En ny verdensorden?

­

Ideen om en verdensorden strekker seg tilbake til de første store imperiene, som Kina og Romerriket, da verden ble delt i to: den siviliserte delen under sentralisert styre, og den barbariske delen, som før eller siden ville komme under sentralisert styre. Denne måten å tenke på fant man fortsatt hos mongolene på 1200-tallet, som så det som sin hellige plikt å legge verden under seg; hos bysantinerne, som så sin keiser som lederen for det ganske skaperverk; og så sent som på 1800-tallet hos ottomanene, som betraktet sultanen som Guds skygge på jorden.

På den tiden hadde imidlertid verdensordenen først og fremst blitt et spørsmål om hvordan og i hvilken grad Vesten dominerte Resten. Gud var fortsatt i spill – mottoet til Det britiske ostindiske kompani var for eksempel Deo Ducente Nil Nocet («Ingenting kan skade oss når Gud leder») – men Vestens verdensorden var mer sekulær enn de foregående. Jeg skal komme tilbake til hvordan det fortsatt finnes islamister som vil tufte verdensordenen på religion, men de siste drøyt femti årene har verdensordenen først og fremst handlet om å stabilisere samhandlingsmønstre og organisasjoner, en postkolonial orden, der stormakter fra forskjellige verdensdeler balanserer hverandre politisk, økonomisk og kulturelt.

Orden i begrepet «verdensorden» må altså forstås i løs betydning, som et sett institusjoner som gir forutsigbarhet. Siden en verdensstat neppe er i kortene i overskuelig fremtid, handler spørsmålet om hvorvidt vi står overfor en ny verdensorden primært om hva slags endringer som vil komme, gitt en verden der vi har flere formelt suverene, men reelt innbyrdes avhengige, enheter.

EN NY VERDENSSTAT?

Dette premisset er ikke selvsagt for alle. Enkelte vil innvende at menneskeheten står overfor så store utfordringer – klimakrise, pandemier, massemigrasjoner, kjernefysisk krig – at smålig krangel stater imellom må settes til side til fordel for en ny verdensorden der alle gode krefter samles om å ta vare på moder jord. Det er helt riktig at en verdensorden må ha et islett av samarbeid. Det er imidlertid også slik at forskjellige aktører vil ha forskjellige interesser. Institusjonalisering og felles skippertak i krisetider er innslag i en verdensorden der det ikke finnes noen verdensregjering, men der det finnes nok av konflikter. Svært lite tyder på at vi er på vei mot en måte å organisere verden på som ikke er basert på balanse mellom forskjellige politiske enheter, uansett hvor omfattende de felles utfordringene måtte bli. Også for oss føderalister står det derfor klinkende klart at vi ikke går mot noen verdensorden som bygges omkring en verdensstat.

Det kan innvendes at de felles utfordringene kan bli så store at verdensordenen slik vi kjenner den, simpelthen vil kollapse. Jeg tror det er lite sannsynlig. Pandemier og kriger dreper, men de skaper også nytt handlingsrom for dem som overlever. Det skjedde for eksempel etter andre verdenskrig. I dag kunne man tenke seg et krisescenario der et væpnet nordkoreansk forsøk på koreansk samling utgjør en betydelig utfordring for den bestående orden, i den forstand at ordenen svekkes. Men en slik samling ville ikke vært en trussel mot ordenen som sådan, for om et statssystem teller ett eller to koreaer, forandres ikke systemet. Kriser er business as usual for enhver orden, også en verdensorden. Først om en slik krise skulle eskalere til kjernefysisk krigføring, ville vi kunne få kaos, men dit er det veldig langt.

EN REVOLUSJONERENDE NY VERDENSORDEN?

De mest åpenbare truslene mot en orden er revolusjoner som sprer seg utover én stats grenser og har potensial til å samle en hel verdensdel eller endog hele menneskeheten under én ledelse. Denne type revolusjoner vil kreve a) et klart program for en annen verdensorden, b) ressurser til å sette et slikt program ut i livet og c) oppslutning eller apati nok til at den uunngåelige motstanden mot det revolusjonære prosjektet fra det tidligere systemets tilhengere ikke stopper revolusjonen.

De siste førti årene har vi bare sett ett eneste grunnlag for slike programmer, nemlig islam.Tre manifestasjoner har ført til statsbygging: 1979-revolusjonen i Iran, Talibans overtagelse av Afghanistan på begynnelsen av 1990-tallet og den såkalte Islamske stats (IS) kalifat i deler av Syria de siste årene. Disse revolusjonære bevegelsene er innbyrdes forskjellige, men forenes av at de skjer i en religions navn. Jeg skriver i navnet, for i gavnet legger Iran stor vekt på én variant av islam (tolver-sjia),Taliban på en annen (lokalprodusert sunni), og IS har ikke noe teologisk program som strekker seg særlig lenger enn til å etablere og spre et kalifat – en religiøst definert politisk enhet, bygd på sharia-lovgivning.

