Kvinnekamp i frigjøringens glød

Kari Møller

Kari Møller er cand. mag. med idéhistorie og sosiologi i fagkretsen, var i 11 år fram til 2022 administrerende direktør i De norske Bokklubbene og er sammen med Jan-Erik Ebbestad Hansen forfatter av bøkene Kjønn og androgynitet og Norrøne myter og sagn.

I okkupasjonsårene ble det umulig for flere av kvinnebevegelsens organisasjoner å fortsette sin virksomhet. Lokaler ble stengt og materiell beslaglagt og destruert. Det gjaldt blant annet Norsk Kvinnesaksforening og alle landets mødrehygienekontorer. Da frigjøringen kom for åtti år siden, kunne virksomhetene endelig gjenopptas. Men noe var nytt – krigserfaringene hadde skapt store forventninger og gitt nye perspektiver.

Da Kvinnesaksforeningen startet opp igjen i september 1945, var det motstandskvinnen Henriette Bie Lorentzen som fikk æren av å gjenåpne foreningen. Hun hadde kommet til Norge i juni etter sitt opphold i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Lokalet var overfylt, også mange unge kvinner deltok. I talen skildret Bie Lorentzen opplevelser av samhørighet og fellesskap fra tiden i fangenskap. Nå måtte kvinnene videreføre kampen for menneskeverdet: «...vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.»

Forventningene om likestilling hadde utviklet seg gjennom krigsårene. Kvinners innsats hadde vist at de måtte regnes med. I fengsler og fangeleirer møttes kvinner i alle aldre, fra hele landet og forskjellige samfunnsklasser. Fellesskapet de opplevde bidro til troen på et likestilt samfunn. Krigen hadde ført til en bevisstgjøring, men også tydeliggjort behovet for kvalifisering. For å kunne delta aktivt i et demokratisk samfunn var kunnskap og kompetanse avgjørende.

Troen på at kvinnene nå skulle aktivt med, var utbredt. Under krigen hadde medlemmer av Kvinnesaksforeningen i det skjulte arbeidet med spørsmålet om kvinnens stilling i etterkrigstidens Norge. Margarete Bonnevie holdt foredraget «Vil kvinnene nytte den chanse de har nå etter krigen?» Aldri hadde forholdene ligget bedre til rette for at kvinnene skulle kunne gjøre «avgjørende fremstøt», mente hun.

Også i den illegale avisen Kvinnen, som Arbeiderpartiets kvinneutvalg utga i Sverige i mars 1945 for spredning i Norge, kom klare forventninger til uttrykk. Initiativtager var Aase Lionæs, nyvalgt utvalgsleder som satte i gang studiegrupper for kvinner i det svenske eksilmiljøet. Kvinnen beskrev en etterkrigstid der kvinnene skulle delta. Og i avisen Kvinnefrontens første legale nummer, utgitt 17. mai 1945, var budskapet ikke til å ta feil av. Kvinnene krevde nå å få dele ansvaret med mennene.

Motstandskvinnen Lise Børsum syntes hun hadde sviktet i konsentrasjonsleiren og bare tenkt på seg selv. Nå ville hun gjøre gjengjeld. Mange som overlevde konsentrasjonsleirene opplevde at de hadde en oppgave, fortalte Henriette Bie Lorentzen. De ville være med på å bygge en fredelig verden med «lik rett for alle, uansett farge, rase eller kjønn. Kanskje følte vi at vi skyldte våre døde kamerater å prøve å gjøre en innsats, bare slik kunne vi hedre deres minne.» Møtene med andre kvinner i fangenskap ble avgjørende for hennes arbeid etter krigen. Et kvinnetidsskrift inngikk i drømmen de delte. Det skulle være et kampmiddel mot nazisme og for fred. I Ravensbrückleiren var forholdene svært brutale, med dårlig ernæring, mishandling og hardt arbeid. Men pakker med mat førte til et overskudd som ytret seg i kulturelle aktiviteter, i kåserier, foredrag, sang og diktopplesninger. I krigens siste måneder ble det opprettet et folkeakademi ledet av Annalise Urbye, der kvinnene foreleste for hverandre i temaer innen politikk og litteratur. Henriette Bie Lorentzen ble leder for kulturutvalget. Også på Grini forberedte kvinnene seg på et liv etter krigen gjennom studiearbeid og foredragsvirksomhet. De siste månedene av krigen ble det holdt kurs i samfunnslære, politisk og økonomisk historie og sosiallovgivning. Slik ble holdningskampen videreført bak piggtrådgjerdene.

