En postsovjetisk reise

­

De færreste kan si nøyaktig hvilke tilfeldigheter som førte dem til livet de lever i dag. Det bare ble sånn. For andre var det kanskje gitt. Den nøyaktige sannsynligheten for at jeg skulle ende opp med jobben og privatlivet jeg har i dag, sto skrevet med liten skrift på baksiden av et skrapelodd fra Norges KFUK-KFUM.

Det var en formiddag for tjue år siden, jeg hadde akkurat gjort ferdig engelsk mellomfag på Blindern og var nedfor fordi min venn Carl og jeg hadde brukt opp husleia på Thorvalds kvelden før. Jeg kjente etter i lomma da jeg passerte kiosken nedenfor Nordre gate på Grünerløkka. Der lå en tjuekroning, min siste. Idet jeg stanset for å tenke meg om, løp noen inn i meg bakfra, og jeg sølte halve kaffen utover jakka. Jeg gikk inn i kiosken og ba om et skrapelodd. «Nja, vi har bare disse», sa mannen. Og slik gikk det til at jeg kjøpte et lodd fra Kristelig Forening for Unge Kvinner og Menn.

Jeg vant ikke. Selvsagt gjorde jeg ikke det. Men under «Ekstrasjanse» skrapte jeg frem tre like symboler - palmetrær. På baksiden av loddet, foruten en oversikt over millionene jeg altså ikke hadde vunnet, sto det at tre palmer ga meg rett til å delta i trekningen av et reisegavekort. Skuffet la jeg loddet i lommeboka, men sendte det da jeg var innom et postkontor i annet ærend en måned senere. Og snart lå et brev i postkassa med gratulasjoner fra de unge kristne. Jeg hadde vunnet et reisegavekort på ti tusen kroner.

Dermed satt jeg en bitende kald vinterdag på vindusplass i et Aeroflot-fly og tittet nervøst ned på kassebiler og østblokker idet vi gikk inn for landing i St. Petersburg. Jeg kjente ikke en kjeft. Reisemålet var valgt av rent praktiske hensyn – etter tre ukers slaraffen- liv i California fortalte gavekortet meg at jeg hadde råd til nøyaktig en uke i Russland, med visum og billigste hotell.

Mine første timer noe sted øst for turistinformasjonen i Praha kan best beskrives som redselsfulle. Hotellet lå ved Tsjernaja Retsjka, Den sorte elv, hvor nasjonalpoeten Aleksandr Pusjkin ble drept i en duell hundre og seksti år tidligere. Jeg hadde aldri lest Pusjkin. Jeg ville ikke gjenkjent mitt eget navn med russiske bokstaver om Sankt Kyrill selv hadde steget ned fra oven. Hotellvinduet lot seg så vidt åpne, jeg ble stående og stirre på lurvelevenet som utspilte seg på gata nedenfor. Rustne sovjetbiler raste forbi og spylte svart snø i ansiktet på bleiksure folk i pelslue. På en diger reklameplakat hilste frihetsgudinnen fra NewYork med en gigantisk pakke sigaretter i den ene hånden. En uteligger hadde falt om i en sølepytt, folk tråkket over ham og risikerte livet for å krysse gata mot et sammensurium av kiosker som så ut til å selge brukte plastposer og sprit.

«Her ser det jo faen meg ikke ut», hvisket jeg til meg selv. Jeg var solgt.

ALLE SOM HAR SETT DAGSREVYEN på et eller annet tidspunkt siden 1980, vet at Russland med fornuften ei fattes kan. Mange tror i dag at det var Hans-Wilhelm Steinfeld som skrev denne verselinjen, men det var faktisk den russiske attenhundretallspoeten Fjodor Tjuttsjev. Hadde Tjuttsjev rukket å oppleve sovjetenes forening og påfølgende sammenbrudd, ville han nok latt utsagnet gjelde samtlige av de land som en gang ble styrt fra Moskva. Når den første forvirringen har lagt seg, finnes ikke det sted på jord som i samme grad som det tidligere Sovjetunionen griper sjela og nekter å gi slipp. Over de neste årene reiste jeg til isøder i nord og ørkener i sør. Alle tenkelige irrganger der imellom skulle oppleves. Om Russland er det postsovjetiske Karl Johan, er fjellene i Kaukasus mangfoldet på Løkka. Sentral-Asias åpne sletter får vi kalle Manglerud. Å bli en del av dette enorme territoriet som har trollbundet besøkende som for eksempel Knut Hamsun, var alt jeg ville, med latter, tårer, vennskap og magesjau.

