hårsbredd fra døden. Mellom 20.juli 1944 og 8. mai 1945 omkom det dobbelt så mange tyskere som i tiden forut. For ikke å snakke om allierte, særlig russiske soldater. Samlet ble 3,5 millioner russiske krigsfanger enten sultet i hjel eller drept av nazi-styret. Det sier noe om hva som stod på spill denne julidagen.

Mer enn 200 kuppdeltakere ble myrdet i kjølvannet av anslaget, ofte ved langsom hengning med pianotråd. Hitler brukte bildene fra retterstedet Plötzensee som aften-underholdning. Albert Speer fikk innbydelse, men nektet å bivåne.

Fra utenverden var reaksjonen for det meste et skuldertrekk. Amerikanerne anså 20.juli mest som Junker-klassens siste krampetrekning - et forsøk på å redde sine privilegier før det ugjenkallelige nederlaget og å få stoppet russerne - og helst kaste vestallierte tropper østover for å eliminere bolsjevismen. Den tyske motstanden møtte skepsis i London og Washington fordi ingen ønsket å forhandle med et nasjonal-konservativt etter-nazistisk regime. Kravet om betingelsesløs kapitulasjon ble bare forsterket. Dessuten fryktet de vestallierte at russerne ville tro de forhandlet fram en separatfred med Nazi-Tyskland. Disse momentene bidro til at kuppet neppe ville betydd noe avgjørende i krigen om de hadde lykkes. Betingelsesløs kapitulasjon forble kravet.

DEMOKRATER?

Som få historiske begivenheter egner 20.juli-attentatet seg som illustrasjon til offentlig bruk av historien. 20. juli inngår i dag som del av den tyske republikks grunnleggelsesmyte. Ja, den «minnekultus» som enkelte har reagert på, er blitt del av den tyske statens demokratiske nasjonsbygging.

Forbundskansler Gerhard Schröder forsøkte på nittitallet også å gjøre 20.juli til forløpere for et forent Europa, symbolet på «det andre Tyskland». Angela Merkl var inne på de samme europeiske tonganger ved 75-årsmarkeringen. At det finnes elementer av pan-europeisk tenkning i de medsammensvornes utenrikspolitiske memoranda, er åpenbart. Men tanken på å gjøre dem til forløpere for EU, virker uhistorisk og søkt.

For demokrater i vår betydning av ordet var de ikke. 20.juli-opprørernes erfaring fra Weimar-demokratiet var kaos, splittelse og krise. Inspirert av dikteren Stefan Georges klassistisk-middelalderlige-germanske keiserkultus talte Stauffenberg-brødrene om en Vermassung (‘massifisering’). For dem var partipolitikk en sivilisasjonstrussel, en nasjonal svekkelse og styre av ukvalifiserte. De fleste hilste nazismen velkommen til å begynne med (men meldte seg ikke inn i partiet). Det gode ved nazismen var misbrukt av strebere, mente de. Dette var utrykk for en tradisjonell tysk-konservativ anti-politisk åndelighet. Eller om man vil: Maktunderstøttet inderlighet. Stauffenberg støttet entusiastisk Hitlers felttog i Polen og Frankrike.

Kreisauer-kretsen rundt Helmut James von Molkte der Stauffenberg var med, stod for agrarromantiske og korporative (yrkesbaserte) styringsformer under en autoritær stat. Stauffenberg mente demokratiet var en britisk-importvare rundt kapitalismen. Her er det et fascinerende idépolitisk overlapp med det ytterliggående tyske marxistiske venstres kritikk av demokratiet som så forbundsrepublikkens folkestyre som bare en form for ‘borgerlig herredømme’.