Kvinnen og Tiden – tidsskrift for våkne kvinner

Umiddelbart etter frigjøringen oppsto et miljø på venstresiden rundt tidsskriftet Kvinnen og Tiden. Våkne kvinners blad, som ble lansert i desember 1945. Parallelt ble det etablert omfattende opplysningsvirksomhet. Den illegale avisen Kvinnefronten ble i en kort periode videreført etter krigens slutt før den gikk inn i Kvinnen og Tiden. Henriette Bie Lorentzen var initiativtaker. Hun og Kirsten Hansteen var redaktører fra 1945 til 1955, i hele tidsskriftets utgivelsestid. Kirsten Hansteen hadde ansvar for samfunnsstoffet. Hun var Norges første kvinnelige statsråd, konsultativ statsråd i samlingsregjeringen etter krigen og stortingsrepresentant (NKP) i årene 1945 til 1949. Henriette Bie Lorentzen hadde ansvar for opplysningsvirksomheten og kulturstoffet, var magister i litteratur, humanist og aktiv foredragsholder. Tidsskriftet hadde en imponerende stab av medarbeidere, flere var tidligere fanger, som Signy Arctander, Annalise Urbye, Lise Børsum, Aslaug Blytt, Solveig Haugan og Nic Waal. I redaksjonsrådet satt Aaslaug Aasland, den første norske kvinnen som ledet et departement, Margarete Bonnevie og blant andre Nini Haslund Gleditsch, Inger Hagerup, Åse Gruda Skard, Halldis Moren Vesaas, Harriet Holter og Eva Kolstad. I det første nummeret hadde kronprinsesse Märtha en hilsen til leserne der hun priste lanseringen. Tidsskriftet hadde også mannlige bidragsytere, som Karl Evang, Tor Jonsson, Tarjei Vesaas, Aksel Sandemose og Johan Borgen. Oppslutningen var overveldende og lanseringen en suksess. Et drøyt år etter hadde tidsskriftet mer enn 12 000 abonnenter. Det var fullt da Aaslaug Aasland holdt sin lanseringstale i Universitetets gamle festsal, mange kom ikke inn. Hun minnet om at mange i krigsårene hadde lovet å bidra «bevisst og aktivt» til et demokratisk samfunn. Nå ga frigjøringens glød krefter til å løfte sammen. Tidsskriftet de hadde drømt om var en realitet. Snart var opplysningsvirksomheten i gang. Første kurs, «Kvinnereising» startet i januar 1946. Samtidig begynte studiesirkelvirksomheten. Blant temaene var «De politiske partier», «Foreldre og barn», «Diktere i frihetskampen», «Kvinnen, hjemmet og samfunnet», «Kvinneproblemer i norsk litteratur», og kurs i ledelse av studiesirkler og taleteknikk. Interessen var enorm. På det meste drev Kvinnen og Tiden nærmere 500 studiesirkler.

Kvinneperspektivet, fredsarbeid og den radikale politiske posisjonen dominerte litteraturstoffet i tidsskriftet. Forfatterskap som understøttet kvinnesak, engasjement og kampvilje ble presentert. Kvinnepolitiske temaer ble behandlet, men tidens kjønnsrollemønster ble relativt sjelden problematisert. Husmoren hadde sine glansdager – perioden er kjent som husmorperioden i norsk historie. Arbeiderpartiets husmorpolitikk hadde bred oppslutning. Kvinner – også radikale kvinner – så ofte ikke på husmorrollen som undertrykkende. Tidens rådende oppfatning om kjønnenes ulikhet og komplementaritet, mangelen på barnehager og den store arbeidsbyrden husholdningene representerte, bidro til en slik mentalitet. Endringer som kunne legge til rette for kvinnenes deltakelse, var likevel på dagsorden. Artikler om hushjelploven, husmorvikarsaken, husmorferie, barnetrygd og barnehager ble publisert i Kvinnen og Tiden. Deltidsarbeid og likelønn var flere ganger tema i spaltene. Selv om tidsskriftet i stor grad sluttet opp om den tradisjonelle arbeidsdelingen, gikk det inn for at gifte kvinner som ønsket det, måtte kunne bli yrkesaktive. I flere artikler gikk tidsskriftet ut mot samskatten som gjorde det lite lønnsomt at begge ektefellene arbeidet. De mest radikale gjorde opprør mot «forsørgersystemet» og gikk inn for at menn og kvinner delte arbeidsinnsats både i yrkesliv og i hjemmet.