I takt med at språkkunnskapene økte, vokste paradoksalt nok også omfanget av alt man ikke kunne snakke om. I det tradisjonelt frittalende Georgia syntes samtlige drosjesjåfører å være formenn i sitt eget opposisjonsparti, men andre steder begynte de ellers så trivelige samtalene over en eller annen nasjonaldrikk snart å surne. Nyhetene fra Tsjetsjenia var det vanskeligste å diskutere. Det var noe med brutaliteten. Opprørere

skulle likvideres, knuses, moses til jorden. I kjøkkenkroken hos venner i St. Petersburg begynte vi å småkrangle så snart jeg behersket genitiv. Russland bar den europeiske sivilisasjon på sine trette skuldre, måtte jeg da fatte, folk i Kaukasus kunne bare tvinges til fornuft. Og fornuft var synonymt med en sterk leder, en jernhånd godt forplantet i sovjetisk tradisjon. Gradvis måtte samtalene føres med dempet innestemme eller bare droppes helt. Vi forstod hinanden ikke.

Min sønn er kommet i alderen der han stadig spør om hvorfor alt er sånn eller slik, det man på russisk kaller en potsjemutsjka. På mange av hans fabelaktige «hvorfor» finnes knapt noe svar. Kanskje er det tilsvarende umulig å finne svar på hvor all verdens undertrykkelse kommer fra, med mindre man vil finne frem filosofiboka fra forberedende og repetere kapittelet om Det ondes problem. Men etter hvert var ikke overgrep og undertrykkelse lenger bare uttrykk fra en FNrapport. Det farget virkeligheten rundt meg. Hvorfor motsetter så mange land i det tidligere Sovjetunionen seg forandring, hvorfor er undertrykkelsen så sterk, når den i teorien burde være så lett å kvitte seg med?

Etter hvert som det postsovjetiske området gikk fra å være en kuriositet til å bli noe mer hverdagslig, desto mer påtrengende syntes spørsmålene å bli.

DEMOKRATISK STATSBYGGING HAR IKKE LYKKES fullt ut i noe land i det tidligere Sovjetunionen. Foreløpig, får vi legge til, og samtidig holde

Baltikum utenfor etter forespørsel fra dem selv – ambassadører fra Estland, Latvia og Litauen skrev nylig brev til Le Monde og Die Zeit og ba dem vennligst slutte å omtale dem som postsovjetiske. De leser nok også Samtiden. I Ukraina og Georgia har man tatt en U-sving mot europeisk integrering etter revolusjon. For begge har prisen vært aktiv motarbeidelse fra Moskva, inklusive russisk okkupasjon av store territorier.

Noen år etter roserevolusjonen i Georgia (2003) fikk jeg til min forbauselse innvilget et visum til de to utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia. Jeg forlot den georgiske hovedstaden hvor man nærmest hadde meldt seg unilateralt inn i EU – det blå flagget med tolv gylne stjerner svaiet allerede fra offentlige bygninger. Med et fullstendig reformert trafikkpoliti og nyasfalterte motorveier vestover mot Svartehavet var kontrasten påtakelig da jeg humpet over grensa mot den kommunegrå separatisthovedstaden Tskhinvali.

En kveld ble jeg invitert med på en utendørsfest organisert av Sør-Ossetias Ministerium for ungdom og sport. Jeg var spent på å overvære talen til kveldens store trekkplaster, president Eduard Kokoity – krigsforbryter i Tbilisi, nasjonalhelt blant osseterne. På sentrumsplassen hadde hundrevis samlet seg blant ballonger og hurlumhei, jeg presset meg frem til første rad foran scenen, hvor stemningen ble delirisk da sjefen dukket opp.

