– Ville ikke lage en psykologisk avhandling om ondskap i barn

Den allerede kritikerroste filmen hadde premiere under filmfestivalen i Cannes tidligere i år. Da var den én av to norske filmer som var valgt ut av den prestisjetunge, franske filmfestivalen. Eskil Vogt sto bak manus på begge.

Trigget minner fra egen barndom

I «De Uskyldige» møter vi barna Ida, Anna, Ben og Aisha, som oppdager at de har noen evner som gir de muligheten til å gjøre magiske ting. Den i starten ganske uskyldige leken som foregår i en liten drabantby i Oslo, går sakte over til å bli både mørk og truende, uten at barnas foreldre legger merke til noe.

Filmen utfordrer publikum til å kjenne på ubehaget rundt barn og ondskap, og med et lyddesign og klipp som får hårene i nakken til å reise seg. Men at Vogts andre spillefilm som regissør skulle handle om akkurat barn, og deres verden, kommer av at han selv fikk barn, tror regissøren.

– Når jeg tenker tilbake på det tror jeg jeg aldri ville laget denne filmen hadde det ikke vært for at jeg fikk barn selv, sier regissøren til KulturPlot.

– Det er noe med å omgi seg med barn og se hvordan de begynner å navigere i verden og hvordan de oppfatter verden. Så trigget det minner fra min egen barndom, og den følelsen av hvor annerledes det er å være barn.

– Barn er uferdige

Vogt beskriver følelsen av å være barn som noe radikalt forskjellig fra å være voksen.

– Når man er voksen vet man så mye mer, og tinge er mer kategorisert. Man vet hva som er mulig og ikke mulig for eksempel, men for barn er verden fortsatt så åpent – alt kan liksom skje. For barn er det helt vanlig å lære noe en dag som man ikke visste dagen før som kan forandre hele virkeligheten deres.

Det var noe med den tanken at barna hadde sin helt egen verden som var mye mer magisk enn voksnes, og med sterke følelser og sterkere fantasi som Vogt ville gå inn og se nærmere på.

Men «De Uskyldige» er ingen barnefilm. I stedet utforsker den ondskapen og manglende empati hos barn.

– Det var aldri slik at jeg ville lage en psykologisk avhandling om ondskap i barn, men det som kom veldig fort frem da jeg så tilbake på mine egne barndomsminner er at barn er uferdige når det gjelder å ha sitt eget moralske kompass og empati, sier Vogt.

Vogt tror ikke det å begynne å tenke på moral og navigere mellom det gode og det onde er noe vi er født med.

– Jeg tror ikke opplevelsen om at «oi, andre mennesker har samme følelsene som meg, derfor må jeg behandle dem ordentlig, er noe man skjønner fra den dagen man er født. Det er noe foreldre og samfunnet må lære bort.

Uhyggelig

Ved å vise barns noe mørkere sider tror Vogt det er flere publikummere som vil føle på et ubehag.

– Jeg tror der er litt uhyggelig å se barn presse de grensene.

– Hvis en voksen gjør noe vi synes er ondt så er det lett å bare si «den personen er ond», sånn har vi ordnet samfunnet på en måte, men når et barn gjør det samme da er det plutselig et mye mer komplekst spørsmål, fordi et barn er ikke formet enda. Det er juridisk uskyldig fordi det er ikke ansvarlig for sine egne handlinger.

– Hvem tror du denne filmen går rett hjem hos?

– Spør du meg om hvem som er målgruppen?

– Altså jeg lager alltid film ut ifra et ganske enkelt premiss: Hva ville jeg likte å se? Hva ville jeg gått og sett som jeg ikke ser?

– Jeg tenker at det viktigste for meg er at en film inneholder mye. Det er tettpakket med opplevelser, følelser, vakre ting, stygge ting – alt så man får en ordentlig opplevelse. For meg er denne filmen her laget for folk som både vil ha en spennende, og til tider ubehagelig filmopplevelse, men også ha noen tanker etterpå i lys av det de har sett.

Kritikk for bruk av minoriteter

Selv om filmen har kinopremiere i dag, hadde den Norgespremiere allerede forrige uke under filmfestivalen i Haugesund. I etterkant av premieren gikk filmskaperne Adel Khan Farooq og Shan Qureshi ut og kritiserte filmen og Vogt for fremstillingen av minoriteter i filmen.

– I filmen er det tre familier, en hvit, og to med minoritetsbakgrunn. Den hvite familien gjør alt riktig. De er mye mer til stede i livet til barna sine. I de svarte familiene får barna ikke mat, den ene moren er voldelig, neglisjerer sønnen og tar dårlig vare på barna. Det ene barnet ender opp som voldelig antagonist i filmen, og da blir kontrasten mellom «svarte» og «hvite» tydeligere, sa Shan Qureshi til Dagsavisen etter premieren.

Farooq og Qureshi mener man kan sitte igjen med forestillingen om at utlendinger er dårlige foreldre, og Farooq sier han ville foretrukket en helhvit rollebesetning i stedet.

Debatten kommer i lys av at Norsk Filminstitutt i 2019 la fram en ny handlingsplan for mangfold, med obligatorisk rapportering på både etnisitet, kjønn og seksualitet i NFI-støttede prosjekter. I en undersøkelse gjort av NFI over rollefigurer i norsk film som de la fram tidligere i år, viste blant annet at bare ti prosent av de 230 norske kinofilmene laget siden 2013, hadde personer med minoritetsbakgrunn i hovedrollen.

Ville finne de beste skuespillerne

Som svar på kritikken fra Farooq og Qureshi forklarte regissør Eskil Vogt at de i arbeidet med filmen først og fremst ville finne de aller beste barneskuespillerne, og så ikke på ting som kjønn og etnisitet.

«Det vil ikke si at vi var naive på at filmen ikke kunne tolkes i et annet perspektiv enn det vi intenderte, men jobbet for at det var store nok forskjeller mellom familiene med minoritetsbakgrunn til at de ikke kunne skjæres over en kam og for at karakterene var nyanserte nok til at folk så menneskene og ikke hudfargen», skriver Vogt i en kommentar i Dagsavisen.

KulturPlots intervju med Vogt finner sted før debatten dukket opp, men også med oss snakket han om castingprosessen og arbeidet de gjorde med å finne de riktige skuespillerne.

– Ofte er det bare én hovedrolle, nå skulle jeg finne fire barn som ikke bare er gode for en barnefilm, men gode nok til at voksne tror på det. Hvis jeg ikke gjør det, så kommer ikke filmen til å bli noe bra. Derfor brukte vi over et år på å finne dem og jobbe med dem – rett og slett lære dem skuespill. Vi fant fire barn som var helt fantastiske – og derfra var det som en drøm, sier han.

Det sies at man aldri skal jobbe med barn eller dyr. Vogt mener derimot at det ikke stemme hvis man velger riktige barn.

– Hvis man velger riktig barn så er det fantastisk å jobbe med. Man får så mye gratis. De har åpne ansikter og gjør så mye som kommer helt naturlig.

Han har derimot mindre tro på å jobbe med dyr.

– Vi hadde en katt med i filmen, og det var en skikkelig prima donna. Katter gjør som katter vil. Den var kjørt hit fra Tsjekkia med profesjonelle dyretrenere og det var mye snakk om alt den kunne, men den bare sto der den og ville ikke.