Militærkuppet som utløste demokratibølgen

Nellikrevolusjonen i Portugal rundet 50 år i år, med 25. april 1974 som merkedag.^[1] I 48 år hadde Portugal vært et fascist-inspirert diktatur innstiftet av Antonio de Oliveira Salazár, som nektet å følge andre koloniland sitt eksempel med å gi opp sitt gjenværende kolonirike i Afrika (Angola, Mosambik, Kapp Verde, Guinea Bissau og São Tomé e Príncipe), samt Øst-Timor og Macau i Asia^[2]. Giganten Brasil fikk sin uavhengighet alt i 1822 etter at det portugisiske keiserhoffet hadde tatt sete der de femten foregående år på flukt fra Napoleonskrigene, i samme periode som Spania måtte gi opp de fleste av sine amerikanske kolonier.

Natt til 25. april 1974 ble sangen Grândola Vila Morena av den opposisjonelle musikeren José Afonso spilt på nasjonal radio, som et avtalt signal til kapteinene i de væpnede styrker om å sette i gang et planlagt statskupp. Det veldig spesielle ved nellik-revolusjonen, var nettopp at den var drevet fram av underoffiserer og soldater. Opprøret møtte liten motstand fra hærledelsen, og maktskiftet skjedde i løpet av en dag, praktisk talt uten at det ble løsnet skudd. Det som egentlig var et anti-fascistisk militærkupp, gikk raskt over i en folkelig revolusjon.

Motivasjonen bak dette militæropprøret, var først og fremst de påkjenningene som både lavere offiserer og soldater var blitt påført under kolonikrigene, men også en moralsk indignasjon over de langt større lidelsene som folk i koloniene ble påført. Alle portugisiske menn måtte utføre fire års militærtjeneste, i stor grad i koloniene. Nærmere 10.000 portugisiske soldater hadde falt – sammen med det tidobbelte antallet innfødte. 40 prosent av statsbudsjettet i Portugal ble kasta bort på disse meningsløse krigene, i et land som i europeisk målestokk hadde stor fattigdom. Motstanden mot krigen var omfattende, men den ble brutalt undertrykt. Her lå mye av den folkelige basisen for nellikrevolusjonen, langt inn i soldatenes og de yngre offiserenes rekker.

Da NATO ble dannet i 1949, ble Portugal invitert inn i varmen fra første stund. Salazár-regimet, offisielt kjent som Estado Novo, var i realiteten neppe mindre fascistisk og repressivt enn det mer kjente Franco-regimet i Spania. Franco og Salazar inngikk en vennskapsavtale i 1939, og koordinerte deretter sine strategiske interesser.

Spania ble ikke invitert med i NATO før diktaturet falt 25 år seinere. Franco-regimet var et stykke for drøyt, antakeligvis på grunn av den store internasjonale anti-fascistiske solidariteten under borgerkrigen. En kan jo bare tenke seg at Gerhardsen, på toppen av å sluke resten av NATO, også måtte ha overbevist alle Spania-veteranene blant motstandere og skeptikere da han presset gjennom norsk medlemskap.

Men Salazár-regimet i Portugal var strategisk og geografisk viktigere å få med, med sin plass ut mot det sørlige Atlanterhavet og ikke minst med besittelse av Azorene midt uti Atlanterhavet. Salazar hadde latt de allierte bruke Lajes-basen på Terceira-øya under 2. verdenskrig, selv om Portugal også hadde et godt forhold til Hitler. Denne basen var gull verdt for amerikanernes transatlantiske militære operasjoner også under den kalde krigen som fulgte, og det trumfet alle politiske betenkeligheter med portugisisk NATO-medlemskap.

