Politiske filmer med festivalappell i Tromsø

­Det er både langt og kort fra Hollywood til TIFF. Flere av de «krevende» filmene som i forrige uke ble «the talk of the town» i Tromsø, kan stikke av med Oscar-priser i mars, men mange av de mest diskuterte filmene på TIFF lever sitt liv i et helt annet univers. De er forankret lokalt og kretser om nære fortellinger.

Den av årets filmer som helt sikkert er lengst unna Oscar-universet, er dokumentarfilmen «Ottar Brox – Kampen for kysten». Det er en film om akademikeren og SV-politikeren Ottar Brox som har vært kystfiskerienes fremste talsmann i over 60 år. Etter fulle hus på TIFF ser filmen ut til å gi fiskeripolitikken, og grepene som har avfolket kysten, en ny plass i norsk offentlighet. Men trolig bare for en stakket stund.

Verdensfilm og lokale produksjoner

Men først: TIFFs viktigste pris, Auroraprisen, gikk til amerikanske «Women Talking», en opprivende film om systematiske seksuelle overgrep mot kvinner i en isolert religiøs sekt i Bolivia. Filmen bygger på en roman av kanadiske Miriam Toews fra 2018 og er regissert av kanadiske Sarah Polley – kjent for sitt politiske engasjement.

Den bygger på virkelige og ytterst ubehagelige hendelser som kom til overflaten i 2009. Kritikkene har vært strålende, likevel har ikke filmen vært den prisplukkeren internasjonalt som mange kritikere trodde. Den nådde ikke opp i Golden Globe, og er ikke engang blant de nominerte til BAFTA (British Academy Film Awards) som deles ut 19. februar. Men på TIFF nådde den helt til topps og ble belønnet med 50.000 kroner.

Blant de TIFF-filmene som akkurat nå tippes som de heteste i Oscar-kampene, er Steven Spielbergs «The Fabelmans» og irske «The Banshees of Inisherin», med Colin Farrell i en mulig prisvinnende hovedrolle. «Women Talking» kan bli blant de nominerte, mest sannsynlig for beste manus, tror både bransjebladet Variety og andre filmmagasiner få dager før nominasjonene offentliggjøres.

Selv om TIFF har gitt sitt publikum muligheten til å se noen av de filmene som hele verden vil snakke om etter Oscar-utdelingen den 12. mars, avsluttet festivalen med sitt eget prisdryss. Den prisen som står filmfestivalen nærmest, er Tromsøpalmen – prisen for beste film i festivalens mest omfattende sideprogram, Film fra nord.

Den gikk til «Unborn Biru» av den norsk-samiske regissøren Inga Elin Marakatt. Prisen er på 50.000 kroner. Filmen er en kortfilm på 18 minutter og bygger på en sann historie fra 1920, om en desperat ung, gravid samisk kvinne som stjeler sølv fra døde personer. Filmen fusjonerer samisk mytologi med elementer fra japansk skrekkfilm. Helt i TIFFs ånd, der det lokale kombineres med internasjonale impulser.

– Forført av det provoserende

Så godt som alle filmene, enten de ble prisvinnere eller ikke, kortfilmer som langfilmer, norske som utenlandske, i alt 130 filmer, har gått for fulle hus i Tromsø.

– Publikum på TIFF har hele tiden, helt siden festivalens spede begynnelse, latt seg forføre av det provoserende, sier Kalle Løchen til Samtiden.

Han var med på programmeringen på den første TIFF i 1991 og har siden den gangen hatt ulike roller i og inn mot TIFF. Han er en veteran i norsk filmbransje, tidligere redaktør av filmtidsskriftet Film og kino, filmkonsulent for kort- og dokumentarfilm og begeistret filmformidler. Akkurat nå er han i Tromsø, som konsulent i Nordnorsk filmsenter. Løchen har i dag ingen formell tilknytning til TIFF.

– Det som særpreget TIFF fra starten, er at publikum var villig til å ta alle mulige sjanser. TIFF-publikummet har latt seg utfordre og har gått på nærmest hva som helst. De var, og er fortsatt, åpne for det TIFF setter på programmet, sier Løchen.