«Festen vår her i kveld blir sett både i USA og Europa! Vis dem at vi vet selv hvordan vi skal leve! I kveld feirer vi vår seier! La ingen tro de kan stanse oss på veien vi har lagt ut på!»

Folkemengden brøt ut i stormende jubel, fyrverkeri lyste opp nattehimmelen over Tskhinvali – til forveksling likt skuddsalvene som skulle fylle den under krigen to år senere. Gleden rundt meg var ektefølt, og den smittet – jeg dinglet hjem til leiligheten i en slags separatistisk contact high. Men da jeg fant sengen, ble jeg liggende våken med en merkelig følelse. En følelse av å ha vært vitne til noe så paradoksalt som et revolusjonært møte mot forandring. En folkefest mot fremgang. I presidentens tale og i ungdommens jubel lå et rungende «Si nei til forandring! Vis fingeren til fremgang! Vi vil ha det sånn det var før!»

Tallrike folkeslag skal være lydhøre overfor de mindre når de krever selvstyre. Georgierne rotet det kraftig til på 90-tallet og har ikke løst floken siden. Men det usannsynlige i at verden ville anerkjenne nye stater i Sør-Kaukasus, tvang både osseterne og abkhaserne opp i et hjørne, og gjorde deres vei til Kremls vei. Historien er mer komplisert enn de fleste – de hovedsakelig kristne osseterne har alltid vært det mest Moskva-vennlige folkeslaget i det muslimske Nord-Kaukasus. Men sør for Kaukasusfjellene syntes ikke dette å være tilstrekkelig forklaring. Nedi veien fra leiligheten hvor jeg la hodet på puta, smilte Vladimir Putins blide fra en stor plakat, og under sto ordene «Vår president». Den egentlige.

Var demokratisk anemi i det tidligere Sovjetunionen rett og slett selvpåført? Innen jeg pakket en koffert med Toro-supper og flyttet til Kirgisistans hovedstad Bisjkek, der jeg skulle åpne Helsingforskomiteens første kontor i Sentral-Asia, var spørsmålet blitt påtrengende.

«SELVSAGT IKKE, DU HAVNET BARE PÅ EN SKIKKELIG SOVOK-FEST», forklarte en venn i Kasakhstan meg flere år senere – da jeg hadde flyttet fra Bisjkek og bodde og arbeidet i den gamle kasakhstanske hovedstaden Almaty – mens han helte mer vann på kullet.

Vil man til bunns i de store dyp som utgjør den postsovjetiske folkesjela, er det tvingende nødvendig å skaffe seg en klok venn som disponerer datsja med badstue. De årene jeg bodde i Kasakhstan, var helgeturene til hytta til Sergej den beste oppklaring jeg kunne få, når tilværelsens mysterier tårnet seg opp. Når stimen sto som tjukkest bak epletrærne halvannen times kjøring fra smoggen i Almaty, var det tid for de store spørsmål. Sergej var journalist, og for det hadde han sittet i fengsel. Svaret på hva som egentlig hindret Kasakhstan, Russland og ethvert annet land i regionen i å kvitte seg med undertrykkelsens idiotiske åk, var ifølge ham like enkelt som det var vondt å få tak på: «sovki».