Hadde Gerhardsen kastet et lite blikk utover Europa, burde det ha vært høyst problematisk å gå inn i samme militærallianse som Portugal. Spania hadde tross alt blitt kastet ut av sine kolonier godt over hundre år tidligere – med unntak av Cuba og Filippinene som måtte oppgis rundt hundreårsskiftet. Men Portugal var fortsatt en brutal kolonimakt. Jeg vet ikke hvor bevisst den politiske venstresida på denne tida var over dette. Men jeg husker at Aftenpostens journalist – og snart utenriksredaktør – Bjørn Heimar var på tur til Angola og Mosambik tidlig på 1970-tallet. Jeg vet ikke om turen var kjøpt og betalt av portugiserne, men de hadde uansett liten grunn til å beklage seg over reportasjene hans. Her fikk vi lese om hvor snilt og godt koloniherrene behandlet de stakkars afrikanerne. Om Gerhardsen & co trodde på dette bildet, skal ikke jeg påstå. Men det var neppe mye annen informasjon å hente i norske aviser om den portugisiske kolonikrigen, som ble drevet i god forståelse med apartheid-regimet i Sør-Afrika. Overfor Sør-Afrika hadde LO vedtatt handelsboikott så tidlig som i 1960.

Nellik-revolusjonen i Portugal fikk betydning langt utover landets grenser. En sak var at slutt på krigen i koloniene var den kanskje sterkeste drivkraften bak revolusjonen. Nasjonal frigjøring ble øyeblikkelig satt på dagsorden, og ble gjennomført i de fleste land året etter (med unntak av Timor Leste som ble okkupert av Indonesia før den planlagte uavhengighetsdatoen). At dette førte til lange og blodige borgerkriger, utkjempet som del av den kalde krigen, er en annen historie. USAs omfattende støtte til krigen mot den nye angolanske regjeringa var nært samordnet med apartheid-regimet i Sør-Afrika. Dette var et resultat av Henry Kissingers geopolitiske besettelse – der han tilsidesatte alle sine diplomater som argumenterte mot en aktiv militær innblanding i Angola. Jeg vil våge den påstand at Kissinger er personlig ansvarlig for kanskje så mye som en halv million angolanske liv. Her er det ikke vanskelig å se sammenhengen mellom den dype skepsisen USA viste overfor selve nellik-revolusjonen, og USAs seinere støtte til det jeg vil kalle apartheid-alliansen i Angola, og mer indirekte i Mosambik. De som vil vite mer om dette bør lese den amerikanske historieprofessoren Piero Gleijeses’ klassiske dobbeltverk.^[3]

Den andre viktige internasjonale betydningen av nellikrevolusjonen, var at den innledet det vi statsvitere, med henvisning til Samuel Huntington, kaller den tredje demokratibølgen^[4]. Tre måneder etter april-revolusjonen i Portugal i 1974, falt også militær-juntaen i Hellas. Sju måneder seinere døde Franco, og demokratiet stormet fram i Spania. Militærregimene sto snart for fall i Latin-Amerika. Og femten år seinere falt Berlin-muren og hele Sovjet-systemet i Russland og Øst-Europa. Jeg skal ikke påsto at alt dette vokste rett ut av nellikene i geværmunningene til portugisiske soldater. De hadde i hvert fall ikke selv noen formening om alt som skulle følge. Men rent symbolsk er det en veldig viktig sammenheng her.

Hvor enestående var denne revolusjonen?

Det har selvfølgelig skjedd flere ganger i historien at soldater har desertert, eller gjort opprør mot militær ledelse, og på den måten bidratt til regime-endring. Det sies at mellom 100.000 og 150.000 soldater deserterte fra tsarhæren i Russland, og mange av dem sluttet seg til Den Røde Armé i kampen for kontroll over Petrograd. Matrosene fra den baltiske flåten deltok aktivt i stormingen av Vinterpalasset. Men oktober-revolusjonen var ikke noe militærkupp, slik enkelte har hevdet.^[5]

I Latin-Amerika – der militærregimer i hovedsak har vært reaksjonære og fascistoide – har vi hatt eksempler på at progressive militære har gjennomført kupp som har ført til viktige sosiale og politiske framskritt. Det er mulig at kapteinene i Portugal kan ha vært inspirert av de oberstene – os tenentes, oberstene – som i 1930 gjennomførte et militærkupp i Brasil som banet veien for et sosialt og politisk progressivt regime ledet av Getulio Vargas. Vargas sto for en omfattende modernisering av Brasil, i samarbeid med en organisert arbeiderbevegelse. Oberstene i Brasil søkte på et tidspunkt også allianse med Kommunistpartiet. Men den progressive starten på Vargas sitt femten år lange regime gikk etterhvert over i en mer reaksjonær populisme, som faktisk tok samme navn som Salazar-regimet i Portugal: Estado Novo. De to regimene pleide allikevel ikke nære politiske forbindelser.