I lys av krigserfaringene ble barndommens betydning et sentralt tema, også i spaltene i Kvinnen og Tiden. En riktig barneoppdragelse kunne forhindre fascisme og krig. Viktigheten av morsrollen ble en vesentlig faktor i legitimeringen av den eksisterende arbeidsdelingen mellom kjønnene. Mødrene var avgjørende for å skape nye generasjoner sunne mennesker som ville arbeide for fellesskapet, for fred, frihet og demokrati. Opplevelsene av krigens brutalitet fikk avgjørende betydning. Lise Børsum skrev bok om behovet for en antiautoritær oppdragelse og reiste Norge rundt med sine foredrag. I Kvinnen og tiden skrev hun om kvinnenes betydning for realisering av demokrati og fred: «Jeg tror at oppgaven ligger hos oss kvinner. Vi kan oppdra våre barn til idealister som vil ha et demokratisk samfunn i fred og forståelse med verden.» Nic Waal ga sin tilslutning i et senere nummer, der hun likestilte ris av barn med nazistenes tortur av fanger.

Kvinnen og Tiden opplevde medvind, men møtte også motstand. Særlig kontroversiell var Nic Waals artikkel «Den ugifte mors rett i samfunnet», som ble publisert i nr 2 1946. Flere prester ringte og skjelte ut tidsskriftets medarbeidere, og hele 250 abonnenter meldte seg ut i løpet av to uker. Andre kontroversielle temaer var prevensjon, seksualitet og abort. Chris Bruusgaard, som hadde overtatt ledelsen av Oslo Mødrehygienekontor etter Katti Anki Møller, skrev om mødrehygienekontorenes virksomhet, om prevensjon og seksuallivets betydning. Da tidsskriftet skulle sette i gang en studiesirkel om seksuelle spørsmål basert på studiebrev, var Nic Waal et opplagt valg. Hovedpunktene i studiebrevene hennes var seksualdriftens utvikling, barns seksualliv, kvinnens seksualliv, mannens seksualliv, seksualforstyrrelser, prevensjon og abort.

Likevel var det politiske hendelser som førte til det største frafallet av abonnenter. Kvinnen og Tiden mistet mange lesere da tidsskriftet ikke tok avstand fra kommunistpartiets sovjetstøttede statskupp i Tsjekkoslovakia i 1948. Redaktørene insisterte på partipolitisk uavhengighet, men mange oppfattet tidsskriftet som kommunistisk og falt fra.

Fra 1949 ble driften av Kvinnen og Tiden muliggjort gjennom den svenske godseieren Elisabeth Tamm som opprettet et fond for å sikre videre utgivelse.

I 1954 ble tidsskriftet offer for den kalde krigens polarisering og stemplet som dekkorganisasjon for kommunistene i to bøker av Haakon Lie. Antallet abonnenter sank så mye høsten 1955 at redaktørene besluttet å nedlegge tidsskriftet.

Likestillingen lot vente på seg. Husmorideologien i kombinasjon med manglende materielle forutsetninger bidro til at forventningene foreløpig ikke skulle bli stort mer enn en drøm. Likevel ble nye perspektiver og tanker formulert i Kvinnen og Tiden i de første etterkrigsårene – idéer som skulle bli sentrale i den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet. 

--

Det skulle være slutt på å drømme.
Mon noe ville bli som i drømmene våre?

Lise Børsum