Thorbjørn Jagland: Bjørnstad, Zweig og Malouf – når vi skal feire Nato

 To forfattere har skrevet kronikk i Aftenposten og påkalt Stefan Zweigs erindringer «Verden av i går». De kommer til motsatte konklusjoner om krigen i Ukraina.

For noen måneder siden, lenge før dette skjedde, bestemte jeg meg for å lese Stefan Zweig om igjen. Jeg hadde imidlertid rotet bort mitt gamle eksemplar. Heldigvis fikk jeg kjøpt det siste som fantes i Norli bokhandel på Karl Johan i Oslo.

Jeg ville lese Zweig av en annen grunn enn Kjetil Bjørnstad . Zweig formidler i «Verden av i går» på en måte som bare en kunstner kan, atmosfæren som jødene i Europa opplevde rundt århundreskiftet og framover. Fortellingen om hans møte med Theodor Herzel, sionismens grunnlegger, er sterk. Noen år senere leste jeg den israelske forfatteren Amos Oz sin selvbiografi der han beskriver hvordan hans familie var klistret til radioen som overførte avstemmingen i FNs hovedforsamling om opprettelse av statens Israel.

Israel og palestinerne

Jeg ble overbevist om at en løsning på konflikten mellom israelere og palestinerne måtte være en to-statsløsning. En-statsløsning, som noen nå tar til orde for fordi to-statsløsningen synes umulig, vil jødene ikke godta etter alt de har opplevd. Det vil utløse borgerkrig. På den annen side vil ikke Israel kunne overleve som stat hvis ikke palestinerne også får sin egen stat.

For det finnes en annen historie – palestinernes – og en annen forfatter som det kan være nyttig å gå til en for å historien og samfunnet. Den libanesiske forfatteren Amin Maloufs roman ”Korstogene sett fra arabernes side” burde være pensum for alle vestlige politiske ledere. Hvorfor bærer mange av de palestinske gruppene navnet «Saladin» og hvorfor sier de alltid «neste år i Jerusalem», spør Malouf. Saladin var den siste araber som klart å presse korsfarerne ut av Jerusalem. Men korsfarerne kom tilbake. Ta en tur til den franske byen i Cluny i Burgundy, der hovedsetet for den katolske kirke en tid lå. Opp til en million mann var samlet utenfor slettene rundt byen for å reise til Det hellige land.

Forfattere kan få oss til å se på oss selv med «de andres» øyne. Gjennom sin egen måte å gjennomlyse historien og samfunnet på kan de hjelpe oss til å få øye på katastrofer som vi ikke ser, selv om de ligger like rundt hjørnet. De kan få oss til å drøfte andre muligheter enn de vi er overbeviste om er løsningen. De kan frigjøre oss fra den konvensjonelle visdom som trianglet eksperter, media og politikere alltid påfører oss.

 Etter Bjørnstads artikkel har jeg sett noen kreve at avisredaksjoner må ha et ansvar for at det som skrives i en kronikk er basert på fakta som ikke kan bestrides. Men rekk opp hånden den redaktør som vil ta på seg ansvaret for å være allviter og dommer i et ethvert spørsmål for å sikre at vi – publikum får «riktig» informasjon. Noe slikt ville virkeliggjøre advarslene som en annen forfatter, George Orwell, kom med i sin bok 1984. I Orwells skrekkvisjon har «Sannhetsministeriet» en slik oppgave. Snart gjelder den ikke bare å kontrollere at all informasjon er i samsvar med makthavernes interesser. I ”nytalen” blir virkeligheten forvrengt. Krig blir det samme som fred, opprustning det samme som nedrustning, slaveri er frihet.

Å se fra andres øyne

Hadde vi vært villige til å se verden fra «de andres» øyne, ikke forvrengt den i våre øyne, kunne de konfliktene som i dag truer hele kloden, vært unngått. Da hadde vi innsett at det ikke er holdbart i lengden at bare en part fikk rettighetene som var nedfelt i FNs delingsplan for Palestina. Men forsvarerne av ”den regelbaserte verden” lukket i alt for mange år øynene.