Den største jordreformen i Peru ble gjennomført i 1969 av et militær-regime under ledelse av General Velasco. General Omar Torrijos i Panama drev fram avtalen som nasjonaliserte Panama-kanalen, som endelig ble formalisert ved årtusenskiftet. Dette var blant forbildene da oberst Hugo Chávez forsøkte seg på et kupp i Venezuela i 1992, som ble slått ned men som banet veien for hans popularitet, slik at han sju år seinere kunne komme tilbake og vinne en overveldende president-valgseier. Om oberst Peron i Argentina skal skrives inn i samme historie er rimelig omstridt. Men han – og ikke minst hans Evita – vant i hvert fall arbeiderklassens massive støtte. Vi kan jo også ta med hele protestbevegelsen i USA mot Vietnam-krigen, der militærnektere, desertører og hjemvendte soldater spilte en viktig rolle for å få slutt på krigen.

Men ingen av disse eksemplene ligner helt på nellikrevolusjonen i Portugal. 

Nellikrevolusjonens politiske program

Den politiske utviklinga i Portugal etter nellikrevolusjonen ble en test på hvor langt de liberale vestlige demokratiene, med USA i spissen og med NATO som militær garantist, kunne godta ei utvikling i sosialistisk retning. Den offisers-bevegelsen som hadde gjennomført kuppet sto det første halvannet året for et storstilt samfunns-eksperiment. En omfattende jordreform ble gjennomført i Vest-Europas kanskje mest skjevt fordelte jordbrukssamfunn. Banker, forsikringsselskaper og noen av landets største konserner ble nasjonalisert, arbeiderkomiteer overtok kontrollen over flere av dem, og full nasjonalisering av privat næringsliv kom faktisk på dagsorden. Kommunistpartiet hadde utvilsomt en sterk posisjon i denne utviklinga, mens den reaksjonære katolske kirken var en av de sterkeste motkreftene. Borgerlige og anti-kommunistiske krefter både nasjonalt og internasjonalt satte inn sitt motstøt, som kaptein-regimet etterhvert så seg tvunget til å godta. Et nasjonalt kompromiss halvannet år etter revolusjonen la grunnlaget for det Portugal vi har hatt i ettertida: en nesten nordisk blanding av velferdsstat, kapitalisme og politisk demokrati, der den demokratiske venstresida hele tida har vært sterk og respektert. Nå har også Portugal fått sitt høyre-nasjonalistiske parti, Chega. Men selv ikke de våger å drømme seg tilbake til tida før Nellikrevolusjonen. Den er blitt en nesten ubestridt del av den moderne portugisiske nasjon, med prinsipper skrevet inn i Grunnloven av 1976.

Men i resten av verden er det ikke mye igjen av «den tredje demokratibølgen» som kapteinene i Portugal utløste i 1974. Nitti-åras nyliberalisme, forventet av noen å være historiens endepunkt, ble i stedet begynnelsen til en global høyre-nasjonalistisk reaksjon, med katastrofale følger både for demokrati, sosiale og økonomiske rettigheter, og framfor alt grunnleggende humanistisk verdighet i verden. Men verst av alt er krigenes og militarismens seiersgang, med konsekvenser for menneskelig lidelse, ødeleggelse av grunnleggende vilkår for liv, og et rekordstort flyktningproblem som bare møtes med stengte murer i de rike land i verden.

Den 25. april 1974 var en merkedag for moderne vestlig demokrati, så lenge det varte.