Ord som sovok har blitt del av det stadig mer hissige ordskiftet i det tidligere Sovjetunionen, særlig på sosiale medier. En sovok (flertall: sovki) er et skjellsord som brukes om mennesker med «sovjetisk» tenkemåte, mennesker som typisk motsetter seg alt som lukter vestlig og liberalt. Samtidig er ikke enhver person med et tankemønster som fant sin form under Sovjetunionen, nødvendigvis en sovok. Fra arbeidsrommet i hjemmet vårt i Almaty kunne min kone og jeg ofte høre pensjonistene i bakgården diskutere det de hadde hørt på favorittprogrammene på den russiske statskanalen. Min kone, som er født og oppvokst i Den kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk, pleide å bli rørt av å høre dem prate, det ga henne arbeidsro. «Det minner meg om barndommen», pleide hun å si. En vaskeekte sovjeter kan stå for beundringsverdig stolthet og styrke. En sovok, derimot, representerer noe bittert og bakstreversk, et slags avkom av homo sovjeticus og den russiske propagandasjefen Dmitrij Kiseljov. For den gamle kona som plukket ugress i bakgården vår, kunne verden like gjerne ha blitt satt på pause i en og nitti – alt som skjedde etter det, var utelukkende til å sukke over. Hun var sovjetisk til margen, men ingen sovok. For det var ikke bakgårdskonene som sto i veien for forandringen. Det gjorde kanskje ikke sovkiene heller, ved nærmere ettertanke. Eller studentene, eller drosjesjåførene, eller de over en million russere som vel snart vil trenge katalansk visum for å poste sin årlige selfie fra shoppingturen til Barcelona. For ingen av disse menneskene sitter med den egentlige makta i det tidligere Sovjetunionen.

DAGEN ETTER ÅRETS STORTINGSVALG kom Erna med et sleivspark til valgets taper, da hun påpekte at det under en valgkamp er lurest å være for det man er for, og imot det man er imot. For mange statsledere er det tvert om lurest å være for det man er imot, om man skal klare den balansegangen det er å kombinere undertrykkelse hjemme med tilstrekkelig aktelse ute.Hvert år samles myndighetspersoner og menneskerettighetsaktivister fra Europa, USA og samtlige land i det tidligere Sovjetunionen under en alltid like grå septemberhimmel i Warszawa. På OSSEs årlige konferanse om «Den menneskelige dimensjon» gis lett forutsigbare og høyst sprikende oppsummeringer om hvor langt hvert enkelt land har kommet på veien mot det perfekte demokrati.

Innleggene fra de sentralasiatiske delegasjonene er ofte de sterkeste. Til tross for at det ikke lenger finnes en lesbar avis å oppdrive i Kasakhstan, får vi høre at ytringsfriheten er et hellig prinsipp, nedfelt i landets grunnlov. Respekten for sivile og politiske friheter står særlig høyt i Usbekistan, hvor hver bidige opposisjonspolitiker er fengslet, død eller jagd i eksil. Rettsstatens prinsipper besynges fra fjern og nær, mens øynene ruller i hodet på tilhørerne. Påpekes det fra kritisk hold at visse regimer synes å gjøre det nøyaktig motsatte av hva de selv mener er riktig, nevnes det under kaffepausen at man må ta i betraktning folkets asiatiske mentalitet. Holder ikke det, ja da skylder man på Tiden, som om den var noe man kan forhandle med. Du må huske, sies det over et lunt smørbrød med eggerøre, at vi er en ung stat. Uavhengigheten kom ganske nylig. Stabiliteten kommer først. Demokrati kan ikke innføres over natta, nei, man må ikke forhaste seg. Sten på sten.Viktige reformer må gjennomføres. Men de tar Tid. Jeg nikker høflig, men tenker i mitt stille sinn at vedkommende høres ut som en tenåring som krever ti minutter til på badet når bussen går om fem. Russland kunne i teorien brukt sin stilling som postsovjetisk storebror til å fremme menneskerettigheter heller enn å undergrave dem. Men deres stilltiende aksept for forfølgelse av journalister og opposisjonelle gjør snarere at autoritære land i Kaukasus og Sentral-Asia føler seg styrket i sine daglige overtramp.

Visse ting tar utvilsomt tid. Å bygge opp et velfungerende valgsystem, for eksempel. Også i Norge roter vi fortsatt med elektronisk og manuell telling, og er usikre på om urnen skal plomberes eller stå som den er. Det som imidlertid ikke tar tid, er alt det man simpelthen kan la være å gjøre, hvis man faktisk vil. Trenger man mer tid for å la være å stenge uavhengige aviser? Trengs tid for å slutte å sette opposisjonelle i fengsel? For ikke å torturere folk ihjel? Hvor mye tid trengs egentlig for å komme til den konklusjon at man ikke nødvendigvis er den eneste blant 35 millioner mennesker som er skikket til å lede landet? Følger man myndighetenes argumentasjon til sin logiske endestasjon, skulle man tro man snakket om en voldelig familiefar på rehabilitering. Sånn fungerer ikke en stat. Å respektere helt basale menneskerettigheter er noe man bare gjør, fordi det er riktig.

