Hammonds magiske tonehjul

1. Spytte, knurre, hyle

Å finne folk som avskyr Hammond-orgler gir ingen premie. Instrumentet er et hatobjekt for noen, omtrent som hardingfele, bæljespell, hawaiigitar og althorn. Det røres ofte sammen med alle elektriske orgler, selv om det da går tapt en udiskutabel og krystallklar distinksjon. Noen vil hevde at Laurens Hammond (1895-1973) med sin oppfinnelse fra 1934 representerer en hel forfallshistorie i populærmusikken. Og at dette illgjetne instrumentet oser av danskebåt, saus over bordet (takk, Øystein Sunde), cheesy evangeliejubel, schmaltzy pop – mange av Klaus Wunderlichs hundre plater er Hammond-innspillinger. Kort sagt: Vulgaritet, dårlig smak og vammel lyd.

Så fundamentalt feil kan de ta. Hammond var det mest banebrytende som skjedde på tangentfronten i hele musikkhistorien mellom pudderparykker og puddelrockere. Det er fremdeles gullstandarden, selv etter at en drøss med digitale (og gode) kopier – som ikke behøver regelmessig påfylling av olje – pløyde seg plass på musikkscenen.

Det var husets sønn på 14 år som sist høst brakte Hammond inn i våre liv. Et musikkmonster, et godt brukt Hammond L-100 tonehjulsorgel fra 1964 ble buksert over dørstokken (det veier 97 kilo). Også et obligatorisk Leslie-kabinett, med roterende høyttalerhorn (bare cirka 50 kilo) flyttet inn. Flytteoperasjonen, opp trapper i ulendt terreng, var overkommelig med et sett Roll-or-Kari, spesialdesignet flyttehjelp med hjul og håndtak som helt sikkert har spart mang en organist for akutt ryggprolaps. Hammond L-100 er en lillebror. Det ikoniske B-3 veier dobbelt så mye, 193 kilo, uten at det har stanset jazzmusikere og tungrockband (bokstavelig talt) fra å drasse det med seg på turné.

Jeg skjønte raskt fascinasjonen: Den varme, litt møkkete lyden, styrtsjøen av orgelbrus som levde som det var en nyoppdaget og snerrende dyreart, frådende uforutsigbar, farlig, forførende; de tørre klikkene som kom når tangentene ble presset ned, de organiske veggene av lyd som ble slynget ut av Leslie-høyttaleren. Det var ingenting som kunne kverne, spytte, knurre eller hyle som et Hammond som sprengte seg ut av en Leslie, slik det står i forordet til Mark Vails eminente bok The Hammond Organ. Beauty in the B (uten denne bokens kunnskapsarsenal kunne jeg ikke skrevet denne artikkelen). B-en refererer til Hammond B-3, og jeg skal straks komme tilbake til Leslie – dette dyrets umistelige hale, eller kanskje riktigere, dets hode. B-3 er selve rosinen i julepølsen, toppen av kransekaken, juvelen i kronen, und so weiter. Så alle skal skjønne den kolossale kulturelle betydningen: B-3 har blitt sammenlignet med industri-kulturelle ikoner, Made in the United States of America, som Harley-Davidson (tung, brølende, erkeamerikansk motorsykkel), hamburgerne fra McDonald's, Ford Mustang '65, eller T-Ford med lasteplan som bilismens evolusjon transformerte til pickup-truckene. Popcorn og Hollywood-filmene. And so much more, folks!

Hammond er den triumferende lyden av fabrikksamlebåndet og et av kapitalismens lysere øyeblikk av kreativitet. Men det er også lyden av muskler, kjøtt, sex og blod, rytmiske hammerslag. Livsbejaende åndedrett, puls, himmelsk lovsang, rått begjær. Et Hammond-orgel er en levende, pustende og prustende organisme, ulikt noe annet som er skapt siden musikkens spede begynnelse med tromming på trestokker og famlende sang fra utrente struper rundt flakkende bål mens en mammutbiff ble mør på grillen.

