3 Kampen om framtida

­

Den amerikanske senatoren Bernie Sanders, for tida USAs mest populære politiker, har i flere år snakket om «a political revolution». Adjektivet politisk er kanskje satt inn for å gjøre revolusjonsbegrepet mindre farlig.

Sanders minner oss om at bildet av revolusjon som noe voldelig ikke trenger å være sant. At revolusjon først og fremst handler om politikk. Ikke nødvendigvis politikk i den formen vi er blitt vant med, hvor alvorlige mennesker i pentøy tar pause fra langdryge møter og protokollmerknader hvert fjerde år for å kjempe om hvem som ser mest ut som om han eller hun bryr seg om velgerne, men politikk i betydningen kampen om hvordan vårt felles samfunn skal organiseres.

Ordet revolusjon kommer av det latinske revolutio, som betyr omveltning. Det som skal veltes om er ikke samfunnet i seg selv. Alt behøver ikke å snus opp ned, men noen av samfunnets hierarkier. De som i dag er på toppen, verdens åtte rikeste menn som til sammen kontrollerer flere ressurser enn halvparten av jordas befolkning, skal miste makt. Vi sosialister ønsker at alle mennesker skal gis adgang til å styre samfunnet i fellesskap.

Det sosialistiske demokratiet, eller den demokratiske sosialismen, er et ambisiøst prosjekt – kanskje det mest ambisiøse i menneskehetens historie. Det begynte med de demokratiske revolusjonene. I over ett århundre etter 1789 ble det kjempet for at også kvinner, svarte og fattige skulle få lov til å stemme. At alle har stemmerett, er avgjørende, men det betyr ikke at samfunnet er demokratisk. Etter spørsmålet om hvem som får stemme, gjenstår spørsmålet om hva demokratiet har rett til å gjøre. Et samfunn der stemmeretten har en veldig innsnevret aksjonsradius, er et lite demokratisk samfunn.

Her snakker vi ikke om at flertallet ikke kan overkjøre grunnleggende menneske­ rettigheter, som trosfrihet og ytringsfrihet og retten til å velge pålegg på matpakken sin selv. Vi snakker om at kapitalistiske samfunn bygger på et kunstig, men langt fra tilfeldig skille, der økonomien holdes utenfor demokratiet. De store økonomiske sektorene, både banker og industribedrifter og tjenesteøkonomien, blir ideologisk framstilt som en separat, privatisert del av samfunnet der demokratiske prinsipper er fremmed. Mens folkesuvereniteten gjelder i politikken, gjelder herskerens (bedrifts­ eierens) allmakt i økonomien.

Det er her kampen står nå: Sosialisme er å utvide demokratiet til også å gjelde for økonomien. Det er det vår revolusjon handler om.

For rundt hundre år siden førte et taktisk spørsmål til stor splittelse i den fremad­ stormende bevegelsen for verdensomspennende sosialisme. De som ville ta makta fra korrupte ledere ved statskupp, klarte ikke å bli enige med dem som ville bruke de begrensede demokratiske kanalene som fantes for å bygge oppslutning og etter hvert vinne makt på fredelig vis. Begge gruppene ville revolusjonere samfunnet, men de var uenige om framgangsmåten. Den ene gruppa ble kalt «revolusjonære», mens den andre fikk navnet «reformister».

Splittelsen har vært dyp, og de mange feilene og overgrepene begått av selverklært revolusjonære bevegelser har festet seg til selve begrepet. I takt med svekkelsen av sosialismen har også flere reformistiske bevegelser blitt vannet ut til ikke spesielt ambisiøse forsøk på å gi kapitalismen et bedre image. Denne lite

konstruktive splittelsen er vi nødt til å komme over hvis vi skal bygge en sterk og levedyktig folkebevegelse for sosialisme. Splittelsen gir ikke særlig mening i vår historiske kontekst: Alle som ønsker et annet samfunn, er revolusjonære, og vi er alle reformister i den grad det betyr at vi vil bruke det eksisterende demokratiet for å nå vårt mål om å utvide det til også å gjelde økonomien.

På den ene siden kan en slik revolusjonær målsetning framstå som utopisk og høytsvevende: I stedet for å kaste bort størsteparten av vår tilmålte tid på jorda med å jobbe for å øke kapitaleieres profitt, vil vi at folk skal få holde på med mer av det de selv har lyst til. Den menneskelige energien, iveren og pågangsmotet vårt skal brukes til prosjekter som gagner oss alle, i stedet for miljø­ og samfunns­ skadelige prosjekter som skaper profitt for kapitalister.

På den annen side er vårt revolusjonære prosjekt veldig konkret. De historiske erfa­ ringene og foreleggene er mange: I forrige århundre viste menneskeheten gang på gang at det er mulig å gjennomføre store løft og prosjekter i fellesskap, uten at det skal drives fram av kapitalismens profittjag. Avanserte transport­ og infrastruktursystemer er blitt bygd ut, og velferdsstater hvor folk får den hjelpen de har behov for også om de er fattige, er blitt opprettet. I dag er disse offentlige, sosialistiske framskrittene under angrep. Under påskudd av å ville forbedre dagens system har velferdsprofitører og høyrepartiene som støtter dem, gått i gang med å spise seg inn i det offentlige, og hente ut privat profitt fra midlene som skulle komme fellesskapet til gode.

At det er blitt slik, lærer oss noe om at etterkrigstidas kompromiss mellom kapital og demokrati var svært skjørt. Så snart arbeiderbevegelsen ble svekket og mistet noe av sin tilkjempede styrke, stod kapitaleierne klare til å presse skansene bakover. Dette er en maktkamp, men det er også en idékamp: Hvis vi mister troen på revolusjon, på at vi kan forandre verden og bygge et samfunn drevet av demokrati istedenfor profitt, så mister vi også kreftene til å stå i den kampen. Derfor er konkrete erfaringer med andre organisasjonsformer enn kapitalismen så viktige. Som vår felles velferdsstat. Revolusjonen handler om store og langsiktige mål, men også om boligbyggelag, land­ brukskooperativer, seks timers arbeidsdag og kommunens barnehager og sykehjem.

Vi lever i en brytningstid. Uten en politisk revolusjon vil kapitalens profittjag føre til at vi ikke får stanset klimaendringene. Robotiseringen vil føre til økt arbeidsledighet og ulikhet i stedet for velferdsøkning for alle. Vår revolusjon er ikke en ferdig pakke eller en vedtatt plan om akkurat hvordan samfunnet skal se ut. Vår revolusjon er en invitasjon til å bli med å forme framtida.