Et av de mest populære programmene på russisk fjernsyn er «Vent på meg», et gjenforeningsprogram som kan minne litt om Tore på sporet. Programmet har sitt navn fra et dikt av Konstantin Simonov, om en soldat som ber sin elskede vente uansett hva, idet han drar til fronten under andre verdenskrig. Diktet går i hjerterota på enhver som har lest det: «Vent, når gult regn bringer sorg, vent når sneen smelter, vent når det er varmt.Vent når andre ikke lenger venter.» Vent, men vent veldig.

Ingen takler tid som det postsovjetiske mennesket. Det vet også makteliten, for i likhet med enhver fra Chişinău til Bisjkek har også eliten lest Simonov. Men når ventinga er over, da smeller det.

MAN GLEMMER LETT HVA MAN BEDREV PÅ FORMIDDAGEN DEN 7. APRIL 2010, men for meg er datoen viktig. På under to år ble

hverdagslivet snudd på hodet for andre gang.

Sør-Ossetia var igjen tema, denne gangen på NUPIs kontorer på Hambros plass. Den georgiske utenriksministeren var i Oslo, og jeg hadde akkurat stilt et spørsmål i plenum da øynene gled ned mot mobiltelefonen, som var begynt å lyse opp med stadig nye meldinger.

«Stridsvogner ruller over Ala-Too-plassen i Bisjkek.» Jeg fortsatte å nikke til ministerens svar, men snek meg ut i korridoren så snart jeg kunne. Oppdateringene kom hvert sekund nå over Twitter. Demonstrasjonene mot Kirgisistans president Bakijev var kommet fullstendig ut av kontroll.Tusener hadde omringet presidentpalasset, folk klatret over gjerdene, en lastebil sto i brann ved inngangsporten. Jeg skyndte meg hjem til Torshov og ble sittende foran pc-en og følge bildene, først med forsiktig begeistring, snart med forferdelse. Snikskyttere skjøt vilkårlig fra hustakene, det var snakk om minst 80 drepte. Det var ingen tvil lenger, dette var revolusjon. Men der og da var det tragedie og blodbad.

De neste dagene satt jeg klistret. Både leilighet og kontor fyltes med mengdenes rop: Bakijev, ketsin! – forsvinn. Kunne demokratiet endelig få fotfeste i tjukkeste Sentral-Asia? Det virket usannsynlig. Kirgisistan er omgitt av noen av verdens mest autoritære regimer. Inntil videre våget vi allikevel å håpe. Jeg hadde i tillegg mine private grunner til å stemme i med mitt eget ketsin.

Det meste hadde vært på stell et par år før. Helsingforskomiteens kontor i Sentral-Asia var godt etablert. En gang i måneden besøkte jeg ungdomsfengselet med nye forsyninger av Harry Potter-bøker. Lokale journalister ringte stadig og ba om kommentar om alt fra valgfusk til brudekidnapping, og fra vårt lille kontor i den kirgisiske hovedstaden hadde vi satt i gang prosjekter i naboland som Usbekistan og Tadsjikistan. Men noen må ha baktalt Ivar D., for en morgen sto snuten på døra.

På denne tiden hadde president Bakijevs familiedrevne regjering gradvis beveget seg over i ren despotisme. Sikkerhetstjenestene GKNB – Den statlige komité for nasjonal sikkerhet – var stadig oftere involvert i ren kriminalitet. En kritisk journalist ble bakbundet og kastet ut fra vinduet på et hotellrom i nabolandet Kasakhstan – en offiser fra de kirgisiske sikkerhetstjenestene ble arrestert for drapet. En av presidentens nærmeste gikk over til opposisjonen og ble snart funnet ihjelbrent i en bil som på uforståelig vis tok fyr på en avsidesliggende fjellsti utenfor hovedstaden. Ingen tvilte på hvem som sto bak. Protester fra FN og omverdenen for øvrig forble ubesvart – hos kirgisisk UD hadde faksmaskinen sluttet å virke.