2. Thaddeus' monster

Laurens Hammond var visst ikke særlig musikalsk. Men han var en dyktig oppfinner med noen riktig spreke ideer. Som tenåring hadde han laget et automatgir. Han hadde et skarpt instinkt for å tjene noen daler og en dyp forståelse for elektrisitet og mekanikk. Han laget først vekkerklokker, bord- og veggur – firmaet het opprinnelig Hammond Clock Company. Produksjonen av pappbriller for 3D-filmer var en stor suksess. Hammond ble tilkjent 110 patenter. Midt under depresjonen laget han et kortspillbord, med innebygget, automatisk utdeling av kort. Under Andre verdenskrig ble han tilkjent patenter for kontrollmekanismen til glidebombere – forløper for dagens navigerbare missiler ombord i atomubåter. Noen har også fortalt – men det er uklart om disse ryktene er sanne eller bare er godt ljug – at disse ubåtene var bestykket med Hammond-orgler, til bruk for mannskapet utenfor tjenestetiden.

Hammond søkte patent den 19. januar 1934 for et electrical musical instrument – som altså var tonehjulsorgelet. Hammonds dyktigste ingeniør og selskapets advokat leverte egenhendig patentsøknaden i skranken til patentkontoret i Washington, D.C., med denne beskjeden: «Tidene er harde hjemme i Chicago. Vår fabrikk er klar til å gi hundrevis av mennesker jobb – så snart dere gir oss dette patentet». Vanligvis tar en slik patentprosess årevis. Men argumentasjonen asfalterte vei gjennom grøten. Allerede 24. april dette året ble Hammond tilkjent patent nr. 1 956 350. Dette er Hammond-orgelets fødselsattest. Patentsøknaden med illustrasjoner er på 37 sider (kan leses i sin helhet på nettsidene til Uspto, United States Patent and Trademark Office ®). John M. Hanert regnes som medoppfinner av Hammond-orgelet.

Bedriftens navn skiftet fra klokker til Hammond Organ Company.

Det finnes en forløper i denne historien, en lysende, visjonær mesterhjerne. Men som kanskje manglet sans for proporsjoner, både praktiske og økonomiske. Thaddeus Cahill ble født i 1867. Og han døde, med symbolsk presisjon, det samme året som Hammonds orgel så dagens lys. Cahill forstod at musikk kunne frembringes og transporteres ved hjelp av elektrisitet. Husk at vi er i elektrsitetens spede barndom; den første elektriske lyspæren blir skrudd på i 1876. Tradisjonell historieskriving har gitt Thomas Alva Edison æren for oppfinnelsen, men batterioppfinneren Alessandro Volta, kjemikeren og den pasjonerte fluefiskeren (også i Norge!) Humphrey Davy og den engelske glødelampens far Joseph Swan var alle på dette elektrisitetssporet. Ofte er det flere som jager etter å løse den samme utfordringen.

Thaddeus Cahill fikk bygget tre monstrøse instrumenter kalt Telharmonium. De må nok regnes som de mest voluminøse og tyngste musikkinstrumenter som noen gang er skrudd sammen. De slukte omtrent like mye strøm som dagens kryptofabrikker eller datasentre for Google. Tonegeneratorene var av kolossal størrelse, hele instrumentet krevde en svær industrihall. Cahill fikk bygget tre slike instrumenter. Det største veide flere hundre tonn. Skulle det flyttes, krevde det flere jernbanevogner.

Laurens Hammond skjønte at Cahills idé var utmerket. Og han visste hvordan han kunne skalere det hele ned fra en forvokst King Kong til en håndterbar teddybjørn, takket være bruk av forsterkere med vakuum- eller radiorør: Hammond oppfant tonehjulet, den magiske komponenten.

