Alta-saken på Tromsø filmfestival: Samisk film for det brede publikum

Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) er en festival som inviterer sitt publikum til å tenke selv, til å analysere det de ser og holde det opp mot den virkeligheten de selv kjenner. Med «Ellos eatnu – La elva leve», regissert av Tromsø-regissøren Ole Giæver, inviteres publikum til å reflektere over hvordan den norske staten og samene hadde det med hverandre på 1970- og 80-tallet.

Les Samtidens og KulturPlots tidligere saker om samer og urfolksspørsmål

Til å reflektere over hva det kostet for de enkeltpersonene som opponerte mot historiens fornorskning, hverdagsrasismen og uvitenheten og hvordan de gjenfant sine samiske røtter. Og til å forstå hva som gjorde kampen om vern av Alta-Kautokeino-vassdraget til en bred tverrpolitisk nasjonal mobilisering med internasjonal gjenklang. Filmen hylles nå av både kritikere og publikum på TIFF. Filmen har offisiell kinopremiere 3. februar.

Politisk film

Alta-saken var en kamp samene tapte på 1980-tallet, men som likevel førte til omfattende forvaltningsmessige endringer i samisk favør. Blant annet opprettelsen av Samerettsutvalget, og deretter Sametinget i 1989. Nå, fire tiår etter de siste aksjonene mot utbyggingen i Stilla i Alta, kan vi se på «Ellos eatnu – La elva leve», som en film som minner oss om at friksjonen mellom det norske og det samiske ikke har forduftet.

– Det er en politisk film, men mitt fokus er også å se på de menneskelige erfaringene fra Alta-kampen, sier Giæver til Samtiden.

– Alta-kampen er et politisk fenomen, men «Ellos eatnu – La elva leve» tar opp hvordan det var å være menneske midt i kampen. I fortellingen om Alta-kampen, finnes det folk som fikk sine liv ødelagt. Filmen tar opp en enkeltpersons reise fra skam over å være samisk, til stolthet, sier han.

I hovedrollen debuterer Ella Marie Hætta Isaksen, kjent fra bandet ISÁK og som vinner av NRKs underholdningsprogram Stjernekamp i 2018. Nå forteller anmeldelsene av filmen at hun med troverdighet tar oss med på Esthers reise fra å være en vanlig nyutdannet lærer i Finnmark med liten interesse for sine samiske røtter, til å bli et av Alta-kampens ansikter utad. I en fortelling som tar utgangspunkt i kampen som ble kjempet, og som viser det blodige alvoret Alta-kampen innebar, for både de samene som var synlige og usynlige i kampen.

– Mer enn en film

«Det er nemlig gjennom Isaksens karakter at filmen klarer å formidle nettopp hvor mye som egentlig sto på spill. For den samiske befolkningen handlet Alta-aksjonen om så uendelig mye mer enn bare vern av natur», skriver Nordlys i sin anmeldelse. «Nå har vi fått en sterk og god film om det som hendte. Det var på høy tid», er iTromsø-redaktør Egon Holstads konklusjon.

Sangeren og miljøaktivisten Hætta Isaksen har nå fått kinolerretet som ny plattform, og blir med det en enda tydeligere og viktigere samisk talsperson. På barrikadene er også Giæver, om enn nokså lavmælt, i sin femte kinofilm. Dette er hans første samiske film – hans første arbeid etter han i 2019 fikk sin plass i samemanntallet, med bakgrunn i at en av hans oldeforeldre snakket samisk. «"Ellos eatnu – la elva leve" er kanskje ingen utpreget aktivistisk film, men det er ikke dermed sagt at den ikke slår hardt», skriver kulturredaktør Mode Steinkjer i Dagsavisen.

Slik Giæver ser det går det en linje fra Alta til Repparfjord, også det i Finnmark, der Hætta Isaksen har markert seg som aktivist og kritiker av en planlagt kobbergruve, og til Fosen i Trøndelag, der vindkraft står mot reindrift. Storsamfunnets interesser og samenes interesser kolliderer.

