En ny debatt om hva EU er godt for

Kjetil Wiedswang og Kjetil B. Alstadheim har skrevet bøker om behovet for en ny norsk EU-debatt. De tidligere kumpaner fra Dagens Næringsliv, er enige om mangt, og uenig om noe. For Wiedswang er problemet at ingen under 48 år har fått avgitt sin stemme om saken, mens Alstadheim kaller dette et teit argument (s 213).

For Wiedswang er en ny EU-debatt, hvor enn uønsket den måtte være av politiske ledere, både nødvendig og uavvendelig. Gitt utviklingen innen ulike politikkområder, verdenssituasjonen og Norges avhengighet av EU, tvinger den seg fram. Den vil bli grisete, hevder han. Men hvor grisete avhenger i stor grad av om man kunne enes om hva man snakker om. I dagens EU-debatt råder det uenighet både om hva som er tilfelle og hva som bør gjøres.

Wiedswang går gjennom utviklingen i europeisk politikk på mange områder i lys av Roma-traktatens økonomiske prosjekt fra 1957. Konsekvensene er store, også for Norge. Mens det tidligere sto om toll, fiskekvoter og selvråderett, står det nå om verdier. Det er et interessant grep. Det er vanskelig å gjøre rede for EUs utvikling og evne til å sanksjonere illiberalt demokrati i Polen og Ungarn, uten å trekke inn Unionens verdigrunnlag og dens overnasjonalitet. Enn si for å kunne forstå mobiliseringen til felles innsats mot Russlands krigføring. Wiedswang skal ha honnør for å trekke fram EUs verdigrunnlag – menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. Med dette kommer et bidrag til spørsmålet om hva EU er, og hva unionen er godt for. For å få litt mer kjøtt på beina på dette, kunne Wiedswang med fordel heller startet med Paris-traktaten og Kull- og stålunionen av 1951, enn med Roma-traktaten av 1957. (EUs fødselsår var ikke i 1957, som Alstadheim feilaktig sier på side 205, men i 1951.)

Man får mye interessant ut av å sette fortidens debatt i forhold til nåtidens problemer. Her mangler det ikke på viktige hendelser og avgjørende veivalg som har konsekvenser for dagens situasjon. Wiedswang har lang fartstid som journalist med Europeisk (og britisk) politikk som spesiale, og har god greie på det han snakker om. Ikke sjeldent blir det også morsomt.

I disse bøkene lærer vi om Berlinmurens fall, om kriser på kriser, om EØS-avtalens velsignelse og forbannelse, strid om enkeltdirektiver, om Brexit. Likeledes lærer vi om flyktningpolitikk, immigrasjon, pandemier, vaksiner, klimatiltak, krigen i Ukraina, om straffetoll og handelskrig. Hva skulle europeerne gjort uten EU? Utallige kommisjoner og utredninger peker mot mer samarbeid med EU for å «ivareta norske interesser», hva nå disse skulle være.

Alstadheims poeng om at alle tok feil i 1994, er et godt utgangspunkt for å korrigere feiloppfatninger. Selvreferansen er også på plass, ettersom han var aktiv på nei-siden opp til 1994 og også journalist i Klassekampen. Alstadheim får godt fram hvor uryddig debatten fram til folkeavstemningen i 1994 var, hvor på ville veier mange var i «annerledeslandet», og hvor steile frontene var. Ja, han må bent fram gni seg i øynene. Var virkelig slike begrunnelser gangbar mynt, ble virkelig EU oppfattet å være Dyret i åpenbaringen? Vrangforestillinger og konspirasjonsteorier er så visst ikke av ny dato. Hvor var pressen, hvor var akademikerne og intelligentsiaen? Var de alle i lomma på interessentene og offer for falsk bevissthet? Akkurat det får vi ikke helt svar på.