3. Stemmingens mysterium

Hammond skriver i patentsøknaden at instrumentet han har oppfunnet «anvender den tempererte musikalske skala». Tonehjulet har en diameter på omtrent fem cm. En B-3 har 96 slike hjul som spinner rundt. Hvert hjul har forskjellige antall hakk eller tenner, langs randen, som gir tonehøyden. Hvert hjul har sin elektromagnetiske mikrofon.

Slik ethvert tangentinstrument uvegerlig har en tonal rigiditet, bærer også Hammond-orgelet med seg det uløselige problemet med å låte helt stemt, i alle tonearter. En temperert stemming av et orgel eller et piano er en masse kompromisser. I praksis vil en litt skittensur klang tvinge seg frem i disse kompromissene – som de fleste ikke har øre for å ergre seg over eller matematikkhode for å forstå. Heller ikke jeg.

Den eneste helt sikre tonen i et Hammond-orgel er kammertonen A på 440 Hz.

Johann Sebastian Bach (1685-1750), organisten og komponisten, skrev sine preludier og fuger på 1700-tallet, samlet i Das Wohltemperierte Klavier, som en praktisk berøring av problemet. Komponisten, forskeren og spelemannen Eivind Groven (1901-1977) forstod allerede som guttunge at tolvtonetempereringen – med alle de tolv halvtonene i en skala; klaviaturets hvite og svarte tangenter – ville forårsake stemmekrøll jo lenger vekk musikeren beveget seg fra tonearten instrumentet var stemt i. Møtet med den urgamle folkemusikkens instrumenter satte ham på sporet. Han laget intrikate, renstemte orgler, der skalene var inndelt i hele 36 intervaller (og mer), og som automatisk kunne stemmes om når skalaen skiftet. Målet var å nærme seg renstemming – det helt rene vannet.

Organisten, legemisjonæren og teologen Albert Schweitzer er en litt pussig bro mellom tidlige Hammond-orgler og Grovens renstemming. Da Schweitzer kom til Norge i 1954 for å motta Nobels fredspris (som han han ble tildelt i 1952), fikk han prøve Grovens lille, renstemte pipeorgel som da stod i Trefoldighetskirken i Oslo. Han sa til Groven at han måtte lage et slikt orgel i stor størrelse. «Dette er det mest interessante jeg har hørt», sa Schweitzer – som også tidlig var entusiastisk til Laurens Hammonds nye orgler.

Mange prominente amerikanere flokket seg rundt Hammond-orgelet. Komponisten George Gershwin kjøpte et straks han hadde prøvespilt prototypen i 1934. Bilmogulen Henry Ford, førstedamen Eleanor Roosevelt og mange flere trailblazere finnes på skrytelisten over prominente Hammond-kunder.

4. Kirkelydens lydfryd

Hvert Hammond-orgel består av myriader av presist maskinerte deler. Hvorfor gjøv Laurens Hammond løs på den nokså komplekse oppgaven med å føre tonehjulsorgelet ut i verden?

Det korte svaret er at han var en kløktig forretningsmann som ikke skygget unna et profitabelt forretningskonsept når han snublet over det. Han var ikke en musikalsk liebhaber. Men han skjønte – enten instinktivt eller som resultat av en eller annen form for markedsanalyse – at det lå et kolossalt marked og ventet i alle de mindre kirkene og kapellene. De ble enten bygget over hele USA eller var allerede åpnet, men kunne mangle orgel. I løpet av få år var det 50 000 Hammond-orgler på plass i kirker. Og snart ble orglene eksportert til hele verden. Suksessen skyldtes at et Hammond var mye rimeligere i innkjøp enn et tradisjonelt pipeorgel som ofte måtte delvis plassbygges i kirkerommet. Dessuten var det bare for dugnadsgjengen i menigheten å bære det inn, og plugge i strømkontakten – og så la musikk og lovsang salmesang runge til kirketaket løftet seg. Mens et pipeorgel i en stor kirke eller katedral kunne ta måneder eller år å få på plass.