– Derfor er dette mer enn bare en film, sier Giæver.

Aktuell på mange plan

Men nye konflikter seiler opp. Filmen får akkurat nå fornyet aktualitet – knyttet opp mot et nytt mulig stridstema i Finnmark: I en pågående rettsak i Karasjok, er spørsmålet dette: hvem eier Karasjok, eller om man vil – hvem eier Finnmark? Intet mindre. Spørsmålet som ikke kan besvares uten inngående kjennskap til dette nordlige Norge, historisk og kulturelt, er krevende juridisk materie i Utmarksdomstolen, en spesialdomstol opprettet for å avklare rettigheter som folk i Finnmark, først og fremst samene, har opparbeidet seg gjennom århundrene.

To samiske grupperinger i Karasjok kommune har saksøkt Finnmarkseiendommen (FeFo), som siden 2006 har forvaltet alt som tidligere var statens grunn i Finnmark (95 prosent av fylket). Saksøkerne mener at det er befolkningen i kommunen, og ikke FeFo, som eier grunnen. En uke inn i rettsaken, som kommer til å pågå i mange uker, har saken fått bred mediedekning.

Stemningen piskes opp

Klassekampen har konkludert med at den ene av saksøkerne vil lage et samisk storfylke, noe som skremmer politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim. Han tolker sitasjonen som farlig for Finnmark. Han er redd for at samene i Karasjok ønsker å forlate «felleskapsrammene i den norske staten». På dramaturgisk vis piskes stemningen nå opp. Fjellheim frykter at en ny eierstruktur vil destabilisere vårt østligste fylke, noe som i verst fall kan utnyttes av «despotstaten Russland».

Rettsaken i Karasjok griper inn i en problematikk som går helt tilbake til da Karasjok og Kautokeino ble innlemmet i Danmark-Norge i 1751.

At denne rettsaken kommer opp samtidig som «Ellos eatnu – La elva leve» har TIFF-premiere er tilfeldig, men sammenfallet illustrerer kunstens rolle som kommentator og speil.

Giæver ser at filmen hans om Alta-kampen drøfter noen av de samme problemstillingene som Utmarksdomstolen nå har til behandling. Han ser også at spørsmålet om hvem som eier Karasjok og resten av Finnmark kan fungere som agn for både spillefilm- og dokumentarregissører – for de samisk-norske tvistene i nord rommer både historiske og samtidige konflikter. Som fremdeles kan antennes. I et fylke som historisk sett har Europas fredeligste grense til Russland.

Referansefilm i samenes tidsalder

Til tross for Nordlys-redaktørens advarsel om ny norsk-samisk konflikt som en del av bakteppet, er vi for tiden inne i samenes tidsalder. Samisk står på alle agendaer, samiske rettigheter diskuteres og analyseres i nord og sør, nasjonalt og internasjonalt, samisk kunst slår igjennom i utlandet og miljø- og urfolksspørsmål preger tidsånden.

Direktør Anne Lajla Utsi ved Internasjonalt samisk filminstitutt i Kautokeino, ser at samisk film akkurat nå ruller som en voksende bølge i den globale kulturstrømmen. Og det er opplagt at Giævers film vil gi bølgen ytterligere kraft. Allerede før den er ute på norske kinoer har «Ellos eatnu – La elva leve» blitt en samisk referansefilm. Den tar utgangspunkt i en av norsk etterkrigstids mest dramatiske hendelser – den ikke-voldelige kampen mot en kraftutbygging som i ettertid viste seg å være unødvendig. Den fortelles fra et samisk perspektiv, og Giæver vil med filmen gjerne være med i debatten om hvordan det multietniske nord skal forvaltes. Filmen er allerede nominert til en av Europas viktigste filmpriser, The Dragon Award (SEK 400.000 kroner for Beste nordiske film) som deles ut under Göteborg International Film Festival (26.01.- 04.02.2023).