Alle som har arbeidet i en menneskerettighetsorganisasjon, vet at man ikke styrter autoritære regimer med småpottfond og rundebordskonferanser, selv om det er flatterende at regimene tror det selv. Men i ukene etter at politiet endevendte kontoret vårt, ringte telefonen ustanselig, alltid med en gryntete invitasjon til «samtale» i labyrinten av politietater. Under et avhør i avdelingen for organisert kriminalitet benyttet jeg en pause mellom spørsmålene til diskré å svare på en SMS fra min kone, den gang min forlovede, om vi skulle ha hvite eller røde roser på

bordene under bryllupsmiddagen. «Hei, du, hva er det du skriver der?» spurte betjenten irritert. «Bryllup i juni. Mye å ordne.» «Spørs om du er her i juni», svarte han tørt. Spørsmålet om hvorfor de var ute etter akkurat meg, syntes politiet selv ikke å vite svaret på. Ordren kom fra et mytisk sted langt over oss, et sted man bare kunne indikere forsiktig mot ved å løfte hemmelighetsfullt på haka.

Inkompetanse er ikke alltid en uting. Under den siste av mange slike «samtaler», rotet betjenten så grassat med papirene på kontorpulten at jeg til slutt spaserte ut av bygningen med hele mappa mi fra sikkerhetstjenestene under armen. Jeg gikk kappgang til nærmeste bar og gjemte meg i det mørkeste hjørnet, redd for at noen skulle oppdage tabben. Følelsen av å ha levd blant skyggene i Platons hulelignelse slo nesten lufta ut av meg. I snart et år hadde jeg vært gjenstand for voldsom oppmerksomhet fra KGBs kirgisiske etterkommere. I mappa lå flere titalls sider om overvåkning, referanse til fotomateriale, når jeg kom og gikk fra kontoret, kopi av brev om mitt tvilsomme virke fra GKNB til justisdepartementet, utenriksdepartementet, innenriksdepartementet. Mens jeg drev med mitt, hadde Systemet arbeidet i en slags parallell virkelighet. Snart begynte jeg å legge merke til en bil som sto parkert i mørket utenfor leiligheten, og silhuetten av to menn i forsetet. Bryllupet fikk vi holde, men kort tid etter fulgte en administrativ rettssak. Mengden av forfalskede dokumenter kunne selv ikke domstolen overse. Vi vant, men den dømmende makt hadde fint lite den skulle

ha sagt i møte med den hemmelige. Snart ble jeg anholdt på flyplassen, holdt i transitthallen i nesten et døgn og deretter deportert til Istanbul. Derfra kunne jeg lese kirgisiske nyheter på nettet neste morgen. «Helsingforskomiteens representant: persona non grata. Innreiseforbud: 10 år.»

Det er ikke stort republikkene i det tidligere Sovjetunionen greier å samarbeide om, men sikkerhetstjenestene er åpenbart unntaket.Vel tilbake i Oslo begynte rundgangen hos ambassader for å skaffe visum til et av nabolandene.

Avvist hos Kasakhstan. Avvist hos Russland. Computer says no. Selv i Armenia, fire tusen kilometer unna mine plageånder i Bisjkek, var jeg ikke velkommen.

Jeg hadde for alvor begynt å vurdere spanskkurs da det kom et pling på chatten, et par dager etter revolusjonen i Bisjkek. Meldingen var fra presidentadministrasjonen i den midlertidige regjeringen som nå hadde overtatt kontrollen i landet, under ledelse av den første kvinnelige postsovjetiske president utenfor Baltikum, Roza Otunbajeva. «Presidenten har i dag underskrevet et dekret om at du kan komme tilbake til Kirgisistan.Vennligst kom asap.»