Ikke så få av 20.juli-mennene framviste også sin klasses konvensjonelle ant-semittisme - av den nasjonal-konservative sorten, ikke nazistenes biologiske rasisme. Det ble skrevet om en felles-europeisk «løsning» av jødeproblemet. Samtidig må vi huske at 20. juli som helhet stod for en klar restaurasjon av rettsstatlighet og humanitet. Konsentrasjonsleirene skulle f.eks. umiddelbart stenges og jødiske statsborgerlige rettigheter gjeninnføres. På slutten av livet ble Stauffenberg åpen for at et etter-nazistisk styre måtte ha en eller annen form for parlamentarisk representasjon. Han tok opp kontakt med det tyske kommunistpartiet for å få en bredest mulig motstandsfront.

ETISK IMPULS?

Samlet sett var det erfaringene med Hitlers krigføring i øst - i særdeleshet massedrapene på jødene og utsultingen av russiske krigsfanger– som fikk 20.juli-mennene til å handle. Nasjonalbevissthet stilt overfor det totale nederlaget og kristent sinnelag, i kombinasjon med fagmilitær forakt for Hitlers hensynsløse ofring av tyske soldater i vanvittige kampanjer – alle disse motiver spilte med. Hitlers ofring av tyske soldater i Stalingrad, der han forbød von Paulus å trekke ut soldater fra general Sjukovs knipetangsfelle, var dråpen.

Noen vil si at denne kristne bevissthet burde vært vekket tidligere. Hannah Arendt satte ord på den mest kritiske fortolkningen av 20.juli. I sin Eichmann-bok fra 1963 ga hun uttrykk for sin beundring for opprørernes mot, men sa at de ikke «var inspirert av moralsk indignasjon eller av hva de visste om lidelsene som var påført andre mennesker».

SKJØNNMALING

Ved 75-årsmerkingen kom en ny Stauffenberg-biografi, Thomas Karlaufs Stauffenberg –Porträt eines Attentäters (Berlin; Blessing). Han istemmer langt på vei Arendts dom. Karlauf sier omsvøpsløst at å lese skam over jødemyrderiene inn i 20.juli-mennenes motivasjon, er et produkt av 60-tallets moralske sensibilitet – en smertedempende, men svakt fundert retrospektiv projeksjon.

Dette er likevel en undervurdering av den etiske impuls som preget mange av opprørerne. Hennig von Tresckow og mange i offiserskorpset var klar fra første stund på at Hitler var en forbryter. Stauffenberg hadde sin klasses fordommer, talte for eksempel foraktfullt om vanlige polakker, men beundret offiserene. Han var villig til å ofre alt. Hjemme satt de fem barna og fru Nina som visste hva som stod for døren. (Nina overlevde og ble 92 år).

LANDSVIK?

Tittelen til denne artikkelen stammer fra den siste gjenlevende av de revolterende offiserene, Phillip Freiherr von Boeselager (død 2008). Det var han som ga Stauffenberg de britiske eksplosivene. Og det var han som med sine seks kavalleri-skvadroner bega seg fra østfronten til Berlin i dagene før 20. juli, i tiltro til at Hitler ville bli drept. Oppgaven var å besette deler av regjeringskvartalet. Da dementiet kom, snudde han og red tilbake.

At han overlevde de neste timene og ukene, berodde på at hans venner ikke røpet ham under tortur.

I tysk rettsstenkning ligger det en dyp illiberal tendens knyttet til en absolutt respekt for statsmakten som en nærmest en mytisk institusjon hevet over borgernes dagligliv - med krav om total lydighet. I det lange perspektiv kan det sies at 20.juli- mennenes fremste innsats var å demonstrere at det finnes situasjoner hvor borgernes lydighetsplikt opphører og der staten må bekjempes med forankring i allmenne humanitets- og rettsidealer. Det finnes trans-nasjonale verdier av siviliserthet og toleranse som gjelder hinsides det enkelte regime og den enkelte stat.

Det var dette som utgjorde essensen i forbundskansler Merkls tale for fem år siden. Særlig i Tyskland kan man ikke ta rettsstatlighet for gitt.

Det er en lærdom som ikke er begrenset til Tyskland 20. juli 1944.