Selv om Giævers film, som finansielt er en samisk, norsk, finsk og svensk samproduksjon til rundt 50 millioner kroner, ikke skulle bli en internasjonal prisvinner, ruller den samiske filmbølgen allerede ut over det internasjonale filmmarkedet. Samisk film, laget av samer om samiske og andre problemstillinger relevante for urfolk, er nå etterspurt på de velrennomerte filmfestivalene over hele verden, og på nasjonale TV-kanaler i og utenfor Europa. Med over 50 filmer i arbeid av samiske regissører i Norge, Sverige, Finland og Russland, ser Utsi lyst på fremtiden.

– Det er vår tid nå

– Alle dører er nå åpne, det er bare å spasere rett inn. Det er vår tid nå, for urfolk blir sett på en annen måte enn før – over hele verden, sier Utsi. Hun legger til at å være samisk nærmest er en politisk handling.

Før jul ga kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) 4,75 millioner kroner til å støtte den nordnorske kulturaktiviteten over de nordiske grensene i nord, og for – i alle fall til en viss grad, kunne opprettholde kulturkontakten med Russland i nord. I den forbindelse uttalte ministeren at «hele verden viser interesse for samisk film, kunst og musikk», og at det derfor er naturlig for regjeringen å løfte dette kultursamarbeidet. Samisk film får bare ros, og ingen julegave fra departementet, men surfer fint på bølgen likevel.

Alta-kampen endret alt

Startskuddet for urfolksinteressen i Norge gikk da Stortinget i 1978 vedtok å bygge ut Alta-Kautokeinovassdraget i Finnmark. Dette førte til et enormt folkelig engasjement – mot utbyggingen. På det meste hadde folkeaksjonen, som arbeidet for å få omgjort stortingsvedtaket, over 20.000 medlemmer, fordelt på over 100 lokallag – ikke bare i Finnmark, men over hele landet. Ole Giævers far, Terje Olsen, satt i styret.

Motstanden mot utbyggingen fikk sitt klimaks i januar 1981 da opp mot 1000 demonstranter lenket seg fast og stoppet anleggsarbeidet. En politistyrke på 600 mann ble satt inn for å fjerne demonstrantene som hadde lenket seg fast i Stilla – for å stanse anleggsarbeidet. På et tidspunkt var det aktuelt å sette inn Forsvaret for å bistå Politiet. Dette ble avverget av forsvarsminister Thorvald Stoltenberg. I alt 532 aksjonister ble arrestert og 800 ble bøtelagt.

Det er denne mangesidige konflikten, dette miljø-, energi-, justis- og samepolitiske dramaet, pluss det menneskelige dramaet, som Giæver gir oss et utsnitt av.

– Når man snakker om Alta-saken, så kan man spørre 1000 mennesker om hva saken egentlig dreide seg om, og du vil få 1000 ulike svar, sier Giæver.

Andre mulige fortellinger

Før premieren var han forberedt på at mange vil si at denne filmen ikke er den filmen om konflikten de så for seg. Slik er det ofte med film. Vi har sett dette tydelig etter «Kampen om Narvik», der Erik Skjoldbjærg har fått hard kritikk for å ikke gi nok rom til det politiske bakteppet som førte til krigshandlingen i Narvik. Foreløpig har Giæver gått klar av den kritikken, muligens fordi Alta-kampen er nærmere, og knyttet til dagens miljøkamp.

– En annen mulig fortelling om Alta-kampen, kunne for eksempel vært de interne uenighetene om saken i Arbeiderpartiet, sier Giæver.

Alta-saken var den mest alvorlige innenrikspolitiske konflikten i Norge etter andre verdenskrig, og frontene var harde, i familier og lokalsamfunn. I Nord-Norges største avis, Nordlys, som da var regjeringens og Arbeiderpartiets talerør i nord, ble nesten hele journaliststaben en periode nektet å skrive om Alta-saken etter å ha undertegnet et offentlig opprop på annonseplass i egen avis, med støtte til samenes sak.

