Exit-Adam er feminist

– Å være nerd (han uttaler det «nørd» på svensk) er en del av min identitet. Barn er en del av min identitet. I sosiale medier skriver jeg «actor, gamer and feminist.» Det er mitt «mission statement», sier Berger.

– Med «gaming» mener du dataspill – eller andre spill?

– Både dataspill, som er min største avkobling ved siden av å lese romaner, og rollespill og skuespill.

Negativ mannsrolle

– Og med feminist mener du?

– At feminist er det eneste man kan være som tenkende menneske i det moderne samfunnet. Det er skandaløst at halvparten av befolkningen har vært systematisk nedvurdert. Det er skandaløst ikke å definere seg som feminist. Den tradisjonelle mannsrollen er også ekstremt negativt for menn. Vi trenes i å undertrykke følelser. Å akseptere vold er en del av mannsrollen.

Dette er noe han har vært sterkt bevisst siden nittitallet, sier 40-åringen og viser både til Susan Faludis bok Backlash fra 1991 og til nypornotrenden han observerte da han var tenåring og i 20-årene.

– Da dukket det opp en masse lettpornoblader og såkalte herreblader, og disse ble plutselig sosialt akseptable. De havnet til og med i skolebibliotekene, husker han.

Det indre og det ytre

Berger synes ikke det er problematisk å skille mellom seg selv og usympatiske rollefigurer. Han arbeider ikke etter den såkalte «method», altså den følelsesbaserte metoden som ble grunnlagt av amerikaneren Lee Strasberg, inspirert av Stanslavskijs eksperimenter i skuespillerkunsten, som er blitt assosiert med filmskuespillere som Marlon Brando og Robert De Niro. Metodeskuespillere lever seg inn i rollefiguren for nærmest å identifisere seg med den, og trekker frem egne erfaringer – gjerne smertefulle – for å gi liv til rollefigurens angst, smerte, sorg, kjærlighet og andre følelser.

– Jeg tror at «metoden» er usunn. Det skjer ingen stor forandring i mitt indre når jeg spiller en rolle, sier Berger.

– Selv er jeg, som de fleste europeiske skuespillere, trenet i å arbeide håndverksmessig, med konkete spørsmål som angår min rollefigur: Hva personen jeg spiller vil, hva han gjør. Jeg bygger karakteren fra det ytre og inn, og bruker stemmen, kroppsspråk, kostymer, sminke og hår for å bygge rollen, forklarer han og gir til kjenne en historie om den store Shakespeare-fortolkeren Laurence Olivier og Dustin Hoffmann, den gang en ung fremadstormende aktør.

– Hoffmann hadde problemer med å «finne» rollen, og Olivier skal ha sagt: «Try acting, dear boy, try acting.»

– Kvaliteten på manus avgjør hvilke filmer, TV-serier og teaterstykker jeg velger. Er manus bra, er det lett for meg å spille rollen. Ikke om jeg ligner den, presiserer han.

I rampelyset

– Jeg tror skuespillere må ha nesten alle egenskapene som ligger i det å være et menneske. For meg er det ikke mer av en påkjenning å spille en psykopat enn å spille en virkelig sympatisk person, tilføyer Berger, som i tillegg til Exit-Adam har gestaltet for eksempel Lenin.

– Må ikke skuespillere like å vise seg fram, er dere alle mer eller mindre ekshibisjonistiske?

– Alle som blottstiller seg selv offentlig, er på en måte annerledes enn flertallet, tror jeg. Det kreves flere typer egenskaper for å være skuespiller. Å kunne lære replikker er en slik egenskap. Å tåle å stå der foran publikum eller kamerat hver dag er en annen. Det kan ligge en flik av ekshibisjonisme i dette, selv om man – som jeg – er en svært introvert og privat person. I det minste må man tåle å bli eksponert.

Det er risikabelt for alle mennesker å vise seg frem, mener han, for vi kan blamere oss i full offentlighet og bli støtt ut av flokken. Og det har vi en dyp evolusjonsbetinget frykt for.

– Å bli utstøtt er det aller verste som kan skje, synes vi. Mer skremmende enn å dø, for risikoen for å dø er ikke like påtrengende virkelig for de fleste av oss.

Ikke kjeppjaget

– I Norge har Exit hatt en viss sjokkeffekt. Er Exit også et politisk drama?

– Ja, på den måten at alle serier eller filmer ser verden fra et synspunkt. Exit er dessuten politisk fordi det er politiske betingelser som gjør at et slikt miljø kan eksistere, at disse fire mennene kan oppføre seg som de gjør. Jeg håper at dette vekker politiske tanker hos de som ser på. Men serien sier ingenting om hvor vanlig dette er. Dette er ikke et journalistisk eller akademisk arbeid.

– Tør du oppholde deg i Norge heretter? Blir du kjeppjaget, truet eller spyttet når du beveger deg over Kjølen?

– Jeg har ikke vært i Norge siden Exit ble lansert, men alle de norske journalistene spør meg om dette! Det virker som om nordmenn – mer enn svensker – tror en skuespiller er sin rolle. Jeg reiser mindre siden vår datter ble født for tre år siden. Min samboer og jeg er mest mulig hjemme med henne her i Stockholm.

Bergers samboer er teaterregissør, men de traff hverandre via venner, ikke på jobb.

Også foreldrene hans er kunstnere; moren billedkunstner, faren musiker. Farens kone er skuespiller og har vært en viktig mentor for ham. Berger spilte barneteater fra han gikk i barnehagen og rollespill fra han var i tenårene. Men han var ikke fast bestemt på å bli skuespiller fra han var liten. Han hadde lett for det på skolen og vurderte også å studere medisin eller data. Etter universitetsstudier i filosofi, gresk og litteratur satset han likevel på en skuespillerkarriere. Fra han gikk ut fra teaterskolen 28 år gammel, har han hatt tett i tett med roller.

– Hvilken rolle eller produksjon er du mest stolt over?

– Exit er en av dem. Jeg er stolt over Upp til Kamp, min første TV-rolle, og at jeg var med i Tørk ikke tårer uten hansker av Jonas Gardell. Jeg syntes kortfilmen Istället för Abrakadabra ble bra, og at filmen Call Girl var «jättefin». Jeg er for øvrig ikke så interessert i om jeg får en hovedrolle eller en god birolle. Jeg har hatt utrolig mye flaks i min karriere, jeg har hatt mange jobber jeg er stolt over.

– Drømmerollen?

– Jeg har aldri spilt en actionhelt eller superhelt! Eller en ridder, en Hamilton eller James Bond. Det hade varit roligt!