Fra Akselerasjon til Resonans: Hva Thomas Mores Utopia kan lære oss 500 år senere

Introduksjon:

I Thomas Mores klassiske verk Utopia (1516) presenteres et samfunn preget av orden, harmoni, og kollektiv forvaltning av ressurser, der mennesker lever i balanse med naturen og hverandre. Dette samfunnet kan forstås i lys av den tyske sosiologen Hartmut Rosas begreper; akselerasjon og resonans. 

Ifølge Rosa er det moderne samfunnet fanget i en akselerasjonslogikk, der tidspress, teknologisk utvikling og økonomisk vekst driver oss mot stadig raskere tempo, ofte på bekostning av meningsfulle relasjoner. I Utopia finner vi imidlertid en kontrast til denne akselerasjonen; innbyggerne prioriterer fellesskap, arbeidsglede og et autentisk forhold til naturen. 

I stedet for å være dominert av stress og konkurranse fremmer samfunnet i Utopia resonans, der forbindelser til verden, andre mennesker og seg selv gir livet en dypere mening.

I stedet for å være dominert av stress og konkurranse fremmer samfunnet i Utopia resonans, der forbindelser til verden, andre mennesker og seg selv gir livet en dypere mening, Mores utopiske samfunn kan derfor tolkes som en visjon om et liv der akselerasjonens negative virkninger er minimert, og resonans får blomstre på de fleste områder.

Forholdet til natur, samfunn og økonomi

I motsetning til akselerasjon, som driver mennesket til å konsumere mer og raskere, beskriver More et samfunn preget av en langsom, dypere forbindelse med det naturlige liv. Menneskene i Utopias mål om at «god karakter er å leve i pakt med naturen» står som et klart motstykke til den moderne akselerasjonens tendens til å nedprioritere slike relasjoner til fordel for hurtighet og effektivitet. Den politiske arenaen preges av at avgjørelser tas på en måte som fremmer fellesskapets beste, snarere enn individuell grådighet eller hastige beslutninger. I Senatet blir diskusjoner utsatt til neste møte etter at et forslag er foreslått. På denne måten oppnår de at «ingen plaprer i vei med det første og beste som faller dem inn, for så å tenke ut etterpå hvordan de an forsvare sine egne forslag i stedet for hva som er til det felles beste» (s. 110). Denne regelen kan tolkes som et forsøk på å dyrke resonans – ved å gi plass til grundig refleksjon, og ikke la samfunnets beslutninger bli drevet av hastverk eller press.

Som en påminnelse om at akselerasjon kan prege selv et utopisk samfunn mener menneskene i Utopia at det er nødvendig å håndtere den akselerasjonen som skyldes at de rike stadig forsøker å kare til seg mer på bekostning av de fattige. Løsningen ligger å søke balanse gjennom lovreguleringer og etikk basert på fellesskapets beste. For å løse utfordringer knyttet til pengeøkonomiens destruktive effekter har menneskene i Utopia fjernet avhengigheten av penger. I følge More er problemet at når alt blir målt i penger gir det «automatisk støtet til en rekke håndverk som er fullstendig unødvendige og overflødige og ikke gode for annet enn vellyst og luksus» (s. 114). Ideen er at dersom alle bare ble satt til nyttig arbeid, ville det være nok til at alle kunne få det de trengte for å leve et komfortabelt liv uten å betale. Det er ingen frykt for mangel, siden de deler det de produserer i et kollektivt system, og ingen tar mer enn de trenger. Dette er forsøk på å skape resonans i økonomien – arbeid og produksjon er basert på reelle behov, ikke på hastverk eller konkurranse om rikdom. 

På denne måten mener More at behovet for konkurranse og grådighet blir fjernet. Ved å spise sammen i offentlige spisesaler i stedet for alene hjemme viser også en søken etter resonans – fellesskap og delte måltider bidrar til å bygge dype forbindelser mellom mennesker, noe som igjen fremmer resonante relasjoner. Den rituelle høytlesningen før måltider, selv om den er kort, viser også en respekt for fellesskapets samhold og oppbyggelse. Det er ikke hastverket med å konsumere, men refleksjon og mening bak det sosiale måltidet som vektlegges.