Hammond leverte den originale plug and play.

Fabrikken skjønte raskt at renhet og perfeksjon ikke var noe å strebe etter – skulle det låte som et ekte pipeorgel måtte det låte varmt og gjerne også ørlite skakt og syrlig, med mer sitron i klangen enn Coca-Cola. Chorus-effekten bidro også til løsningen.

Særlig i Sørstatene vokste det frem en kruttsterk allianse mellom gospelmusikken og Hammond-orgelet. Fra kirkene gikk orgelferden videre til den øvre middelklassens stuer. Hammond akkompagnerte snart hele det amerikanske samfunnets bevegelser, enten det var i de store skøytehallene, i shoppingkatedralene, teatrene eller kirkene. Såpe-operaene i USA gikk på radio på 1940- og 50-tallet – ofte ledsaget av et kostnadseffektivt Hammond – det var mye rimeligere enn å ha et storband i studio. Da såpene inntok tv-skjermen på 60-tallet, fulgte Hammond med.

Hammond-fabrikken tenkte aldri på å nå populærmusikkens stjerner og scener. Men fra de gyngende kirkebenkenes svarte gospel var veien kort til jazz, blues, R&B, rockemusikk i alle avskygninger, særlig progrock og den riktig tunge varianten. Hammond spredte seg raskt videre til nesten alle hjørner av musikklivet.

Også avantgarden omfavnet Hammond. Arne Nordheim komponerte verket Colorazione for Hammond-orgel, slagverk og mye elektroniske verktøy.

5. Tvillinghjertet

Den roterende Leslie-høyttaleren er den perfekte forlengelsen av et Hammond.

Donald James Leslie (1911-2004) oppfant og produserte dette forjettede lydmaskineriet som virkelig fikk Hammond-orgelet til å leve og skinne. Leslie er Hammonds briljante venn, makker og musikalske blodsbror.

Men historien er faktisk helt ellevill: Hammond forsøkte i mange tiår å sabotere Leslie, og gjorde alt de kunne for ikke å være kompatibel med Leslie-høyttaleren. De laget egne, intrikate plugger og interface, slik at Leslie-kabinettet med de roterende høyttalerne ikke skulle kunne kobles til et Hammond-orgel. Det hele var selvsagt fullkomment irrasjonelt. Hammond forbød også forhandlerne sine å føre Leslies produkter. Å lufte navnet Leslie i en Hammond-butikk, var som å banne i kjerka. Langt om lenge tok Hammond-selskapet til fornuft, og anerkjente Leslie.

Leslie og Hammond må betraktes som tvillinger, så tette at de er siamesiske.

6. En kjærlighetssaga

De beste brettspillende musikerne i et mylder av band skulle omfavne Hammond. Her kan bare kort nevnes en håndfull.

Men før det: Ethel Smith ble gjerne kalt First Lady of the Hammond Organ. Selv når musikken låner rytmer og harmonikk fra andre kultursfærer, var hun en distinkt hvit musiker. Hun spiller Tico Tico, rasende fort, i filmen Bathing Beauty (1944) – en musikal i tidlig Technicolor. Rytmeseksjonen er hel haug av hemmafruer i like antrekk. Det er kårni og drivende fint (sjekk klippet på YouTube). Svømmeskuespiller Esther Williams hadde hovedrollen i filmen.

Jazzgiganter som Fats Waller, Count Basie og Jimmy Smith skjønte også fort at Hammond var som skapt for dem. Procol Harums A Whiter Shade of Pale ble, med sitt Bach-barokke Hammond-orgel (modell M-102,) selve hovedlydsporet til 1967 – låten strakte The Summer of Love fra San Francisco til London. Billy Preston (ofte kalt Den femte Beatle) spilte Hammond-orgel både med Beatles og Rolling Stones. Hans gospel-innspillinger er også legendariske.