Det er sannsynlig at vi vil få flere slike bevegelser, med utspring i afrikanske land (Mali, Liberia, Nigeria) eller også Tyrkia og Midtøsten. Som eksemplene Iran og Taliban viser, finner slike revolusjonære bevegelser forholdsvis raskt sin plass innen det bestående statssystemet – de blir bare nye stater, uten store ekspanderende vyer. Slike revolusjoner skaper ikke noe mer enn langvarige kriser. Revolusjoner (Albania) og kupp (Burma) som resulterer i at stater isolerer seg, har per definisjon heller ikke noe spredningspotensial.

At revolusjoner i dette århundret så langt har fulgt et slikt mønster, betyr selvsagt ikke at det ikke kan komme mer omfattende revolusjoner. Selv om de russiske og kinesiske revolusjonene i forrige århundre endte med at Sovjetunionen og Kina fant sin plass innenfor verdenssystemet, viser de amerikanske og franske revolusjonene at et revolusjonært sosialt program faktisk kan endre systemets beskaffenhet. Det var disse revolusjonene som utover 1800-tallet gjorde verdensordenen mer sekulær, ved å forankre ordenen innen hver stat i folkets suverenitet, og ikke i kongens gudegitte rett til å styre. For at noe liknede skal kunne skje på ny, må det finnes et program med massepotensial. Man må altså spørre hvilke steder man kan finne noe slikt. India har et visst potensial for etnisk basert revolusjon, men i en stat som vil bli verdens mest folkerike innen ti år, er selv en revolusjonær base på 50–60 millioner mennesker ikke nok til å bli mer enn en torn i siden på regimet. I Kina og Vesten finnes det ikke spor av sosialt forankrede revolusjonære bevegelser. Forrige århundres sterkeste kandidat, kommunismen, er delegitimert overalt bortsett fra i Etiopia og Kerala, og eksisterer bare i navnet i Kina. Islam gir et grunnlag, men er for teologisk og sosialt splittet til å være en seriøs ideologisk utfordrer hvis nivået vi snakker om, er verdensordenen (hvert eneste forsøk på unioner mellom islamske stater, og det har vært en del, har så langt uten unntak feilet). Dessuten har alle bestående stormakter en sterk interesse i å demme opp for en mulig verdensomfattende islamsk offensiv (Kina bruker allerede store ressurser på å isolere sin muslimske grenseminoritet uigurene fra sine trosfeller i Sentral-Asia). Konklusjonen må bli at det er dårlig med revolusjonært potensial til å styrte eller omforme verdensordenen. De revolusjonære programmene som finnes og kan forutsies, har ikke mer enn krisepotensial.

USA OG KINA

Det finnes imidlertid et annet potensial for omforming av verdensordenen, nemlig at maktbalansen mellom allerede eksisterende og statsbaserte sosiale måter å ordne verden på forandres. At Donald Trump, som stilte på et program om tilbaketrekning, ble valgt til amerikansk president, viser at det finnes en god del amerikanere som gjerne ser at USAs hegemoni trappes ned og landet trekker seg inn i seg selv, om det er det som skal til for å beholde arbeidsplasser. Storbritannias folkeavstemning for brexit er ikke i seg selv veldig viktig, for Storbritannia er neppe mer enn en tredjerangs makt i verden, men gitt den britiske imperietradisjonen har Storbritannias tilbaketrekning fra aktiv politikk en viss symbolverdi:Vestens historisk viktigste imperiemakt klarer ikke lenger å opprettholde en aktiv internasjonal tilstedeværelse.

Før valget av Trump og brexit regnet jeg med å ikke oppleve slutten på Vestens hegemoni i verdenspolitikken i min levetid (jeg er født i 1959). Nå er jeg langt mer åpen for at det kan skje mens jeg fortsatt sitter ringside.

Det finnes tre mulige måter USAs hegemoni kan opphøre på: Landet kan miste smaken på hegemoni, det kan bli direkte utfordret og måtte akseptere en likeeller overmann, eller dets hegemoni kan bli undergravet. Historisk sett har vi ikke noen eksempler på at stormakter abdiserer.Trump snakket altså om det, men har ikke gjort noen politiske isolasjonistiske fremstøt utover ikke å iverksette en ny frihandelsavtale (TPP). Han har forsømt sitt utenriksministerium og sin plikt til å konsolidere USA bak sitt presidentskap, og han har så langt generelt

interesse, men Russland er en nedadgående og ikke en oppadgående stormakt, og stater som Filippinene og Venezuela har regimer som er alt annet enn stabile. Kina har stort potensial, men er fortsatt tiår unna en posisjon der landet kan true USA direkte.

Om det er svært lite sannsynlig at USA oppgir sitt hegemoni uten videre, og lite sannsynlig at Kina vil utfordre USAs hegemoni direkte, er den tredje måten USA kan miste sitt hegemoni på, nemlig ved at det indirekte svekkes så sterkt at landet i realiteten reduseres til en makt på linje med Kina, allerede i full gang. Det mest eklatante eksempelet på dette har jeg vært inne på allerede, nemlig stater som Venezuelas og Filippinenes vending mot Kina. Det er ikke noe nytt med denne typen fisking etter fordeler, det var for eksempel slik en rekke stater tedde seg under den kalde krigen (1945–1989), men det er først de siste par årene at dette mønsteret er vendt tilbake.