Ser 12 til 20 filmer hvert år

Slik Løchen ser det, har festivalen hele tiden klart å opprettholde balansen mellom tungt og lett. Og hele tiden har TIFF satt publikumsrekorder. Det er ikke uvanlig at en TIFF-publikummer ser mellom 12 og 20 filmer per festival, og utflyttede Tromsø-væringer kommer gjerne hjem til byen sin under TIFF-uken i januar.

Tromsø har det siste tiåret blitt en verdenskjent nordlysdesinasjon, i år listet som ett av ti reisemål man må se av The New York Times, og byens sentrum preges hver vinter av turister fra Asia, Midt-Østen, USA og Europa.

– Under TIFF er det som byens befolkning tar byen tilbake. Det er TIFF-snakk på alle kafeer, på alle barer og restauranter, sier Sissel Pettersen, en av TIFFs trofaste publikummere, til Samtiden.

– TIFF åpner opp luker til mange deler av verden gjennom sin programmering, sier hun og peker på at hun selv neppe ville bestilt billetter til marokkanske og pakistanske filmer ellers i året.

Hun og mange andre TIFF-entusiaster Samtiden har snakket med, trekker frem at TIFF-filmene opp gjennom årene har bidratt med viktig innsikt om områder av verden, og innblikk i konflikter vi ellers ikke er opptatte av. Og på toppen av dette har mange av filmene også gitt store kunstopplevelser.

Publikum – festivalens virkelige stjerne

Festivalens første sjef, Hans Henrik Berg, uttalte en gang til avisen Nordlys i Tromsø at en filmfestival i slutten av mørketiden er helt perfekt. Ikke minst på grunn av at studentene i slutten av januar fikk sine studielån utbetalt, og trengte «fornuftige» ting å bruke pengene på. Allerede i 1991 var Tromsø en stor studentby, og festivalens publikum er i dag meget variert. Mange av dem som ble bitt av festival-basillen for over 30 år siden, slutter fortsatt trofast opp om festivalen, men publikum fornyes. Studentene fyller på.

– Ingen andre festivaler i Norge har en slik stemning som TIFF. Det nærmeste vi kommer i Norden er Göteborg, under den internasjonale filmfestivalen der, sier Kalle Løchen.

TIFFs egen program- og festivalsjef, Lisa Hoen, mener at TIFF til en viss grad har stemningslikhet med både Toronto International Film Festival (også denne festivalen er forkortet TIFF) og Berlinalen i Berlin, på den måten at byene, som Tromsø, preges av festivalene.

En besøkende utenlandsk journalist hadde noen år tilbake vanskelig med å finne ut hva hun skulle rapportere om fra Tromsø under TIFF. Festivalen hadde ingen stjerneregissører å tilby, ingen verdenspremierer hennes redaktører fattet interesse for, og en utekino midt på torget som hun syntes var for kald til å besøke. Hun konkluderte med at den virkelige stjernen på TIFF var publikum. Byens egne, og de mange tilreisende fra inn- og utland, som virkelig elsket festivalen. Slik er det fortsatt, og mange har allerede nå begynt å glede seg til januar 2024.

Hylles i lederartikkel

To av filmene som har fått stor oppmerksomhet, og som i år skaper offentlig debatt, er Ole Giævers spillefilm «Ellos eatnu – La elva leve», om Alta-kampen på 1980-tallet, og dokumentarfilmen «Ottar Brox – Kampen for kysten». Giævers film settes opp på landets kinoer fra 3. februar, mens dokumentaren om kampen for kystfiskerne blir tilgjengelig for strømmetjenestene etter at den ble kjøpt av Altibox. NRK fikk tilbud om filmen, men takket nei, selv om en vesentlig del av arkivmaterialet filmen bygger på er fra NRK.

Giævers subjektive utsnitt av den årelange Alta-kampen har blitt hyllet av filmkritikerne. Det var ikke så overraskende. Mer overraskende er det at lokalavisen iTromsø i en lederartikkel få dager etter TIFF-åpningen, slo fast at filmen kan være et verktøy i arbeidet for å minske «strukturell rasisme», og at filmen er viktig for nordmenns «forståelse av samisk identitet».

