7 Den negative revolusjonen

­

Vår eksistens formes ikke lenger mest av hva vi velger. Vår eksistens formes av hva vi velger bort. Den neste revolusjonen er derfor grunnleggende negativ.

Det er opplagt at forbruket vi har i den vestlige verden, ikke er bærekraftig, først og fremst av klimahensyn og naturvernshensyn. Langt mindre bærekraftig er forbruks­ nivået hvis det blir en modell til etterfølgelse for en større andel av jordas befolkning. Flere og flere vil ha det som tærer på kloden, det som legger seg som fargerike klumper i fuglers magesekker, eller det som får isen til å smelte. Forbruket er vår undergang, en dødens obelisk vi klamrer oss fast til og klatrer opp på. Det er sånn vi er skapt, det er vårt biologiske premiss: Vi vil ha mer.

Til hvert spørsmål om man vil noe eller ikke, finnes det en stemme i hjernen som alltid sier ja. Og det finnes en stemme i hjernen som alltid sier nei. Disse to stemmene kjemper om oppmerksomhet med alle mulige argumenter og strategier. Men når det gjelder forbruk, er det som om den negative stemmen er uten trening. Den har blitt hes og slapp. Derimot blir vi hele tiden stimulert av reklame og statusmekanismer til å tenke ja. Med noen få unntak i form av kampanjer som Earth Hour og Kjøpefri dag, er det nesten ingen som reklamerer for å si nei. Det er vanskelig å tjene penger på måtehold.

Samtidig er det ikke lenger mulig å utvide meningsskapningen knyttet til forbruk. Økt konsum over et visst grunnleggende nivå, gjør oss ikke lykkeligere, og vi har mistet evnen til å skape mening uavhengig av handel. Vi er dypt inne i en kollektiv eksistensiell blindvei.

Tilbudet av varer og tjenester har eksplodert, og samfunnet innrettes på en sånn måte at det stadig blir vanskeligere ikke å følge etter. Måten vi er sammen på, måten vi skaper mening, måten vi kommuniserer – alt er i så stor grad erobret av markeds­ aktører at man reelt sett risikerer å bli kastet ut i ensomhetens avgrunn om man ikke underkaster seg stadig nye forbruksmønstre. Dermed slukes man inn i et forbruk man egentlig ikke ønsket seg i utgangspunktet. Noen faller til og med for teknologioptimis­ tenes naive dogme: troen på at man kan forbedre verden gjennom enda mer forbruk, bare det man kjøper, er litt smartere, litt bedre, som å bytte til el­bil. Men slike forbe­ dringer er ofte marginale og blir oppspist av kostnadene ved selve utskiftningen, og snart foreligger noe enda bedre, noe tilsynelatende enda mer miljøvennlig, noe som tilsynelatende skal redde oss, uten at vi behøver å avstå fra noen av konsumets gleder, og da må vi kjøpe det også. Dette holder ganske enkelt ikke.

Tilbudene vi stilles overfor, er så mange og så intenst forførende at vi ikke lenger kan diskutere hvilke av to forbruksvarer som er best for miljøet. Ingenting er også et

alternativ. Vi må slutte å definere oss selv ut fra hva vi velger, og begynne å definere oss ut fra hva vi evner å avstå fra. Der har vi utfordringen for framtiden, å trene opp den negative hjernen. Evnen til å forkaste det ene tilbudet etter det andre. Det er dette som er framtidens eksistensielle valg, framtidens revolusjonære handling: å si nei.

Naturødeleggelsene og effekten av klimaendringer kommer stadig tettere på. Vi vet at vi er på vei mot stupet. Samtidig vet vi at vi kan snu, at vi kan ta andre valg som kan redde planeten. Men fortsatt er den kognitive dissonansen mellom forbruk og ødeleggelse for sterk til at vi virkelig opplever sammenhengen som reell. Vi nøler. Vi klarer ikke å ta oss sammen. På et tidspunkt vil imidlertid naturen selv tvinge oss til en grunnleggende endring, som innebærer at selve tankesettet vårt forandres.

Internasjonale og nasjonale forbud og avgifter mot forurensende
forbruk vil komme som et nødvendig sjokk. Vi tvinges inn i det negative, til å avstå, men innskrenkninger kan også oppleves som givende, selv om de er krevende i øyeblikket. For eksempel er de fleste i dag fornøyd med røykeloven, selv om den var kontroversiell i mange land da den ble innført. De fleste setter også pris på å kunne slå av mobil­ telefonen en gang iblant. Det kan oppstå fine situasjoner når strømmen går. Det å avstå fra noe, åpner opp for andre opplevelser, og ikke alltid til det verre.

Det er åpenbart naivt ikke å skille mellom forbruk og forbruk. Noen former for konsum er mer ødeleggende enn andre, og noen varer og tjenester er mer vitale for oss enn andre. Poenget her er imidlertid mer prinsipielt: at det å avstå fra noe man begjærer, kan åpne opp for noe enda større, noe mer meningsfullt, i tillegg til å være mer bærekraftig. Nesten ingen opphøyer måtehold til en dyd. Og likevel er det nettopp i det negative at vi i framtiden kommer til å blomstre, både som individer og som samfunn. Vår eksistens som art og som enkeltindivider vil defineres av det vi ikke gjør.

For mange vil dette skiftet i begynnelsen oppleves som et nederlag, forbruksned­ trappingen tolkes som et tap. Men en avantgarde har på det tidspunktet allerede begynt å omkonfigurere hele verdisystemet, hvor ikke­materielle verdier blomstrer. Snart vil denne avantgarden omskrive vårt forhold til begjær og etablere nye koder for sosial status som ikke er basert på konsum. Forbruk som tærer på kloden vil oppleves som vulgært og passé. Måtehold, det å takke nei, vil være det attraktive og vinnende tegnet.

Den neste revolusjonen er dypest sett en åndelig revolusjon. Den endrer premissene for hva vi ser på som verdifullt, og hva som gir mening. Den er en hånd som slipper det den holdt, og blir værende åpen uten å gripe etter noe nytt, men som kjenner lufta blåse mellom fingrene.