Demonstrasjonene i Stilla og samer i sultestreik foran Stortinget, skapte en voldsom nasjonal interesse for samisk tradisjon og levemåte. Motstanden mot utbyggingen førte til både politisk og kunstnerisk mobilisering, en samisk oppvåking og etter hvert til en internasjonal eksponering av samisk kultur.

Veiviseren viste vei

Den store interessen for samenes liv, i den internasjonale populærkulturen, og i kunsten, begynte med «Veiviseren» i 1987. Etter lang kamp for å få finansiert sitt prosjekt laget den samiske regissøren Nils Gaup en banebrytende debutfilm – Norges til da dyreste film. Den fikk terningkast 6 i VG, lunkne anmeldelser i lokalpressen i Finnmark, men den fikk også en sensasjonell Oscar-nominasjon, 30 år etter at Arne Skouen var nominert med «Ni liv». «Veiviseren», eller «Ofelas», som den het på nordsamisk, kjempet om verdens viktigste filmstatuett i klassen for beste utenlandske film. Den vant ikke, det gjorde danske «Babettes Gæstebud», men Gaups pionerfilm står som et samisk utropstegn på det internasjonale lerretet. Og har vært en uvurderlig inspirasjonskilde for Ole Giæver

– Jeg husker jeg som tiåring var på premieren på Fokus kino i Tromsø, og at vi sto i lang, lang billettkø utenfor kinoen, sier Giæver. I dag har han stor respekt for Nils Gaup for «at han som den første samiske filmskaperen tok tak i sitt folks historie».

Den neste store suksessen kom ikke før i 2016 da «Sameblod» – av den svenske sørsamiske regissøren Amanda Kernell, gjorde seg fortjent til hele 25 internasjonale priser, blant dem Dragon Award for beste nordiske film i Göteborg, og to priser, blant annet for beste regidebut, på den prestisjetunge filmfestivalen i Venezia.

Dermed var løperen rullet ut for samisk film, og blant de internasjonale suksessene kan vi nevne at i 2019 samarbeidet samiske filmskapere og musikere med Walt Disney Animation Studios om «Frost 2», – som ble en global suksess. Filmen ble også dubbet til samisk, noe som fikk stor oppmerksomhet her hjemme.

Ny stjerne og plass i Oscar-akademiet

En samisk filmkunstner som det nå bygges opp forventninger til, er den kanadisk-samiske skuespilleren og regissøren Elle-Máijá Tailfeathers. Hun har norsk far (journalist, filmskaper og sametingspolitiker Bjarne Store-Jakobsen), men i og med at hun bor i Kanada har hun foreløpig gjort seg mest bemerket der. I 2021 fikk hun Emerging Canadian Filmmaker Award på den kanadiske dokumentarfilmfestivalen Hot Docs – den største dokumentarfilmfestivalen i Nord-Amerika.

Hun fikk prisen som den «beste nye regissøren» for «Kímmapiiyipitssini: The Meaning of Empathy», en film om opiodkrisen – en av de verste folkehelsekatastrofene som har rammet USA og Canada. I løpet av de siste to tiårene har nesten 600.000 mennesker dødd av en opiodoverdose i disse to landene, og anslagsvis 1,2 millioner mennesker kan dø av opiodoverdoser innen 2029. Urfolk i både USA og Canada er hardt rammet. Filmen ble vist på TIFF i 2021.

Allerede for 3 år siden vant hun 12 kanadiske priser for spillefilmen «The Body Remembers When the World Broke Open», der hun selv spilte en av hovedrollene.

Et annet bevis på at samisk film nå teller med er at direktør Utsi i det samiske filminstituttet i fjor ble innlemmet i Oscar-akademiet. Samtidig ble også svenske Kernell tatt opp i det samme akademiet, og disse to er nå blant de rundt 10.000 akademimedlemmene som er med på å avgjøre hvem som får verdens gjeveste filmpriser. (Andre norske medlemmer er skuespiller Renate Reinsve, castingdirektør Yngvill Kolset Haga og filmfotograf Sturla Brandt Grøvlen).