DE FØRSTE DAGENE ETTER REVOLUSJONEN var blant de mest euforiske jeg har opplevd. Blomsterkransene ved presidentpalasset var sterke påminnelser om hvilken pris demonstrantene hadde betalt for å jage Bakijev fra landet. Men på kinoen i sentrum av Bisjkek samlet hundrevis seg under et kurultai – folkemøte. Et malerisk La Liberté guidant le peuple var det kanskje ikke, men menneskemassene tøt ut fra alle døråpninger mens andre presset seg inn, det ble ropt og hoiet om ny grunnlov, parlamentarisk system, straffeforfølgelse av regimets folk, om å skape landet på nytt. Flere av dem som hadde vært i eksil de siste årene, var kommet tilbake, de klatret over stolradene og omfavnet gamle venner. Gleden lå tjukt i lufta.Vi følte at vi var vitne til noe virkelig historisk.

Det sies at kakerlakker er de eneste som ville overlevd en atomkrig. Man kan sannsynligvis også legge til de russisktalende sikkerhetstjenester over det ganske Eurasia. KGBs arvtakere fungerer som checks & balances og sikrer at enhver forandring kommer i sneglefart, om overhodet. Selv når hele regjeringen bokstavelig talt kjeppjages fra landet, synes sikkerhetstjenestene å dukke opp igjen så snart røyken har lagt seg, for å gjeninnføre god, gammeldags (post)sovjetisk undertrykkelse.

For gradvis og umerkelig begynte mye å bli som før. Etter at innreiseforbudet omsider ble fjernet også i andre land, besøkte jeg regelmessig Bisjkek fra vårt tvangsforflyttede kontor i nabolandet Kasakhstan. Stadig

oftere fikk jeg høre historier jeg dro kjensel på. Nyhetsbyråer ble dratt for retten for ærekrenkelse. Opposisjonspolitikere havnet i varetekt. Utenlandske menneskerettighetsaktivister ble deportert. Det var som om noen hadde satt bremsene på, og dro landet i motsatt retning av dit det opprinnelig hadde tenkt seg. Under presidentvalget tidligere i år gikk flere kandidater under valgspråket «Alga!» (Fremad!). Men fremad hvor hen?

I MENNESKERETTIGHETSBEVEGELSEN KREVES DET OFTE NOK å jobbe med konsekvensene av undertrykkelse, men selvsagt er det også viktig å være oppmerksom på hvor undertrykkelsen kommer fra. På Russland kan man som sagt bare tro, ifølge Tjuttsjev. Og tro skal vi. Men tjue år etter at jeg første gang satte fot i østerled, har jeg kommet til at man nok også må ta fornuften i bruk for å skjønne årsaken til at så mange land i det tidligere Sovjetunionen ikke hopper av den autoritære karusellen. Og at fornuften helst bør være utstyrt med en solid utdannelse innen regnskapsføring.

Strømrasjonering er normaltilstanden i sentralasiatiske storbyer, hvor én bydel har strøm, mens innbyggerne i en annen blir sittende i mørket og gruble, et såkalt viftesystem. Men kun i Tadsjikistan har jeg opplevd at en hel by med over 100 000 innbyggere har vært fullstendig mørklagt, som Kulob nær den afghanske grensa, hvor man trenger lommelykt for å orientere seg på kveldstid.