Mye informasjon, skarpe iakttagelser og mange artigheter bringes til torgs i kjent stil. Her bores det i selvmotsigelser, dilemmaer og i merkverdige begrunnelser. Senterpartiet og SV får unngjelde. I stedet for annerledeslandet har vi fått EU-landet Norge ofte på deres vakt. Alstadheims metode gir resultater, og man fristes til, i hans ånd, å vende blikket mot ham selv. Hvor tar han feil, hvor finner vi hans selvmotsigelser? På ene siden hevder han at Norge lider av et demokratisk underskudd på grunn av EØS-avtalen. Det skyldes ikke bare det store antallet rettsakter Norge er bundet til å inkorporere i norsk rett uten å kunne påvirke dem, men også at EØS ble vedtatt etter en paragraf som sa at Stortinget kan overføre myndighet til «en international Sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til på et saglig begrensæt Omraade». Nå er verken Norge blitt EU-medlem eller EU en organisasjon med begrensede oppgaver. Det blir følgelig merkelig å påstå at avtalen står på trygg demokratisk grunn – at all suverentitsavståelse «skjer innen folkestyrets rammer» (side 176). Begge utsagn kan ikke være sanne.

Det samme gjelder poenget om at EU er en overnasjonal organisasjon på side 103, men på side 246 er den «et frivillig samarbeid mellom selvstendige nasjonalstater». På side 198 viser pandemien at selvråderetten er en livsløgn og på side 245 at handlingsrommet er i møterommet. Dette følges ikke opp. Alstadheim løser dermed ikke opp i det store skismaet fra debatten av 1994 hvor «Nei-dronningen» Anne Enger Lahnstein påpekte at EU er en overnasjonal union, mens daværende statsminister Gro Harlem Brundtland hold fast på dens mellomstatlighet. Det kunne ikke være snakk om en europeisk føderasjon, det vil ikke statene tillate. Kanskje har Alstadheim (som Europabevegelsen) gode grunner for ikke å gå inn i denne tematikken. Som kjent mente Inge Lønning, Ja-sidens leder, at «slaget var tapt da EF skiftet navn til EU», fordi Unionsbegrepet vekker vonde minner (Wiedswang side 80). Men det hjelper lite å underslå realitetene i det lange løp. Kanskje journalister (som forskere) skulle ta seg en tur innom Luxemburg på sine studieturer til EU, og ikke bare stirre seg blind på Ministerrådet i Brussel og stridighetene der. EU-domstolen holder til i Luxemburg, og sammen med den overnasjonale Kommisjonen, som har initiativretten, og det med-lovgivende, direktevalgte, overnasjonale Parlamentet, utøver den ikke rent lite makt. Den fortolker Lisboa-traktaten som om den var en grunnlov.

Forfatterne ønsker en ny EU-debatt, men diskusjonen går nå allerede sin skjeve gang både her og der. Noe fart på den blir det ikke før politiske ledere fatter mot til å forlate sin selvpålagte umyndighet, og viser vei ut av uføret. Problemet er at debatten styres av fordelsargumenter, utelukkende av hva nasjonen Norge kan tjene på medlemskap. Den snevre debatten om fordeler/ulemper av EU-medlemskap, skygger for en forståelse av hvilken orden som nå er på plass i Europa, en orden som gjør det mulig for ulike aktører å optimalisere sine handlingsvalg. Denne orden har etablert kollektive goder som fred, fri bevegelse, stabilitet, et indre marked, osv. Det har kostet å etablere disse godene som Norge nå er en gratispassasjer på. Her bidrar Alstadheim med sin naturvern-bakgrunn til å utvide perspektivet. Han har EUs klimaengasjement fremst i pannebrasken - og Wiedswang bidrar med sitt søkelys på EUs humanistiske verdier. Likevel er det ofte dette med «what’s in it for me» som dominerer. Det blir ingen stabilitet i Europa om en bare bidrar når en selv ser seg selv tjent med det.

Grepet om å snakke til Kjetil på 28 fra 56-åringens perspektiv, får Alstadheim til å reflektere over sitt eget skifte av standpunkt etter 1994. Det kom ikke brått, og mange faktorer spilte inn, også dette at han innså at EU er et problemløsende system. EU har skavanker, og i Brussel er det mange interessemotsetninger og mange konflikter. Slik er det også på hjemlige trakter. Det er liksom ikke noen grunn til å la være å delta. Selve fortolkningsrammen hadde endret seg, ikke selve saksforholdene eller engasjementet. Wiedswang setter sin lit til ungdommen og 2030 som det store bruddåret for endring av mening om norsk EU-medlemskap. Tiden vil vise.

Man må bare gratulere begge forfatterne med informative og underholdende bøker som opplyser ordskiftet om den viktigste saken i norsk politikk.