Når det gjelder Ukraina, er det ikke bare ett svar på hva som gikk galt selv om det i forsvarerne av den regelbaserte verdens øyne ser slik ut. Det er etter min mening intellektuell fallitterklæring å hevde at bare en mulighet forelå -nemlig å forberede seg på krig. NATO-Russland pakten inneholdt det motsatte. Militære styrker ble trukket tilbake i en buffersone tvers gjennom Europa. Når historien skal skrives vil nok ansvaret bli lagt på alle parter for at det hele gikk i oppløsning.

Men når det gjelder å starte en krig, kan bare en part klandres- den som går til krig. FN-pakten forbyr angrepskrig. Den ga ikke Russland rett til å starte en krig for å komme ”nazistene” i forkjøpet like lite som den ga amerikanerne rett til en full skala invasjon i Irak for å komme Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen i forkjøpet. FN-pakten forplikter alle land til å løse konflikter på en fredelig måte.

Det forelå etter min mening en mulighet for å unngå krigen i Ukraina ved å gjennomføre Minsk II avtalen. Da kunne de østlige provinsene i Ukraina ha forblitt en del av landet, men i en statsføderasjon. Når de nødvendige grunnlovsendringer ikke ble gjennomført, ga det likevel ikke Russland retten til å intervenere. Forpliktelsene i FN-pakten til å søke fredelige løsninger var fortsatt gjeldende. Russland burde ha gjennomført tillitsskapende tiltak ved å trekke tilbake styrker slik at det hadde vært lettere å gjennomføre grunnlovsendringene. Forpliktelsen til å søke en fredelig løsning var der også for de vestlige landene. Lite ble gjort fra europeernes side for å få Ukraina til å gjennomføre Minsk II avtalen.

Forhandlinger framfor krig

Forhandlingene burde ha fortsatt i stedet for å gå til krig som Russland gjorde og oppfordre til krig som mange i vesten ivret for.

Ethvert forsøk på å se «annerledes» på det som skjedde, møtes med Neville Chamberlain - som bevis på at ettergivenhet bare fører til større katastrofer. Det er ikke vanskelig å se parallellen. Vanskeligere blir det når det blir snakk om oppfølgingen. Samme hva et monotont mediebilde forteller oss, er det ikke akkurat noe ”churchilliansk” over det hele. Svaret har vært preget av nøling, forsinkelser, restriksjoner, løftebrudd og overlevering av utrangerte våpen. Når det ikke går slik man hadde forventet, får Donald Trump skylden. Det ligger jo i kortene at man må forberede seg på at ”noen andre” må få skylden. Men var oppfordringen om å gå til krig virkelig basert på at Donald Trump og Victor Orban ikke fantes?

NATO skal i uken som kommer feire seg selv som «den mest suksessfulle alliansen i historien». Det er mye å feire. NATO har vært og er grunnvollen i europeisk sikkerhet. Men det er mye å gremmes over. Verdens sterkeste militærallianse klarte ikke å forhindre krig på vårt kontinent. Vi gled inn i den. Afghanistan ble forlatt i hui og hast og overlatt til Taliban etter 20 år med et gigantisk pengesløseri. Den libyske staten gikk i oppløsning etter NATO bombingen og drapet på landets statssjef.

Aftenposten hadde for en tid siden en bred artikkel om hva som skjer i Afrika på den andre siden av Sahara. Flyktninger derfra prøver å komme seg til Europa. Mange av dem setter ut i livsfarlige båter fra Libyas kyst fordi det ikke finnes noen myndigheter til å holde kontroll. Frontex, EUs organ for å kontrollere unionens yttergrenser, sier i en rapport at 350.000 mennesker ankom Europa ulovlig i fjor. De fleste av dem fra Libya.

Bombingen av Libya var like lite en suksess som krigen mot terror i Afghanistan og den full skala invasjonen i Irak som NATO-landene ikke klarte å få amerikanerne til å avstå fra. Mange deltok i ”koalisjon av villige” som George W. Bush kalte den, da han ikke klarte å få et FN-mandat. 20 års borgerkrig fulgte. Kaoset i denne delen av verden er en av grunnen til at de høyreradikale kan bruke innvandring som et suksesskort.

La oss håpe at media tar i feiringen i Washington om noen dager med et kritisk blikk. Bare da kan vi unngå nye feil og ny framgang for de høyreradikale.