Avisen skriver at «filmen "Ellos eatnu – La elva leve" gir oss alle innsikt i og forståelse av det samiske perspektivet, men også en følelsesmessig nærhet til vanskelige problemstillinger mange samer har stått i, og fortsatt står i. Slik vil filmen forhåpentligvis også være en hjelp på den kronglete veien mot et enda mer åpent, tolerant og inkluderende Norge.»

Filmen er den mest synlige i den samiske filmporteføljen, men TIFF har i år vært en manifestasjon av samisk film, som i stadig større grad gjør seg gjeldende internasjonalt. «Ellos eatnu – La elva leve» er blant de nominerte til Nordens største filmpris, Dragon Award, på festivalen i Göteborg i månedsskiftet januar-februar.

Skaper debatt

Debatt er et nøkkelord under TIFF. Filmen om Ottar Brox sin lange kamp mot utviklingen som har ført til avfolking av kysten, ble en snakkis allerede da den ble annonsert som en del av TIFF-programmet. Nå, etter stor medieomtale, særlig i Nord-Norge, ser filmen ut til å gi grunnlag for enda en debatt om utviklingen i fiskeriene. Det nye nå er at debatten engasjerer andre enn de som har interesse i næringen, eller ble ofre for den «moderne» utviklingen fra 1960-tallet og frem til i dag.

I sin anmeldelse i Dag og Tid oppsummerer Morten A. Strøksnes filmen som «nordnorsk noir». Brox kjempet mot en utvikling som har vist seg å bli katastrofal for landets kystfiskere, og i sin anmeldelse trekker Strøksnes frem en sekvens der Einar Gerhardsen, i en tale til nasjonen, påpekte at utviklingen nå var i ferd med å «gjøre landet der oppe langt mot nord til en fullverdig del av fedrelandet». Det skulle skje gjennom storstilt industrialisering. Fiskerbonden skulle bli industriarbeider, og helst flytte til byen.

Nye toner i miljøkampen

Den nå 90 år gamle professoren i sosialantropologi får nye tilhengere, et publikum som også brukte tiden på TIFF til å se den amerikanske filmen «How to Blow up a Pipeline», en film basert på manifestet til den svenske miljøaktivisten Anders Malm. Han argumenterer for nødvendigheten av å bruke sabotasje som middel i kampen mot global oppvarming.

Morgenbladets filmkritiker Ulrik Eriksen har følgende betraktning: «Kanskje vil det også lede til en større diskusjon om det er på sin plass at klimaaktivister bryter med sitt pasifistiske tankegods». Det er fortsatt uklart om Daniel Goldhabers film blir norsk kinofilm. Sabotasjen mot gassrørledningen i Østersjøen har aktualisert problemstillingen. Filmen ble laget før det skjedde.

Ukraina på plakaten

Et annet tema som har hatt stor oppmerksomhet på årets festival, er konflikten i Ukraina. East Side Stories, også det en viktig programpost på TIFF, har gitt oss georgisk, tsjekkisk, estisk, latvisk, fransk, tysk og russisk film relatert til den dagsaktuelle utviklingen. For TIFF var det viktig å slippe til en statsfinansiert russisk spillefilm, «Captain Volkonogovs Escape», som festivalen opplever som regimekritisk og viktig for oss i Vesten å se.

Like viktig var det for TIFF å vise en tysk dokumentarfilm fra 2010, «The Other Chelsea – A Story from Donetsk», en film om livet i det pro-russiske Øst-Ukraina før Russlands invasjon. Den kretser rundt gruvearbeideres kjærlighet til regionenes sovjetiske fortid, gråsoner mellom politikk og business, byens oligark og hans og byens stolte fotballklubb Shaktar Donetsk (som etter krigsutbruddet har vært tvunget til å spille sine internasjonale hjemmekamper i Polen).

Filmen minner oss om at de fleste fortellinger har mange nyanser, nyanser som man må tett på for å se og forstå. TIFF ser det som én av sine oppgaver å utfordre sitt publikum på denne måten.