Ofte er det nå slik at når norsk kunst omtales i utlandet, dreier det seg om samisk samtidskunst. Nå utvider den samiske filmen bildet, og nye barrierer brytes. En slik barriere er at den første samiske spillefilmen for barn får premiere i 2023.

– Det har vært utrolig stort å få være med på den utviklingen vi har sett i samisk film. Våre verdier får nå global oppmerksomhet, sier Utsi.

En linje fra Venezia til Tromsø

Den suksessen som samisk film nå opplever, kan knyttes til den anerkjennelse samiske musikere og bildekunstnere har opplevd internasjonalt de siste tiårene. Samisk musikk fikk et kraftig oppsving knyttet til protestene mot Alta-utbyggingen på 1980-tallet. En av de mest sentrale var multikunstneren Nils Aslak Valkeapää, som blant annet komponerte musikken til «Veiviseren» og fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1991 for «Beaivi áhčážan» på norsk heter boken «Solen min far». Hans fremste arvtaker ble Mari Boine, som i år var med på åpningen av TIFF.

De siste årene har samiske bildekunstnere, spesielt norske Máret Ánna Sara, tatt en lederrolle med sterk kritikk av fornorskningsprosessen av samene. I 2017 ble hun hyllet på Documenta i Kassel i Tyskland, og under fjorårets Venezia-biennale ble hun av kurator Katya García-Anton ved Office for Contemporay Art Norway (OCA), trukket frem som den fremste norske samiske bildekunstneren i sin generasjon.

Det er ingen overdrivelse å si at det nå er en tydelig forbindelseslinje fra Venezia til Tromsø, og til TIFF, der Árran 360, den spesialbygde lavvoen for visninger av film på et 28 meter langt sirkulært lerret, nå er reist utenfor Hålogaland teaters bygg sør i Tromsø sentrum. Árran er det nordsamiske ordet for ildstedet i en lavvo. Det var rundt bålet i lavvoen samiske fortellinger ble delt, fra generasjon til generasjon. Nå forvaltes samisk historie også i et nytt digitalt format til et nytt og stadig voksende publikum. Inne i lavvoen presenteres seks 360-filmer av ledende samiske filmskapere fra Norge, Sverige og Finland. Árran-prosjektet ble utviklet i samarbeid med OCA, og inngår i sideprogrammet på TIFF.

I tillegg til å ha «Ellos eatnu – La elva leve» som åpningsfilmen på TIFF og nyvinningen «Árran», er samisk film også godt representert i Film fra nord-programmet – programmet for sirkumpolare produksjoner.

Variety følger med

I år og neste år er det samiske filminstituttet med på å finansiere ni filmer og TV-serier; seks spillefilmer, en joikemusikal og to dramaserier.

Den foreløpige stjernen i dette utvalget er Ola Giævers film, som på engelsk har fått tittelen «Let the River Flow». Men det er interessant å merke seg at Netflix også vil være med på den samiske bølgen, og satser på en debutfilm av den norske multikunstneren Elle Márjá Eiras. Hun skal i gang med «Stolen» – en film som bygger på den svenske prisbelønte journalisten og forfatteren Ann-Hélen Laestadius første roman for voksne, «Stjålet». Ifølge VGs anmelder Sindre Hovdenakk, en «effektivt fortalt historie om sadistiske reindrap og dyptliggende konflikter i Sápmi».

Så det blir samisk action for det brede publikum, og bransjebladet Variety har allerede fanget dette opp som en interessant nyhet. «Sami Films Rising» heter det i reklamen fra det samiske filminstituttet på årets TIFF – så sant, så sant. Og konflikten mellom urfolk og storsamfunn har tydeligvis fortsatt mange filmer i seg. Det er Ole Giæver enig i, og lover flere politiske filmer i sin regi.

­Jens-Eirik Larsen er journalist. Han har skrevet om Russland og nordområdespørsmål i norske og europeiske aviser og magasiner i flere tiår. Larsen har også vært partner i kommunikasjonsbyrået NorPR. Var en av initiativtakerne til Arctic Arts Summit, en kulturpolitisk møteplass for det sirkumpolare nord.