Det kan skrives lange avhandlinger om svartheten i musikken som et Hammond-orgel kan gi – kanskje også når utøveren er hvit – altså rasedimensjonen. Et eksempel er professor Ashon Crawley i Virginia. Hans pågående akademiske prosjekt, som skal bli en bok, handler om Hammond-orgelets rolle i den svarte kirkehistorien.

Jon Lord i Deep Purple spilte oftest en Hammond C-3. Det var lyden av selve beistet, men han har også brukt en B-3. Teknisk er de så godt som identiske – kabinettet av tre er forskjellige. Men Jon Lord saget og hengslet og modifiserte det, slik mange turnerende rockemusikere har gjort. Lord har spilt og kreert en mengde udødelig Hammond-riff, som Smoke on the Water (der han dobler gitaren til Ritchie Blackmore), Child in Time, Highway Star og Machine Head.

Yes' Close to the Edge (1972) – tittellåten er 18 minutter lang – er inspirert av Tolkiens Ringenes herre, Sibelius-symfonier og Siddhartha av Hermann Hesse. Rick Wakeman håndterer tangentene, der et Hammond er sentralt. Progrockeren Keith Emerson (mest kjente band var Emerson, Lake & Palmer) tok den gjerne helt ut på scenen, han sloss med Hammond-orgelet, lot det falle over seg (husk at det er blytungt). Den siste kongen av Hammond B-3 var Joey DeFrancesco, som døde for snart to år siden, bare 51 år gammel. Han utvidet instrumentets muligheter, akkurat som Jimmy Smith hadde gjort. DeFrancesco rakk å spille inn 30 album under eget navn, og medvirket på innspillinger og konsertturneer med størrelser som Miles Davies og John McLaughlin.

Blant en lang rekke norske utøvere på Hammond kan David Wallumrød, Ståle Storløkken og Iver Kleive nevnes.

7. Hammond til Norge

Det første året – 1935 – Hammond-orglene kom i salg, slukte etterspørselen fra hjemmemarkedet alle orglene som fabrikken i Chicago maktet å skru sammen.

Den første annonsen stod på trykk i april 1935, i Musical America. Her er det den profesjonelle musikeren som er målgruppen – først etter Andre verdenskrig skjønte Hammond at privatmarkedet – godtfolks stuer og hjem – også var et formidabelt marked. Hammonds første orgel, modell A, ble avduket på en industrimesse i Radio Citys RCA-bygning i april 1935. Instrumentet kostet tre ganger så mye som en ny Plymouth. Likevel haglet ordrene inn. I løpet av de de første månedene hadde det hopet seg opp en kø av 1 400 kjøpere. De tre første årene ble det solgt 5 000 Hammond-orgler.

Hammond skrøt uhemmet i sine annonser, og hevdet at deres orgel var en fullgod erstatning for de store og meget kostbare pipeorglene. Det endte med at Federal Trade Commission (FTC), et slags markedsomhegnende forbrukertilsyn i USA, i 1936 gikk løs på Hammond fordi selskapet kalte sitt instrument orgel. Det endte med en blind orgelduell i kapellet til University of Chicago gotiske Rockefeller kapell: Pipeorgelprodusenten Skinner – som laget orgler med en prislapp på 75 000 dollar – mot et Hammond til rundt 2 600 dollar. FTC forbød det overdrevne skrytet fra Hammond – men ga selskapet medhold i at deres instrumenter var fullblods orgler. Selvsagt benyttet Hammond dette i sin markedsføring for alt det var verdt.

Allerede ved inngangen til 1936 ble Hammond eksportert til «27 forskjellige kulturland», slik Hammonds norske representant Arvid Dahm skrev i Moss Avis i 1938. Filharmonisk Selskaps Orkester spilte med et Hammond-orgel i Universitetets Aula. Danserestauranten Regnbuen fikk dette året sitt Hammond-orgel, modellen BC LaFleur. Det var i bruk helt frem til midten av 1960-årene. I dag står det på Norsk Teknisk Museum.

