En sann historie om muslimers angst – fra 2022

– Jeg har snakket med forstanderen i Mortensrud moské, vi tenker det er praktisk for dere å avholde minnesamlingen der, siden flere i familien deres ikke bor så langt unna.

Han har et poeng. Men jeg har ingen forhold til den moskeen. Utenom det jeg har lest i avisene. Mediebildene dette året har brent seg fast i huet. En haug av antirasister og muslimer bak stålgjerder, som sto ovenfor politiet med skjold av pleksiglass for å verne hatpredikanter.

På en måned har koranen blitt brent tre ganger utenfor den moskeen. Foreldre i nærområdet har sluttet å sende sine barn i moskeen, og mange føler seg nå utrygge.

Psykisk vold

Den mest rasjonelle stemmen i dette, er verken politiet som skal beskytte de svakeste i samfunnet, eller politikerne, journalister og meningseliten som babler om ytringsfrihet, det er faktisk moren Kinza Butt fra Mortensrud, som noen uker tidligere uttalte seg til NRK.

– Jeg har veldig lyst til å komme hit sammen med datteren min, men får ikke gjort det. Når barn ser brann, er det traumatiserende. Det er så enkelt.

Hun fortsatte.

– Det er synd at jeg må nekte henne, fordi hun savner det lille samfunnet vi har her på Mortensrud. Jeg vil helt ærlig ikke utsette barnet mitt for psykisk eller fysisk vold, sier Butt.

Psykisk vold. Det er en korrekt beskrivelse. Tenk om skumle stygge folk brant gjenstander og skrek ubekvemsord til barn på vestkanten. De hadde for lengst blitt buret inn for ordensforstyrrelse.

Jeg ber begravelseskonsulenten om et par timers tenketid, og avslutter samtalen. Huset vårt har vært stappfullt av mennesker i to døgn nå. Jeg ser meg rundt, registrerer nevøer og nieser som surrer rundt datteren min som nylig fylte et år. Heldige var vi som fikk beholde pappa så lenge, selv om slutten ble så brå. Det er en del av troen å være takknemlig, selv i sorg. Han levde lenge, godt, ble bestefar til seks barnebarn, og fikk en verdig avslutning. Selv bursdagsfeiringen til ettåringen var han en del av. Dissa kidsa her gjør meg usikker, skal vi utsette dem for noe så ubehagelig rett etter at de har fått sitt første med døden? Tenk om de dukker opp igjen, utenfor moskeen, mens de barna her leker utenfor? Hva skal vi fortelle dem? At de hater oss fordi vi skal til moskeen?

Jeg klarer ikke å konkludere noe. Mulig jeg overdriver og overtenker. Hva er oddsen for at de dukker opp akkurat den dagen vi skal ha minnesamling. Det går noen timer før jeg deler forslaget fra konsulenten med øvrige familiemedlemmer. Men ingen av de andre deler min bekymring. De er utelukkende positive.

– Ja, det er en fin moske, sier noen.

Mens andre påpeker hvor praktisk det vil være med å ha minnesamlingen ikke så langt fra der de aller fleste av oss bor. Kanskje har de glemt hvilke scener som har utspilt seg der i nylig tid, rett og slett fordi de ikke har sett det med egne øyne, men sikkert lest om det i nyhetene.

– Jeg har sett meg over skulderen

Kanskje er jeg preget av å ha jobbet aktivt med diskrimineringsspørsmål og antirasisme i så mange år. Jeg leser alle avisoppslagene, får med meg nyheter knyttet til SIAN og høyreekstremisme, mer enn folk flest. Det gjør noe med deg det også. Jeg har stått i debatter om rasisme, ofte like alene som alle andre som snakker om det, og kjent på hatet, nært og tett på. I innboksen. Uthenging i sosiale medier, på høyreekstreme nettsider, og selv på telefonen. Jeg har sett meg over skulderen i mørket. Som om noen venter på å ta meg. Jeg har venner som har båret på en voldsalarm, fordi de er. Muslimer som stikker hodet ut. Jeg unner ingen det.

Når konsulenten fra begravelsesbyrået ringer opp igjen, takker jeg noe skeptisk og motvillig ja. Vi kan ikke leve i frykt. Fader heller, vi kan ikke være redde og leve i frykt.

Pappas minnesamling skal avholdes på Mortensrud moské. Begravelsesbyrået formulerer en sms, og det utformes en Facebook-post. Nå blir det viden kjent. Dette er en måte å samles på for pårørende og venner, be for den avdøde, sørge, minne sammen og det avsluttes med et enklere måltid. Koranen resiteres ofte – som en bønnegjerning for den som har gått bort. Den samme koranen som har blitt satt fyr på.