Som nevnt er imidlertid denne typen opportunisme ikke veldig alvorlig for hegemoniet som sådan. Da er det mer tyngde i at Kina har hatt stor fremgang med å levere en del goder som USA og dets vestlige allierte tidligere hadde tilnærmet monopol på. Det mest omtalte eksempelet er kanskje alle Kinas politiske avtaler i Afrika, som landet har fått som motytelse mot råvarekjøp, lån og i noen grad utbygging av infrastruktur. Disse avtalene sikrer Kina plass som en godt forankret utfordrer i den eneste verdensdelen som vil ha sterk befolkningsvekst i de neste tjue årene. Mindre kjent er det at Kina er godt i gang med å gjøre mye av det samme i LatinAmerika, der handel og investeringer har gått i taket i inneværende tiår. Kina er for lengst i posisjon i Sørøst-Asia, har begynt å investere i Europa og snuser på Midtøsten. Her snakker vi om en økonomisk eksponering som er langt bredere og dypere enn noen annen stormakts, selvfølgelig med unntak av USAs. Kina har ikke mange militære allierte og klarer ikke på samle andre stater til felles opprør mot amerikansk hegemoni, men økonomisk sett er Kina i ferd med å bli et reelt alternativ som økonomisk hovedpartner for store deler av verden. Ikke minst fordi Kina gjerne krever direkte politiske ytelser som en del av økonomiske transaksjoner, betyr det at landet likevel har et betydelig potensial for å utfordre USA.

I tillegg til denne økonomiske oppbyggingen kommer et sett med overgripende kinesiske tiltak som er alternativer til USAledede institusjoner og initiativer. Mest kjent her er kanskje den asiatiske investeringsbanken, som er unnfanget og dominert av Kina og er en slags pendant til den USA-dominerte Verdensbanken. Så har vi det såkalte «Ett belte – én vei»-initiativet, en vei som er tenkt å gå fra Kina til Europa, og som vil utfordre den USAog vestligdominerte skipshandelen mellom Asia og Europa. Kina har dessuten på gang et alternativ til Panamakanal-trafikken, nemlig en jernbane gjennom Colombia som skal ta kontainerfrakt mellom Stillehavet og Atlanteren. Enda et slikt transportprosjekt er et mulig samarbeid med Russland om å bygge interkontinentale passasjerfly som skal kunne konkurrere med Boeing (amerikanske fly) og Airbus (europeiske fly).

USA OG NORGE

Da Henry Kissinger ble president Nixons utenriksminister, ga han Nixon Oswald Spenglers bok Vestens undergang i gave for å vise sin sjef det store bildet. På 1970-tallet ble denne teksten ofte tolket som unødvendig pessimisme og overdreven profetisk tale. Nå er vi der. Hva bør en stat som Norge gjøre i en slik situasjon? Jeg mener, faktisk i likhet med Kissinger, at vi må satse på at overgangen blir mest mulig friksjonsfri. Dette betyr for Norges vedkommende at vi bør fortsette å forebygge kriser ved å gi utviklingshjelp, begrense kriser ved å gi nødhjelp og drive fredsog forsoningsarbeid, for alt dette styrker «ordenen» i verdensordenen. Slike tiltak er også i vår egen interesse, for som en mellomstor stat med en åpen økonomi tjener vi stort på en stabil verdensorden. Ja, det er vanskelig å forestille seg noen annen verdensorden som ville være mer optimal for Norge enn den vi faktisk har.

Alt dette betyr at vi har et problem.Vi liker verdensordenen, og vi liker i noen grad hegemonen (USA) som opprettholder den, men vi bør også innse at dette hegemoniet historisk sett går mot sin avslutning, og ta

konsekvensene av det. Vi liker ikke Trump, som svekker både verdensordenen og USA. Hva skal vi så gjøre? Bør vi bli i NATO? Bør vi gå i spissen når USA bestemmer seg for å bombe en stat som Libya? Denne debatten får vi ikke, for hver eneste gang noen har foreslått at vi skal diskutere Norges forhold til USA siden den kalde krigens slutt, tier eliten, mens Klassekampen begynner å skrive ledere om imperialisme. Mens verdensordenen kan være i ferd med å endres, sitter Norge forspist, sløvt og stille, lammet av et krysspress der man på den ene siden gjerne vil støtte USA (men ikke Trump), men på den andre siden må ta med i betraktningen at USAs hegemoni ikke vil vare evig. Analytisk sett skulle vi ha begynt å diskutere hva vi skal gjøre med dette dilemmaet allerede da den kalde krigen begynte å gå mot slutten for tretti år siden. Men la meg nå ikke ødelegge. Alt dette er jo bra for konsensusen i norsk utenrikspolitikk.