Instrumentet akkompagnerte dermed både frelsen og synden.

Prestenes kirke på Majorstuen – som i årevis måtte tåle å bli kalt kirken som aldri blir ferdig – var det første norske kirkebygget som skaffet seg et Hammond-orgel, allerede i 1937. Organisten Carsten Lund Iversen var begeistret, skrøt av «et ualminnelig rikt instrument» og pekte på «den store fordel at orgelet ikke kan bli ustemt». Dagbladet skrev samme år at Hammond-orgelet «er virkelig et mirakel», med størrelse «som et spinkelt skrivebord» – men at det likevel har «253 millioner forskjellige toner».

I det katolske tidsskriftet St. Olav ble Hammond-orgler forresten avfeid som syntetisk sirupsmusikk i 1963.

8. Diehards, Skjetten

Junior fant sitt Hammond i en anonym orgelbutikk på baksiden av Biltema på Skjetten, opp en usannsynlig bratt vindeltrapp (orgler som skal opp eller ned transporteres med en vinsj utenfor!). Her bor en mengde Hammond tonehjulsorgler, tett i tett. Butikken på Skjetten drives av noen skikkelige originaler og diehards, de har holdt på med dette i et halvt århundre sånn omtrent. Ved første øyekast kan det se ut som et gravkammer for levende orgelskapninger, der flere av instrumentene og Leslie-kabinetten er oppskrapet og herjet.

Og et Leslie-kabinett må man ha, skal man spille sånn at naboens jeksler klaprer.

Åpnes bakplaten på et slikt orgel, forstår man straks at dette er en skapning før microchipene. Her er titusenvis av små deler, ledningsmylderet er som på en spaghettifabrikk, dette er mekanikk så komplisert at det får et sølle Steinway-flygel til å fortone seg som et enkelt Meccano- byggesett.

Slik «Hammond» i vestlige markeder nærmest har vært et synonym for elektrisk orgel, var «Electone» – electronic tone – i Japan ensbetydende med elektriske orgler. Varemerket Electone tilhører industrikonglomeratet Yamaha, som i mer enn en generasjon har hatt et sterkt grep om markedet for musikkinstrumenter både med og uten strøm – og som behersket overgangen til digitale instrumenter.

9. Død og gjenoppstandelse

I 1939 var Novachord dagens lyd, det var et helt nytt Hammond-instrument. Det regnes som den første polyfone synthesizeren – og var flere årtier før sin tid. Det ble ingen suksess, og ble bare produsert i noen få år. Men den ble blant annet brukt i musikken til westernfilmen High Noon (med Gary Cooper, regi Fred Zinnemann, 1952) og i Vera Lynns monsterhit We'll Meet Again (Parker/Charles, 1939). Og den blir stående som et sterkt symbol på oppfinnergleden og ambisjonene i Laurens Hammonds leir.

Produksjonen av tonehjulsorglene ble innstilt i 1974. Hammond-fabrikken gikk konkurs i 1985. Den klarte aldri å omstille seg til den elektroniske, vidunderlige nye verden. Men Hammond ble gjenfødt som en digital klone, med bittersøt ironi eid av japanske Suzuki Musical Instrument Corporation. Tonehjul og radiorør ble byttet ut med mikrochips. Det skal sies at det låter forbløffende bra, og forbløffende likt den gamle mekaniske sliteren. Men enkelte eksperter med hørsel inntakt hevder at man dog kan høre forskjell.

Uansett. Hammond lever evig. Fremdeles representerer Hammond en gullstandard. Beviset står og dirrer i puddingen, svellende som en stormflo, forheksende, potent og spill levende.

Og ulikt amerikanske presidentkandidater, blir en velholdt, oljet Hammond aldri gammel, aldri utspilt.