I altfor mange runder, har SIAN stått utenfor moskeen på Mortensrud og brent koranen, den samme boken som er grunnlaget for muslimers livsførsel, og som vi som barn har lært å lese, tolke og forstå.

En hellig bok, som muslimske barn lærer å resitere, sitere utenat, og som de får opplæring i å danne sitt verdigrunnlag etter. Ikke vær slem mot andre. Ikke lyv. Ikke gjør urett. Ikke mobb andre for hva de tror på. Det er en forenkling av en av verdens mest kompliserte og komplekse bøker, for det er slik barn lærer, ved å utforske videre og forstå, samt utfordre foreldrenes verdigrunnlag og danne seg evne til å fortolke og selv velge.

Moskeen fungerer på dagtid som et aktivitetssenter, med koranopplæring. Kunnskap om tro, verktøy til å lese og tolke, oppleve tilhørighet til barn med lignende identiteter som deres egen, er også en del av religionsfriheten og identitetsdannelsen som må vernes. Men den gjør jo ikke det, så lenge foreldrene ikke tør å sende barna sine der.

Når voksne hissige menn står og brenner koranen på Eidsvoll plass utenfor Stortinget er det en form for ytringsfrihet. Selv om det er en grotesk og usivilisert form er det en kritikkform som har stor aksept i den vestlige verden. 

Men hvor langt skal ytringsfriheten få strekke seg? Skal den være absolutt? Skal ytringsfriheten være grunnlaget for å spre frykt i lokale boområder? Er det innafor å utsette små barn for frykt? Skal det være lovlig å innskrenke barns frihet til utfoldelse og bevegelse i eget nærområde? Skal aktivitetssentre og moskeer hvor barn og unge ferdes med en intensjon om å være, lære og utvikle seg bli slagmark for politiske og ideologiske uenigheter? Hadde vi tillatt voksne mennesker å brenne bøker eller gjenstander utenfor skolen, idrettshaller eller fritidsklubber?

Jeg tror vi kjenner svarene. Men av en eller annen grunn har vi ikke lykkes med å trygge muslimske barn og unges oppvekst. Det er et offentlig svik i regi av politikere som er blitt ytringsfrihetsfundamentalister, et svik som håndheves av politiet som er blitt beskyttere av en fryktinngytende praksis. Sånn tenker jeg ofte. Sånt gjør meg sint. Oppgitt. Urolig. Som far, som muslim og i dag som sønn til en mann som ikke lenger er med oss.

Når natten kommer, ligger jeg her i senga og kjenner på usikkerheten. Jeg finner fram mobilen, går inn på Google og søker; «Varsler koranbrenning på Mortensrud». En haug av eldre artikler dukker opp, men ingenting som bekrefter min frykt. Det er trygt, tenker jeg. Som om jeg betrygger meg selv uten å egentlig ha noe som helst kontroll. Jeg sover dårlig, hele natten. Det er heller ikke så rart. To dager tilbake var han her med oss, og nå er han ikke det. Det skjedde så brått, alt sammen. Så var han borte. 77 år gammel. Alhamdulillah. Mange mister sine nærmeste mye tidligere. Vi var heldige. Men det gjør vondt.

Når jeg våkner dagen derpå, er meldingsinnboksen full igjen og jeg har flere ubesvarte anrop. Det ingen forteller deg om å miste noen, er hvordan de små praktiske oppgavene tar over sorgprosessen. Det er mye som skal løses, mange mennesker som skal kondolere, og som vil ordne og fikse. De er der for deg, alle folkene, og de er til stor hjelp. De drar lasset. Men fortsatt får man ikke sørget. Man skal være til stede for alle de som er til stede for deg og dine. Det både gir og tar energi.

Minnestund i dag. Alt jeg vet denne dagen er at jeg skal være på moskeen før alle andre, så jeg kan speide litt i terrenget. Bare forsikre meg om at Mortensrud er trygt i dag, så ingen andre skal måtte kjenne på et ubehag. Jeg har mye nerver på vei bort. Jeg er småredd. Idet jeg kjører inn mot rundkjøringen ovenfor moskeen beveger blikket seg over hele området. Det er ingen fare så langt jeg kan se. Spørsmålet jeg sitter igjen med er hva jeg kan gjøre for å skåne våre venner og familie hvis en gjeng med voksne menn finner seg til rette og begynner å brenne koranen? Hvordan kan jeg beskytte mine nærmeste fra å stå i en så fryktfull setting? Jeg går av bilen, ser meg etter hvert over skulderen, som om noen er ute etter å ta meg. Ser meg rundt på veien. Ingenting skjer, de er ikke her i dag. Heldigvis.

Jeg innser i det øyeblikket at det er lett å tenke at man ikke skal leve i frykt, men det styrer vi ikke.