Årsaker kan ikke ses med det blotte øye. For uansett hvor lenge man sitter og stirrer på presidentpalassene i Baku, Tasjkent eller Dusjanbe, forblir noe usynlig – nemlig det som svirrer umerkelig gjennom lufta over hustakene. Ikke bevingede ord eller løfter om snarlig demokratisering, men: banktransaksjoner. Svenske Telia, Danske Bank, Norsk Hydro – alle har de i senere år hatt sitt å gjøre med familiedynastiene i henholdsvis Usbekistan, Aserbajdsjan og Tadsjikistan. Ikke femti kroner til en trafikkonstabel, men høyst lukrative forretninger i land vi vet er blant verdens mest korrupte. Skandalen rundt Norsk Hydro ble først dekket av Dagens Næringsliv i fjor. I boka Dictators Without Borders (2017) plukker forskerne Alexander Cooley og John Heathershaw opp tråden og sammenfatter bruddstykker av informasjon som særlig interesserte daglig snapper opp, men som er uhyre vanskelige å finne hode og hale på. Svenske bestikkelser til Usbekistan havner i sveitsiske bankkonti. Tvilsomme overføringer fra Aserbajdsjan går gjennom danske bankfilialer. Det er ingenting i disse landenes kultur eller historie som gjør dem forutbestemt til korrupsjon, påstår de.Tvert om, diktatorene plyndrer befolkningen fordi vestlige selskaper velger å gjøre forretninger med dem, og fordi vi ikke håndhever våre egne lover om korrupsjon og hvitvasking.

At strømmen forsvinner i Kulob, er én ting, langt verre er det at livsgrunnlaget fraranes befolkningen. Det tadsjikiske aluminiumsverket Talco eies av presidentens nærmeste krets. For å behandle råmaterialet bruker verket halvparten av all tilgjengelig elektrisitet i Tadsjikistan. Gjennom et uhyre innfløkt system med Norsk Hydro, underleverandører og bankkonti på Jomfruøyene som noen av flere ingredienser, har presidentens familie robbet sitt eget land i årevis. Som konkret eksempel: anslagsvis 1,145 milliarder dollar bare i perioden 2005–07.Vi som lever på mer ordinære lønnstrinn, får hodeverk av slike summer, men for å sette det i sammenheng: Dette tilsvarer nesten en tredjedel av Tadsjikistans BNP for 2007. Det hele ville vært umulig å gjennomføre uten stilltiende, men høyst nødvendig tech-support fra vestlige selskaper, advokater og banksystemer.

Når slike summer står på spill, blir det straks mer forståelig hvorfor tadsjikiske myndigheter nylig forbød all form for regimekritikk og lot Emomali Rahmon utnevnes til president på livstid. Flere titalls opposisjonelle er dømt til livstid i fengsel, hundrevis har flyktet fra landet, mens andre har blitt likvidert eller torturert til stillhet. At en stat som i praksis fungerer som presidentfamiliens eget enkeltmannsforetak, synker til bunns på all verdens FN-ratinger, får så være. Elitenes lommebøker står på spill. Og med dem, vår egen selvrespekt.

Å begripe hvordan korrupsjonssystemet i land som Tadsjikistan, Turkmenistan, Russland og andre i sannhet fungerer, er uoverkommelig uten selv å ha vært en del av det. Men man skal ikke ha skjønt stort før man som vesteuropeer med passelig gode hensikter får en emmen smak i munnen.

THORVALDS ER BORTE NÅ. Der man en gang kunne treffe Jokke i naturlige omgivelser, ligger det en cocktailbar som reklamerer med high fives and hugs until 3 am. Hele Løkka har fått en ansiktsløftning, bortsett fra kiosken hvor jeg kjøpte loddet, der ligger nå en skrikende gul Bunnpris. St. Petersburg er også forandret. Når jeg besøker Tsjernaja Retsjka på Google Maps, skinner sola med gentrifiseringens styrke. Hotellvinduet jeg hang ut av den første dagen, er ikke lenger å se. Hele Russland har forandret seg, i det minste på utsiden.

Det eneste tegnet jeg har funnet på at min personlige nemesis i Kirgisistan overhodet eksisterte, kom i en artikkel i den russiske avisa Kommersant et par år etter revolusjonen. Generalløytnanten hvis signatur preget papirene i mappa mi, hadde flyktet til Jekaterinburg i Ural, for å gjenskape seg selv med russisk statsborgerskap. Der strammet nettet seg, og han ble dømt til 17 års fengsel for landssvik. I dag vet jeg at det ikke var Rustam Rasjitovisj personlig som var problemet. Han er for lengst duplisert.

Bøkene fra forberedende må gjerne bli liggende på loftet, men ett sitat fra Nietzsche tar vi med oss: Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen også inn i deg.