Intervju: Let’s talk about sex, baby

­

CK: I forskningen din hevder du at diskursen om ungdommer, sosiale medier og seksualitet – selfies, dickpics og eksponering for nettporno fra tidlig alder – i overveiende grad er negativt ladet, og at den trenger å bli mer nyansert. Hva er de fremste mytene og stereotypiene du vil til livs? MN: Én stereotypisk forestilling er at sosiale medier nærmest er en farlig kraft som truer ungdommers velvære. En annen er at ungdommer er forsvarsløse og naive ofre for denne trusselen. Slike forestillinger er endimensjonale og forutinntatte. Unge menneskers egne erfaringer og refleksjoner viser et langt mer sammensatt bilde av hvordan de håndterer sosiale muligheter – både mulighetene og utfordringene.

CK: Så hvorfor er disse stereotypiene så seiglivede? MN: Mye handler om at narrativene gjentas og gjentas, på ulike vis og steder, mens motforestillingene er nokså usynlige. Ta for eksempel hvordan media fokuserer på såkalt sexting – utveksling av seksuelt ladede bilder eller tekst i sosiale medier og på smarttelefoner – som noe skammelig. Men de positive historiene hører vi ikke like mye om. De er mange: Unge mennesker bruker sosiale medier for å tiltrekke seg potensielle kjærester eller elskere på plattformer som Instagram, eller for å knytte romantiske bånd eller erfare seksuell nytelse med mennesker de er glade i via medier som WhatsApp.

CK: Hva med andre tidstypiske eksempler – selfies à la Kim Kardashian, altså medtrutmunn og rumpa ut i været, eller at kidsaoppdager sex for første gang på Pornhub – ser du noe positivt ved det?

MN: Også dette kan bidra til at ungdom oppdager ulike dimensjoner ved seksualitet og egen identitet. Selvsagt skal man være kritisk til skjønnhetsidealene og seksuelle stereotypier som selfies eller visse typer pornografi er uttrykk for. Eller mer generelt: til alle underliggende normer som definerer seksuell praksis online. Men dette forandrer ikke det faktum at slik aktivitet også oppleves som høyst meningsfull for unge mennesker og kan ha alle slags mulige positive ringvirkninger: At de har det gøy, føler seg mer frigjorte eller selvstendige, styrker sine vennskapsbånd og romantiske relasjoner, erfarer seksuell nytelse, øker sin kunnskap om seksualitet og ikke minst lærer seg selv bedre å kjenne. Marginalisert LGTB-ungdom kan utfordre heteronormativitet ved å uttrykke seg fritt på nye plattformer. Å fordømme eller forby aktivitet som dette, kan bidra til å reprodusere problematiske normer. For eksempel er dagens voldsomme fokus på jenters sexy selfier ikke lite dobbeltmoralsk, siden det ofte fører til slut shaming og victim blaming når bildene spres uten jentenes tillatelse.

CK: Tenker du at teknologi og særlig sosiale medier har redefinert den menneskelige seksualiteten? MN: Unge menneskers seksuelle praksis og de grunnleggende følelsene som ledsager den – jakt på spenning, kjærlighet, opphisselse, usikkerhet, frykt og glede – har nok ikke forandret seg noe særlig. Det samme kan sies om de sosiale konvensjonene, som forholdet mellom kjønnene og heteronormativitet, selv om de er i bevegelse. Men sosiale medier gir oss nye muligheter, for eksempel til å utveksle informasjon mye raskere og ikke minst med langt flere mennesker enn før, og til å «snakke» med folk, kjente eller ukjente, uten å møte dem ansikt til ansikt.

CK: I forbindelse med doktoravhandlingen din intervjuet du nederlandske tenåringer om deres seksualiserte bruk av sosiale medier. Du observerte også hvordan de brukte de sosiale mediene, og omverdenens reaksjoner. Hva var det viktigste funnet ditt? Fant du ut noe oppsiktsvekkende? MN: Det mest bemerkelsesverdige funnet handlet faktisk om voksne: At selv i Nederland, som ofte lovprises internasjonalt for å være et seksuelt progressivt og liberalt land, er det fortsatt mange som forholder seg negativt og restriktivt til unge menneskers flørtende eller erotiske eventyr online. Jeg har observert hvordan en slik reaksjon ikke bidrar til å gi ungdommen nødvendig seksuell trygghet og selvsikkerhet. I stedet skaper den en kløft mellom unge og voksne som gjør det vanskeligere for unge å spørre om hjelp eller råd fra voksne. Men hvis vi virkelig ønsker å støtte tenåringer, ja, da må vi legge panikken bak oss og engasjere oss i fordomsfrie samtaler med dem.

CK: Når vi snakker om ungdom, SoMe og sex, snakker vi ofte om jenter. Derfor lurer jeg på hvordan du betrakter sosiale medier i et feministisk lys. Feminisme handler jo blant annet om at jenter blir eller ser på seg selv som aktive subjekter og ikke passive objekter. Og det er nettopp dette du argumenterer for at sosiale medier setter dem i stand til. #Metoo er et nærliggende eksempel her. Og samtidig er det mange som vil hevde at sosiale medier, og den visuelle kulturen som følger med dem, nettopp omskaper unge jenter til uniformerte objekter. Er sosiale medier et tveegget sverd for feminister? MN: Sosiale medier kan ha både positive og negative effekter – og dette har flere feminister påpekt. For eksempel kan jenter bruke sosiale medier til å opparbeide seg makt, men de kan også bli påvirket av begrensende seksuelle normer i de samme mediene. Igjen: Jeg tror at de beste analysene er de som tar høyde for slike motsetninger.

CK: Hvis jeg til slutt skulle appellere til den mer aktivistiske siden ved deg – hva tror du kan gjøres for å forandre de fordomsfulle og stereotypiske spørsmålene du mener å ha avdekket i forskningen din? MN: Det er et stort spørsmål. Jeg tror at vi alle kan bidra, på hvert vårt vis. Først og fremst kan alle som bor sammen med eller jobber med tenåringer, forandre måten de snakker med dem på, og hvordan de forholder seg til det de driver på med. Vi kan stille spørsmål før vi uttaler oss for skråsikkert, vi kan slutte med å bruke hyperbler som «det du poster, kommer til å bli på nettet til evig tid» eller «alle kommer til å få se det», og vi kan ha dybdesamtaler med de unge om kjønn og seksualitet. Videre kan folk i ulike yrker gjøre en innsats. For eksempel kan lærere ta opp temaet vi har snakket om, i klassen. Journalister kan tenke seg om en ekstra gang når de skriver om negative sider ved nettbruk blant unge, og kanskje skrive mer om de positive effektene også. Og forskere har fortsatt mye ugjort innen dette feltet, og kan bli enda flinkere til å inkludere ungdommens stemmer i arbeidet sitt. Hvis vi alle gjør vårt, kan vi definitivt bidra til en positiv forandring.