Arbeidstiden i Utopia er kortere enn tilfellet er i moderne samfunn preget av akselerasjon. Kortere arbeidstid, seks timer per dag, tre om formiddagen og tre om ettermiddag gir mer rom for resonans: fritid til å lese, reflektere og utvikle seg intellektuelt og spirituelt. Ved å prioritere utdanning og kulturell utvikling, individuelt og i fellesskap, legger de mer vekt på resonans gjennom kunnskap og felles verdier, enn den instrumentelle effekten som bidrar til akselerasjon. På denne måten viser menneskene i Utopia, ifølge More, gjennom sin livsførsel en tydelig preferanse for resonans fremfor akselerasjon

Ærefrykt for livet

I tillegg til å vektlegge resonans mellom mennesker i samfunnet generelt og i økonomien spesielt, er forholdet til naturen veldig viktig i Utopia, noe som også kan tolkes som et eksempel på resonans. Ærefrykt for naturen og opplevelsen av en levende, guddommelig natur bidrar til resonans. På denne måten blir en meningsfull relasjon til naturen etablert. Naturen er dermed ikke noe man utnytter eller kontrollerer, men noe man møter med respekt og undring. Filosofien om å leve i harmoni med naturen, og å følge fornuften som en del av denne harmonien, bidrar til at «verden» oppleves som meningsfull og resonant.

Menneskene i Utopia har et negativt syn på krig. Denne holdningen fører til at ære fra krigsinnsats, blir sett på som æreløs. På mange måter betyr dette at meningsfulle relasjoner (resonans) blir oppfattet som langt viktigere enn makt eller prestisje (akselerasjon).

Et av de tydeligste eksemplene på motstand mot akselerasjon i Utopia er forbudet mot å la innbyggerne venne seg til å slakte dyr selv. Ved å akseptere en slik akselerasjon av voldelige handlinger vil menneskets evne til medfølelse blir redusert litt etter hvert. Medfølelse blir sett på som grunnleggende i menneskets natur og kan tolkes som en form for resonans – en dyp, emosjonell forbindelse til andre levende vesener som fremmer empati og harmoni.

Resonans fremfor akselerasjon

Som oppsummering og refleksjon over Mores beskrivelse av Utopia i lys av Hartmut Rosas begreper om akselerasjon og resonans gir det mening å hevde at begrepene bidrar til å gi en dypere forståelse av det utopiske samfunnet. Mens akselerasjon er knyttet til hastverk, konkurranse og overfladiske relasjoner, streber innbyggerne i Utopia etter et samfunn bygget på resonans – meningsfulle forbindelser til naturen, til hverandre, og til kunnskap. De avviser akselerasjonens destruktive krefter og prøver å fremme et liv i harmoni, der både arbeid og sosiale relasjoner er balanserte og meningsfulle.

Menneskene i Utopia prioriterer en livsstil, en økonomi og et politisk system som i stor grad fokuserer på resonans mer enn akselerasjon.

Når man sammenligner Thomas Mores Utopia med Hartmut Rosas teorier, blir det tydelig at menneskene i Utopia prioriterer en livsstil, en økonomi og et politisk system som i stor grad fokuserer på resonans mer enn akselerasjon. Viktige eksempler er seks timers arbeidsdag, felles måltider, og en utpreget delingsøkonomi som tilsammen fremmer harmoni og ro, og lar mennesker leve i en tilstand av resonans – både med hverandre, med naturen og med seg selv. Dette står i sterk kontrast til dagens verden, hvor teknologiske og økonomiske systemer er basert på et liv i stadig økende tempo, ofte med overfladiske relasjoner som resultat. I Utopia blir derimot resonans muliggjort gjennom en langsom og bevisst livsrytme, der tiden brukes til refleksjon, studier og meningsfylte forbindelser. Ved å se Mores samfunn i lys av Rosas resonansbegrep, kan vi tolke Utopia som en motpol til det moderne samfunns akselerasjon, og en visjon om hvordan et menneskelig fellesskap kan oppnå dypere mening i tilværelsen gjennom balanse, rettferdighet og harmoni.